Gnistrende bemerkning fra folk i båt..

[Windy37GM]

Man hører mye rart fra folk i båt. Altså ikke båtfolk, men folk i båt.  Som karen vi måtte syd for Strømstad ifjor som kom med følgende utsagn: "Vet dere hvor dere er henne?? Vi har ikke kart, og vi skal møte noen folk et sted rundt her tror vi..."

 

Men den beste hittil kom i forrige uke.  Vi snakket litt med en kar om kartlesing og viktigheten av det, særlig når man kjører innaskjærs.  Jeg fortalte at fruen oftest leser kartet, mens jeg kjører og holder øye med instrumenter m.m.  En god ordning som har fungert for oss i noen år.  Og hans svar på det var:"Det er bare jeg som leser kart og derfor kan jeg ikke gå innaskjærs. Det er et helv*** å lese kart når man planer i 25 knop skjønner'u, bølger og greier ! "  

Og når jeg mente at man kanskje kan ta båten ut av plan når man leser kart alene kom stjernen: "Jeg stikker bare dypere da vet du, stikker bare 70-80 cm i plan"

 

Rekti..  Err'e mulig ??

 

 

Erik

[Mariell]

Får henge meg på her.

 

Ble for ett par år siden passert av to båter ifølge (trodde) jeg, rett nord for Svenner.

ved innseilingen til Larvik, dro den første båten inn mot Larvik og følgebåten stoppet opp.

Den lå og drev til vi passerte. Kom opp på siden og ropte (ingen VHF der ombord).

"hvor er jeg? Er det langt til Kragerø?"

Sa da at vi skulle til Langesund, så han kunne "henge på oss" dit.

Han forklarte at de akurat hadde kjøpt båt og at de ikke hadde fått rota seg til å kjøpe kart,

forøvrig så var jo sånne kart veldig dyre.

Om han kom seg til Kragerø vet jeg ikke. Han lå etter oss til Langesundfjorden.

Noe jeg har tenkt på i ettertid er: Håper ikke han gikk samme vei tilbake. for jeg førte han rett over Rakkebåene i den leia jeg altid går. Å gå rakkebåene uten kart, er vel ikke det smarteste man kan gjøre.

 

En annen historie er om han som kjøpte båt i Sandefjord og skulle kjøre hjem til Fredrikstad.

Han ble plukket opp av Danskebåten (Kristiansand- Hirtshals).

Han hadde gått rett sydover til han gikk tom for Diesel. Det værste er at han ble intervjuet på TV. Og fyren virket ikke engang flau.

 

Det er jo til å le av, men egentlig burde vi vel grine.

 

Per

[bliss X]

Har også truffet flere som ikke har hatt kart opp gjennom årene. Det er gjerne folk som nylig har kjøpt båt, og som er på sin første ferietur. At de ikke har kart synes jeg er merkelig.

[PanPan]

Vi var 6 gutter i 2 stykk 12,5 kvm seilbåter på vei nordover etter noen ukers tokt på sørlandet sommeren 1962. Det var totalt havblikk, og et klenodium av en liten 1,5 hesters påhenger brukte dagen på å forflytte båtene fra Langesundsbukta syd av Svenner forbi Færder fyr. I 1962 var det en begivenhet å møte en annen lystbåt på motsatt vei langs kysten, det kunne føre til at man stoppet opp, delte et måltid og snakket om løst og fast fra den siden man kom.

 

Vi hadde ikke møtt noen den dagen. Sikten var tindrende klar, og fjordåpningene tegnet seg ved at landet syntes ligge lenger borte der fjordene gikk inn. Vi var kommet midtfjords Oslofjordens munning, og ante Hankøknipen i horisonten hvor vi skulle gå inn om et par timer. Da blir vi vár en bevegelse der hav møter himmel mot sydøst utenfor Tisler mot Koster. Etterhvert så vi dette hvite som omga en hurtiggående båt, en motorsumming som gradvis gikk over til brøl før båten omsider stoppet opp like ved oss, - vi - det eneste liv noen andre kunne iakta på fjorden.

 

To mann skuer på oss fra oven, nølende som om de ikke hadde noe annet enn et påtvunget valg mellom å snakke med oss eller ingen:   "...Ærr'e Osjlo den veien?... " kommer det mens fremtoningen peker retning forbi Svenner mot et Jomfruland han ikke kan ane. Vi gutta så nølene på hverandre, skulle vi si "ja" og sende dustene pokkerivold? Vel, vi ga dem korrekt beskjed, og fornøyde vendte de ca. 90 grader om og forsvant fossende og brølende nordover mot Hollenderboen.

 

Husker det som var det i går - første gangen man møtte *det likeglade fjolleriet i båt*!

[Festina Lente IV]

En kamerat overtok for ca 20 år siden en av mine tidligere båter, en 16 fort Mørebas.  Liten grei båt.  Sammen med den overtok han også en båthenger.  Hans første tur gikk med henger og båt bak bilen til Havna, hvor han hadde leid hytte for tre uker.  Min siste beskjed til han før han dro var, "kjøp kart og kompass før du drar ut med båten, det hadde vært greit å se dere igjen".

 

Senere på sommeren fikk jeg høre hvordan det hele hadde gått, og refererer.

 

 

Vi satte ut båten ved havna, og den første turen skulle gå til Tønsberg, hvor vi skulle kjøpe kart og kompass som du sa.  Vi viste jo retningen vi måtte gå, så vi regnet ikke med at det skulle være noe problem å gå dit.  Været var kjempefint, så kona og jeg koste oss innover i ca 14 knop.  Etterhvert begynnte vi å lure på om vi ikke snart skulle se noe til Tønsberg, det er jo en kysby, så den burde jo syns.  Men, vi så ingenting som kunne ligne.  Så så vi det kom en båt ut av et sund, og vi kjørte mot dem for å spørre veien, da vi så det var Vaselina Bilopphøggers (eller var det Dizzi Tunes?), så kona sa, kjør inn der de kommer fra, de har revy på Klubben, så Tønsberg er sikkert inn der.  Ganske riktig, vi fant frem.

 

Etter at vi hadde kjøpt det vi trengte av navigasjonshjelpemidler dro vi avgårde igjen.  Været var fint , så vi bestemte oss for å gå ut andre veien, siden Nøtterøy og Tjøme er øyer, går det selvfølgelig an å gå rundt, det må jo være en fin tur, tenkte vi, så avgårde ut Vestfjorden bar det.  Jeg så alle båtene gikk i en stooor bue ut fra Tønsberg, og sa til kona, det er mange rare folk, kan du forstå hvorfor de ikke går rett over?  Vi var enige om at det var jo unødvendig, så vi dro rett over, heldigvis ikke så fort, for vi skulle spise isen vi hadde kjøpt, og kose oss med den.  Motoren begynnte etterhvert å oppføre seg litt rart, før den plutselig stoppet, hvorpå kona sier: "Du, det ser ut til at det er veldig lite vann her".  Da jeg fikk se at vi omtrent sto på grunn med båten, og propellen hadde gått i bunnen en god stund, ble jeg skikkelig nervøs, men vi løftet opp motoren av vannet, og det så jo greit ut.  Årene, som jeg hadde tenkt å ta ut før vi dro fra Havna, fordi de så så malplasserte ut i en dekket motorbåt, lå heldigvis der enda, så vi fant frem vårt nyinnkjøpte kart, og fikk bekreftet vår nå gryende mistanke om hvorfor alle gikk en stor bue ut fra Tønsberg når de skulle på vestsiden av Nøtterøy.  vi kom oss flott, og feide utover Vestfjorden, jeg kjørte,  kona leste kart, og selvtilliten begynnte etterhvert å vende tilbake, ettersom vi kjente oss igjen i kartet.  Allt stemte liksom.  Et stykke uti fjorden sa kona,  "jeg tror du skal inn den fjorden til venstre der for å komme inn under Vrengenbrua", hvorpå jeg svarte at det er bare ikke mulig, vi har ikke kjørt så langt enda, og dessuten er den fjorden allt for liten.  Så vi dro videre utover.  Kona begynnte nå å klage på at det var noe som ikke stemte med kart og tereng, fyr og staker sto ikke der de burde, så vi la oss bi så jeg også skulle se på kartene.  Da fant vi ut at bokhandleren i Tønsberg hadde lurt oss.  Kartene var jo steingamle, de var jo en 12 - 14 år gamle.  Men jeg så det klart for meg, for å komme oss hjem til Havna måtte vi gå videre sydover, og finne veien inn til Vrengen.  Derfra måtte det være lett å komme til Havna.  Siden kartene var ubrukbare la kona seg til å sole seg, og vi feide videre nedover.  Laaangt.  Etterhvert begynte nervene. Dette måtte være galt.  Nå hadde vi jo havet rett inn, og store havdønninger i et ellers stille vær var det som preget sjøen.  Jeg så en båt, kjørte bort til han og spurte, " Vi skal til Havna vi, kan du vise oss hvor vi er?" hvorpå jeg ga han de ubruklige kartene, og ventet på hans reaksjon på at vi hadde så gamle kart.  Han så på kartet, og han så på oss, lenge.  Så kom det: "du er nok utenfor kartet for lenge siden du.  Ser du den varden langt der borte?  Det er Tønsberg Tønne.  Du skal gå ut i havet, passere Tønna, over den fjorden som ligger etterpå, holde deg langt ut i havet, til du ser et gammelt kullfyr på land, det er Verdens Ende.  Innenfor der på østsiden, eller riktigere for deg, bortenfor, er innseilingen til Havna.  Når du går inn kjører du sakte, og har jenta di på baugen for å se etter grunner. Lykke til."  Vi satte avgåre, etter en halv times kjøring virket det ikke som om Tønna kom spesiellt raskt nærmere,  og jeg begynnte å tenke på bensinen.  Et blikk på tankmåleren gjord meg ikke akkurat roligere. Det var ikke så mye bensin igjen.  Jeg dro ned litt på gassen, for å spare, og tankene begynte.  Liten båt langt til havs, lite bensin, hva om det blåste opp? Kona bare solte seg, så det var ingen moralsk støtte der.  Ikke ville jeg si noe om mine betenkeligheter heller, kanskje hun ble skikkelig redd.  Forklaringen til skippern i den andre båten var enkel, men det virket.  Vi kom oss til Havna.  Slutt på bensinen 500 meter fra kai, så vi rodde det siste stykket.

 

Dette var starten.  Siden har han hatt flere båter. Scan 25 Classic, som ble solgt fordi så mange tabber gjorde at kona ikke ville være med.  Noen år uten båt, lånte en seilbåt, gikk ikke så bra med pinne i midten heller.  Princess 45, med to maskiner på tilsammen 900 HK, (lett å manøvrere med to moterer) solgt etter en sesong på grunn av nerver ved bruk, og flere nestenulykker.  Uten båt et par år, nå eier av en 22 foter med 150 HK påhenger.  Nå er det imidlertid kona som er skipper.  Noen nestenuhell har det vært nå også, men fortsatt holder den stand.  

 

Uttallige fortellinger kan serveres om denne karen, den ene værre enn den andre.  Man må se det i øynene, noen vil aldri kunne lykkes på sjøen, om de vil aldri så gjerne.

[Poseidon]

Apropos gamle kart og utenfor kartet;

 

Hjemme i Kopervik hadde vi for en generasjon siden en frakteskipper som gjorde seg selv "viden berømt" for å ha gått inn hele Oslofjorden etter kartet over Langesundsfjorden  

 

Som noen sikkert har gjettet: denne kommentaren kunne like godt ha stått under tråden om promille til sjøs . . . .

 

mvh

Poseidon

[SveinHa]

Som et apropos til "Fritidsskippertråden" kan det være greit å trekke opp denne tråden igjen

 

I sommer holdt vi på å fortøye på Torsdagsøy i Fitjar da et par 30-fotere kom bort til oss. Han ene ropte "Vet du hvor Risøya er?". Vi var midt i fortøyningen, kona styrte dreggen og jeg stod på land og holdt i rekka og prøvde å finne et fornuftig feste for tampen. Jeg husket ikke i farten hvor Risøya var så jeg sa "Vent litt, må se i kartet". Da kom det på klart og tydelig bergensk fra den ene båten: "Vi har kart" hvoretter de dro av gårde i feil retning...........

[Skipper Worse]

Hehe SveinHa det der må ha vært «nye» båtfolk.  Kan dele en artig historie:  For et par (to?) år siden lå vi i Smivågen på Tyssøy like vest av Flesland.  En flott plass for barn i alle aldre med god holde bunn (sand, søle).  Quindebestet og Chrapylene var på stranden mens gamle Worse slappet av i båten.  

 

Inn i godt halvplan kommer to stk skinnende nye Skibsplast, så nye at krympeplasten ikke en gang var tatt av alle steder (helt sant!).  Oppi båtene to stk ektepar med barn, tydeligvis helt ukjent med det finere båtlivs raffinement.   .  Kule karer.  

 

Førstemann prøver å legge ut dreggen og fortøye.  Kånemor i laaaaang kjole og høyhælte sko på fordekket, med en svææært kort taustump som hun tydeligvis har tenkt å gjøre fast med.  

 

Gubben akterut, finner frem dreggen og hiver den pokkerivold dvs. så langt han klarer.  Så til land, fruen hopper, blir stående med taustumpen i hånden og et forvirret blikk som viser tydelig at hun ikke helt vet hva hun skal gjøre med den.  

 

Så langt alt vel, egentlig.  Men nå begynner moroen:  Gubben gjør fast ankertauet på pullerten bak, kånemor holder hart fast i taustumpen og venter på hjelp.    Gubben går forover for å hjelpe.  Båten driver sidelengs.  Sakte.  Sopper ikke.  Driver mer sidelengs.  Forvirret blikk fra gubben, hvoretter han resolutt løper aktuerut og sliter i dreggtauet.  Sliter og sliter.  Til slutt kommer dreggen opp.  Sammenslått!  Jeg så mer enn jeg hørte at han bannet, åpnet dreggen igjen, bakket ut et lite stykke således at fruen holdt på å bli dratt til sjøs, men da hun lot taustumpen gå ble hun rimeligvis stående på land.

 

Sjefen ombord hiver dreggen nok en gang og fosser mot land, tydelig fornøyd med sin bragd.  Bråstopper sekundet før katastrofen,  banner til fruen mens han kryper fremover dollbordet, hvorpå han går i land for å feste den to meter lange taustumpen i en imaginær bolt.

 

Men båten driver sidelengs.  Sakte.  Før han kommer seg ombord igjen har den snudd 90 grader og truer en liten Askeladden 14-foter like ved.  Så gubben hopper ombord, sliter i dreggtauet, og ... ganske riktig .. opp kommer dreggen.  Åpen, men ... ikke låst!  

 

Til land igjen og tar fruen om bord.

 

På dette tidspunkt hadde jeg bestemt meg for å svømme bort og tilby hjelp i all høflighet.  Alle kuer har jo selv vært kalv.  Og alle tilskuerne hadde sikkert sett nok allerede til å fortelle skrøner i årevis.

 

Men de nye båtfolk har bestemt seg.  Gubben bakker ut, roper til kompisen i den andre båten "Det var da j**la dårlig holdebunn her!"  På tross av, naturligvis, at der lå 10-15 båter i viken fra før, alle med godt feste for ankeret ...

 

De bestemte seg da tydeligvis for å forlate denne fredelige plett nord i Raunefjorden.  Og det var da begge fosset ut igjen, nok en gang i solid halvplan, at den nyss ombordigjenstegne fruen roper til furen i den andre båten:

 

«Neste gang leier vi noen til å ankre opp for oss!»

 

Det var kjekt å se dem dra.