Uhyggelige situasjoner og hendelser som har gått helt eller nesten galt

[S/Y Emma]

Inspirert av tråden "Min verste båt-tabbe", kan det være interessant med en tråd om ting som har gått galt med båten eller turen, uten at det nødvendigvis var en selvforskyldt tabbe.

 

Noen ganger skjer det ting som man ikke rår over eller kan forutse. Da gjelder det å finne raske løsninger og komme seg ut av situasjonen med de hjelpemidler man har til rådighet. Eller ringe Redningsselskapet.

 

Ofte går det en kule varmt når det står på, men det kan bli gode historier som også kan være lærerike å lese. Omtrent som rapportene til Havarikommisjonen 

 

--

 

Jeg kan starte tråden med en selvopplevd situasjon som skjedde på langtur for snart fem år siden. Da var jeg ikke særlig høy i hatten.

 

Vi var på vei sørover, 140 nautiske mil utenfor Afrika, fire døgn nord for Kapp Verde. Tre stykk om bord, i stummende mørke under en overskyet himmel. Motoren hadde kjørt tre timer denne kvelden, og vi var alle under dekk og syslet med vårt. Plutselig hører jeg en litt uvant lyd mellom den monotone surrelyden.

 

Så smeller det. Bom-bom-bam! Jeg bykser opp i cockpit i to lange steg for å rive giret i fri og skru av tenningen. Innen jeg når frem, har volvoen allerede stilnet med et dunk.

 

Det er nesten vindstilt og en del sjø. Uten fremdrift vogger båten fra side til side. Vi ruller ut genoaen, prøver å få litt fart og stoppe rullingen. Men roret er tungt og lystrer ikke slik det skal. Noe presser mot det.

 

Lyskasteren på targabøylen skrus på og lyser ned i sjøen. Vi har kjørt på noe som har gått i propellen. Det er langt og grønt, og henger bak båten som et brudeslør en meter under overflaten. Det ser ut som en pose fra fiskerinæringen, av det grove slaget, laget av nylon. Det er mørkt, og bølgene er halvannen meter høye. Å dykke under båten nå er livsfarlig. Det er heller ingen andre skip i sikte eller innen rekkevidde på AIS-en. Her ute kan man ikke bare ringe til Redningsskøtya og be om slep til nærmeste marina. Vi innser raskt at dette er et problem vi må løse selv. Autopiloten må gi tapt mot trykket på roret, så vi må håndstyre. Det er ti timer til det blir lyst, så vi kan få bedre oversikt over situasjonen. Det blir en lang natt. Roret vil stort sett bare gå en vei, og vi er nede i tre knops fart. Trålposen gjør sitt til at vi mister mye fart. Vi frykter å måtte håndstyre i sakte fart i en uke, til vi når Mindelo og kan få assistanse.

 

Timene går. Etter hvert kryper sola endelig over horisonten og vi får dagslys. Bølgene er fremdeles så høye at dykking under båten er en risikosport. Får man ni tonn med båtskrog i skallen mens man arbeider med propellen, er det slutt på mer enn turen. Vi får heller stikke ned en båtshake med vanntett GoPro-kamera og se hvordan vi ligger an. Videoen er overraskende. Synet er både nedbrytende og oppløftende. Trålposen er mye større enn vi hadde trodd, og ser ut til å ha tvinnet seg kraftig rundt den trebladede fastpropellen. Det positive er at hele sulamitten henger på styrbord side av roret, så vi kan kanskje hale posen til sides, frigjøre roret og bruke autopiloten. Da spiller ikke den reduserte farten så stor rolle.

 

Vi kaster en bitteliten Biltema-dregg i et tau over bord og huker tak i posen (endelig et bruksområde for en dregg). Vi får enden over rekka, og surrer den fast. Så går undervannskameraet ned for ny inspeksjon. Posen har falt av propellen! Mot alle odds har den løsnet, og henger nå bare på selve roret. Sannsynligvis var den så tykk og drøy at propellen ikke rakk en hel runde før motoren stanset av motstanden. Sjansen for at posen skulle falle av så lett, var sannsynligvis like liten som at vi kjørte på trålen i utgangspunktet. Etter mye arbeid, får vi halt hele posen om bord, og sikret den på badeplattformen. Vi tar den med til Mindelo, så ingen andre båter risikerer samme skjebne som oss.

 

Spent vrir jeg rundt tenningsnøkkelen. Motoren starter med en gang og går som aldri før. Vi setter giret i forover. Det kobler inn med sitt sedvandte «klakk», og vi har fremdrift! Vi aktiverer autopiloten. Alt er som det skal være. Heldigvis slapp vi med skrekken denne gangen.

 

-- 

 

Håper det var interessant å lese :-) Selv om det er lenge siden, husker jeg godt hvor stressende situasjonen var. Håper det aldri skjer igjen. 

Etter dette, har vi kjøpt tykk våtdrakt og snorkelutstyr som vi kan bruke om vi får tau eller fiskebruk i propellen.

 

Har du noen historier fra da det gikk aldeles eller nesten galt?

 

Redigert 6.Oktober.2020 av S/Y Emma (see edit history)

[Framtia]

Jeg hadde en ubehagelig opplevelse for noen år siden, deltok i en regatta singlehanded. På vei over fra Hvaler til Færder fyr skulle jeg vinsje inn et skjøte, og sto med det ene benet på cockpitbenken mens det andre sto på rælingslista. Mistet så grepet med ytterste fot, og falt ned under den nederste rekkevaieren (gikk i spagat med den ene foten nesten nede i sjøen). Men fikk heldigvis den nederste rekkewiren under armen, så jeg fikk stoppet ferden ned i sjøen. Etter dette gikk jeg til anskaffelse av PLB, og har nå også en AIS-sart i vesten...

[Hulda]

Utmerket initsiativ. Sikkert mange snurrige historier.

Jeg har fått en del dritt i snurra opp gjennom årene. Men jeg kan kanskje bidra med en litt annerledes fra hjemmetraktene. En av dem. Jeg har mange nesten-greier på lager. Her er en av dem fra august 2008. Hulda hadde den gangen ikke fått den oppgraderingen som gjør Hulda til det Hulda er nå. Admiralen hadde ferie fra meg, og jeg var ute på tur. Alene. Ikke autopilot. Ikke noen ting. Jeg seilte syd til Resö (Bohuslän for dem som ikke er lokalkjent). Der er det en liten og grunn fiskehavn. La meg kailangs og breia meg. Så kom en aluminiumsseiler, 'Vesta' og surret forvirret rundt inne i havnen. Jeg vinket dem inntil. Vi kom i prat. De hadde solgt alt jordisk gods i Basel, bygget en aluminiumsbåt med tvillingkjøl. Første gang i saltvann. Ville fiske makrell, krok og mark. Jeg viste dem hvor og hvordan og forærte dem et dorgesnøre. Dette blir langt, vet ikke om noen gidder å lese. Morgenen etter går vi i følge ut i Kosterfjorden. Vesta drar makrell, en hel bøtte. De er fullstendig i himmelen. Flott vær og lett bris. I følge seiler vi syd til St Klövskjär, utenfor Grebbestad:

 

Her ligger vi langs fjellet natten over. Det er så grunt at Hulda berører sandbunden:

Shortsvær og helt toppers. Som sveitsere var de hekta på 'det italienske kjøkken'. De hadde bøtter med rødvin og fantastisk mat. Jeg lærte dem å bake makrell i folie med krydder og løk. Da forsvant 'det italienske kjøkken' og de åt bakt makrell resten av turen til hvert måltid. Jeg måtte over på knekkebrød og gulost, orket ikke mer makrell. Men nå roter jeg meg bort. 

 

Dagen etter, fint vær med lett NW bris. Vesta har ikke lært å seile, går som ku i hengemyr. Jeg seiler fra dem med bare storseilet. Setter genoaen og vi avtaler å møtes på Käringön. Bilde tatt av Hulda fra Vesta på utsiden av St Malmön, vindmøllene inn for raffeneriet (Bofjorden er det vel):

Det blir nærmest skyfritt. Vinden dabber til ikkeno. Jeg vurderer å sette genakeren, ligger og plasker i sjøene. Forut kommer en skyrull, underlig formasjon, opp fra retning Danmark. Sitter å ser på denne underlige formasjonen. Blikkstille. Og så med et smell, W kuling. Ikke autopilot, alene, kan ikke slippe roret, rattbremsen greier ikke å holde kursen. Storseilbommen bøyer seg (blir senere byttet til noe skikkelig). Rekka i sjøen og vann opp til hyttesiden. Vinden dreier SW og øker, enda mer. Roret dirrer så det skrangler. Det starter å dirre når farten går over 9 knop. Så vi ligger på skarp kryss i over 9 knop. Har ikke GPS, vet ikke hvor fort. Det begynner å hølje ned. Utrivelig. Kan ikke slippe rattet, da vil alt gå til helevete på et sekund. Måseskär kommer rasende over horisonten. 

 

 

Bestemmer meg for å gå inn mellom Hinneskär og Bonden (Svarten). Sundet der er et eneste kok av brått. Utrolig hvor fort sjøene bygger seg opp. Hulda ligger så flatt i vannet at jeg er redd for å surfe rett inn i Hinneskär. Går opp i le av Måseskär, så nær at vi nesten bulker. Dropper storseilet og ruller inn genoaen. Vanligvis går skjøtet tre ganger rundt genoean. Nå presser vinden så hardt at en halvmeter seil ikke blir rullet inn. Det er greit. Vesta er vekk, et sted lenger nord. Legger til Käringöns flytebrygge. Fortøyer, fikser landstrøm, ikke noe Vesta. Etter en times tid, begynner å bli svært bekymret. De svarer ikke på VHF. Tror jeg skal stikke over til Sjöräddningen og høre om de kan ta seg en tur utpå og sjekke om Vesta fremdeles flyter utpå der. Over en time på så kort distanse er nesten ikke mulig. Mann og kone Vesta er på samme alder som meg, tidlig 60-årene den gangen. Men der:

mellom mellom masten og genoaen, kommer Vesta tytende. Det hører med til historien at mannen var sterkt synssvekket. Det var kona som var øynene hans. I hvert fall når avstanden ble over 50 meter. 

Så her sitter herrene og ljuger om turen i cockpiten til Vesta etter endt seilas.

 

Deretter dro Vesta syd til Tyskland for overvintring, året etter var de i Portugal. Da tapte vi kontakten. Jeg regner med at synet til mannen forsvant og Jaq. kunne kun snakke tysk/fransk/italiensk. Ikke et pipp engelsk. Jeg fortsatte turen til Smögen. Der blåste det mindre:

Vindö 50, en norsk los på guttetur.

 

Det gikk ikke galt, men potensialet var der. 

Redigert 6.Oktober.2020 av Hulda (see edit history)

[nomen]

Spennende historier dette her?

Jeg har (heldigvis?) ikke noen særlig spennende historier å bidra med....enda.

 

 

[.Olsen]

Husker første gang jeg fikk være med far min på "guttetur". Dvs hvor han var på seiltur/regatta med kompiser/gubber på egen alder, hvor jeg typisk nok ikke var invitert med ;-). Men så, når jeg var 17, mente han tydeligvis at tiden var inne også for "guttungen" å være med på guttetur til Skagen. 

 

Båten var en Hero 101. En velseilende, tungbygd og solid båt. Dette var en av "pilotbåtene". Historien sier at en del piloter i SAS fikk bygd båter samtidig og brukte møbelsnekkere til å lage innredningen. Det kan godt stemme og den dag i dag har jeg en god skjerv bestikk fra diverse flyselskaper i egen båt. Heroen hadde kun flybestikk, kopper, glass osv i byssa. 

 

Seilturen fra Langesund til Skagen var uten store begivenheter. Husker ikke helt om dette var pinse eller himmelfarten, men var en av de første langturene for sesongen så en var vinterbleik.  Vindstille og sol de siste par timene inn mot Skagen så jeg ble dugelig solbrent. 

 

Skagen er Skagen og det hyggelige oppholdet gikk mot slutten. Som så ofte blir det tidspress på å komme seg hjem. Værmeldinga var ikke helt på høyden, muligheter for kuling, muligens mer, men i riktig retning så alle var enige om at det måtte gå fint. 

 

Gikk ut utpå dagen, tok ikke lang tid før vi alle syns at det blåste i overkant mer enn hva værmeldinga meldte. Så kom det varsel på VHF om "Gayle waring", og muligens enda litt mer. Det var en aldri så liten drøfting om hva i alle verden "Gayle" måtte bety, men det ble konsensus om at det måtte være kuling, og kuling, det var alle enige om at var ok. Vinden økte, vi reva storseilet alt vi hadde. Og etter en stund reva vi også fokka. Vi hadde fokke på stagkroker med to rev. Bølgene ble større og større, og vi måtte holde sjøen og vinden på BB halser for å få "høyde nok" til å komme oss mot Langesund. 

 

Mørket seig på, nå var var bølgene og vinden økt enda mer. Vi hadde ikke lengre så mye spillerom til å gjøre noe som helst utover å styre og holde oss fast så godt vi kunne. Sikkerhetsliner ble tatt frem og tatt i bruk. Ideelt sett skulle vi ha vinden inn på BB i en slør, eller rom slør. Men nå var bølgene så store og også brytende ganske ofte så vi måtte styre unna på alle sværinger for å ikke bli lagt over og miste styringa. 

 

Første rorvakta, med livliner på, bak rattet, i mørket. Det var jævlig intenst. For mørkt til å kunne se noe særlig i det hele tatt men etter en stund så får en en slags fornemmelse om at en sværing nærmer seg. Kanskje lyden, bølgedalen foran eller mønsteret på bølgene er det som forteller hva som skjer, vet ikke, men en merker det. Merker at båten blir løfta opp bak, akslerasjonen, styre som f.... for å ikke skjære mot SB og evt jibbe, styre som f... for å ikke gå for langt mot BB og bli lagt flat av sjøen. En holder varmen når en ratter "for livet" i stor sjø ;-). 

 

Husker godt første gang jeg snudde meg for å kikke bak i mørket, følte at det var noe på gang, og akterlanterna lyste opp en svær jævla brytende skummskavvel høyere enn hodet mitt "der bak". Syns det var så skremmende at jeg helst ikke ville kikke bakover mer :-D. Så de som satt i cockpit fikk som oppgave å varsle når det kom en stygg en bak. 

 

Til tross for iherdig ratting så var det ikke til å unngå at vi skar ut mot BB flere ganger, fikk luft på roret og fikk ordentlig overskylling på tvers. Sekundene før vinden slapp i seila, båten reiste seg, roret tok tak og en var i gang igjen... de sekundene var lange. Heldigvis for meg var jeg ikke alene om å ende med å legge båten flat når jeg stod til rors den natta, så jeg beholdt æren. 

 

Nå var været var på det verste på natta kom vi på kollisjonskurs med en tråler. Vi hadde i praksis ikke noen særlig mulighet til å manøvrere utover å "stå unna". Vi kalte opp på VHF, ikke noe svar. Vi turte ikke å gå foran, og heller ikke bak i tilfelle den hadde noe redskap på slep, og det økte også sjansene for at vi kunne komme til å jibbe. Å ta ned restene storseilet var ikke ett tema i det været vi hadde. Stresset økte etterhvert som vi nærmet oss tråleren, som siste forsøk fant vi frem lyskasteren vi hadde og lyste opp seila. Da endelig så tråleren oss og dreide så vi kunne gå foran. 

 

Etterhvert ble jeg satt til å sørge for mat og drikke til resten av mannskapet. Brødskiver og øl ble menyen fra byssegutten :-). Og etter mating av gubbene måtte jeg lense båten. Stadige overskyllinger ga ganske mye vann nedi båten, selv om den var tørr sånn under normale forhold. Husker også at det å komme seg på do var håpløse greier. Med dassen midskips på BB side så rant pisset ut av skåla når båten ble lagt flat. Stod en litt uheldig til da, med buksa på knærne, så var risikoen for å få alt i retur rett i buksa overhengende. Løsningen ble å stå på alle fire på dørken mellom benkene i salongen med bøtta "under buken". 

 

Det ble en lang natt, men i grålysningen seig vi til slutt inn fjorden og fikk fortøyd opp. Da gikk det fort fra konsentrert og alvorlig til god stemning :-). Nervøse koner stod på brygga og venta, de hadde fulgt med på værmeldinga og syns ikke det var noe særlig at gubbene og guttungen var ute i sånt vær. Gubbene var eplekjekke, i hvert fall frem til de var alene med kona ;-). 

 

Senere på dagen hørte vi på nyhetene at en dansk tråler hadde blitt kastet rundt den natta. Husker ikke hvordan det endte, men mener det forsvant noen menn i dypet. 

---

Lærerik tur. Vet vel egentlig ikke om historien kvalifiserer ihht til tråden. Det var ikke uhyggelig, mer spennende og krevende, og utover møtet med tråleren så var det ikke en opplevelse av at det kunne gått galt. Og etter turen var tiltroen til båten, som allerede var stor, nådd nye høyder. Å ha skåret ut i en bølge, så bli slått flat av sjø, igjen og igjen uten at båten "nøler" ett sekund, men "bare" reiser seg og dundrer på videre, det gjør at en føler seg trygg. 

 

Sånne opplevelser, med nok mannskap, med en båt som en føler seg trygg på, gir enorm mestringsfølelse og trygghet. Ønsker å en dag komme dit at seiling i en kuling langs kysten ikke er stress, men gøy og hyggelig.