En vanlig dag på jobb!

[Gunga Din]

tykker Douro link på nyhetsemnet förtjänar ett eget emne

 

please read !

 

 

 

 

En vanlig dag på jobb

Jeg er los, 53 år gammel, og glad i jobben min. I stille stunder undres jeg hvordan jeg skal klare jobben min vinterstid i årene som kommer.

Av Arild E. Syvertsen, statslos

 

 

PENSJONSALDER. Vår pensjonsalder er 65 år, i tillegg til store fysiske utfordringer er vi også avhengig av god hørsel, syn og koordineringsevne. Vårt daglige arbeid bringer oss om bord i fremmede skip og kulturer. Noen skip med det siste innen moderne navigasjonsutstyr, andre med gammeldags utstyr. Gammelt eller nytt, vi har bare kort tid på å sette oss inn i hvordan dette fungerer før vi legger inn i brottene. Hvordan takler jeg dette når jeg er 65 år?

 

Det er taust i styrehuset på losskøyta, klokken er halv to på natten og vi er på vei ut. Bare lyden av vinduspussernes kamp mot regnet høres. Det grelle lyset fra radaren lyser opp ansiktene til de to losbåtførerne. Jeg stirrer ut i mørket og forbereder meg i tankene på jobben som kommer. Automatisk sjekker jeg redningsvesten, strammer mansjettene rundt håndleddene og drar glidelåsen helt oppunder haken.

 

Dramatisk vær.

 

Skulle jeg gå i sjøen under bordingen, er det viktig å beholde mest mulig av kroppsvarmen rundt hjerteregionen. Dette fordi det kan gå lang tid før losskøyta finner meg. Det har kollega Dag, tidligere redningsmann på redningshelikopter, fortalt oss mange ganger. Vinden har blåst stiv kuling og liten storm fra sydvest i flere døgn, drittvær med andre ord. Fremdeles befinner vi oss i le for vind og sjø. Da spraker VHF'en, og en klar røst kommer inn: "Pilotboat, this is Regina calling, we will be at the pilotboarding position zero- two- zerozero. Do you read, please?" Anropet blir bekreftet med beskjed om å rigge losleider på babord side to meter over vannet.

 

Losskøyta runder en odde, og kursen legges vestsydvest ut mot havet. Forut er det kullsvart, intet lys, ingen horisont eller annet å feste blikket på, bare mørke. Samtidig som sjø og vind får tak i båten, reduseres farten for å unngå bunnslag. Sjøene velter inn over dekk, og pusserne jobber om mulig enda hardere.

 

Vi har en vanskelig bording foran oss, men vi vet hvordan vi skal håndtere det. Skøyta runder opp på skipets babord låring som avtalt og legger seg på en parallell kurs så nær skutesiden som mulig. Jeg står klar og holder meg fast på plattformen på losskøytas styrbord side.

 

Skipet styrer en østlig kurs, og jeg kan se på den opplyste losleideren at det ruller kraftig. Den ene stunden er leideren nesten i vannflaten, for så i neste øyeblikk å være høyt oppe. Den vestlige vinden kombinert med gamle dønninger fra sydvest skaper problemer. Det er vanskelig å bringe skøyta i riktig posisjon kloss i skutesiden på skipet. Regnet pisker meg i ansiktet. Unntatt den opplyste losleideren er det stummende mørke.

 

Årvåkenhet nødvendig.

 

Jeg holder meg fast i den urolige sjøen. Venter på riktig øyeblikk. Det er viktig å komme over i losleideren i rett tid. Skipet må rulle over til styrbord slik at leideren er på vei opp, og losskøyta må være på en bølgetopp på vei ned. Slik vil jeg ha tid nok til å klatre opp uten at losskøyta tar meg igjen. Da vi ikke har all verdens tid, blir jeg mer og mer utålmodig. Jeg vil om bord og opp på broen. Idet jeg griper fatt i losleideren, forstår jeg at det var ikke riktig tidspunkt. Skipet slingrer til babord og jeg og losleideren er på vei ned mot skøyta. Losbåtmannen på dekk roper ut at jeg må skynde meg å klatre, skøyta er på vei opp. Jeg klatrer det jeg kan med sekken på ryggen.

 

På dekk på skipet står to observante sjømenn parat. De griper meg under armene ved første anledning og drar meg på magen inn på dekk. Etter å ha kommet meg på bena haster vi i mørke akterover før oppstigningen til broen starter. Det er åtte etasjer opp, trappene blir tatt i rask fart. Trappegangene er skarpt opplyst og jeg myser med øynene for ikke å utsette pupillene for det skarpe neonlyset.

 

Om kort tid er det viktig for meg å ha nattsynet i orden. Døren til den mørke broen åpnes og jeg blir møtt av blide mennesker som sier: "Good morning, mr. Pilot, do you want a cup of coffee?" Jeg er endelig fremme på jobben min og svarer andpustent: "Yes, please, thank you very much!"

 

Kjære politikere og beslutningstagere, Kystverket, hvor alle loser i Norge er ansatt, og Norsk Losforbund har i mange år arbeidet for å få vår pensjonsalder nedsatt til 60 år. Andre sammenlignbare yrker i Norge og utlandet har lavere pensjonsalder, hjelp oss med å få nedsatt vår særaldersgrense slik at vi kan ha mulighet til å arbeide frem til vi oppnår en realistisk pensjonsalder. Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen oppfordrer 62-åringer som har problemer med å klare jobben pga. helsen om å melde seg ufør. Jeg har i min yrkeskarrie`re vært heldig og vært lite borte fra arbeidet.

 

Jeg synes det er en trist og lite verdig måte å avslutte et langt yrkesliv på, hvis jeg må melde meg ufør fordi vi har en så høy pensjonsalder at få av oss klarer å stå tiden ut. I dag er det bare 32 % av losene som klarer å stå frem til pensjonsalder.

 

 

 

tykker dette ger lite eftertanke

[roaldbj]

Losens erfaringer finner man innen mange yrkesgrupper og yrkeskategorier.

 

Noe som blant annet kan bekreftes fra landets NAV sentre.

 

Jeg er opptatt av hvilke alternativer man har innen det yrket man har valgt.

[Sinten]

Litt av ein jobb, utruligt at dei må halde ut heilt til dei er 65 år. Burde vore andre pensjonsreglar for slike "ekstreme" yrker.

Redigert 13.Desember.2006 av Sinten (see edit history)

[Marinero]

Jeg er en av de losen møter når han kommer opp på brua i den mørke natta, og som byr han kaffe.

Har seilt til sjøs siden 1964, og har 30 år som kaptein, og fører nå et ro/ro skip på 44.000 tdw i fart jorden rundt.

Jeg er enig i at losenes pensjonsalder skulle ha vært den samme som vi har, d.v.s. 60 år.

 

I Japan treffer vi knapt en los som er så ung som 60 år. Der er de fleste oldies p.g.a. høyt lønnsnivå, og vil derfor ikke gå av.

 

Situasjonen som ble beskrevet er svært kjent, selv om jeg erfarer den fra brua.

På mitt skip ville også losen ta heisen opp, slik at han slapp å gå leiderne opp.

 

Vi har alle våre utfordringer, losen skal komme uskadd om bord, og jeg skal manøvrere mitt skip slik at han kan lykkes med det.

Det kan være en utfordring i dårlig vær, og det har hendt at vi har måttet gi opp å få losen både om bord og i land.

 

Men igjen jeg støtter pensjonsalder for losene på 60 år, og håper at det kan skje snart.