Meldeplikt ved båtulykker ?

[oslofjord]

Er man kriminell hvis man ikke ringe politiet ettr grunnstøting ? Greit å vite før man eventuelt kommer i en slik ulyksalig situasjon.

For noen dager siden var den notis i VG hvor overskriften var noe om at en lege ikke varslet politiet om egen grunnstøting langt opp på land. I sommer kjørte en kjendis opp på land på Hurumlandet og også han ble hengt ut i avisen fordi han ikke varslet politiet.

En fyr som var så heldig å svømme hjem til mor etter grunnstøting uten å varsle politiet ble hanket inn av politiet (i prinsippet for å sjekke promille).

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/10/05/514124.html

 

Mitt spørsmål til forumet er derfor om man er pliktig til å ringe politiet hvis man havner på land, hvis situasjonen er under kontroll fordi båten ligger trygt på land og at man selv fikser problemet.

 

Spørsmålet er egentlig todelt:

Er det sunn fornuft melde fra til politiet for å ungå redningsaksjoner ?

Er man juridisk pliktig til å varsle og i såfall i henhold til hvilke lov ?

 

Spørsmålet er jo også om det er formålstjenelig å varsle politi....har de noe positivt å tilby på ulykkesstedet ? Hvis båten ligger delvis i vann kan Redningselskapet hjelpe til og hvis det er personskader ringer man lege.

Det man vel minst av alt trenger er at politiet lager situasjonen enda mer stresset ved å avhøre om uaktsomhet (??). (Har man uhell på sjøen er det jo nesten alltid noe man i etterpåklokskap kan angre på at man ikke gjorde anderledes slik at situasjonen ikke oppsto. Om ikke annet kan man angre på dårlig båtvedlikehold eller at man i det heletatt dro ut under rådende værforhold. )

 

Hvis man hadde politi fra Aidensfield (TV serien "Hjartet på rette staden" på NRK) kunne man jo ringt politiet, men min muligens ubegrunnede frykt er at politiet i en hypotetisk situasjon vil være mer opptatt av å finne syndebukk enn å roe ned situasjonen og hjelpe til. Har selv ingen egenopplevde situasjoner så jeg håper jeg tar feil. Har noen egne erfaringer ??

 

Leste i sommer om noen fortvilte hundeeiere som ville ha politiets hjelp pga varme hunder i bil og fikk en tiltale for "hundmord" som hjelp. Er det slik på fjorden også ??

Redigert 5.Oktober.2007 av salt (see edit history)

[Jon-Kåre]

Tror ikke det, jeg har engang grunnstøtt og fikk da en følelse av at jeg bare plaget de ettersom det ikke var personskader, forklarte at det kun ko være greit å vite ettersom båten sto godt synlig slik at de kunne få inn meldinger om dette. Fyren fikke meg egentlig til å føle meg litt dum slik at hvis det blir en annen gang ringer jeg neppe hvis det ikke står om liv

[nab]

Hei.

Jeg fant følgende innstilling her:Innst.O.nr.26 (2004-2005)

Uavhengig av hva som er påbudt så mener jeg det må være en selvfølge å melde fra til Politi/Redningstjeneste hvis man har skapt en situasjon som gjør at folk kan anta at det er fare for skade på skip eller mannskap. Det er unødvendig å fly rundt i helikopter å lete etter en som ligger hjemme på sofaen!

2.12 Meldeplikt

Det gjelder i dag ingen generell bestemmelse i sjøloven om varslingsplikt ved sjøulykker mv. til sjøs. Sjølovkomiteen foreslår en regel som pålegger skipsføreren eller rederiet å gi melding til havarikommisjonen eller Hovedredningssentralen eller nærmeste politimyndighet om sjøulykke. Meldeplikten skal også gjelde for personer som ellers blir vitne til slik ulykke, eller som påtreffer vrakrester mv. som gir grunn til å frykte at det har inntruffet en ulykke. Regler om meldeplikt ved sjøulykker er viktige, fordi et fungerende varslingssystem er en nødvendig forutsetning for at myndighetene skal komme raskt til ulykkesstedet. Departementet mener derfor meldeplikten bør fremgå av loven. I utkastet § 475 foreslår derfor departementet bestemmelser om meldeplikt i tråd med Sjølovkomiteens forslag og i tillegg at meldeplikten skal omfatte grunnstøtinger og sammenstøt.

 

Departementet er enig med Kriminalpolitisentralen i at det bør gjelde en gjensidig varslingsplikt mellom undersøkelsesmyndigheten og politiet når en av dem mottar melding om sjøulykke mv., og foreslår derfor en slik gjensidig varslingsplikt i utkastet § 475. Det foreslås også en regel om at undersøkelsesmyndigheten skal gi melding til Sjøfartsdirektoratet og at Sjøfartsdirektoratet skal gi melding til undersøkelsesmyndigheten når direktoratet mottar varsel om arbeidsulykker. De nye reglene om meldeplikt i sjøloven vil ikke medføre noen endringer i de gjeldende regler om meldeplikt i forskrifter gitt med hjemmel i sjødyktighetsloven, forurensningsloven, og sjømannsloven.

 

Unnlatelse fra skipsførerens eller rederiets side av å overholde meldeplikten mv. bør belegges med straff. Departementet foreslår derfor en ny straffebestemmelse i straffeloven § 414 annet ledd.

[mons]

Hei

Tror ikke definisjonen på sjøulykker dekker grummstøtin med småbåt eller grunnberøring med større båter. Det finnes også en grense på 15 meter når det gjelder pliktige sjøforklaringer.

 

Tror ikke politiet må varsles hvis det ikke er slik at en bør eller må skjønne at hendelsen vil kunne iverksette et redningsapparat hvis en ikke sier ifra at alt er ok.

Dette vil nok gjelde spesielt hvis en forlater en båt i en tilstand som gjør at folk tror det har skjedd en ulykke - feks en båt halvt sunket på et skjær.

 

Tror jeg....

 

 

Mons

[Hansi]

Bruk sunn fornuftig sjømannsskap. Vurder hvert enkelt tilfelle om det kan være grunn til meldeplikt.

[Blue_Dragon]

Tja, om man forlater en båt f.eks etter grunnstøtning så må man jo melde fra. Ellers risikerer man en omfattende leteaksjon. Tenkt om det skjer andre ulykker samtidig og liv går tapt.

[Jon-Kåre]

Tja, om man forlater en båt f.eks etter grunnstøtning så må man jo melde fra. Ellers risikerer man en omfattende leteaksjon. Tenkt om det skjer andre ulykker samtidig og liv går tapt.

 

Vel det var det jeg og trodde da jeg sto på et skjær

[Xerb]

Meldeplikt har man alltid når det er snakk om personskade , noen omkommet,skade på annen manns eiendom.

Ved bruk av sertifikatpliktig fartøy og har vært innblandet skal der alltid meldes i fra da det er flere som kan kreve sjøforklaring.

Utdrag fra loven:http://www.sjofartsdir.no/no/Regelverk2/Lover/

Del III. Ansvar

Kapittel 7. Alminnelige regler om ansvar

§ 151. Rederens ansvar for andre

 

Rederen svarer for skade som er forårsaket ved feil eller forsømmelse i tjenesten av skipsfører, mannskap, los, slepebåt eller andre som utfører arbeid i skipets tjeneste.

 

En reder som er ansvarlig etter første ledd, kan kreve det som er betalt, erstattet av den som har voldt skaden. Lovgivningens regler om adgang til å nedsette skadevolderens ansvar overfor skadelidte gjelder likevel tilsvarende for rederens krav.

 

§ 152. Atomskade

 

Bestemmelsene i denne lov medfører ingen endring i det som er eller blir fastsatt i særskilt lovgivning om ansvaret for atomskade.

 

Kapittel 8. Sammenstøt

§ 161. Sammenstøt som følge av skyld på en eller begge sider

 

Når skade på skip, gods eller person er forårsaket av sammenstøt mellom skip, og skylden ligger på den ene siden alene, skal den skyldige erstatte skaden.

 

Er det skyld på begge sider, skal enhver av de skyldige erstatte skaden etter forholdet mellom de feil som er begått på hver side. Gir omstendighetene ikke støtte for en fordeling i et bestemt forhold, deles skaden likt.

 

Hver enkelt av de skyldige er bare ansvarlig for den del av erstatningen som faller på vedkommende. Ved skade på person er de skyldige likevel solidarisk ansvarlige.

 

Har noen måttet betale mer enn den del av erstatningen som faller på vedkommende, kan det overskytende kreves tilbake av den annen skyldige. Mot et slikt tilbakesøkingskrav kan den annen gjøre gjeldende den rett til ansvarsfritak eller -begrensning som denne i forhold til skadelidte ville ha vært berettiget til i kraft av den lov som får anvendelse i forholdet mellom denne og skadelidte, eller i kraft av gyldig kontraktsmessig forbehold. Et forbehold kan likevel ikke gjøres gjeldende i den utstrekning det fritar for eller begrenser ansvaret utover det som ville følge av kapitlene 13, 14 og 15 eller tilsvarende regler i fremmed rett som i tilfelle får anvendelse i forholdet til skadelidte.

 

Ved bedømmelsen av spørsmålet om skyld skal retten særlig ta i betraktning om det var tid til overlegninger eller ikke.

 

§ 162. Sammenstøt som følge av ulykkeshendelse

 

Er sammenstøtet en følge av en ulykkeshendelse, eller kan det ikke opplyses at det er forårsaket ved skyld på noen av sidene, bærer hvert skip sin skade.

 

§ 163. Sammenstøt uten at skip støter sammen

 

Det som i denne lov er bestemt om sammenstøt mellom skip, gjelder også når et skip ved sin manøvrering eller på liknende måte volder skade på et annet skip eller personer eller gods om bord uten at sammenstøt mellom skipene har funnet sted.

 

§ 164. Plikt til å yte bistand m m

 

Når skip støter sammen, påligger det enhver av skipsførerne, så vidt det kan skje uten særlig fare for eget skip, dets besetning og passasjerer, å yte det andre skipet og dets besetning og passasjerer all den hjelp som er mulig og nødvendig for å redde dem fra den faren som er oppstått ved sammenstøtet. Det påligger dessuten skipsførerne å oppgi til den andre sitt eget skips navn og hjemsted og det sted eller den havn som skipet kommer fra, og det sted eller den havn det skal til. Samme plikter påhviler en skipsfører når dennes skip støter sammen med båt.

 

SJØFORKLARING_:

 

4.1.3 Avholdelse av sjøforklaring

De prosessuelle reglene for opptak av sjøforklaring er utformet med sikte på å legge forholdene best mulig til rette for at sjøforklaringsinstituttet skal virke i samsvar med formålet, jf sjøloven § 474 første ledd. Tidsmomentet står sentralt i den forbindelse, idet det antas at saken vil bli vanskeligere å oppklare senere ettersom skip og besetning da gjerne befinner seg på et annet sted 1 . Behovet for å unngå unødig tidstap imøtekommer også til en viss grad skipsfartens særlige behov for å unngå et unødig langt opphold i en havn, jf forutsetningsvis sjøloven § 475 annet ledd første punktum 2 .

 

Skipets fører, subsidiært skipets reder, plikter å fremsette begjæring om avholdelse av sjøforklaring så snart som mulig etter at hendelsen er oppdaget dersom ulykken er av en slik karakter at sjøforklaring er tvungen, jf sjøloven § 477 annet ledd. Skulle både skipsføreren og rederen forsømme denne plikten, har verken Sjøfartsdirektoratet eller sjøfartsinspektøren hjemmel til å foreta begjæringen, men det antas at disse kan benytte sin adgang etter § 473 til å foreta begjæring da det også i § 472-tilfellene må sies å være inntruffet et uhell av noen betydning i forbindelse med skipets drift.

 

Begjæring om sjøforklaring etter sjøloven § 473 kan fremsettes av skipets fører eller reder, Sjøfartsdirektoratet eller vedkommende sjøfartsinspektør eller bestemmes av vedkommende konsulretts formann. Loven foreskriver ingen særskilt frist for fremsettelse av slik begjæring, men det følger forutsetningsvis av regelen om hvor sjøforklaring skal holdes at det må gjøres mens skipet ligger i havn på det sted der ulykken ble oppdaget, eventuelt den første havn skipet kommer til etter at ulykker er skjedd, jf sjøloven § 475 3 .

 

Av sjøloven § 477 tredje ledd fremgår at en begjæring om avholdelse av sjøforklaring, fremsatt av skipets reder eller fører, skal være ledsaget av nærmere angitt dokumentasjon. Dette gjelder uansett om sjøforklaring skal holdes etter reglene i sjøloven § 472 eller § 473. Nærmere om hvordan fremsettelse av begjæring om sjøforklaring foregår i praksis, er omhandlet i punkt 7.2.1.1.

 

Begjæring om sjøforklaring skal fremsettes på det stedet der sjøforklaringen skal holdes, jf sjøloven § 477 første ledd. Det følger av sjøloven § 475 første ledd at dette er i den havnen der ulykken er oppdaget, eventuelt den første havnen skipet kommer til dersom hendelsen er oppdaget ute på havet, og ellers den første havnen skipet eller besetningen kommer til etter hendelsen. I og for seg behøver ikke besetningen bli evakuert til hva som kan kalles en havn, men i praksis vil rederiet på en eller annen måte sørge for at besetningen holdes samlet på et sted hvor sjøforklaring kan bli avholdt.

 

Unntaksvis kan sjøforklaring utsettes til skipet kommer til en annen havn, dersom det derved kan oppnås vesentlig reduksjon av skipets tidstap eller kostnader eller en slik utsettelse innebærer andre vesentlige fordeler hensett til hendelsens art og omfang og omstendighetene for øvrig, jf § 475 annet ledd. I de tilfelle hvor sjøforklaring pliktes holdt etter § 472 skal skipets reder eller fører uten opphold varsle Sjøfartsdirektoratet og vedkommende sjøfartsinspektør dersom sjøforklaring blir utsatt og opplyse om grunnene for utsettelsen. Det skal gjøres merknader i rettsboken om utsettelsen og grunnene til denne.

 

Dersom skipet er forsvunnet, eller alle om bord er omkommet, skal sjøforklaring holdes på skipets hjemsted med mindre Sjøfartsdirektoratet bestemmer noe annet, se sjøloven § 475 tredje ledd. Nærmere om hva som regnes som skipets hjemsted, er regulert i sjøloven § 8.

 

Hvilken myndighet som er kompetent til å oppta sjøforklaring, beror på hvor sjøforklaringen skal opptas, se sjøloven § 476. I Norge holdes sjøforklaring for vedkommende herreds- eller byrett. Retten settes med dommer samt to sakkyndige rettsvitner, se sjøloven § 476 første ledd. I Danmark, Finland og Sverige holdes sjøforklaring for den domstol som der er kompetent 4 . I utlandet for øvrig holdes sjøforklaring for vedkommende norske konsulrett, eventuelt for kompetent utenriksrepresentasjon tilhørende nevnte nordiske land. Etter domstolloven 13 august 1915 nr 5 (domstolloven) § 51 styres norsk konsulrett av norsk uten- rikstjenestemann som har fått bemyndigelse av Kongen til det. Ved opptak av sjøforklaringer skal konsulretten normalt settes med to sakkyndige rettsvitner, men i særlige tilfeller er det tilstrekkelig med ett sakkyndig rettsvitne eller ett annet rettsvitne. For øvrig vises til punkt 7.2.1.2 om kompetent myndighet for opptak av sjøforklaring.

 

Rettsmøte til opptak av sjøforklaringen skal holdes så snart som mulig etter at begjæringen er mottatt, sjøloven § 478 første ledd. Retten skal varsle skipsføreren om berammelsen, og så vidt mulig også andre private interessenter som lasteiere og assurandører, representanter for påtalemyndigheten og vedkommende sjøfartsinspektør. Retten kan altså unnlate å varsle andre enn skipsføreren dersom den vurderer det slik at det ikke har noen hensikt, f eks fordi vedkommende uansett ikke har mulighet til å møte 5 . Sjøforklaring kan også holdes selv om noen som er eller skulle vært innkalt, ikke møter, jf § 478 første ledd fjerde punktum. Det stilles ingen formkrav til innkallingen, jf sjøloven § 478 annet ledd. Retten kan derfor etter eget skjønn velge den form som må anses som mest hensiktsmessig, f eks telefaks 6 , noe som må antas å innebære tidsbesparelser. Vitner som hører til skipets mannskap kan alltid innkalles gjennom skipsføreren. Nærmere om hvordan dette skjer i praksis, fremgår av punkt 7.2.1.3.

 

Selve sjøforklaringen gjennomføres ved avhør av skipets fører og mannskap, samt andre vitner som kan bidra til å belyse saken, f eks havnearbeidere, jf sjøloven § 474 annet ledd 7 . Avhørene skjer etter reglene i tvistemålsloven 13 august 1915 nr 6 (tvistemålsloven) kapittel 15 med de modifikasjoner som fremgår av sjølovens regler om sjøforklaring, jf sjøloven § 481 første ledd. Det legges stor vekt på at vitneutsagn skal være sannferdige. Det er derfor uttrykkelig lovfestet et forbud mot at vitner skal høre på andre vitners vitneutsagn og også ha samkvem med noen som har avgitt vitneforklaring, før det er vedkommende sin tur 8 . Hvordan vitneavhør skjer i praksis, er omtalt i punkt 7.2.2.3.

 

Selv om vitnebevis ofte er det sentrale ved sjøforklaringen, vil også reelle bevismidler og dokumentbevis kunne ha betydning som bevis i slike saker. Sjøloven § 477 tredje ledd foreskriver at en begjæring om sjøforklaring skal være ledsaget av bl a nærmere angitt dokumentasjon som kan bidra til å kaste lys over den inntrufne hendelsen samt skipets bemanning på ulykkestidspunktet. Under sjøforklaringen skal skipsbøkene samt eventuelle kladdebøker til disse, fremlegges for retten slik at de kan sammenholdes med hverandre og med den utskrift eller kopi av skipsbøkene som ledsaget begjæringen om sjøforklaring, jf sjøloven § 480 9 . Sjøloven § 474 annet ledd tredje punktum åpner for at retten kan foreta besiktigelse av skipet og det sted der ulykken skjedde, samt annen granskning som finnes hensiktsmessig i forbindelse med avhør av vitnene. Dette må sees i sammenheng med sjøloven § 478 første ledd annet punktum om at retten kan holdes om bord når det er mest hensiktsmessig 10 . Gransking følger reglene i tvistemålsloven kapittel 17, jf sjøloven § 481 tredje ledd. Fremleggelse av skriftlig bevis og gjennomføring av åstedsbefaring er nærmere omtalt i punkt 7.2.2.4.

 

I utgangspunktet skal avhør foretas av rettens formann, noe som antas å bidra til å understøtte instituttets funksjon som en nøytral offentlig undersøkelse for å få brakt de faktiske forhold omkring ulykken på det rene 11 . Dommeren kan imidlertid overlate avhøret av vitnene til personer

 

som selv eller gjennom instanser de representerer, vil kunne benytte sjøforklaringen i sjøsikkerhetsarbeid, eller i eventuell etterfølgende sak hvor straff eller annet ansvar gjøres gjeldende, se sjøloven § 481 annet ledd. Dette kan bare forklares utfra instituttets spesielle karakter, der kravet til særlig kjennskap til skipsfarten gjør seg gjeldende, og hvor det må tas hensyn til at sjøforklaringen senere skal kunne benyttes i både privatrettslig og offentligrettslig henseende 12 . Nærmere om avholdelse av sjøforklaring i praksis, er omtalt nedenfor i punkt 7.2.2.

 

Sjøforklaring er en særskilt form for bevisopptak, og altså ingen rettslig avgjørelse av saken. Den kan derved heller ikke angripes ved bruk av rettsmidler. Sjøloven § 482 åpner imidlertid for at personer som kan begjære eller beslutte avholdelse av sjøforklaring etter reglene i sjøloven § 473, også kan anmode om at ny sjøforklaring holdes. Betingelsen er at det har kommet frem nye opplysninger som antas å være av vesentlig betydning. Retten står fritt til å oppnevne andre domsmenn og rettens formann behøver heller ikke være den samme som tidligere 13 . Ved denne nye sjøforklaringen vil man ha anledning til å supplere tidligere sjøforklaring med nye vitner eller nye avhør av personer som tidligere er blitt avhørt 14 .

 

Etter at sjøforklaring er avholdt, vil skipet som oftest seile videre, og besetningen etterhvert skiftes ut. En senere sjøforklaring på samme sted vil følgelig ikke være særlig praktisk. Loven legger derfor opp til at rekvirenten selv kan bestemme hvor ny sjøforklaring skal finne sted ved å sende begjæring om ny sjøforklaring til retten på dette stedet, jf sjøloven § 477 første ledd, dog forutsatt at ikke Sjøfartsdirektoratet finner at opptaket av andre grunner bør holdes på et annet sted, jf sjøloven § 482 annet punktum 15 .

Redigert 6.Oktober.2007 av Xerb (see edit history)

[Frivakten]

Kjenner ikke til saker hvor småbåter har blitt straffet, men man kan tenke seg analoge situasjoner hvor f.eks. basehoppere har fått regningen. Tilsvarende har vært diskutert mht. turgåere i fjellet hvor man i beste fall har ikke har fulgt fjellvettreglene.

 

Vårt velstandsamfunn har gjort fritid til vår egentlige jobb og vi bruker selvfølgelig større og større deler av tiden vår til rekreasjon. At denne beskjeftigelse pågår i naturen, får den følge at kontoristen ikke mestrer elementene likevel.

 

Da han er den største skattebidrageren, krever han bedre beskyttelse. Det har han i årtier også fått, men når andelen hjelpeløse øker og hvor lett redningsapparatet er blitt på avtrekkeren, blir dette kostbart.

 

At flere konkurrerer om redningstjenesten, er en annen flau diskusjon.

 

Så det vi her er vitne til er at fritiden blir ytterligere regulert (ref. båtførerprøven og nevnte forslag til meldeplikt).

 

Og at regninger skal betales. Våre politikere finner nok ut hvem den skal sendes til.

Redigert 6.Oktober.2007 av Krisida Magni (see edit history)

[Laholm]

Diskusjonen dreier litt i forhold til det opprinnelige temaet, men kjenner Krisida Magna til tilfeller der den nødstedte har måttet betale redningsaksjonen? Jeg vet dette ble diskutert for endel år siden, men holdningen var da at man ikke skal komme i en situasjon hvor nødstedte avventer å alarmere pga bekymring for regningen. Bortsett fra det rent etisk/ humanistiske i dette vil det også kunne bety at alarmering forsinkes, og at dette fører til en vesentlig dyrere redningsaksjon enn det man ville fått hvis alarmeringen hadde skjedd tidligere.