Hva er meininga med (båt-)livet?

[Vosso63]

Hvordan ble jeg sånn? Hva er det som gjør at jeg blir et bedre menneske av å se en fin båt, ta på ei fin rekke, høre en god motorlyd, se et mirakel av en båt heve seg opp fra sjøen og fly bortover over bølgetoppene? Hvordan kan det ha seg at jeg kan sitte dønn pal en halvtime og se på linjene i en båt, uten å løfte en finger, mens jeg ikke klarer mer enn fem minutter på en solseng i syden?   Hvorfor reiser jeg heller på ferie til Fredrikstad, Kristiansand eller -sund, heller enn Costa del Sol? Svar: Båthavnene. Bryggene. Tilgjengeligheten. Springene, rekkene, sømmer, rær, stag, mast, motor, olje, lakk, finish.

 

I denne tråden vil jeg legge inn slikt som gjør livet verdt å leve, knytta til båt. Ikke til alt det andre. Alt det andre kan en ta på Facebook, på Twitter, eller på kammerset. Og om en er sur, gretten, bitter eller kranglete får en nytte seg av andre føljetonger her på Båtplassen, eller delta i VGs gulldebatt, skrive i kommentarfeltene, sende forstyrrende meldinger til TV2 eller NRK midt under en fotballkamp slik at alle kan se hvilken surpomp du er, eller legge inn en selfie på yr.no med gråvær bak og regn i skjegget.

 

- Om andre har hyggelige historier knytta til denne båtmanien, -dilla, -entusiasmen, -hobbyen, -interessa, -livsstilen, -religionen, -livssynet, må de gjerne gjøre det!

 

- Kommentarer må gjerne være hyggelige, bejaende, forfriskende, oppkvikkende, intense, for all del. For all del!

 

- En må mer enn gjerne være sjølgranskende og navlebeskuende på grensa til karikatur og ironi, men ikke surpompa, kverulantisk, sutrete og gledesfornektende.

​Båtplassen begynner å oppta ganske stor plass i hverdagen min, særlig nå som den fungerer både som lager for tanker og ideer knytta til mitt eget båtprosjekt, men også som nødvendig  informasjonsbank og spørreskjema. Av og til er det rein tidtrøytte, og da dumper jeg borti samtaler og tråder som gjør at jeg "fatar til", ruller opp ermene, og skal til å slåss. Jeg gjør sjelden det, men det føles så unødvendig. Det må da være noe anna som binder oss sammen enn hatet mot plastbåter/mot trebåter, mot vannskutere/robåter, mot motorbåter/seilbåter, eller hva vi nå, vi voksne menn, skal hate, i separate grupper, innad i den store hopen!? Tida er der for å framheve det fine, gode, avvæpnende, beroligende, nedstressende, harmoniske, ved båt. Båt. Bare båt. 

 

------------

Jeg starter med å fortelle hva jeg gjør når jeg har vært på jobb, er tullerusk i huggu av tytende ungdommer og kravstore ledere.

Ja, mitt virke er hos de pubertetslidende, i den psykiatriske institusjonen som har fått det særdeles formildende navnet Ungdomsskole.

Da, når jeg er utslitt i øra av tilnærmelsene: «Du!», «Du!», «Du!», «Skjønnerikkje», «Giddikje», «Orkakje», drar jeg ut i en båthavn. Her eller der. Den vanlige, eller lenger ut. Det har hendt at jeg har kjørt milevis for å komme meg langt nok ut, vekk. Jeg har faktisk kjørt helt ut til  enden av veien, ytterst i Øygarden, for å se på båter, havet, sjøen.

 

Vanligvis bare til Bak​arvågen, Florvåg, eller -øen.

Først stikker jeg innom en kolonial (Det var det vi kalte det før alt ble digert, firkanta og fikk de samma brødtypene, osteslaga, frossenfisken og posene med Firstpricekyllingfilleter, i de samma hyllene, fryserne og diskene) og kjøper en pose boller og en Coca Cola (med sukker).

Så kjører jeg utover en blindvei til veien stopper, rygger og manøvrerer til jeg får maks utsikt til båtene. Åpner vinduet. Ser. Spiser boller. Ser. Drikker Coca Cola (med sukker). Ser.

Etter ei stund, midt i den tredje eller fjerde bolla, med slumpen igjen i flaska, stiger jeg ut av kjøretøyet, tenner en røyk, og spaserer utover mot det attråverdige. Sjølsagt er det, for slike som meg, mest om å gjøre å spotte trebåtene. Det er stadig noen igjen. Men det er jo objekter i plast også, i kunststoff, men med linjer og buer og spring som om det var et steama furubord som hadde danna malen.

 

Da jeg momsa bollene hadde plutselig alle trivielle tanker og problemer blitt sjalta ut og veik unna for den virkelige problemstillingen, meininga med livet, harmonien, likevekten, homeostasen: Som hvordan det kan ha seg at båter kan være så vakre, og så funksjonelle, samtidig?

 

Når da stegene har blitt så lette, og anklene så fjærende, knea så knirkefrie, øra så mildt susende og huggu så befriende tomt og fritt, skyldes det ikke noen form for ytre påvirkning. Utelukkende at jeg har sluppi fram essensen, denne vellystkjernen, inni meg. Gleden og lykken over å se flytende farkoster duppe i en innestengt tarm av verdenshavene! Javisst!

 

Etterpå, når fendere, båttrapper, luker, dollbord, akterspeil, ror, kallesjefester, eller hva jeg nå har registrert, har blitt lagra og systematisert oppi minnefeltet, går jeg tilbake til bilen.

 

Så spiser jeg de siste bollene, drikker Colaslumpen, kjører hjem, lager middag, og er en rolig, staut, gjennomhyggelig ektemann og far. Ei stund. Kanskje får jeg en tur ut til båten og skrur fast noe som skulle vært skrudd fast, eller bare sitter der og ser.  

Redigert 27.Juli.2016 av Erik AN (see edit history)

[romsabonden]

Fin beskrivelse av livet med båt, opplever mye av det samme selv, når helsa ikke er helt på topp så er det befriende å ta en tur i båten, hvis jeg kommer meg ombord, prolaps i ryggen, bare sitte og nyte og kanskje som du sier skru fast noe som skulle skrus fast.

[Vosso63]

Bebe, bestefaren min, faren til mora mi, hadde ei eke. Han var født og oppvokst ved fjorden. Langt inni Idd. Norges smuleste og minst værutsatte fjord. Om eka kom derfra, og ideen med å bruke en slik pram på sjøen, langt uti dønningene, veit jeg intet om. Han gjorde det. Tanta mi, som var søstra til mora mi, og onkelen min, som var halvt dansk, og likte slike åpne landskap, bygde hytte tidlig på sekstitallet. På fjellet på Asmaløy, på de lave flate granittflatene som hella lett ut mot strandkanten, mot sundet, mot Akerøya, mot Færder og resten av verda. Uttafor Fredrikstad. Uttafor Halden og Idd. Utmed havet der Oslofjorden ikke er noen fjord lenger, men et ganske lumsk og værhardt stykke innhav. Kanskje ikke i juni, juli, august, da vi var der, men vintre og høster hadde forma båtene om til farkoster som kunne ta den største brottsjø. Rullende, hivende, vuggende, båter. Eka hadde ingen kjøl, var bare et lite skall som lå og duppa på sjøen. Kanskje var det egentlig like greit? Å ha en båt som går gjennom sjøen ville ha krevd vesentlig større fribord, og motorkraft. Bakpå eka hadde han en trehester som du kunne gå med på full rulle fra stranda til Trestenane. Det var der han fiska. Dreiv tålmodig derfra og inn til Vikertangen. Og så ut att, med trehesteren på vibrerende ulende, knatrende full gass. Det var han som lærte meg å fiske i Asmalsundet. Med snøre og søkke, to kroker. Bebe egna med gaffelbiter eller ansjos, vi brukte blåskjell. Det lukta heftig av ansjosen til Bebe. Av blåskjella lukta det sommer. Hvittingen beit uansett. Fine julikvelder kunne det ligge ti båter der ute, så nær hverandre at vi visste hva som skjedde i nabobåten, hva de fikk, hvor mange. Det gikk i hvitting, men av og til, om du ikke dro en halv favn opp, eller glømte deg, kunne du få ei flyndre. Skrubbeflyndre mest, sjelden rødspette.

Etterpå rodde vi innatt til stranda, dro opp eka, og rensa hvittingene der nede, mens måkene skreik, og det ble blikkstille på fjorden. Så dro vi opp i hytta, steikte hvittingen i godt smør så den vrei og krølla seg. Så satte vi oss på nylonstoler utpå fjellet, med et vaklevorent settbord mellom oss. Så åt vi. Hele familien, bortsett fra storesøstra mi som ikke likte fisk, noensinne. Gjerne med kalde nypoteter eller brød til. Alle de andre der ute på fjellet gjorde det samme. Det lå en liten velduftende dis av stekt hvitting over strand, sund, svaberg. Vi likte stekt hvitting. Det var opplest og vedtatt. De minna ikke om fisk, som vi hadde en dag i uka hjemme, langt inni landet, og som ble spist så vi ikke skulle få struma. Jeg likte egentlig fisk, men det var ikke så vanlig, så da sa jeg ikke det så ofte, så høyt. Jeg likte blodklubb også, men det er ei anna historie.

Når Bebe fiska aleine hadde han laga seg til et kosteskaft med drensrør på som han tredde på styrepinnen på trehesteren. Han satt ofte baklengs i båten, slik en sitter når en ror. Det gikk ikke sabla fort med eka, og kanskje var det slik han nøt å være på sjøen. Han sto alltid opp i firetida, i hverdag og fest. Stenhuggere ligger ikke og drar seg. De arbeider. Det aner meg at jeg så at han satt stille et par ganger, etter middag eller seint på kvelden, utpå fjellet, med rød solnedgang over Spjærøy. Med solbriller på. Jeg så ham bade en gang. Han hadde brune armer, ansikt og hals, med buktende muskler og blodårer. Resten av Bebe var hvitt, kritthvitt. Bebe var senesterk, sa mora mi. Derfor hadde han ei eke. Den dro han opp aleine, langt oppafor flomålet. Om så jeg liksom også dro, skulle lære det, så var det som jeg også ble dratt oppover og måtte holde meg fast i ripa for ikke å dette av. Tampen i framenden ble slått i halvstikk rundt en stor rullestein, og så en anna oppå deratt.

 

En gang kom Bebe opp fra stranda, over fjellet, med morrasola midt imot, som i et relieff, med en diger torsk. Han holdt den godt opp, så den ikke subba nedi. Han pleide ikke si så mye. Mora mi og tante sa ikke så mye til ham heller. De sa ikke så mye, før i tida, trur jeg. Den morran ble det sagt mye mer enn vanlig. Den morran trur jeg bestefaren min var lykkelig, og den morgenen så jeg at mamma var fryktelig glad for at han var det.

Redigert 28.Juli.2016 av Erik AN (see edit history)

[KennethStrand]

Flott skrevet. Selv drar jeg ofte om bord og skal fikse noe lite på båten. Blir bare sittende med en kopp kaffe og lytte på klukkingen av bølgene. Det er balsam for kropp og sjel. Som en venn av meg sa. Trenger ikke medisin mot høyt blodtrykk hvis man har en båt.

[Vosso63]

Da jeg var liten, på sekstitallet, på hytta på fjellet, ti meter over sjøen, femti meter innpå land, på Asmaløy, var vi ute støtt. Vi bodde på stranda, i fjæra, mellom rullesteiner eller på svabergene. Hele sommern. Først var jeg med tante og onkel, deres ferie, så med mora og faren min, deres ferie. Var det noe igjen av ferien til tante og onkel, var jeg der enda ei uke. Når vi ikke bada eller fiska krabber, rodde vi. Seinere hadde vi påhengs. Noe lite og enkelt som kunne vris rundt, med splint av en knekkbar spiker. Den knakk jevnlig, når vi kom for nær ei grunne eller gikk for tett oppmed land. Det skjedde. Slik ble vi kjent med farvanna. Først med årer, så med trehesteren.  Vi brukte sjølsagt ikke kart, draft, eller noe sånn. Vi var unger og la det inn på harddisken.  I fellesferien kom det sjøfarende turister gjennom sundet, kanskje inne fra Fredrikstad, eller fra lenger opp i fjorden, Moss, Oslo. De hadde store snekker med overbygg over overbygget. Med tak. En sjelden gang kom det store snekker, virkelig store, med hus helt akter. Da løp vi opp i hytta og fant kikkerten, eller heiv oss i eka og rodde utpå for å se. Vi hørte dem lenge før de kom. De største hadde erstatta tokk-tokk-lyden med en jevn dieseldurelyd og skapte en enorm sjø. Om så skjedde, og vi ikke fikk dratt ut eka, fordi det var lavvann eller det ikke var noen eke der, heiv vi oss i sjøen. Madrass eller badering var fine redskaper for å få med seg surfebølgene. Var det semre vær, en frisk sørlig bris, en liten kuling, satt vi i hytta med kikkerten og fulgte dem fra vinduet til de kom seg inn i Brattestø-moloen. Seinere på dagen, etter middag, dro vi bortover til fots, bare for å se på miraklene. Det bodde folk ombord. De hadde gardiner i vinduene og lagde mat. I båten. Inni.

 

​De lokale fiskerne hadde Spjærøykryssere. Mørktjæra tunge, runde, solide, båter, som dro seg utover forbi Koggenaglen på en håndfull seige dunk. Dunk....dunk....dunk. Makrellstenger ut på sidene. Vi var med noen ganger. Gikk til Herføl, til Strømstad, over sjøen, gjennom dønningene. Trygt.

 

På slutten av sekstitallet, eller kanskje på søttitallet, bytta onkel ut østfoldsnekka "Bolla" med en passbåt. Rødt dekk. Bua glass. Hvitt skrog. 40 hester Johnson. Den gikk fortere enn noe vi noensinne før hadde sett. Fortere enn Apollo og Fittipaldi. Det var toppen av kransekaka!

 

Så da kan en jo spørre seg hvorfor det ble de store snekkene, krysserne, som ble mitt prosjekt, min attrå? De store trege tunge trebåtene. Hvordan det kan ha seg at jeg får puls og hjerteklapp når jeg hører lyden, ser dem gå forbi, aner en i ei båthavn et fjernt sted, stopper, snur, drar tilbake, går ut av bilen, ned på brygga, ser. Jeg som ellers ikke trenger meg på, og heller går rundt, presser meg forbi hagestoler, åpner hageporter, kryper under gjerder, eller klaterer over, for å ta på, lukte, kjenne! Hvorfor det er inni en dory på 32 fot jeg tilbringer fritida, og ikke i en passbåt eller noe helplanende i plast? Nei, si det. Flaks, uflaks, tilfeldigheter?

 

​Jaja. Pasjon, kalles det. På fint.

 

 

Redigert 29.Juli.2016 av Erik AN (see edit history)

[nomen]

Flott lesning dette her, får nesten en liten tåre i øyekroken ☺

[Vosso63]

Det er mulig det virker patetisk, og at vi voksne menn (og et knippe kvinner) ikke skal være patetiske, kjenslevare, og sånn! Men det skrives jo kilometervis, milevis, av innlegg om alt som har med båtens beskaffenheter, inni, uttapå, i motor, bysse, dass, - og om farvann, havner, brygger, merker, sund og fyrlykter, så det må jo være noe som driver oss. Inni. Det er det jeg vil ha fram. Bare det.

Redigert 29.Juli.2016 av Erik AN (see edit history)

[romsabonden]

Du får samle historiene dine og gi ut en liten bok

[Vosso63]

Nix! Dette, nettet, passer meg. Kjapt ut. Ferdig!

[Pequod]

Leste i en annen blogg om ordet "båthjerte" - det er et ord jeg tar med meg videre. Det er det vi har, båthjerte. Det er det som driver oss. Jeg liker friheten båten gir meg. Jeg liker å være underveis i sakte fart, studere naturen, vite at jeg kan stoppe når jeg selv måtte ønske det, forandre planer hvis jeg finner ut at det er det jeg vil, være min egen herre rett og slett. I går var jeg nede i båten for å fikse pakkboksen, og følte det samme som jeg alltid føler når jeg klatrer om bord - at pulsen går ned og at tid og sted ikke lenger er så viktig.

 

Jeg slapper rett og slett av noe så voldsomt om bord, selv fortøyd i båthavna vel vitende om at jeg ikke skal avgårde noe sted. Rart det der.