Eventyret eller A4-livet ?

[avmønstret5]

Engasjementet i blogger og her på BP ang. Berserkulykken kan kanskje handle om at mange har en drøm og å "kaste loss" å dra av sted, eller er det mer et uttrykk for beundring for de som gjør det, og en "lever seg inn" i deres liv?

Jeg har ikke noe svar, men kanskje andre har?

 

Da vi ble pensjonister tok vi båten vår til Middelhavet og har seil rund der, nå på fjerde året. Det var vår pensjonistdrøm som vi realiserte. Det var ikke noe krafttak på annen måte enn at det måtte finansieres.

 

Så opplever vi det merkelige. Vi har bare truffet et par-tre norske båter som seiler litt "deltid" her nede, derimot en mengde danske, svenske, finske båter for ikke å snakke om engelskmenn og fra båter kontinentet.

 

Hva er det som gjør det? Noen som har meninger...er vi ikke en kystnasjon? Lever vi bare ut våre drømmer i TV-serier?

Friske meninger og synspunkter ønskes.

 

OBS: Andhøy og Berserk er på en annen tråd så vær vennlig å ikke dra noe om det inn...takker for det.

Redigert 12.Mars.2011 av pettersand (see edit history)

[Careka]

De norske har det nok bedre hjemme.

Mange av de engelske, har solgt alt når de kjøper båt og reiser bort.

Vi norske skal ha både hus, hytte + båt til og seile i middelhavet med.

Vi har det så mye bedre en mange av de andre.

Tror det er derfor. Vi stiller større krav til komfort,

Hvor mange hytter i norge har ikke inlagt vann og strøm i dag.

Bare se på Bitteliten sine krav før han skal på tur.

------

Husker nede på Samsø, der vi traff en fam på 5 på ferie i en askeladden 16 fot + en tysk fam på 4 i en Folkebåt.

Slik må du tilbake på 60 tallet for å finne i norge.

Da reiste folk fra vestlandet med snekka på 23 fot,

til sørlandet og var gjerne 5,6 og 7 ombord.

Slik ser du ikke i dag.

[Bavaria 40]

Hvis vi ser på deltagelsen i siste ARC så var det rekord deltakelse av norske båter , dette er vel også en måte og bryte med A4 livet ? Mitt inntrykk er at flere og flere drar ut på tur. Noen for 1 år andre på mere ubestemt tid.

[Astor]

Vi er vel forskjellig vi båtfolk. Vi hR alt vi kan tenke oss her i Norden. Mye å utforske. For vår del er pensjonstdrømmen å utforske mer rundt her hjemme. Middelhavet har aldri fristet. Heller en kanalsafari i Nord-Europa.

Men det er fint at vi kan realisete våre drømmer.

[Figaro]

Du er heldig, du pettersand som har en kone som også synes det er livet å seile rundt i middelhavet. Skål for henne Jeg har nettopp vært utenfor og måkt snø, igår fjernet jeg snø på skuta som pt ligger innefrosset

PS Ikke et vondt ord om min egen kone-----hun elsker båtlivet i hjemlige farvann

Redigert 12.Mars.2011 av Figaro (see edit history)

[Fiskmåsen]

for ikke å snakke om engelskmenn og fra båter kontinentet.

Engelskmenn og tyskere har nok ikke så mye hytteliv som vi i Norge.

Har seilt endel i middelhavet, og mange av disse bruker båtene som hytter. Ligger ved kai det meste av tiden, og båtene er nedgrodd med sjøgress.

Men nå kommer vi snart!!

Vi 40-tallistene. Kjøttberget, eldrebølgen eller hva vi nu kalles!!

Vi som en gang i tiden betalte ned huset vårt, og sitter i dag gjeldfri med god pensjon, pææng på bok, og lørdager hele året. Seilbåt (39ft) er innkjøpt, og jeg kommer ned neste år!!

Har meldt meg inn i sv. Medelhavsklubben.

Er klar for et møte i rom sjø!!

La gå springen forut!!

[avmønstret5]

Til Figaro;Takk jeg er vel heldig slik.

Mulig du Careka er inne på noe. Vi skal ha alt ink. godstolen og TV-skjermen. Men jeg forstår ikke det voldsome engasjement i den aktuelle saken (jeg skal heller ikke nevne navn), " ta løs leva livet og tjo og hei" hva er det og hva betyr det?

 

Hei Silje_i_Nam Kom inn å få litt fart på dette, du ser det litt utenfra.

 

 

Til Fiskemåsen: Vi møtes over en ozo

Redigert 12.Mars.2011 av pettersand (see edit history)

[Silje_i_Nam]

*Ler*

 

Ja, jeg er her. Jeg må bare tenke meg om...

[Jawik]

Flott tiltak Petter. Jeg er også her, men må som Silje bare tenke meg om og det må det være lov til.

[Sande (exSkjælø)]

Bare sånn i full fart: Det første jeg tenker på i denne forbindelse, er den frihetsfølelsen som kommer umiddelbart idet en trår over ripa. Enten en skal seile langt, kort eller bare overnatte i båten så senker skuldrene seg og en lever i en helt annen tilværelse. For søren, en puster jo lettere også Tanken på å ha det slik permanent i tillegg til å kunne "seile den veien vinden blåser" når en vil og hvor en vil er fryktelig tiltrekkende. Pluss på med alle de forskjellige kulturene en kan velge å se, friheten i et åpent havstrekk, gleden deretter ved å se land osv...Kommer nok tilbake med flere synspunkter senere, skal tenke litt dypere jeg også

[Jawik]

Understreker denne Skjælø, men i tillegg er det lukten av land når en nærmer seg etter mange dager på havet. Har aldri kunnet motstå denne opplevelsen

[avmønstret5]

Enig i det du skriver Skjælø, det er også noe med at tilværelsen blir på en måte enklere og mer konkret. Som skilpadda, en lever i skallet sitt (båten , og kan reise i det Kanskje en litt haltende sammenligning

[Jawik]

En må vel holde litt igjen nå ellers blir dette en kort tråd

[Silje_i_Nam]

Nå sitter jeg her og smiler av Skjæløs senkede skuldre og lette pust, og vet så godt hvordan det føles, selv om det for min del ikke er knyttet til sjø og båtliv for tiden.

 

Mine første tanker er nokså generelle, og skal ikke ses som en personlig kritikk av noens veivalg.

 

Aller først: Det er vel slik at nordmenn generelt reiser mer og mer. Og lengre avsted. Og at flere og flere reiser på egenhånd, selv om charterturismen så klart lever i beste velgående.

 

Jeg synes at man kan se en veldig interessant eller fascinerende (for meg i hvert fall) tendens i Norge for tiden. Kanskje den har vært der lenge, og at det bare er jeg som har levd i lykkelig blindhet.

 

Det virker på meg som om mange ønsker seg bort fra A4-livet. Det blir sett på som forhatt, kjedelig, satt, utdatert, og det virker som om en del tenker at det ikke kan være en fullverdig tilværelse å leve trygt innenfor rammene. Men det er ikke til å komme bort ifra at det finnes mange trauste og lykkelige A4'ere som ikke ønsker seg noe annet. Og når alt kommer til alt, så må jo lykke og tilfredshet være de viktigeste indikatorene på om en eksistens er fullverdig eller ikke. Hva som er A4 er jo dessuten et helt uavklart definisjonsspørsmål.

 

Men så er det en de andre, og dette er bare synsing og jeg har egentlig ikke noe belegg for å si dette, men jeg gjør det likevel. Det virker som om vi har en ganske stor gruppe i Norge som forsøker å protestere eller demonstrere mot A4-livet. De er på leting etter noe annet, og de understreker behovet for individuell frihet, mer eget ansvar, mindre overformynderi og mer selvrealisering. Dette er på mange måter en indikasjon på at skuta Norge går ganske bra. Mange steder, som her i Namibia for eksempel, er det ikke rom for denne individualistiske tankegangen fordi man er helt avhengig av fellesskapet og det sikkerhetsnettet det tilbyr.

 

Denne gruppa virker temmelig frustrert på en...eksistensiell måte. (sorry at dette blir rørete) De ønsker seg ikke et A4-liv (hvordan det nå enn ser ut), men samtidig sliter de med å bryte ut av mønstret. Som sagt dette er synsing, men jeg tar meg selv i å lure på om de benytter seg av den friheten de faktisk har til å forme sitt liv? Eller følger de stort sett strømmen og bare roper litt innimellom?

 

Jeg har sagt det før: Jeg tror at de aller fleste nordmenn er i en posisjon som gjør det mulig for dem å realisere sine drømmer. Jeg tror at hindringene vel så ofte er mentale sperrer i vårt eget hode, som reelle restriksjoner samfunnet pålegger oss. Det er kanskje lettere å se begrensningene, enn mulighetene?

 

Jeg sier ikke at alle drømmer kan realiseres umiddelbart. Noen ganger kreves det langsiktig planlegging og dedikert innsats for å få det til. Men jeg tror vi kan, og at veldig mange av oss har muligheten, hvis vi vil det nok.

 

Jeg tror langsiktige ambisjoner er positivt, og jeg tror det er bra å måtte jobbe mot noe, eller se frem til.

 

Å kunne dra på seilferie i Middelhavet må jo være en slik gulrot, og belønning for strevet? Jeg, som den vagabond'en jeg er, vil jo også umiddelbart velge meg reiser og opplevelser som målsettinger. Listen over steder jeg vil se, og ting jeg vil gjøre er antagelig for lang til at jeg klarer å komme gjennom den i løpet av livet.

 

Men en venninne av meg, klarte ikke for sitt bare liv å komme på noe hun hadde lyst til. Hun klarte ikke å sette seg et eneste mål, eller bestemme seg for hva hun ville gjøre. Hun visste bare at hun var misfornøyd med tilværelsen, men ute av stand til gjøre noe med det. Hun hadde uendelig mange muligheter, med god økonomi og tilbud om et friår, og hun vinglet fra det ene til det andre, og var innom alt fra å studere spansk i Spania til å jobbe som vertinne på ei fjellstue. Hun ville alt, og hun hadde alltid snakket om 'Når jeg får råd', og 'når jeg har tid...'. Men når alt kom til alt, så hadde hun ikke motet som krevdes å ta det siste skrittet og bykse i noe nytt. Så istedet for spanskurs ble det ny sofa, og istedet for stempel i passet ble det Globe Trekker på tv.

 

Jeg kom til å tenke på henne da pettersand spurte om vi lever ut våre drømmer i tv-serier.

 

Jeg har inntil nå tenkt at hun var et helt enestående tilfelle, men kanskje hun faktisk representerer ganske mange?

 

Og at det er derfor mange heller velger hytta enn båtferie i Middelhavet?

Redigert 12.Mars.2011 av Silje_i_Nam (see edit history)

[Sande (exSkjælø)]

Usj, nå når det går en slik interessant tråd her så har jeg bare korte tider å stoppe innom, skumme igjennom og svare kort.

 

Gode poeng her Silje. Angående A4 livet, så vil jeg tilføye at det også kan være "alt til sin tid". En periode av livet kan A4 være det rette, så kommer en ny periode der en ønsker noe annet. Tror kanskje mange får med seg endel i "unge år", for deretter etablere seg, og i neste fase gjerne bli litt vagabond igjen. En trenger ikke nødvendigvis være slik eller sånn for alltid. Høres ikke så unaturlig ut heller synes jeg.

 

Trist om en blir "innesperret" av egensatte grenser slik som hun du skriver om. Kjenner noen av dem jeg også.

 

Vil tilføye: Respekten fra alle sider for de som velger den ene eller andre livsmåten er selvfølgelig viktig. Har ikke tid til utdype videre nå.

Redigert 12.Mars.2011 av Skjælø (see edit history)

[Silje_i_Nam]

Til Skjælø:

 

Ja, helt klart. Jeg tror også dette varierer med livsfaser. Til en viss grad i hvert fall. Det kommer jo an på en hel haug store avgjørelser ang. barn, karriere, materielle goder, forpliktelser osv osv. Noen velger jo å forsake mye i bytte mot mer frihet og mindre forpliktelser hele livet.

 

Og det er ikke noe som er riktig eller feil. Det er helt personlig og opp til den enkelte hva som passer for den.

 

En tommelfinger-regel må likevel være å finne en partner som har den samme holdningen som deg. Eller blir det mye styr på kjøkkenet...og veldig mange, og lange, diskusjoner om veien videre.

[avmønstret5]

Spennende og tankevekkende innlegg til dere over.

Jeg er så gammel at det hender jeg henfaller til nostalgi, og tenker litt før i tiden og nå.

Silje nevnte at i Namibia hadde en ikke noe forhold til slike valg, hverdagen krevde sitt. Da jeg vokste opp var det også liten mulighet å tenke på eventyret. Eventyret for oss kystbefolkning var å "reise til sjøs" for guttene og noen få jenter som ble telegrafister. Også jeg reiste i ung alder, seilte bl.a. på vest-Afrika i nesten to år i kystfart (lå i snitt 9 mnd pr år i havn). Det var også en form for eventyr og ikke minst lærdom om andres levesett. Så var det å tjene penger til utdanning, det ble familie, arbeid og arbeid. Men som pensjonist åpnet muligheten seg igjen.

 

Jeg er ikke det minste i tvil om at unge i dag har en mye større reel mulighet å reise. Vi har en utrolig økonomi ..noe en skjønner fra katastrofen i Japan. Her var det en hel gjeng ungdommer på skoletur. På skoletur til Japan!

Hvorfor noen som har lyst ikke kommer igang vet ikke jeg, kanskje er vi blitt for trygghetsøkende ?

[Dekken]

Pettersand: Har du funnet en grei vinterhavn, eller seiler dere om vinteren også? Vi er også på vei men er nødt til å jobbe et par år til først....

[Lbjordal]

 

Men så er det en de andre, og dette er bare synsing og jeg har egentlig ikke noe belegg for å si dette, men jeg gjør det likevel. Det virker som om vi har en ganske stor gruppe i Norge som forsøker å protestere eller demonstrere mot A4-livet. De er på leting etter noe annet, og de understreker behovet for individuell frihet, mer eget ansvar, mindre overformynderi og mer selvrealisering. Dette er på mange måter en indikasjon på at skuta Norge går ganske bra. Mange steder, som her i Namibia for eksempel, er det ikke rom for denne individualistiske tankegangen fordi man er helt avhengig av fellesskapet og det sikkerhetsnettet det tilbyr.

 

Denne gruppa virker temmelig frustrert på en...eksistensiell måte. (sorry at dette blir rørete) De ønsker seg ikke et A4-liv (hvordan det nå enn ser ut), men samtidig sliter de med å bryte ut av mønstret. Som sagt dette er synsing, men jeg tar meg selv i å lure på om de benytter seg av den friheten de faktisk har til å forme sitt liv? Eller følger de stort sett strømmen og bare roper litt innimellom?

 

 

 

Liker ikke hvor godt jeg kjenner meg igjen i denne beskrivelsen

 

Trur du har truffe blinken i denne saken, men hvordan løser en problemet som oppstår når stadig flere blir medlemmer av denne gruppa som protesterer mot A4-livet? Det er naturligvis uproblematisk så lenge desse folkene følger lover å rettningslinjer, går på jobb osv. Men med en større gruppe vil det nødvendigvis bli flere som bryter ut og gjør som de vil.

[Frivakten]

Jeg er ikke det minste i tvil om at unge i dag har en mye større reel mulighet å reise.

 

Vi har større muligheter å reise. Verden er blitt betraktelig mindre grunnet internett, vi har mye bedre økonomi, det har blitt flere åpne land og mindre ukjente områder på kloden. National Geografic har vist oss alle de skjulte hemmelighetene. Alle naboene våre har også vært innom en eller annen ukjent avkrok, på chartertur betalt med Visa. T.o.m. min gamle mor overtok verden da hun ble pensjonert for noen år siden. Bl.a. har hun ikke vært i Himalya, men snart er vel det eneste stedet hun ikke har vært på.

 

Så hvor finner våre etterkommere eventyret? Hva skal til? Er det de meste ukjente avkrokene som K2 eller Arktis som må til? Og MÅ alle skrive blogger og bøker? Må man ha anerkjennelse for sitt ikke-A4-liv konstant. Hvor ofte må en da twitre eller face før en annen ekspedisjon overtar showet?

 

Har vi ikke plass til våre egne opplevelser i våre sjeler, men må tømmes utover alle våre "venner" umiddelbart. Og hvorfor er det blitt så viktig å være så online og synlig?

 

Er higen etter anerkjennelse blitt vår nye last og eventyrreiser er bare middelet?

 

Forrige generasjon kunne finne sitt eventyr ved å krysse en landegrense. Sverige kunne godt være eventyret for mange den gang.

 

Mine reiser som uteseiler på 70-tallet til f.eks. Guadeloupe i Karibien er fremdeles MITT eventyr. Den historien blir oftest fortalt til kun en person selv om vedkommende har hørt den mange ganger før.

 

Nemlig meg selv.

[lgboat]

Ja der, Frivakten, berørte du noe vesentlig; vår higen etter anerkjennelse.

Både fra andre og oss selv.

De som klarer seg med egen anerkjennelse må vel sies å ha nådd langt her i livet.

[Bonus]

I perioden 1997 til rundt 2002 reiste jeg veldig mye i jobb. Rekorden var 1999 med 225 reisedøgn i utlandet. Mer enn et normalt arbeidsår. Var utrolig mange steder, opplevde fantastisk mye, traff mange spennende mennesker.

 

Dette var før Facebook, Twitter og Bloggene kom.

 

Største utfordringen etterhvert ble at jeg hadde ingen å dele disse opplevelsene med. Da jeg kom hjem etter en tur var det ingen vits i å forsøke å formidle mine opplevelser til familie og venner. Fikk bare fram brøkdeler likevel.

 

Det ble til at jeg droppet å prøve. For familien var det det samme om jeg hadde vært i Sør Afrika, Midt Østen eller på Gjøvik. For dem var jeg borte uansett.

 

 

[salti]

vi er kansje litt a4 siden vi banker rundtom i vår 22 plast snekke m sabb motor. self har vi ikke vert så altfor langt på tur pga båten er jo liten og farten blåser ikke akkurat frisyren i stykker under fullfart... men eventyret for oss er inni fjordene,lune viker,og vi smyger oss inn nesten overalt.vi overnatter og koser oss på våre "sommer ekspedisjoner" fra overnattinger på utsira og innover til bømlo,fosen,hervik,espevik,toftøy etc etc mange fine plasser.så eventyret trenger ikke alltid være langt vekke selvom det sikkert er spennende med eksotiske mål også. blir det drittvær så kjører vi hjem helt enkelt!! regn og kuling er ikke kjekt hær vest uannsett hvor stor båt man har,samtidig blir ikke kona mi og dattera vår kurert for yatzy spill i påvente av sol og sommervær i gjen. så ja,vi lever et eventyrlig a4 liv....

[Frivakten]

,vi lever et eventyrlig a4 liv....

 

Et eventylig A4-liv. Veldig bra.

[Sande (exSkjælø)]

Godt poeng Bonus og dette er vel noe sjøfolk opp gjennom årene også har kjent til? Hvor mange av de hjemme hadde forutsetning til å forstå hva de hadde opplevd og sett?

 

Videre så sitter jeg litt med en tanke her...Når jeg tenker på hva mine besteforeldre (dentids A4?)fortalte fra sine turer og hvordan de kom seg frem. De var fjellfolk, Jotunheimen og Rondane var deres tumleplass, Galdhøpiggen, norske isbreer osv, sommer som vinterturer. De hadde stor respekt for fjellheimen, men utfordret den også. En ferietur kunne også være en sykkeltur Ålesund-Oslo med tilhørende avstikkere underveis. Det høres ikke så spennende ut her, men historiene de fortalte rundt dette og om personer de møtte gjorde det levende. Litt "galskap" etter dagens målestokk var vel innblandet også og det ville muligens gjort dem berettiget til å bli kalt eventyrere om det hadde skjedd på samme måte i dag?

 

De var ikke alene om å gjøre slike ting. Venner og naboer hadde tilsvarende opplevelser og det var, for dem, "normalen".

 

Flere slektninger hadde sitt "daglige brød" ved å blant annet reise på Ishavet på fiske i småbåter. Flere av dem kom ikke tilbake. Dette var også "normalen" i den tiden. Slik var det da og slik er det heldigvis ikke nå. En må ikke gjøre dette for matauk, men leser vi historier fra den tiden, så kommer det også tydelig frem at det heller ikke ble sett på som noe spesielt, hverken reiser på fjellet eller ved sjøen. Det som er verdt å understreke er den kunnskap/respekt de hadde til sjø og fjell i de dager. Jeg tror få av oss er like kjent med hvor langt grensene kan presses (dårlig uttrykk)før strikken tøyes for langt i naturen, slik som de var.

 

Blir dentids "normale" ting, sett på som "eventyr" i dag?

 

Jeg synes selv ikke jeg får frem en god parallell til poenget mitt her, men jeg undrer litt på om at dette er blitt så fjernt for oss "charterturist"generasjon, (der alt er tilrettelagt for oss og vi kan klage dersom maten ikke smaker) at opplevelser i naturen er fremmedgjort og tildels farlige dersom en ikke følger en organisert gruppe? (Setter det på spissen nå og vet det er flere som ikke passer inn under generaliseringen, men har også opplevd foreldre som drar ungene vekk fra å klappe et dyr fordi de kan få bakterier på seg.)

 

 

En annen ting er jo også hvordan dagens unge vokser opp. Selv om verden er blitt mye mindre for dem og de har mye større valgmuligheter, så har de også mange begrensninger og regler å følge. Både de som loven tilsier og de som er akseptert som "rett". Det har vi voksne også og nye regler blir pålagt oss hele tiden. Jeg husker den Cubaneren som i en ikke nevnt TV-serie fortalte om hvor godt han hadde det. Ungene fikk gratis skolegang, det var gratis sykehus, samfunnet tok seg av dem. Men, vel, han kunne ikke forlate landet, det var ikke lov. Det er kanskje en lov, som vi Nordmenn, mener det måtte være akseptert å bryte? Hvor går grensene for hvor mye vi skal bestemmes over? Vi har selvfølgelig respekt for forskjellige kulturer, men synes mye av det er "ikke rett" etter vår standard. Hvem er vi som kan si hva som er rett? Alle skal selvfølgelig få ha sin egen mening, men i et større perspektiv, så kan vi ikke si at "vår måte" er rett og det som var rett før har endret seg og det er nye regler i dag. Vi må ha rom for individualiteten og den er jeg litt redd for slik samfunnet er lagt opp med at ungene helst skal på institusjon med pedagoger til å ta seg av dem helst fra første stund. Et flott tilbud, javisst, men for de aller fleste noe de må dersom de skal klare å følge samunnets normer med eget hus og hage uten løvetann.

 

Unger er ulike, alle passer ikke like godt til å gå på skole i 13 år før de kan begynne å tenke på voksenlivet. Her har de lite valgmuligheter til å "hoppe av" en tid, jobbe, for å komme sterkere tilbake. Den 14 åringen som ble betraktet som "en dyktig arbeidskar" i 1920, kan bli betraktet som en rebell i dag, fordi han ikke er like dyktig til å sitte på skolebenken.

 

Så vel, hva er definisjonen på å reise på "eventyr" og hva er rett og hva er galt?

Jeg blir jo enda mer forvirret selv nå når jeg leser gjennom dette. Enda verre blir det dersom jeg starter påstå at A4 definisjonen ikke er lik for alle heller. Hva er A4? Holder det med hus og hage eller kreves det at en følger opp med innsats i diverse lag, noen treningsentre osv.)

Håper dere tilgir mine noe springende tanker her og skjønner essensen i hva jeg mener. Jeg tror den går litt på at vi skal ha respekt for hverandre som mennesker selv om vi tar svært forskjellige valg i livet. Det er lett for alle å være enig i, men gjerne ikke fullt så lett å etterleve.

Redigert 13.Mars.2011 av Skjælø (see edit history)