Oppussing av en strandebarmar

[Vosso63]

Ettersom jeg nylig har pussa opp en strandebarmar skal jeg gjøre rede for det her. Først og fremst for at andre som har en gammal liggende, eller har fått en, arva en eller funni en, kan ta litt lærdom av det. Jeg er stort sett sjøllært og henter kunnskap og inspirasjon fra vestlandet, fra båtfolk jeg møter, bufaste solide vestlendinger med træler i henda og mange år på tofter og i styrhus. Som alle andre båtfrelste finner jeg på egne løsninger, blander egne oljer, lakker og malinger og gjør mye gæli. Far min lærte meg ingenting, heller ikke mora mi. Bestefaren min kunne sikkert ha gitt meg en del fra sin oppvekst i Idd, men han døde - utslitt av steinarbeid - da jeg var tolv. Bare så det er sagt, altså. Jeg bruker med andre ord foran og bak, høyre og venstre. Gidder ikke å late som jeg har maritime uttrykk i ryggmargen, det ville være jug og fanteri, eller påtatt jåleri. Jeg har lest mye om trebåter, skip og fartøy, siste boka er "Strandebarmaren" av Peter Helland-Hansen utgitt 2014. Jeg har høsta rik erfaring ved ett år å få være med en båtbygger og bygge en pram (eike) på jigg. Det er langt fra en pram der en setter i bånda etter at bordgangen er klinka, til en strandebarmar som bygges på spant, men det delikate med handsaming av båtborda, klinkinga, damping, tilpasning, utspenning og slikt, er ganske likt. Jeg fikk også mulighet til å være med Georg og Kari Gundersen i deres trebåtverden da de holdt til i Strusshamn. Uten blygsel utnytta jeg deres livserfaring til å drive litt annerledes skole for ungdommer i 13-16 års alderen. En lærer utrulig mye av å gå sammen med folk som arbeider, handler, gjør noe; og ikke bare prater.

 

Strandebarmaren er bygget av en Jordal (husker ikke i farten fornavnet) i Omastrand i hjertet av Strandebarm. Den er bygget omlag i 75. Jeg kjøpte den i dødsboet etter byggeren, så det er hans båt jeg har overtatt. Den var malt, i to lag oppå den opprinnelige tjæra.

Jeg trur han har gjort det for lettere å tette med ymse remedier. Kan hende er det slik en gjør når en veit at om nå båten går, har en en ny en stående klar. For det hadde han. En identisk, ubrukt, med rustbeskytter på klinken og lite anna, fra samme tida. Dessverre er den overtatt av barnebarnet. Årene kan ha vært laga til denne båten, eller til en annen. De var malt i samme gråblå farge, så det er sannsynlig at båtbyggeren har brukt dem. Han hadde ikke brydd seg med å følge vannlinja, men hadde malt de nederste borda i gult og de øverste i grått. Ett bord var (er) veldig dårlig, (det andre, eller «børa») Det er nok kanskje bakgrunnen for maling og de tjukke laga med tetting i alle mulige sprekker. Han hadde klinka på blikkremser som forsterking ved den lengste og mest ødeleggende sprekken. En av disse var så dårlig, klinken var gjennomrusta, at jeg dro den av. Et anna klemte jeg forsiktig nedpå, slipte det litt tynnere, men lot det ligge i angst for at hele bordet skulle gå. Ved neste korsvei må jeg vurdere å bruke epoksy til å felle inn nytt trevirke. Å lage et helt nytt bord har jeg verken kunnskap om, eller materiale til.

Strandebarmaren har, sida 20-tallet, hatt fire bord. Før det var det vanlig med tre bord, slik som oselvaren er kjent for. Det finnes også båter fra distriktet med fem bord. Skilnaden på Oselvaren, lenger ute mot havet og Strandebarmaren inne i fjorden, er at førstnevnte er spissere, bygd for å gå bedre gjennom større sjø. Den vanligste størrelsen er ni alen og to par årer (færing). Fra sekstitallet er bygget flere båter med akterspeil. Akterspeilet er «satt» på et stykke etter kjølen, altså oppe på den beten som går fra kjøl til bakstevn. Hensikten med dette er å beholde «botnen», altså den nedre bordgangen, sjela, til disse båtene.

Botnen besto tidligere av fire høgde bord. Disse var altså ikke dampa og bøyd til. De ble tatt fra stokker med en naturlig vridning den ene og den andre veien, og høgd i en bøyd og vridd form, altså uttrykket «hogde halsar». Nå for tida kan disse være laga av saga bord.

Den andre bordgangen kalles «børa» og er den flaten som bærer båten og fører til sideveis stabilitet. Den ligger ganske mye i forhold til botnen, og det er her klinken går først. På min båt måtte jeg skifte 15 søm* i denne overgangen. Orene falt av under skrapinga. Båtbyggeren hadde satt i to nye søm på ene sida midt i båten. De tre som var der hadde han latt stå i uten ore. (*Som sagt har jeg funni ut av dette sjøl, slik at jeg bare kaller det søm. En søm er altså spiker (nagle) pluss ore (skive). Å variere mellom en haug med betegnelser blir bare surr). Båten er klinka med jernsøm, ikke kobbersøm. Jeg hadde ikke tidligere klinka med jern, og ble overraska over hvor mye vanskeligere det var enn med kobber. Takta og frekvensen er mye viktigere, og spikerhodet eter seg fort inn i treet utvendig. Den ytre hammeren spretter mer og er mye vanskeligere å holde. Jeg brydde meg ikke med å bruke en størrelse større spiker enn de som var. Høla var ikke utvida, og trevirket var veldig hardt, så det var i grunnen nok motstand å slå dem gjennom.

Mellom børa og den neste bordgangen, «lega», var det lite å skifte, og opp til den øverste «esingastø» var alt intakt.

Spant, kjøl, stevner og slikt var tipp-topp.

Tofter

Strandebarmaren har ei fast tofte, segltofta. Det er den en sitter på når en ror, og som masta går gjennom. Den er festa i båten i det framre spantet og i et ekstra lite trestykke, «segloken». Utfra mitt lekmannsståsted ser det ut som at dette er helt avgjørende for å opprettholde stivheten og spennet i båten. De andre toftene, midt- og bak-tofta er lause, slik at båten er mjuk.  

Båtbyggeren hadde helt åpenbart brukt båten til garnfiske, og hadde således ikke antydning til tofte mot bakspeilet. Båten var helt glatt fra bakre tofte. Alle som har fiska aleine med garn, og ikke etter moderne prinsipp med å ruse av gårde med motor, veit at den minste lille flis, tagg og hakk, kan irritere og ødelegge enormt.

Utfordringa ble altså:

1. Få av malinga uten å skade trevirket.
2. Rense det dårlige bordet uten å flise det opp eller ta for mye av det råtne/tørre (slik at jeg kan mette det med tjærestoff, og seinere ta det vekk og felle inn nytt vha, epoksy, uten at bordet mister forma). Bøte det skadde feltet med bly og tacs.
3. Klinke ny søm i gamle hull.
4. Tette sprekker og legge asfalttjære i åpenbare sprik.
5. Olje/tjære båten både der det var blackvernis/tjære og de øvre borda der det var lite olje/tjære igjen.
6. Lage en enkel tofte bak mot speilet.
7. Bunnsmøre

Så oppdaga jeg at høyre åre var knekt, og at årsaken var at den var fryktelig dårlig, tørr og råtten akkurat der den ikke burde være det. Altså:

 

8. Spjelke, reparere, høyre åre.

 

 

 

Få av malinga.

Jeg har et gammalt hus som originalt var tjærebredd, altså sitter ikke malinga på vegger som er eksponert av sollys/varme. Altså brukte jeg varmepistol ved avstrippinga av maling. Inni kunne jeg ta mesteparten under vannlinja uten varme og drista meg også til å starte mens båten var fuktig.

Den øverste bordgangen utvendig var det eneste uten maling. Lakken gikk fint av med varme. Jeg brydde meg ikke med å slipe det veldig, håpa lakken var olje og gikk djupt.

Rester av olje, tjære og muligens lakk, lot jeg være. Båten skal ikke se ny ut.

Jeg pilla vekk så mye maling jeg orka. Det jeg ikke kom til uten fingerakrobatikk og mikroverktøy, lot jeg være. Ripa og andre elementer oppe ble slipt med eksentersliper og vinkelsliper med pusseskive.

Jeg vil anbefale skrapere med smale «kompakte» skjær fra Jordan. For særdeles harde felter har de en liten en med bare 20mm bredt trekantblad. Større skraper får en ikke nok trøkk på og risikerer å skjære, ripe og flise opp.

 

Det skadde bordet, bakbøra på høyre side.

 

Jeg var varsom med det skadde bordet. Først tok jeg bort det jeg torde av maling. Så smurte jeg på asfalttjære (Auson, kan også bruke Farm 80 eller 100). Ganske tjukt. Brukte blyplate (ny fra rull) og spikra den på med tacs 12,5mm. Jeg lot det gå over den dårlige blikkremsa, som jeg hadde rensa og dekka med asfalttjære. Etterpå klinka jeg kanten og dro asfalten inntil.

Også foran spantet la jeg på et stykke bly for å stoppe sprekkdanninga.

 

 

* Jeg klinka forsiktig opp det jeg fant av gåen søm. Lurte ei stund på å bruke skruer, men er redd den syrefaste vil ta jernsømmen.

 

* Klinte på asfalttjære på sprekker inn- og utvendig, og mellom botnen (1.bord) og børa (andre bord) innvendig. Klok av skade snudde jeg ikke båten over. Den ble aldri bikka mer enn at hele kjølen lå stabilt på brygga. Det skal fryktelig lite til å få en stor forskyvning mellom borda i båtsida. Særlig når båten er tørr.

 

Oljing.

 

Ettersom båten sannsynligvis, opphavelig, er satt inn med linolje og tjære (trur det), lagde jeg meg en slik blanding.

En del ekte furutretjære (såk.mørk), en del amr.terpentin, en del kokt linolje.

Den «ekte» tretjæra er ufortynna i motsetning til såkalt «lys». Ettersom jeg lager blandinga sjøl er det bare tull å bruke noe som er tynna. Den amerikanske terpentinen er destillert harpiks, den selges under mange navn, og burde strengt talt ha hett vegetabilsk terpentin. Den er feit og dufter godt. Kokt linolje fungerer som sikkativ, altså gir en tørr overflate, etter ei stund.

 

Denne olja beisa jeg på innvendig og utvendig over hele båten. På det treet som det var gått blåmann i, smurte jeg to-tre ganger, men ikke til det var «metta». Jeg skal heller gjenta prosessen seinere. Båten skal brukes til pale-, lyr- og pirfiske snarest, og jeg orker ikke alt for mye kliss.

Til toftene, tiljene og årene laga jeg en mindre klissete blanding.

Det som var att av tjæreblandinga, en skvett altså, pluss en skvett kokt linolje, en kvart liter tung-olje (kinesisk treolje) og en kvart liter benarolje. De to siste tørker brukbart og benarolja gir litt tjukkelse på hinna.

 

 

  * Tofte mot bakspeilet. Jeg må ha noe å sitte på når jeg bruker båten med Evinruden min. (Lightwin 1963). Jeg har lagt den på to tynne lister festa i øvre bordgang. Ett stykke tommetykk al-furu.

 

 * Bunnstoff. Jeg fant en skvett Hempel selvpolerende bunnstoff, som helt sikkert er for eksklusiv, men som har en pen mørk farge som ikke avslører at vannlinja er tatt på gefylen, vesentlig under forrige linje, men godt over den egentlige…

 

Åra

 

Årer er laga av ytterved av furu, kanskje av små trær, unge trær. Jeg har overhodet ikke peiling, og har ikke kunnskaper til å få tak i slikt virke. Årene er forholdsvis lette, spenstige og seige. På Solberg sagbruk har jeg fått tak i en del kjerneved av lerk. Den er utrulig hard og spenstig, sjøl om årringene er langt fra hverandre. Ikke «fos» altså. Den ville jeg bruke. Åra var så dårlig at jeg skar litt av akkurat i knekken. Så kløva jeg av 2cm tjukkelse på den breieste flate sida en halvmeter på hver side av knekkpunktet. På den andre rette sida (årene er «trekanta») skar jeg av tilsvarende i 1cm tykkelse. Ettersom lerkeborda mine (til terrasser) er 32mm, hadde jeg mye å gå på til nedhøvling etterpå. Jeg slissa av en 32mm x 15mm til den andre sida.

Liming med epoksy. Jeg la åra på en lang lekt, med ei flis under årebladet. Under midten, breisida la jeg det ferdigtilpassa 32mm tjukke stykket. På sida kant i kant med 32mm-bordet satte jeg den tynne lista. Jeg brukte tvinger mellom åra, over 32mm-eren og lekta (flis under) og skrudde lista inntil med terrasseskruer. I tillegg la jeg en list utvendig for det ødelagt knekkområdet. Som lim brukte jeg west-systems epoksy vanlig resin og hurtig herder, med en del sånn hvit fyller (silikon?). Klinte på. Oppi forma ved knekken, brukte jeg en tjukkere blanding som fyllstoff, sparkel.

 

 

Etter to dager med tvinger og skruer på plass tok jeg hele greia med meg, fikk av lekta og høvla med el-høvel av mesteparten av overflødig trevirke. Resten tok jeg med eksentersliper.

Så klinte jeg på asfalttjære og lot det tørke ei stund, tørka det av og satte hele åra inn med nevnte benar/tung-olje-blanding.

 

 

 

 

 

Årene skal brukes utpå ettermiddagen, om de er tørre. Ellers får jeg håpe Evinruden starter!

 

Båten ble satt på sjøen for 17 timer sida og lakk litt i sprekken ved kjølen helt bak. Er den ikke trutna når jeg skal dra palen i ettermiddag, tar jeg med en kg smør. Det får holde!

 

 

Redigert 22.August.2015 av Erik AN (see edit history)

[Hakkannen]

Kjekk lesing og godt arbeid! Og ikke minst en flott båt

Redigert 22.August.2015 av Hakkannen (see edit history)

[Vosso63]

Takk, Hakkannen! Da vi var vel utpå, knakk den andre gamle åra... Fra før av hadde vi konstatert at Evinruden hadde sprungi lekk i tanken. Gammalt nytt, det har skjedd før. Trur det er kondensvannet fra tanken som eter høl i sveisen. Manifesterer seg først når båten er romstert på plass. Altså plasticpadding på den, og ny runde med lerk på venstreåra.

Godt jeg har bånnsmurt Withjolla til min eldste og ikke lenger særlig båtinteresserte sønn. Med oss i og sekshesteren på full pinne, frisk bris på fjorden og litt sjø, ble det en god opplevelse. At vi også fikk 11 pir og 3 lyr forringa ikke dagen, sjøl om forsmedlighetene med åra og motoren irriterer jamnt og trutt. At en på død og liv skal ha slike gamle ting!

[Skudenes]

Flott innlegg og flott båt