Jump to content
  • Sign Up
Rolf

Førstereis på langfart - opplevelser og dagligliv ombord i 1949.

Recommended Posts

Rolf   
Rolf

@BØstrøm var så vennlig å gi bort restopplaget av sin fars bok fra hans tid til sjøs. Min far hadde også et langt liv på sjøen, han begynte på fiskebåt under krigen, i 1944 fikk han jobb på en kystrute. Etter krigen ble det 2 år i Marinen før han reiste ut på langfart i 1949. Her er hans beretning fra tiden ombord på Wilhelmsen båten Toronto.

 

 

Førstereis på langfart - opplevelser og dagligliv ombord i 1949. 

Del I

M/S «Toronto»

 Bygget i Rouen i 1928 Br. Reg. tonn 5.018

Nett Reg tonn 2.883 DW tonn 6.808

Lengde i fot 400 Motor B & W 4.000 HK.

Fart 12,5 knop

 1486706497_Toronto1928.jpg.6fd2590773395626efc679fd93b26dcd.jpg

 

Den 21april 1949 mønstret jeg på m/s ”Toronto” ved Hyrekontoret i Ålesund. Før jeg kom så langt var det mye som skulle ordnes. Det var først og fremst å registrere seg. Det vil si, å gå til Hyrekontoret og vise frem sin papirer på hvem man var, når man var født og om man hadde noen tidligere fartstid. Dessuten måtte man ha pass, legeattest og vaksinasjonssertifikat samt vandelsattest fra Lensmannen. Dette for å bevise at man ikke hadde noe uoppgjort med myndighetene. Det var spesielt landssvik som var i søkelyset den gangen. Dåpsattesten var ett viktig papir den gang. Den ble brukt som mønstringspapir. Alle førstereisgutter mønstret ut på dåpsattesten.  Sjøfartsbok fikk man først ved senere utmønstringer. På grunn av min tidligere erfaring fra kystfart og fiskerier, ble jeg registrert som lettmatros. Etter at jeg hadde passert gjennom dette første nåløye, var det bare å reise hjem igjen og vente på beskjed fra Hyrekontoret. Jeg var selvfølgelig nokså spent på hva som kom ut av dette. Det kunne bli så mangt. Verden er stor og der var mange skip som trengte folk. Var bestemt på å ta det første som kom. Alt var jo ukjent for meg. Man hadde anledning til å si nei takk til to båter.

 

Etter noen dagers spent venting kom der telefon fra Hyrekontoret De hadde en stykkgodsbåt m/s ”Toronto”  tilhørende Wilh. Wilhelmsen, å tilby meg som lettmatros. Dette var jo ett av de store solide rederiene og der var mye folk her fra distrikt om bord på disse båtene. Jeg takket ja til tilbudet og ble påmønstret denne båten. Jeg var ikke lite stolt da alt var i orden og jeg var klar til å reise. Det var litt rart å reise hjemmefra. Å ta avskjed denne gangen var litt annerledes enn tidligere når man dro av gårde med en eller annen fiskebåt, Det var ut i verden man skulle og det ville nok bli en stund før man var hjemme igjen, kanskje år.

”Toronto” låg i Oslo, så reisen ble ikke så lang. Det var med toget fra Åndalsnes jeg drog, men først måtte jeg til Ålesund for å ordne de nødvendige papirer, påmønstring som det kalles. Så gikk det derfra med båt til Åndalsnes og videre med toget.

 

Jeg tok en Taxi fra Østbanen i Oslo og til kaien der båten låg. Ble av Taxisjåføren kjørt helt til gangveien. Jeg syntes båten virket stor der den låg. Jeg følte meg ganske liten da jeg sto igjen alene med kofferten og skulle begynne på gangveien. Ble litt skuffet da jeg kom inn på dekket og så hvordan der såg ut. Mange av mannskapet hadde mønstret av og reist hjem og det var bare noen få som hadde kommet av de nye. Båten hadde losset her i Oslo, på dekket låg det mye ”Dunnage”, det er trematerialer som brukes i romma til mellomlegg og avstiving av lasten. Dessuten låg der lasteluker, skjærstokker og mye annet.

Ble av Styrmannen anvist en lugar akter. Så var det å få på seg arbeidstøyet og komme i gang. Det var ingen tvil om at det kilte litt i magen, Jeg var jo helt ”Grønn” når det kom til stykket. Hadde ikke noe som helst erfaring fra denne type fartøyer. Var ”Førstereisgutt” så god som noen.

Etter hvert kom de fleste av besetningen om bord. Det viste seg at der var mange førstereisgutter som meg. Men de fleste hadde utenriks fartstid fra før. Det var mange fra Østlandsområdet. Jeg var den eneste fra Møre på dekk.

 

M/s ”Toronto” var en eldre båt. Den var bygget i Rouen i 1928. Hadde en Dieselmotor på 4000 ihk. Og den gjorde en fart på 12,5 knop. Den var på 6.608 tonn DW og var 400 fot lang. Det var en såkalt ”3 island båt” Den hadde bro og overbygg midtskips, så var der opphøyd Poop og Bakk. Når man såg en slik båt på avstand såg det ut som 3 øyer eller holmer. Broen var åpen på sidene. Der var bestikk og radiolugar i akterkant. Foran disse lugarer var ratt og kompass plassert og det var der vi sto og styrte båten. Der var ett tak over og vinduer i forkant men på sidene var det åpent, På brovingene var der noe som ble kalt ”Monkey House” Det vil si vindu i forkant og på ene siden samt ett tak over. Her var det styrmannen sto i regn og blåst.  Selve skutesiden var helt svart med en hvit stripe fra bau til hekk. Populært kalt ”Sulteranden”  Skorsteinen var også svart med to blå bånd rundt. Alt overbygg var hvitmalt. Det var også master, lastebommer og lufteventiler, ja til og med stagene til mastene var hvitmalte. Der var 5 lasteluker med to bommer til hver luke

 

Mannskapslugaren var plassert akter på Poopen. Det var dekksmannskapet på styrbord side og maskinbesetningen på babord.  Lugarene var plassert helt ute i borde, I forkant på hver side var det toalett og vaskerom. Ett for dekk og ett for maskin. I midten var der to små messer, en for dekk og en for maskin. Der var også en gang på hver side som gikk bakover til bakerste lugar. Der var ikke vann akter. Vaskevann måtte vi hente midtskips. Der var en krane utenfor byssa som vi kunne hente vann fra og var vi heldig kunne vi også få litt varmt vann fra byssa. Hver mann fikk sin egen ”Pøs” eller vaskebøtte. Denne merket man med sine forbokstaver eller annet merke. Denne pøsen brukte man også til sin egen klesvask  og til bløtlegging av tøy.  Vaskeseremonien om kvelden var nokså fastlagt. Det var Båtsmann og Tømmermann først. Så de eldste matroser, lettmatroser og tilslutt jungmenn og dekksgutter. Der var plass til to mann samtidig i vaskerommet. Selve vaskerommet var spartansk utstyrt. Der var ingen vask , bare en benk i passe høyde til å sett vaskepøsen på. Så var der noen knagger til å henge håndduken på, og det var det hele. Ritualet var at man hentet vann midtskips i den før omtalte pøs, var det kaldt tok men litt varmt oppi, dersom det var noe varmt å få. Så var det bak i vaskerommet hvor man fuktet seg med vann og såpet seg inn og vasket det som skulle vaskes. Tilslutt helte man det som var igjen i pøsen over hodet og kroppen. Man var da rein og fin og klar til en eventuell hyggelig kveld i land, eller avslapping i køya etter en strevsom dag.  Der var en trerist på gulvet i vaskerommet og ett avløp som gikk rett over bord. Det var bare ett hull i siden. Når vi var på last og det var overvann kunne der komme en god del sjøvann inn i vaskerommet. Der var også ett toalett i en krok av vaskerommet

 

Lugarforholdene var heller ikke i luksusklasse. Det var 2-mannslugarer med ett klesskap til hver, i bunnen av klesskapet var der en skuff og oppe i skapet en hylle Der var også en kommode med 4 skuffer, to skuffer til hver. Så var der 2 køyer, jeg hadde overkøyen. Dette var jo bedre lugarforhold enn på noen annen båt jeg hadde vært før, men så skulle man jo bli her ganske lange også.

 

Rangordningen gjaldt i messa som over alt ellers. Når middagen kom på bordet var det Båtsmann og tømmermann som forsynte seg først, så kom matroser lettmatroser  og videre nedover.  Det var dekksgutten og jungmann som hentet maten og vasket opp. Det tok jo som regel litt tid før man kom inn i de forskjellige rangordninger og tabuer. Det gjaldt å være litt forsiktig. Gå varsom fram og ikke ”Trø formye i salaten” De mest bråkjekke ble satt på plass nokså kontant, de ble også narret så de gikk ”fem på”

 

Jeg delte lugar med en Nordlending. Han var vel litt yngre enn det jeg var. Vi var begge førstereisgutter i utenriksfart, men han hadde også noe bakgrunn fra fiskefartøy. Vi gikk også på samme vakt. Det var mye 12 – 4 vakten vi gikk og det var 2. styrmann som var vår sjef på den vakten. Å gå vakt var ren rutine og mye av det samme om igjen og om igjen. Om dagen  hadde man en time til rors og så en time med forefallende arbeid på dekket, så var det en ny time til rors med en time arbeid etter det. Da var den vakten over og man ble avløst av neste vakt.  Den som hadde siste arbeidstørn purret neste vakt en halv time før vaktskifte, og så måtte man sørge for at der var kaffe til de som skulle på neste vakt inkludert Styrmannen.

Om natten var det en som styrte og en som var på bakken eller på broen på utkik. Var det klarvær fikk vi gå på broen. På broen var der ett stort ratt som man styrte båten med Ett natthus med Spritkompass i, samt en maskintelegraf og en spak som man dro i fløyta med.

 

Noe som forbauset meg var sløsingen med maten. Det var mange som forsynte seg med mer enn de kunne spise opp. Det som ikke ble spist opp gikk rett i søppelen. Dette var uvant for meg, at man kunne gjøre sånn med maten. Ja det var ikke det eneste jeg ble forbauset over, men jeg syntes at dette var en form for dårlig oppdragelse. Selvfølgelig var det ikke alle som gjorde det, men det var i allefall så mange at jeg reagerte på det og ble svært forbauset. Tomatketchup ble jeg også kjent med for første gang om bord her. Det falt ikke i smak hos meg, men det var mange som brukte det til all slags mat. Til og med på speilegg.

 

Oppe på Poopen var der en liten luke til ett lasterom. ”Tonnagerom” ble dette kalt. Dette var ett rom som ble brukt til skipets utstyr. Det var bl.a. her vi puttet trossene ned når vi var i sjøen på lengre turer. Dette var for å ta bedre vare på de, så de ikke lå oppe i solen, samt for å få de ut av veien når det egentlig ikke var bruk for dem. Fremme under bakken var der Tømmermannssjapp, malersjapp og oppbevaringsrom for maling og annet utstyr. Her var det at wire og tauverk ble spleiset. Tauleidere ble laget og malerstillingen ble oppbevart.

 

I overbygget midtskips, som bare var på en etasje, var det  offiserene som bodde med byssa i akterkant av dette overbygget. Der var både en utvendig og en innvendig gang på begge sider, og her låg lugaren på rad og rekke. Det var 1,styrmanns (overstyrmann) på den forreste lugar på styrbord side. Så kom 2. styrmann, 3. styrmann, osv. Bakerst i gangen bodde Byssepersonalet. På Babord side var det 1. maskinisten (Chiefen) i forkant, så kom 2. maskinist, 3. maskinist og videre. Også her bodde byssepersonal i akterkant.  Offisersmessen låg midt i forkant av bygget, Ellers i midtseksjonen var det Maskincaising  samt lufteventiler som kom opp, alle eksosrør kom også her og gikk videre opp igjennom til toppen av skorsteinen Oppe på dette midtskipsbygget sto da skorsteinen, skylight til maskinen, dagtanker til ferskvann, 4 livbåter, livbeltekasser og forskjellige lufterør.

 

Foran selve midtskipsbygningen var treerluken plassert med sine 2 lossebommer og vinsjer, og foran dette igjen selve brobygningen. Denne inneholdt bl.a.: På hoveddekket var det salong med pantry, samt en del passasjerlugarer. På dekket over dette var det Kapteinens domene, med lugarer bad og salong. På dekket over der igjen var broen, bestikk og radiostasjon. Dette var skipets høyeste overbygning og raget 2 dekk over alt annet.

 

Jeg syntes det var en stor og prektig båt, selv om den var noe tilårskommet. Alle ting var mer eller mindre nytt for meg og svært spennende. Jeg hadde ikke noe å sammenligne med som tilsvarte dette.

Mens vi låg i Oslo, var vi jo en tur i land en kveld. Det var noen fra området der som skulle vise oss byen og hva den hadde å by på. Det var ikke så mye vi fikk se av byen, annet enn en del av skyggesidene. Vi hadde nok ikke de riktige guider for en runde i Oslo. Jeg oppdaget imidlertid at den var større enn andre byer jeg hadde vært i og elendigheten var stor. Jeg syntes det var fælt å se all elendigheten med lasaroner og fyll i havneområdet. Hadde jo hørt om dette hjemme, men virkeligheten var mye verre enn selv de verste skrekkhistorier hjemmefra.

 

Vi dro omsider fra Oslo og Gøteborg var neste stopp. Det var med en del blandede følelser man såg norskekysten forsvinne, men også med stolthet. Nå skulle man ut i den store verden for å bli sjømann. Gøteborg virket jo enda større enn Oslo, men det riktige utland var det jo ikke. Etter at lasten var om bord dro vi videre til Hamburg. Ja her var det forandringer, men ikke til det bedre. Byen var tilsynelatende en stor ruinhaug, i allefall i havneområdet og videre ett stykke oppover. Kan ikke huske jag såg ett eneste hus som ikke var skadet. Folk budde i kjellere som det var lagt tak over. Mye av gatene var halvfulle av stein og rester av bygninger som var rauset sammen. Svartebørsen florerte og sigaretter var hard valuta. Jeg tenkte når jeg såg på all denne elendigheten og de enorme ødeleggelser. ”Dere har fått akkurat det som var passe til dere” Man følte at den ryggen som hadde vært bøyd og kuet i 5 år, nå begynte å rette seg. Man var på seierherrens side og kunne hovere litt over  taperne. Det var ikke noe vakkert syn akkurat denne byen, men jeg følte en befrielse etter å ha sett erobrerne så sønderslått.

 

Ferden gikk videre sydover. Vi skulle helt til India. Neste havn var Rotterdam. Dette var en av de havnebyer man hadde hørt fortellinger om. Der var det litt av hvert som foregikk og en by som man måtte oppleve. Der var også mye merker etter krigen, men gjenreisningen var kommet godt i gang der. Det begynte å bli varmere nå men jeg følte liksom ikke den helt store spenningen ennå. Neste mål var Lisboa. Det var jo noen døgn  dit ned. På kysten av Portugal begynte vi å merke varmen, foruten de eksotiske dufter i luften. Den morgenen vi stevnet inn til Lisboa vil jeg huske for alltid. Det var speilblankt hav. Byen låg der som ett stort eventyrslott oppover skråningen. De eksotiske duftene slo en i møte. Ja, dette måtte være eventyret og den store verden. Dette var møte med min barndoms og ungdoms drøm. Her var det sikkert damer i bastskjørt og skjønne senjoritaer. Arbeidet kalte, båten skulle fortøyes og først om kvelden kunne man beskue virkeligheten. Det var virkelig eksotisk i forhold til det jeg hadde sett før, men bastskjørtene  måtte man nok enda lengre sørover for å finne. Her satt familiene på fortauet og pratet og gestikulerte, ropte og skrattet og lo. Ja det var noe helt annet enn det jeg var vant til på Røsok. Musikken og stemningen var enorm, man var kommet til en annen verden. Selve menneskene man møtte i gatene virket nokså hverdagslige og grå. De fleste kvinner var sortkledde, mennene var også i mørke farger, men temperamentet og glimtet i øynene var noe helt annet enn det man møtte hjemme. Det ble mange inntrykk som skulle fordøyes bare på den første kvelden iland. Nå følte jeg at det virkelige eventyret hadde begynt.

 

Ferden fortsatte videre inn i Middelhavet og til Barcelona. Det ble noe i likhet med Lisboa men byen var jo noe helt annet. Folkelivet og gløden var den samme. Fengende rytmer og yrende folkeliv. Jeg følte at nå var det virkelig sant, det som jeg møtte som en ny verden i Lisboa. Folkene pratet og gestikulerte og man forsto ikke ”ett kvekk”

Det var helt andre lyder enn det man hadde hørt før. Vi dro videre innover i Middelhavet, Marseille var neste havn vi kom til. Her fikk de virkelig fart på armene når de diskuterte. Språket var nærmest som musikk, men man forstod jo ingenting av det. Her var arbeidstempoet høyere enn i Spania og Portugal, men her var ikke noe som utpreget seg spesielt. Ferden videre førte oss til Genova i Italia. Den byen var annerledes igjen. En litt annen duft enn i Lisboa og italienerne var litt annerledes enn de vi hadde sett hittil. Dette var i allefall langt hjemmefra og en helt annen kultur og folkeslag. Det begynte vel nå å bli litt formye å fordøye på så pass kort tid. Førsteinntrykket var over og det skulle mer til for at man ble imponert enn hva som var tilfelle i begynnelsen.

 

Fra Genova ble kursen satt for Port Said og Suezkanalen. Etter ankomst der ankret vi opp på reden i Port Said. Vi fikk da besøk av ”Moses” En handelsmann som det ble fortalt mange historier om på vei til Port Said. Han kom om bord med sitt vareutvalg og flere familiemedlemmer. Det var stort utvalg av  lærvarer. Kofferter, vesker, sandaler foruten arbeidstøy, undertøy og mye annet. Handelen gikk som regel bra. Jeg anskaffet meg min første Suezkoffert. Den eksisterer enda og den har vært med meg på mange ferder rundt jorden.

 

Her gikk mannfolkene i kjoler. Andre hadde en merkelig bukse på seg, og de fleste såg litt svartmusket og farlige ut. Det hele minte meg om eventyret ”Ali Baba og de 40 røvere” Her fikk vi også om bord Suez lyskasteren, Båtmenna og båten som skulle være med gjennom kanalen

Suez lyskasteren ble tatt opp forut på bauen. Der var en liten Davit helt forut på bauen. Alle båter var utstyrt med denne. Der ble det før ankomst rigget til med taljer som lyskasteren skulle heises opp med. Båten med lyskastere om bord, kom inn under bauen og så ble lyskasteren huket an og heist opp. Når den var heist helt opp under Daviten ble den satt fast der. Det ble også satt på stag som holt den stødig. Der var egen elektriker fra land som skulle være med gjennom kanalen. Han koplet til lyskasteren i skipets kontakt under bakken. Dette opplegget med kontakt og heiseanordning var noe som fantes på alle båter som skulle passere Suezkanalen. Dette utstyret hadde sin faste plass under bakken. Båtmenna låg også under bakken og på nyere båter var der ett toalett for de midtskips. 

 

Passeringen av kanalen gikk i tre etapper den gangen. Første etappen gikk til halvveis mot laken , hvor vi som sydgående konvoy stoppet opp og fortøyde til kanal bredden  mens nordgående konvoy  passerte. Andre etappe gikk så derfra til den store laken hvor vi ankret opp så neste nordgående konvoi kunne passere. Tredje etappe gikk så til Suez. Her ble det som regel ikke stoppet men farten ble redusert til minimum. Man måtte ha styringsfart. Her skulle Båtmenna og utstyret deres i land. Alt dette såg jo spennende og dramatisk ut, men det hele gikk som regel fint. Folkene fra land var rutinerte og det var alltids en eller flere om bord og som hadde vært med på dette før og var rutinerte. Resten ble det jo etter hvert. Båten hang i en utsvingt lossebom helt oppe ved rekken midtskips. Den hadde en fangline som gikk forover og en akterover. Båtmenna og elektrikeren gikk opp i båten og den ble låret på vannet. Den ble så huket av og aktre fangline ble kastet. De hang med en liten stund til de hadde styrt seg ut fra skutesiden, så ble fore fangline kastet og de var klar. Denne båten ble brukt til å ro trossene våre i land da vi fortøyde ved kanal bredden.  Før båten ble satt på vannet hadde vi låret ned lyskasteren forut, Lyskasterbåten kom inn under vår bau mens vi var i fart, lyskasteren ble låret ned og huket av. Denne lyskasteren veide flere hundre kilo. Den var innebygget i en armert kasse med noen dører foran, som ble åpnet når lyskasteren skulle brukes om natten. Det har skjedd flere uhell med dette, men det hører heldigvis til sjeldenhetene. Båten må ligge rett foran bauen og holde samme fart som skipet. Det er med denne lyskaster de lyser opp kanalbreddene om natten slik at man kan se hvor man kjører. Strålen kan forandres av elektrikeren, den kan også svinges litt sideveis og lyse på den ene eller andre bredd.

 

+++

Share this post


Link to post
Share on other sites
-morten-   
-morten-

Fantastisk morro å høre historien! På den tiden da alt var nytt og uoppdaget!  Hadde jo på mange måter samme følelse i marinen da vi kom til nye havner og steder, men en helt annen tid og skala!!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rolf   
Rolf

Førstereis på langfart - opplevelser og dagligliv ombord i 1949. 

Del II

M/S «Toronto»

 Bygget i Rouen i 1928 Br. Reg. tonn 5.018

Nett Reg tonn 2.883 DW tonn 6.808

Lengde i fot 400 Motor B & W 4.000 HK.

Fart 12,5 knop

 1486706497_Toronto1928.jpg.6fd2590773395626efc679fd93b26dcd.jpg

 

 

Så var vi kommet til Rødehavet. Ett av de steder jeg hadde hørt fortellinger om av tidligere sjøfolk og som jeg utfra det jeg hadde hørt hadde dannet meg ett bilde av. Varmen stemte i allefall med beskrivelsen. Det ble svært varmt på lugarene. Vi hadde en liten vifte på lugaren som skulle sette luften litt i sirkulasjon, men den ble jo ikke noe kaldere for det om vifta blåste den rundt. Låg man helt bar i køyen sveipte den over så man fikk som en kjølende følelse. Det ble imidlertid advart mot å ligge helt bar med viften på om natten. Det var forskjellige ting man kunne pådra seg da. Salt måtte man også spise. Dette fikk vi i form av salttabletter. Malaria var også noe man kunne få. Dette var det en sort mygg som forårsaket. For å forhindre dette fikk vi noen tabletter. Kinintabletter kaltes de. Disse skulle man begynne å ta i god tid før man kom til tropene så man var motstandsdyktige når man kom  til de trakter hvor Malariamyggen herjet. Det var nærmest overalt i tropene. 

 

Vi var innom Port Sudan som ligger i Rødehavet. Her ble det tatt inn mer last for India.  Det kom om bord en masse folk, nærmest uten en tråd på kroppen. Det viste seg å være sjauerne eller de som skulle jobbe i romma og få lasten på plass. Det ble ett sirkus uten like, stordelen av mannskapet ble sendt i romma som vaktmenn. De ville innfødte var heller små. Hadde hår som var stivet opp, etter det vi senere fikk vite, med kumøkk. De hadde pinner stukket gjennom nese og ører. Påkledningen var som nevnt spartansk, noen hadde ett lite lendeklede, andre bare en pose av skinn som kjønnsdelene hang i. Posen var festet med en snor rundt livet. Vi stirret jo på hverandre. Disse ville hadde jo sett hvite mennesker før, men jeg hadde aldri sett noe lignende. Jeg tenkte at dette måtte være de som kom rett etter apene. Kroppen var vel nærmest innsatt med sand eller leire. Det var i allefall noe gråaktig stoff, Disse skapningene skulle altså få lasten på plass i romma. I hvert rom var der en slags arbeidsleder. Dette var en hvit mann, sannsynligvis Engelsk. Han var utstyrt med en piske med snert på. Når lasten kom ned ble hivet huket av og moroa  begynte. Der var også en forsanger, eller hva man skal kalle det. I allefall så ramset han opp en  regle av varierende lengde og så kom refrenget, som alle var med på. Da løftet eller drog de. Neste tak kom ved neste refreng o. s. v.  Det var selvfølgelig en måt til å få de til å løfte i flokk. Mannen med pisken bestemte hvor lasten skulle plasseres og han smelte med pisken av og til for å holde tempoet oppe. Etter hvert ble der en ulidelig stank i lasterommet, Det var lukten av disse menneskene, selvfølgelig blandet med lukten av lasten og det hele. Varmen vart også ille etter hvert. I allefall for oss som ikke var vant til den enda

 

Det ble fortalt av folk som visste det, at disse folkene som jobbet i romma bodde oppe i fjellene eller inne i landet. De kom bare ut til kysten når de skulle tjene penger til noen av sine behov. Noen jobbet bare en dag eller to, andre kunne holde på i flere dager før de hadde fått nok til seg og sine. Det var sagt at salt var noe av det de kjøpte med seg. Kanskje også en kniv eller to. Mat og det andre de trengte hadde visst på stedet de bodde. Utenom disse turene til kysten, levde de helt isolert fra sivilisasjonen og den siviliserte verden. Dissa urinnvånere gjorde ett dypt inntrykk på meg. Jeg var så sikker på at de var nærmere dyr enn mennesker og at det var dyrelyder de utstøtte og ikke noe slags språk. Senere har jeg jo forstått at de tross alt var mennesker. Kan enda ane den stanken som var i romma. Bare det forsterket inntrykket av at dette ikke var mennesker. Vi som satt i romma ble jo avløst i spisetidene så vi kunne komme opp å spise. Det var som å komme inn i en annen verden når man kom opp på dekk og i frisk luft. Og det var ett mareritt å gå ned igjen i rommet igjen hvor stanken slo deg i møte med det samme man skrevet over lukekarmen.  Vi ble omsider ferdig med lastingen og fortsatte videre på ferden.

 

Var innom Aden og bunkret på vår vei til India. Dette var den gang engelsk dominert område og ligger rett etter utløpet av Rødehavet, det var som en del av England. Varmen her gjorde jo at man merket det ikke var England, men engelskmenna  vil ha det som hjemme i England om det er aldri så varmt. Her var det bare bunkring som ble foretatt og så var det India neste stopp.

 

Karachi var første byen vi kom til i India. Denne delen av landet er jo senere blitt utskilt fra India og heter nå Pakistan. Dette ble for meg atter en ny opplevelse og en ny verden. Elendigheten og fattigdommen var stor. Tigging og forsøk på salg av småting, møtte man overalt i byen. Ja selv sin egen søster var det mange som skulle selge. De aller fattigste bodde på fortauet. Noen hadde en liten brisk og en slags ovn som var laget av en blikkboks, samt noen få eiendeler. Ja mange låg bare rett på gata uten noe over eller under seg. Utenfor havneområdet var nærmest hele fortauet sperret av disse fortausbeboer. Der var mange barn uten tunge som gikk rundt og tigget. Noen av dem fikk til og med tillatelse til å komme innenfor havneområdet og om bord. De pekte på munnen gapte opp og viste at de ikke hadde tunge, så holdt de frem hånden i håp om å få en eller annen gave i form av småpenger av alle slag. De gikk som regel ikke tomhendt fra båten, for hvem fikk ikke medynk med en liten unge uten tunge. Det påstås at det var foreldra som hadde fjernet tungen på de når de var små, slik at de lettere kunne få tigget til seg noen ører. Der er en form for kastesystem i India. Er du født til tigger, så må du bli det hele ditt liv. Mulighetene til å arbeide seg oppover er visst lik null.

Vi sluttet fort å gi noe i byens gater. For var du litt gavmild og trodde du hadde gjort en god gjerning ved å gi en stakkar noen ører, ble du fort nedrennt ev andre som ikke hadde fått og som påsto at de hadde det tusen ganger verre enn han som fikk. Skuespill var deres store styrke. På kaien var der en del barn som dykket etter penger. De sto på kaikanten og pekte på vannet og ropte på penger. I spisepausene om bord var det som regel full aktivitet med dykking. Vi hivde ut småpenger av alle slag og de dykket etter de. Ofte måtte de ganske dypt for å få tak i de, men som regel kom de opp med mynten i munnen eller ene hånden. Dette syntes vi var moro og de jobbet jo for pengene. Vi betraktet ikke dette som tigging, nærmest som ren forlystelse. Det var samme hva slags penger det var, og i løpet av dagen kunne det nok bli noen kroner på de som drev med dette. Det kostet ikke så mye å leve i dette landet. Varmen hadde man jo gratis og mer enn man hadde behov for og. I regntiden kunne det jo bli noe våtsamt på fortauet, men de rigget seg til med presenninger, papp og papir og mye annet som kunne lede vannet vekk slik at de fikk en tørr flekk på sine arealer på fortauet. Det var litt av ett syn å se disse provisoriske bustadene etter en regnskur.

 

Ett annet fenomen i denne byen var kuen som gikk i gatene. Midt i trafikken gikk de. Å kjøre ihel ett menneske gjorde nesten ingen ting, men ble en ku drept i trafikken var det voldsomt til oppstyr og reaksjoner. Hvem som eide disse dyra vet jeg ikke. Det ble fortalt at det var hellige kuer som kunne vandre fritt omkring. De var jo på leiting etter noe å spise, i konkurranse med så mange som det var. De som solgte grønsaker og slike ting måtte stadig passe på så de ikke spiste opp hele vareutvalget. Det var ikke lett å få de vekk når de først hadde fått smaken på noe. Det måtte som regel flere mann til. Så ingen som slo eller sparket de, men de halte og dro i ører og hale til de hadde fått de vekk.

Salgsteknikken hos de forretningsdrivende var noe helt annet enn hjemme. Her sto de i døråpningen og ropte på eventuelle kunder som måtte komme forbi. Vi måtte komme inn å se, ble nærmest halt inn av døren av de ivrigste. Varene ble frembudt til kjempe billige priser, etter hva de sa selv . Til å begynne med var man jo ikke så språkmektig, men fakter og geberder forsto man det meste av. Det var jo moro å oppleve dette kaoset, som det såg ut til å være. Tenk deg gatene med en stor folkevrimmel, handkjerrer, hestekjerrer, sykler med stort lass på bagasjebærer, kuer og en og annen bilen som tutet seg fram. Oppe i luften hang klesvasken, trædd inn på stenger og satt ut igjennom vinduene som manglet glass og var for det meste bare sjalusier. I gaten var der mye fargerike gevanter. Kvinnene hadde jo bare ett langt stykke tøy slynget rundt kroppen. Hvordan de holdt dette på plass vet jeg ikke, men det datt i allefall ikke av.

 

Vi brukte mye hestedrosje når vi kjørte fra kaiområdet og inn til selve byen. Det var noen fargerike kjøretøyer. Hesten var pyntet med dusker og der var mye blanke beslag på seletøyet. Selve kjerren var malt i mange skrikende farger og rikt dekorert. Jo mer utstaffert kjøretøyet var, jo bedre forretning gjorde kusken.  Vi kunne ofte ha en hel haug med tiggere som løp ved siden av vognen innover mot byen. De holdt ut ett godt stykke, men når de forsto at her var det ikke noe å få minket det fort på flokken. Viste vi aldri så liten interesse i deres tilstand og oppdrag, ville de ikke gi opp håpet om at noe ble kastet ut og de hang på som klegger.             

 

Så var oppholdet i Karachi over og ferden gikk mot Bombay. Varmen var nå formidabel, men vi oppdaget at vi overlevde, så vi tenkte ikke så mye på den nå. Det som var det verste var når man i tillegg til varmen fikk den fuktige klamme luften. Man kunne formelig se hvordan den sto og dirret. Om kvelden etter at solen var gått ned, ble alt vått. Det rant av skottene på utsiden. Det var en del som sov på dekk om natten, men når luften var så fuktig var dette ikke mulig, man ble for våt og klam. Jeg sov for det meste på lugaren, selv om dette ikke var noen fornøyelse, syntes jeg det var bedre enn ute på dekk.

 

Bombay var større enn Karachi. Mer engelsk også, i allefall deler av byen. Her var alt liksom større og det var mer av alt. Gatene var delvis bredere, der var flere mennesker i gatene, mer fattigdom og elendighet. Mer trafikk og flere tiggere. Byen hadde også sin helt spesielle duft som man kjente før man kom i land. Den var eksotisk men litt kvalmende. Hva den kom av er jeg ikke klar over. Vil tro at noe kom fra vannet i elven som rant gjennom byen, og så var det vel byens egen duft for resten. Alle byer har jo sin særegne duft. Her i Bombay var vi av sted og såg på noen imponerende byggverk som de har. Da fikk vi også se forskjellen mellom rik og fattig som er enorm her. De riktige rike besitter noen eiendommer og rikdommer som er eventyrlige. Det fortelles at de mottar gaver på sin egen vekt i edelstener, ved forskjellige festlige anledninger. De aller fattigste har bare seg selv og intet annet. Ikke mat ,ikke klær, de lever av det som kommer i deres vei.

 

Jeg trodde ikke fattigdommen  og elendigheten kunne bli noe større enn det vi såg i Karachi, men Bombay overgikk selv det. Selve Havneområdet er innegjerdet og det er bygget en høy mur langs området. På toppen av denne er der både piggtråd og skarpe glassbiter. Langs denne muren går der ett fortau og her på fortauet var det bygget en masse primitive hytter og skur. Ja det var vel riktigere å si, stablet opp hytter og skur. Byggemateriellet var tøyrester, papir, papp og tomsekker. Ja nesten hva som helst ble brukt som byggemateriell. Det krydde av folk her. Der var massevis av barn som tigget og sikkert også stjal om de kom til. Det var i allefall best å holde på det man hadde til man hadde kommet seg ut av dette området. Vi forsøkte jo å holde de på avstand og som regel gikk det greit. I Bombay var det mange slike slum områder som det langs havnen. Men der var også områder med parker og gater som var helt fri for både tiggere og elendighet. Det var som en kvile å komme til de engelske områdene med sine barer , salonger og oppholdssteder for siviliserte mennesker.

 

Ferden gikk videre sørover den indiske kysten til Cochin . Dette var etter forholdene en liten by og her kunne vi bevege oss utendørs  uten den stadige kampen  mot tiggere og pågående handelsmenn. Dette var nærmest som å komme ut på landet. Vi var noen stykker som var på en liten fisketur. Båten var en uthult trestamme. På den ene siden var der tilrigget en utrigger. Dette var en tilformet trestokk av sikkert noe lettflytende trematerialer. Denne stokken var festet til båten med to tynnere stokker. Disse gikk tvers over båten og fungerte også som tofter. Den hadde til og med en mast og ett lite seil. Vi seilte utover bukten ett lite stykke, og så var det å prøve fiskelykken. Noe fisk ble det jo ikke særlig mye av. Tror det var en eller to små pinner vi fikk. Men seilturen i en uthult trestamme, rett før solen gikk i havet, var noe som satte seg fast i minnet.

Vi var nå ferdig med India for denne gang. Min horisont hadde nok utvidet seg betraktelig bare på denne reisen. Å lese om disse tingene i en bok er en ting, å oppleve det på nært hold blir noe helt annet. Man kjenner luktene, hører lydene og føler det hele på kroppen.

 

Vi gikk nå i Ballast. Det vil si at skipet var helt tomt, det fantes ikke last om bord. Ferden skulle gå til Middelhavet hvor vi skulle ta inn en last med salt. Alle rom måtte rengjøres. All Dunnage Det vil si trematerialer som brukes til mellomlegg når man laster, måtte taes opp på ett dekk høyt oppe. Skulle laste salte i Bulk. Det vil si i løs vekt uten emballasje.

Vi passerte Suezkanalen og det var samme prosedyrer som på nedturen, Saltet skulle vi laste i Egypt på ett sted som hette Martsa Matru. Vi ankom der og ankret opp uten for. Det var ingen by å se på land, bare noen små hytter inne på stranden. Resten såg ut til å være bar ørken. Saltet kom langs siden i noen lektere. Det ble tatt om bord med skipets lastegear og tømt i rommet. Her låg vi i mange dager. Det ble mye bading . Vannet var så klart at vi kunne se ankerkjettingen langt fremover i vannet. Bunnen såg helt hvit ut og vi kunne se hver minste flekk på den. Det var vel bortimot ti meter dypt. Det var ingen mulighet for å komme i land her, men hva skulle vi ute i ørkenen å gjøre.

 

Det var sagt at saltet ble utvunnet fra sjøvann. Vi kunne også se det inne på land. Der var store flate områder med en liten kant rundt. Sjøvannet ble pumpet opp i disse store bassengene, solen fordampet vannet og ett saltlag ble liggende igjen. Dette gjorde de så mange ganger at det ble ett tykt saltlag i bunnen som de skrapte vekk, og dette bl så solgt til eksport. Dette saltet, eller 7.000 tonn av det, skulle vi nå bringe til Korea. Vi ble omsider ferdig med lastingen og kunne forlate dette gudsforlatte stedet. 

 

Reisen gikk tilbake til Suezkanalen og igjennom den. Rødehavet ble passert på sydgående igjen. Man følte seg liksom litt mer erfaren etter hvert. Allerede tredje gang gjennom Suezkanalen og Rødehavet. Folkene om bord ble også mer sammensveiset, ja ikke bare det, de som hadde felles interesser fant sammen og gikk som regel i land sammens. Skille mellom dekk og maskin var nokså markert om bord. I land ble det litt mer utvisket, men det var der hele tiden. Maskinfolkene hadde sine ting de holdt på med i fritiden, dekksfolkene sine. Arbeidet i sjøen var mye rutine. Av besetningen var det 8 mann på dekk og 3 fra maskinen som gikk vakt, foruten 3 styrmenn og 3 maskinister. Resten var såkalte dagmenn som gikk fra  0700 om morgenen til 1700 om kvelden. I den tiden var der 3 spisepauser. Det var frokost fra 0800 til 0830 Middag eller Lunch fra 1200 til 1300 og så var det kaffe fra 1500 til 1530. Aftens var det kl. 1730. Den offisielle arbeidstid var derved 10 timer for dagmenna som hadde fri søndager og helgedager. Vaktene hadde 8 timer alle dager, med unntak av når de gikk dagmenn under land.

 

Det var mye malerarbeid som ble utført om bord. Der som det var rust, så måtte denne fjernes først. Det ble gjort ved hjelp av skraper og rustpikker. Før man malte måtte man stålbørste det hele og så kunne man gi det første strøk med mønje, senere kom understrøk og toppstrøk. Det var som regel forskjellig kvalitet av maling i alle strøk og hvert strøk til sitt bruk. Det var mye som skylle males og vedlikeholdes. Fra mastetopp, overbygning og skansekledning og dekk, for ikke å snakke om hele skutesiden. Mastestag og forskjellige Wire ble satt inn med selvkomponert smøring. Det var som regel Båsens Spesial som ble brukt til slikt. Det var en blanding av zinkhvitt og talg som ble smurt på med en tvist dott.  Var det regn eller ruskevær  på annen måte, ble det som regel innvendig arbeid. Der var ganger, bad og lugarer som skulle vedlikeholdes. Foruten storesrom og andre indre gemakker. Dessuten var der trosser,  tauverk og wirer som skulle spleises  Presenninger og solseil skulle holdes i orden.

 

Dagmenna møtte hos Båsen om morgenen kl 0700. De ble der tildelt dagens gjøremål av han. Han hadde da allerede vært på broen hos Styrmannen kl 0630 og der ble dagens gjøremål bestemt. På dagtid deltok også vaktene i det vanlige vedlikeholds arbeide, men måtte til enhver tid være i stand til å høre om vakthavende styrmann vislet på de. Styrmenna hadde en visle som de blåste i dersom de ville at vaktene skulle komme på broen. vislet de to støt etter hinannen betydde det at vakten skulle lese av loggen og komme opp med avlest tall. Det hendte at vakthavende styrmann tok over styringen  slik at han som sto til rors kunne springe akterut og lese av loggen, men dette var ikke ofte. Måtte vakthavende styrmann visle to ganger før vakten kom opp var det reprimande å få. Hver vakt var på 4 timer, så var det 8 timers fri og så var det ny vakt igjen. Jeg gikk vakt hele tiden jeg var på ”Toronto”  Under land var det en  mann som gikk vakt hele natten. Det samme i maskinen, der var også en mann på vakt hele natten. Alle andre var da dagmenn. Vaktene under land skiftet på, så hadde man vakt i en havn var det lenge til neste gang. Den som hadde nattvakt var fri om dagen og hadde anledning til å ta en tur i land på dagtid, men han skulle jo på vakt om natten igjen så han måtte også sove på dagtid.

 

Under land ble alle purret 0630. Der var da også kaffe i alle messer og det var nattvakten som sørget for kaffe og purring. Etter at man var kommet seg på beina tok man seg en kopp kaffe og en røyk i messa. Møtte opp utenfor Malersjappen kl.0700. Der var båtsmannen  og hver mann ble tildelt dagens arbeidsoppgave. Det er stor forskjell på hva en dekksgutt og en jungmann ble tildelt i forhold til en matros. Lettmatrosene var noe midt imellom og kunne få hva som helst. De ble ansett til å kunne det meste, men hadde ikke den erfaring som en matros. Det var som regel vedlikehold av skutesiden som sto på dagsorden under land. Som regel ble det å rigge til en stilling på skutesiden og sette i gang med skraping og maling. Noen ble også sendt på kaien med langskaft for å ta det man rakk derfra. 0800 var det frokost. Det var som regel en liten varmrett til frokost også. Det kunne bestå av stekt torskerogn eller fiskeboller, blodpudding, bønner og bacon, kokt eller stekt egg og bacon det var da 2 egg på hver. Ved siden av en av varmrettene hadde man brød, smør og forskjellig pålegg som syltetøy, ost, sirup var nokså vanlig. Under land fikk man også melk dersom det kunne skaffes, men i sjøen var det bare kaffe og vann, te inn i mellom og så ett glass jus til søndagsfrokosten.  Frokostpausen varte i en halv time, så var det tilbake på jobb. Kl. 1000 var det kaffepause, den skulle vare i 10 minutter men vart som regel noen minutter mer. Det ble da bare tid til en kaffe og en røyk.   

1200 var det Lunch. Det ble da også servert en varmrett men uten poteter og grønsaker. Det var som regel en liten middagsrett med brød og noe mer pålegg enn til frokost. Der kom i tillegg også kjøttpålegg av flere sorter. Det var vanlig bra mat til alle måltider. Jeg syntes den var overdådig i forhold til det jeg var vant med fra tidligere. Men klaging på maten var ofte vanlig. Det var ofte de som var dårligst vant fra før som klaget mest. De hadde som regel ikke peiling på mat.

I lunsjpausen  ble det tid til en liten lur eller avslapping i en trossekveil eller lignende under solseilet på poopen. Kl.0100 var det påan igjen. Da varte økta til 1500 da det var kaffe med ett eller annet til. Vafler, noe kake, kanskje nystekte boller eller rundstykker. Det var da en halv times pause før man begynte på igjen. Siste økta inkluderte at man hadde tatt inn arbeidsredskapen og satt på plass maling, koster og andre ting som ikke skulle ligge på dekk når klokken var 1700. Da kunne man gå akterover og i dusjen eller bare vente på  middagen kl 1730. Etter å ha fått i seg den , var det rett i dusjen, dersom det ikke allerede var gjort, og på med landgangstøyet og i land for den som det ville. Det var som oftest de fleste som skulle ha en tur i land.

 

En gang i uken i sjøen var ”Slappkisten” åpen. Det var stuertens lille forretning. Han hadde de mest nødvendige toalettartikler som såpe, barberblader og høvler. Tannkrem og børster. Dessuten en del av hår og barbervann som ble benyttet den tiden. Tobakk og sigaretter samt fyrstikker var det mest vanlige salgsvarer. Så varierte det litt, noen hadde til og med litt undertøy, shorts og skjorter samt en del Kakiklær. Håndduker og skokrem hørte med til det vanlig. Ja enkelte stuerter hadde ganske stort vareutvalg og handlet for masse penger. Det var ett gode at de mest nødvendige toalettartikler, sigaretter og tobakk fantes om bord og til svært rimelige priser. Dette slapp man å kjøpe i land til kanskje flere ganger av prisen det kostet om bord.

 

Onsdag og lørdag var det ”Bakstørn” Det vil si at da skulle all innredning vaskes. Det var som regel de yngste av vaktene som fikk den jobben, men var der en dekksgutt som ikke gikk vakt, var det han som fikk den jobben. Det var bare mannskapets oppholdsrom, vaskerom, toalett og lugarer som vaktene skulle ta. Offiserenes lugarer m.m. ble tatt av betjeningen i offisersmessen. Det samme i salongen. Dette var uansett om båten var i sjøen eller under land. Når lørdagen og onsdagen kom, så skulle det vaskes. Om lørdagen var det utskjei kl 1500 for dagfolkene.

Det ble en del bading på dekk på overfarten av det Indiske hav.  Når skipet var på last var der ikke så mye fribord igjen. Så det skulle ikke så mye sjø til før vannet kom inn på dekk. Spesielt ikke når vinden kom inn på siden som den gjorde her. Det ble da litt rulling og hver gang skipet la seg over på le side kom det litt vann inn på dekket gjennom svalkeportene. Det tok litt tid før dette vannet rente ut igjen, så man fikk seg en fin avkjøling. Helt ufarlig var vel dette ikke. Man hadde jo ingen kontroll med hvor mye skipet ville legge seg over og hvor mye vann som ville komme inn. Faren var at kom det mye vann kunne man bli tatt av vannmassene og ført over rekken og ut i det blå hav. Rekken var ofte helt under vannet

 

På veien over det Indiske hav gikk Proviantfrysa i stykker, Den kunne heller ikke repareres før vi kom til lands. Dette fikk katastrofale følger for kostholdet om bord. Stuerten måtte til å salte kjøtt etter hvert som det tinte opp. Vi spiste jo mye mens det enda var ferskt. En del gikk over bord også. Det ble heller smalhans en stunde etter dette. Det gikk jo ut over andre ting også. Bl.a. så ble det slutt på isvannet. Det var jo ett primitivt anlegg som skaffet isvann. Det var noen slynger med rør som låg i kjøla, men det hadde skaffet kaldt vann hittil. Nå var det slutt, heretter var det bare lunkent vann. Noe slikt som kjøleskap fantes ikke om bord. I Singapore fikk vi fikset på kjølekompressoren, ny proviant kom om bord, bunkers fikk vi også og så fortsatte ferden vider mot ”Den fjerne Østen” og Korea.

 

+++

Fortsettes...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mulligan   
Mulligan
Rolf skrev for 1 time siden:

Vi fikk da besøk av ”Moses” En handelsmann som det ble fortalt mange historier om på vei til Port Said.

Den originale Moses, alle i bombåter på senere tidspunkt hevdet å være Moses, snakket flytende norsk. Han hadde besøkt Norge.

Share this post


Link to post
Share on other sites
junior 1   
junior 1

Veldig artig å lese,

kjenner meg tildels igjen med inntrykene fra Suez og India selv om jeg reiste ut på langfart ca 50år senere.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Stiffler   
Stiffler
Mulligan skrev for 2 timer siden:

Den originale Moses, alle i bombåter på senere tidspunkt hevdet å være Moses, snakket flytende norsk. Han hadde besøkt Norge.

 

Den Moses eg hadde besøk av i Alexandria (eller Abukir) snakket ihvertfall norsk.

Mener han hadde vert gift og bod i Harstad.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rolf   
Rolf

Førstereis på langfart - opplevelser og dagligliv ombord i 1949. 

Del III

M/S «Toronto»

 Bygget i Rouen i 1928 Br. Reg. tonn 5.018

Nett Reg tonn 2.883 DW tonn 6.808

Lengde i fot 400 Motor B & W 4.000 HK.

Fart 12,5 knop

 1486706497_Toronto1928.jpg.6fd2590773395626efc679fd93b26dcd.jpg

 

Det tok over 10 døgn fra Singapore til Fusan i Korea. Her var ikke varmen så trykkende lenger. Dette var jo for meg en helt ny verden igjen og ett sted man bare før hadde hørt omtalt. Svært lite sjøfolk hadde vært i disse landene før krigen. Det var nærmest lukkede områder. Nå var vi her og kunne betrakte ”Den gule rase”  De var ganske små av vekst. Der var vel ingen om bord hos oss som ikke var større enn den største vi såg. De var svært smilende og høflige etter vår målestokk. De bukket ikke bare en gang men gang på gang. Påkledningen var også egenartet spesielt på damene. Byen i seg selv var ikke rare greiene etter vår målestokk. Husen var små og skrøpelige, de såg i allefall slik ut. Der var jo enkelte normale hus men det var ikke mange.          

 

Lossingen gikk etter forholdene ganske fort unna, Det kom om bord en masse folk som gikk i romma. Der la de ut noen firkanter av seilduk med stropper på, som de skuffet saltet oppå. Der var ett øye i hvert hjørne som de så huket på lastekroken, og det hele ble hivd opp som en pose med salt i. Dette ble så låret ned på kaien og ett tomt seil ble huket på og hivd om bord. På kaien ble saltet fylt opp i små korger. Disse korgene ble av små koreanske damer, tatt på hodet og så løp de inn i ett skur og tømte det der. Det var mange mann som fyllte opp korgene etter hvert som de kom tilbake med de tomme. Sett oppe fra båten, såg det ut som ett løpende transportbånd av korger. Det var overraskende å se så mye kvinnfolk i arbeid med det som vi betrakter som mannfolk arbeid. I byen var det også mye kvinnfolk som arbeidet. Blant annet med gatefeiing og transport av varer. Mye varer ble transportert ved hjelp av en stang over ene skulderen. I hver ende av denne stangen hang det som skulle transporteres. Det kunne være matvarer, flytende stoff i bøtter og spann. Ja kort og godt, alle småting og større ting som ikke veide all verden. Da kom de balanserende med denne stangen på skulderen. De holdt som regel i den med en hånd, idet de småløp av gårde. De var litt kroket i knærne med ett huskende løpesett. Det var vel om å gjøre at stangen ikke kom i bevegelse.

 

Lossingen gikk sin gang og tilslutt var skipet tomt for last. Rommene vart rengjort etterhvert. Det var det også kvinner som utførte. Vi avgikk med Japan som bestemmelsessted. Der skulle vi laste stykkgods for Australia.  Men aller først var vi innom ett verksted for å fikse på forskjellige tekniske ting.

 

Japan var jo enda mer isolert enn det Korea hadde vært og var vel fortsatt ganske isolert og lukket. Det var amerikanerne som bestemte der borte nå.  Der var mye amerikanske soldater og militærpoliti. Japanerne var enda mer smilende og høflige enn hva Koreanerne hadde vært. Landet var nok fortsatt merket av krigen med varemangel m.m. Selv om der kunne være mye av enkelte varer, var der mye brukte ting til salgs. Jeg kjøpte mitt første fotoapparat her. Det var ett tidligere brukt kamera. Litt suvenirer ble det også handlet. Skotøyet som Japanerne brukte var helt spesielt. Det var en flat treplate formet som en skosåle. Under denne platen var det satt på to klosser på tvers, høyden på klossene kunne være opp til 5 cm.  Disse klossene var festet under sålen cirka 5 cm fra hver ende. På toppen av sålen var der festet en stropp med tre festepunkter. Det ene festepunktet var slik at det kom imellom stortåen og den nest største, så gikk det over fotbladet til den ene siden og ble festet der. Den andre gikk over stortåen og ble festet i andre siden . De enkleste feste anordninger var bare en hempe for stortåen. Strømpene som de brukte til daglig var strikket med tommeltott for stortåen, dermed var de skapt for å bruke slike sko med en eller to hemper. Dette trippet de så i vei med. Det var greit nok å gå på når man ble vant til det. Foten bikket liksom over klossene på tvers under.

Det var vanlig i Japan at når man skulle inn i ett hus måtte man ta av seg skoa. Da var det enkelte plasser man fikk låne slike japanske sko til innebruk. Med mine bein på 46 ble det nærmest bare til å gå på tærne med. Vi hadde i allefall en fordel når vi gikk i gatene, vi kunne se hverandre på lang avstand for vi raget mer enn hodet over japanerne.

 

Nagasaki var den første byen vi kom til. Det var den andre byen som ble bombet av  Atombombe under krigen. Det var industridelen av byen som vart bombet. Der vi låg på verksted var det ikke så mange merker etter krigen. Jeg var på det stedet Atombomben hadde falt. Ett stort område der var omtrent slik som etter at Atombomben var detonert. Når man sto i senter var der ett stort område som var helt flatt. Der var bygget som ett slags museum på stedet der. Der var alle opplysninger samlet om antall omkomne, sårede m.m. Tidspunktet og alt som var av interesse. En god del gjenstander var samlet der også. Bl.a. brystvernet av en bro. Der kunne man se skyggen av en mann som løp. Hans skygge var kommet der da bomben eksploderte og hans kropp hadde tatt av for det første enorme varmeglimtet slik at muren var mer brent der som hans skygge ikke var.  Der var også murstykker med avtrykk av blader. Man såg tydelig selv de fineste årer i bladet. Selv om det var denne bomben som gjorde ende på krigen, var det allikevel forferdelig å se på resultatet og de lidelser det hadde vært for de som vart utsatt for det. Der var mye bilder av personer som var såret. Det var brannskader de vart utsatt for. Så var der mange som omkom senere av de radioaktive skadene de var utsatte for. Jeg tok en del bilder fra dette stedet med bl.a. Minnesøylen som står i senteret for eksplosjonen.

Rundt sentrum av der bomben traff, stod der igjen noen ruiner. Skorsteiner fra hus og murrester. Alle ting skrånet inn mot sentrum. Ved en vanlig bombe vil ting bli blåst i filler fra sentrum og utover. Her er det motsatt. Bomben laget ett slags vakuum, så den kraftigste trykkraft gikk inn mot sentrum.

 

Etter at vi kom til verkstedet fikk japanerne  fra verkstedet  lov til å gå rundt på skipet og måle opp og tegne av  forskjellige ting rundt på dekket og i maskinene. Det var slike ting som pullere, nokker på winchene, lufterør, ja stort sett alt ble tegnet av og satt mål på . Jeg har tenkt på det siden da den japanske skipsbygnings industrien kom på verdensmarkedet at det kanskje var noe av den spede begynnelse til å skaffe seg maler til videreføring. Tidligere hadde de bare bygget til seg selv, og målene på de båtene var kun beregnet for japanere  som i snitt er neste halvmeteren  kortere enn en nordmann. Vi visste jo ikke hva de skulle med disse tegningene og målene. Kanskje Kapteinen og Chiefen visste noe.

 

Omsider var vi ferdig på verksted og begynte å laste. Vi var i flere byer og lastet. Først var det Nagasaki så var vi i Yokohama, Osaka og Kobe. Livet i land for oss som var nærmest turister var nokså begrenset. Der var områder man overhode ikke kunne gå i. Sentrumsgatene kunne man stort sett bevege seg fritt i på dagtid. Vareutvalget var ikke så overveldende. Der var imidlertid mye porselen og småartikler som barneleker og slikt, Men sko og klær var det lite av. Skulle man på restauranter eller barer  var det kun der amerikanerne hadde kontroll man hadde lov til å gå. Ble man tatt utenom tillatt område, var det rett i den amerikanske militærarrest. Det var amerikansk militærpoliti som patruljerte. Såg de en hvit mann på galt sted, bar det rett i arresten. Der fikk man anledning til å forklare seg. Militærpolitiet såg ikke forskjell på en amerikaner eller nordmann. Var vedkommende på ulovlig sted, ble han tatt for amerikaner når vedkommende ikke var japanere.

 

Jeg ble syk der borte, fikk lungebetennelse. Da var jeg på ett amerikansk militærsykehus og fikk behandling. Det var en stor svær sprøyte med Penicillin. Den første og den største jeg noen gang har fått. Både sprøyten og nålen som var 10 cm lang såg fryktinngytende ut. Sprøyten ble satt i baken og jeg regnet med å bli frisk av denne sprøyten. Skulle holde sengen ett par dager men dette ble det ingenting av.  Dagen etter var siste kvelden i Japan. Kapteinen hadde invitert alle om bord på fest og dans på en Amerikansk klubb. Dette kunne jeg jo ikke gå glipp av. Jeg kledde meg og ble med de andre på fest. Den varte jo til langt på natt og tidlig neste morgen skulle vi gå. Alle ble purret unntatt jeg. Vakta visst jo at jeg var syk og skulle ligge enda en dag. Det tok ikke lang tid før styrmannen kom fykende inn på lugaren. Han var ganske morsk i stemmen og sa" At var jeg istand til å gå på land og feste, var jeg også istand til å jobbe” Jeg kom med ut av køyen i en fart, men fikk jo sagt at det var ingen som hadde purret meg.  Jeg merket ikke noe mer til sykdommen, så alt gikk fint.

 

På vår videre ferd til Australia var vi også innom Hong Kong  etter Japan. Dette var jo stedet der alt kunne skaffes for en rimelig penge. Her var skreddere som kom om bord. Tok mål og sydde flotte dresser mens båten låg der. Jeg anskaffet meg en del Kaki tøy. Dette var begynt å bli så populært, først som landgangstøy, og når det ble for dårlig til det kunne man bruke det som arbeidstøy. Dette begrenset jo klesmengden man behøvde å dra på.

 

Hong Kong var litt av en metropol. Her var det engelskmenn som regjerte, men det var mye innblanding av kinesere i politiet og andre deler av administrasjonen. Men stylen var engelsk. Her kjørte jeg for første gang ordentlig Rickshaw. Det er en to hjulet liten vogn  med plass til to. Der er kalesje som man kan slå opp i regn eller sterk sol. Hjulene er sykkelhjul og så er der to drag på den ca. en og en halv meter lange. Det var selvfølgelig kinesere som drev dette yrket. Det var jo en gammel kinesisk transportform som fortsatt eksisterer. Det vanlige var jo at vi først sa hvor vi skulle, så var det jo da å bli enig om prisen for å ta oss dit. Det ble ofte lang tids pruting og noen ganger gikk man bare. Da kom de etter og tilslutt ble man enig om en sum. Da satte man seg oppi og kineseren tok tak i draga og begynte å småløpe litt etter at han var kommet i gang. Det var en behagelig måte å komme seg fram på . De snodde seg elegant gjennom trafikken  og bybildet hadde man på kloss hold og man fikk med seg mye av det som skjedde i gatelivet på en slik tur.     

 

Litt innenfor for selve byen var der en fiskerihavn og havn for Djunker . Det var noen spesiell kinesiske seilbåter i varierende størrelser. De minste var så små at en mann kunne ro de. Så var det oppover til små lastebåter med mange manns besetning. De ble brukt til fiske og som fraktebåter.  De kunne ha opp til 3 seil men det mest vanlige var to. De var høye bak, det var her lugarer  m.m. var. Litt opphøyd foran og.  Det var seilene som var det mest spesielle. De var tilnærmet trekantet og så var de stivet opp med flere bambustenger oppover seilet. Båtene var visst også tilnærmet flatbunnet. Det var de spesielle seila og den fyldige akterenden som preget de. De ble brukt både til fiske og fraktfart. Bestandig når vi nærmet oss Hong Kong ble utkiken skjerpet. Det var en masse fiskebåter utenfor. Om natten hadde de ikke oppe noe lys. Det var når en båt kom mot de, og de såg at det kunne være fare for kollisjon, at det kom opp ett lite lys. Så svingte vi skipet for å komme unna og da dukket det opp ett nytt lys eller flere på den nye kursen. Det kunne være spennende å stå til rors en slik natt. Noen ganger måtte farten reduseres så man fikk tid til å svinge unna. De såg jo våre lys, mens de ikke viste lys før vi hadde kurs rett på dem. Noen ganger lønte det seg å svinge godt unna for der var som regel mange båter tett i tett.

 

Kapteinen hadde etter den avskjedsfesten i Kobe nærmest ”Ramlet av lasset” som vi sier. Han var kommet inn i en periode hvor han drakk nokså mye. Det var 1. styrmannen  som det hette den gang som klarerte båten i Hong Kong. Vi syntes jo alle at dette var litt flaut, og der var endel diskusjon i messa om hva som nå ville skje. Det var visst ikke første gang det hadde hent med denne Kapteinen. Han hadde visst fått denne båten som en ny og siste sjanse. Han hadde i lengre tid vært bra, men nå var det bare sorgen.

 

Vi nærmet oss Australia og ryktene svirret. Kapteinen hadde visst noe familie der nede. Det var noen som mente at de ville få han på nytt spor igjen. Vi hadde lenge hatt nydelig vær, med nærmest speilblankt hav, men så kom vi ut i noe slingring. Ikke så mye men båten beveget sakte fra side til side. Fra broen hørte vi klirringen av tomflasker fra Kapteinens bad. 2. styrmannen som vi var på vakt sammens med ville ikke lenger høre på dette skramlet. Han lurte på om vi ikke kunne gå ned og lempe de tomflaskene over bord. Vi kunne gå inn om ventilen og rett inn på badet. Han overtok roret og vi gikk ned på dekket under. Ventilen til badet sto åpen. Han Nordlendingen var mindre enn hva jeg var, så han smøg seg inn  ventilen og inn på badet og begynte å sende tomflasker ut til meg. Jeg lempet de over bord etter hvert. Der var en masse tomflasker både i badekaret og rundt omkring på badet. Når der var tomt kom han ut igjen og vi gikk tilbake til vårt vanlig arbeid som var utkik og styring.  Det var om natten dette hendte og vi snakket lenge om opplevelsen og alle de tomme flasker Kapteinen hadde på badet. Han ble svært tynn etter hvert, han sløyfet jo alle måltider. Hadde sluttet å møte opp til disse, fikk visst litt mat på lugaren av og til. Var også selv i pantryet om natten for å finne seg noe også. Han viste seg aldri på broen eller ute på dekk. Det vi lurte på var om rederiet var underrettet om tilstanden. 1. Styrmann var jo en eldre type med lang erfaring så det var ikke noe problem som ikke kunne løses hva skip, navigering og slike ting angikk.

 

Vi nærmer oss Australia mer og mer. Dagen før ankomst havn, er det klargjøring for ankomst. Alt gir til bommene blir satt på plass. Det er 2 Gaiere,  en preventer og en mantel til hver bom . Der var 4 bommer på fordekk, 2  midtskips og 4 på akterdekket. På lengre turer ble alt losse og lastegear tatt inn. Så når man nærmet seg en havn etter en lengre overseiling måtte dette rigges til igjen. Det var som regel dagen før ankomst som ble brukt til dette. Losleideren ble også tatt frem og lagt midtskips. Det var der losen som regel kom om bord. Det var vakthavende styrmann og en av vaktene som var på dekk og tok imot losen. Når han var vel om bord skulle losleideren hives opp igjen. Da var det som regel ikke lenge før vi var inne i en eller annen havn.  Det hørte med til Sjøklaringen at før man gikk fra havn skulle alle bommer låres ned. Lukene legges på og skalkes. Var det korte turer langs kysten  og slikt, tok man ikke inn laste/lossegearet. Losleideren var det siste som ble tatt inn etter avgang. Dett var en spesiell leider som bare ble brukt til losene.

 

Etter hvert som vi nærmet oss land ble stemningen straks en annen i messa. Det ble pratet om hva man skulle finne på. De som hadde vært der før kom med gode anbefalinger, samt en og annen advarsel. De fleste større byer hadde sine særegenheter. Det var de ukjente byer som kunne bli de mest spennende, for der visste man ingenting om hvordan forholdene var. Det var jo enkelte som hadde vært i Australia tidligere, så de kunne fortelle oss ukjente litt om forholdene. Det var mange som forsøkte å komme seg i land i Australia. Mulighetene til å slå seg opp var store for den rette personen, fortjenesten var bra og dette fristet mange.

Fremantle var første byen vi kom til i dette landet. Australia var uberørt av krigen. Der var ikke noe eller noen som hadde angrepet de. Derimot hadde de mange soldater som hadde kjempet både i Europa, Afrika og på Østen .  Da vi kom her var det fin temperatur. Det begynner å bli vår her nede.

Vi fortsatte videre østover med lasten, og vi var innom Adelaide, Melbourne, Sydney og Townsville. Da hadde vi passert hele sydkysten og var kommet ett godt stykke opp på østkysten. Det var jo engelsk styre og stell her. Ja de var mer eller mindre selvstendig, men australierne var nesten mer engelsk enn engelskmenn. Det var litt annet lynne i folket da. De var lettlivet, imøtekommende og enkle å omgås. Her fikk vi også post. Det var alltid spennende når man kom til lands om der var post. Noen stor brevskriver var jeg ikke, men det ble jo noen brev i løpet av året. Det var ikke ofte de skrev hjemme heller.

 

Det ble sendt ett brev herfra Australia datert den 25.09.1949   Hallo alle sammen.

Ja no er eg komen til Australia, og her fekk eg brev frå dykk, og det har eg ikkje fått sidan i mai så eg trudde de ikkje hadde tid til å skrive. Det siste eg fekk der skreiv de om en duk som de ville ha men kva sort det var stod der ikkje noko om. De må fortelja kor stor han skal vera og om han  skal vera kvit eller svart.  Ja, eg forstår at det har vore lite folk heime i sommar så dei har vel måtte arbeide hardt dei som var. Kor har han likt seg han Beren (Gunnar) då som har vore inne i fjordane,  der har vel ikkje vore noko serleg sommar der heller.  Nei, de skulla hatt litt av varmen som eg har hatt, så trur eg det hadde vore fin sommar.  Me har hatt varme heilt sidan i April, og til no. Her i Australia er det kaldt for oss, me må kle på oss sånn som me gjør heime om vinteren. Ja me brukar ikkje vottar. Her er omtrent + 10 grader, ja midt på dagen er det vel 15 grader. Så eg forstår ikkje korleis det blir når me kjem til Norge med en minus 10 – 15 kuldegrader.  Det er snakk om at me skal gå herfra til Europa med last, så me kan vel kome heim kring nyår ein gong. Men eg kjem vel ikkje heim. Dersom eg mønstrar av så reiser eg vel ut igjen med ein gong, for det blir sikkert for kaldt til å gå der oppe. Det man skulle gjøre, var å gå i land her i Australia for det er fremtidens land nå. Det er likedant her som det var i Amerika for en  30 – 50 år siden. Så den som er heldig her, kan bli kakse på kort tid. Det er også forholdsvis billig å leve her og. Her får man kjøpt det man vil, for her er ikkje merke etter krigen på noen måte. Eg har tenkt eg skulle kjøpa meg noe skikkelige klær her. Et par dresser og diverse, men klevare og sånt er ikke spesiellt billig her, men så er det til gjengjeld god kvalitet. Billigste plassen eg har vore på var Japan, men der var ikke kle å få men mye annet og i særdeleshet porselen av alt mulig. Middagssett, kaffesett og tesett var der en heil masse av, ja etter mitt syn i overflod og det var førsteklasses varer til billig pris. Ett middag, kaffe og tesett til 8 personer ca 150,- 200,- Norske kroner

Til jul kjem eg sikkert ikkje heim, og om eg kjem til neste det veit eg ikkje for eg må sei som sant er at eg likar meg godt og eg har det berre bra. For når man kan væra i Japan ein dag, og 14 dager etter i Australia, så må man vera nokså enfoldig Røsokmann skal man ikkje like seg. For her får man sjå og oppleve ting som de fleste andre går og drøymer om heile sitt liv, ja kanskje lenger. Så må de helsa alle og ha det bra på alle måtar. Håper de får og forstår dette. Helsing Karstein. 

 

I Melbourne var vi på en innendørs Skøytebane. Det var noen som hadde vært der kvelden før og de fortalte at der var det sable moro. Vi var en gjeng som var enige om at vi skulle gå dit så snart arbeidsdagen var over. Da vi kom der var der, var der nesten ikke folk. Vi fikk leid oss skøyter og jumpet ut på isen. Det var en  trønder og jeg som var først utpå isen. Det viste seg at han trønderen også var en reser på  skøyter. De begynte å rope noe i høytalerne, men dette oppfattet ikke vi. Det er ikke alltid så godt å forstå det som ropes i en høyttaler, spesielt når språket er utenlandsk. Men vi forsto at ikke alt var som det skulle være. De andre av gjengen ble plukket opp nokså fort, men oss to hadde de ingen sjanser på å få tak. Etter faktene og oppførselen til vaktene ante vi at det var noe ulovlig vi foretok oss. Vi avsluttet i fin stil og gikk inn til de andre. Det viste seg at der skulle være oppvisning i kveld og da ville de ha isen fin og blank. Først etter oppvisningen var det tillatt for publikum å komme utpå isen. Det viste jo tydelig på isen der vi hadde gått for vi hadde sparket godt ifra.  Da showet var over, kunne vi innta isen igjen men da ble det så mye folk utpå at det ble ikke noe moro for oss som hadde hatt solo opptreden tidligere. 

 

I Sydney var det fornøyelsesparken som var det store trekkplaster. Man måtte da over byens stolthet. Den markante broen som gikk over innseilingen til byen. All trafikk til og fra Sydney gikk inn og ut under denne broen. Den var ett særpreget varemerke for byen, Fornøyelsesparken var også litt av ett syn. Det var vel en av de største i verden. Der prøvde vi alle mulige slags apparater, rutsjebaner og skumle tunneller. Der var noe mann gikk inn i, man visste ikke hvor man ville havne til slutt, men det var ikke råd å komme tilbake når man først var kommet inn der. Etter mye rare og skumle ting, sto man endelig på stupet. Veien derfra var bare den ene. Ned en bratt rutsjebane. Man kunne ta en liten matte til å sitte på og så var det bare å  la det stå til. For oss mannfolk var det ingen ting. Det som var det store poeng var jo når kvinnene kom og skjørtene flagret rundt ørene. Som regel viste de frem mye mer da enn hva de noen gang hadde tenkt. Det var ikke godt å holde på for det ble en god fart nedover. Det var mange damer som var ganske rød i toppen når de sto der og ordnet på sine gevanter. Som regel sto der mye folk nedenfor  og bivånet dette skuet. Det var jo en av attraksjonene på i fornøyelsesparken.

 

Her var jo mye egenartet å se her nede. Det var alle disse rare dyrene som ikke fantes noen andre steder. Merkelige trær og planter som også bare vokste her. Ja der var ett mangfold av nye ting å se. Folkelivet på barene var enormt. Ett glass øl såg det ut til at alle skulle ha før dagen var omme. Det var i allefall det inntrykk man fikk. Her var massevis av barer og pubber. Med noen merkelige stengetider.

Australia ble jo av mange regnet som fremtidens land og sammenlignet med Amerika for 40 år siden. Det var mange som gikk i land her for å finne seg ett arbeid og slå seg til her. Tanken var vel ikke fremmed for noen av oss om bord. Jeg hadde imidlertid andre planer som jeg ville satse på .

 

Etter utlossing i Townswille begynte vi å laste for Europa. Det var ull og sukker vi skulle laste og ha med oss. Vi fortsatte fra Townswille til Brisbane, Newcastle, Sydney, Melbourne og Adelaide. Da hadde vi full last av ull og sukker. Sukkeret var i sekker og ullen var i hardstappete baller.  I Newcastle ble jeg mønstret om til Matros. Det vil jo si at jeg fikk noe mer hyre og at jeg hittil hadde gjort jobben min OK. Hyren var ca 600,- kroner i måneden. Overtiden som det ikke var så mye av var kr. 3 ,- pr. time for hverdag og kr. 6,- for helgedager. Jeg sendte hjem kr. 300,- for måneden. Dette ble sendt til en bank. Jeg regnet med at dersom jeg seilte i 3 år og sendte penger hjem hver måned, ville jeg da ha tjent nok til å reise hjem og ta styrmannsskolen. Dette var de planer jeg hadde nå. Jeg kom vel til å skifte båt, men at jeg skulle bli sjømann, det var jeg enda mer bestemt på nå enn noen gang før.

 

Vi spillte også en del fotballkamper under land. I Japan hadde vi spilt mot ett lag fra verkstedet. Vi tapte kampen som gikk på en bane som hørte verkstedet til. Der var også ett svømmebasseng i samme område. Dette fikk vi også lov til å bruke. Jeg var helt gåen etter kampen og tenkte det skulle gjøre seg med ett svalende bad, så jeg jumpet rett ut i bassenget. Holdt nesten på å drukne av utmattelse, men jeg fikk jo karret meg inn til kanten og holdt meg fast der til jeg var istand til å komme meg opp igjen av bassenget. I Australia hadde vi noen kamper mot andre båter. I den ene kampen skåret jeg mål fra midtbanen. Jeg såg at keeperen var langt ute. Hadde ballen og smelte til, han rakk ikke tilbake i mål og ballen gikk over hodet på han og i nettet.  Jeg ble jo dagens helt den gangen. Det var det eneste målet som ble skåret. Dett var en skåring som jeg aldri har klart å gjøre om igjen, det var vel en av livets engangsforeteelser.

 

+++

 

Fortsettes...

Edited by Rolf

Share this post


Link to post
Share on other sites
BØstrøm   
BØstrøm

Hvordan gikk det med kapteinen? Ble han tørket opp?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rolf   
Rolf
BØstrøm skrev 20 minutter siden:

Hvordan gikk det med kapteinen? Ble han tørket opp?

 

Hehe, du får vente på neste del....

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rolf   
Rolf

Førstereis på langfart - opplevelser og dagligliv ombord i 1949. 

Del IV

M/S «Toronto»

 Bygget i Rouen i 1928 Br. Reg. tonn 5.018

Nett Reg tonn 2.883 DW tonn 6.808

Lengde i fot 400 Motor B & W 4.000 HK.

Fart 12,5 knop

https://www.sjohistorie.no/no/skip/30185/

 

Fra Adelaide gikk kursen  langs Australias sydkyst. Vi kom ut i de lange dønninger fra Sydishavet. Albatrossen  fulgte oss på vår ferd. Det var noen majestetiske fugler å se på. De rørte nesten ikke vingene. De bare seilte av gårde i store svinger opp og ned, helt ned til havoverflaten. Det såg ofte ut som om de skulle kollidere med bølgene som kom rullende, men hver gang hevet de seg over. Etter hvert som kursen ble nordlig minket det på Albatrosser og en morgen så var de ikke mer å se. De holder seg godt på sydsiden av ekvator og kommer aldri over den. Vi derimot passert Ekvator og fortsatte vår videre ferd nordover mot Suez kanalen.

 

Kapteinen hadde fått besøk av noe familie i Australia. Disse tok seg godt av han. De var med om bord og passet og pleiet han så han kom seg på fote igjen. Da han kom ut på dekket og i sola, var det nærmest bare skinn og bein igjen av han. Han var helt hvit og kleda slang rundt han. Etter hvert ble han rød og omsider kom den normale farven igjen. Han kom seg etterhvert til igjen og ble nesten som før. Han var nok mer stillfarende, men overtok etter hvert både inn og utklareringen. Det var mange som mente han var ferdig som Kaptein.

 

Jeg fikk brev fra Kåre i Aden og på vei til Suez skrev jeg til han Brevet er datert i sjøen, den 08.12.1949. og jeg fortsetter:

Hallo Kåre, Ja eg mottok brevet ditt idag og tenkte det var best å skrive med ein gong. Me har nettopp gått frå Aden og er på vei til Suez. Det tar en 6 døgn dit. Me var innom Aden og bunkra. Me skal først til Genova i Italia med ein del ull og sukker som lasta består av. Derfra skal me til Antwerpen, og resten skal me losse i England. Og så blir det derfra og heim. Me er vel heime i januar ein gong.

Jula får me feire i Middelhavet ein plass kanskje Genova, men nyttår får me vel i sjøen, kanskje begge deler. Arbeidet om bord det er for mitt vedkommende for det meste vaktgåing.  Eg og ein nordlending har same vakta 12 – 04 vakta som vi går både dag og natt i sjøen. Me har kvar sin 2 timer med rortørn for vakta. Dei andre 2 timene arbeider vi på dekk om dagen med forskjellig slags arbeid så som maling, rustbanking og diverse. Om natta har me og 2 timer rortørn men då slepp me å arbeide dei andre to. Då står me på brua som utkik. Ja me står ikkje 2 timer i ein strekk til rors, det er berre ein time om gangen. Så du forstår kanskje av dette at me har 8 timers arbeidsdag.

 

Lugarforholda er ikke med det aller beste. Me er 2 mann på kvar lugar, og me har kvar sitt klesskap, en kommode med 2 skuffer til manns og så en skuffe under kleskapet. Men det blir jo stor forskjell på denne og om bord på en fiskebåt. . Me har varmeapparat for kulden og en vifte til bruk når det blir for varmt.

Karane om bord her er en samling fra alle landets kantar, Fra Kristiansand i sør til Harstad i nord og fra Mørekysten til Svenskegrensa. Og så mykje greie folk her eg ikkje vore sammen med på ein båt før. Og offiserene er det likedant med, det er ingenting å sei på dei, det er greie karar alt sammen. Du forstår det går ikkje an for alt slags folk å seile til sjøs. Kjerringar og sånt blir snart lei av dette. Angående avmønstring så bryr eg meg ikkje så mykje om det, men blei tilbudt matrosjobb i Australia og tok den.  Så eg er Matros nå og kan ikkje venta noko meir på så kort tid.

 

Arbeidstida er som sagt 8 timar dag, dersom man arbeider overtid har man kr. 3,- pr time og for helgedagar kr. 6,- pr .time. Dei søndagar  me har vakt i sjøen får me igjen som fridagar under land. Ja det kan være nokså trøyttende å gå vakt, men dagane går så fort at man veit ikkje av dei. Me har no havt 25 døgn i sjøen, og ikkje sett anna enn hav og me får vel nærmere 40 døgn før me får ta oss en tur i land. Men kva gjer det vi har vår eigen by og land om bord her, og me har hatt det og har det så fint som man berre kan ynskja seg. Me har ikkje hatt sjø på dekk sidan me gikk fra Australia. Ja du skal ikkje tru det er nokon liten båt fordi om han er berre på 7000 tonn. Han er over 400 fot lang så det skal mange fiskebåtar til for å bli like langt

 

Eg trur ikkje eg kjem til å mønstre av når me kjem til Oslo. Ja det er om og gjera korleis det blir. Skal båten på verksted og blir liggende der lenge, tar eg meg vel en annen båt for det blir for kaldt å reisa heim no, dersom det er en 10 – 15 kuldegrader. Me frys no berre det kjem under 20 varmegrader. Det er snakk om at båten skal til Gulfen, eller med andre ord Mexiko Gulfen i Amerika og en tur dit ville være fint. Så hadde eg vore over heile kloden eller dei 4 hjørna i allefall, og det ville no vera ein bra tur på eit år.

 

Men du forstår eg var nesten tenkt å gå en skule, og eg må ha 3 år for å få nok penger og eg er ikkje bestemt på om eg skal ta det med ein gong, eller om eg skal ta meg ein ferie først. Dersom eg ikkje ombestemmer meg.  Har du tenkt å gå noe meir skule? Korleis går det med Gunnar på Middelsskulen? Er det ellerst noe nytt på Røsok eller Harøy ? Skal du fortsette å arbeide i kraftverket, eller har du andre planar ?  Dersom du ikkje det har skal eg gi deg ett forslag. Ta ett elektrikerkurs, og reis ut som skipselektriker . Det er noen spesielle kurs som ikkje tar så lang tid, og så tar du en tankbåt, for der er det minst å gjera. På stykkgodsbåtene er det mykje større anlegg, så det er best å være litt orientert før man tar noe sånt. Men det er ikkje sagt du har interesse for dette livet, men du får det ikkje likare på land. Betalinga der er ikkje større heller på langt nær . Og her kjem man lenger med pengane eller man gjør på land.

Ja dersom du får dette til jul, så må du ha en knakande god jul og et godt nytt år.   Helsing Karstein. 

 

Gjennom Suez kanalen var det samme prosedyre som tidligere. Det ble ingen handling på nordgående denne gangen. Vi passerte Port Said og ”Moses” med sakte fart. Så var vi ute i Middelhavet med Genova som mål. Steder vi hadde vært innom for snart ett år siden. Var også innom Marseile og Barcelona foruten Lisboa. Derfra gikk ferden til Amsterdam og det siste av lasten ble losset i London. I London var der jo en god del å se til resultatene fra ”De flygende bomber” Der var mye ruiner i havnekvarterene. Men der var også mye som ikke var berørt. Det var vel på denne turen jeg og en annen var på en av de såkalte "Promenade konserter i Royal Albert Hall"  Der var jo som vanlig smekk fullt. Vi fikk plass helt oppunder kuppelen. Der var ikke sitteplasser engang men vi satte oss på gulvet. Da såg vi jo ingenting men vi hørte jo hva de spillte. Ville vi se måtte vi reise oss opp og strekke hals, sammens med de andre som var her oppe på øverste galleri.

 

Herfra London gikk ferden til Stavanger hvor båten skulle på verksted. Der ble det til at jeg mønstret av etter noen dager. Det ble så kaldt og hustre å ligge på verksted nå på vinteren. Det var mange som mønstret av med det samme vi kom til Stavanger. Jeg og flere andre ville se det litt an, men forholdene på verksted gjorde at vi fant det for lite komfortabelt å være der. Vannet i vaskerommet frøs til is istedenfor å renne ut. Varmen på lugarene var dårlig så det ble til at vi mønstret av alle sammen. Hjemreisen gikk via Oslo. Var innom Wilh. Wilhelmsen rederi og ble lovet en jobb på en annen båt om ganske kort tid. Var også med en av de Osloguttene som jeg hadde seilt sammens med, en tur til hans hjem . Hilste på hans foreldre og fikk sett meg om i ett Oslohjem. Husker jeg ble mektig imponert over det flotte hjemmet. Det var en flere roms leilighet i en stort sett ny bygård. Jeg syntes den gang at det var rene luksusboligen.  Dro fra Oslo med jernbanen til Åndalsnes. Derfra var det videre med båt til Ålesund og derfra med lokalbåten til Myklebust.

 

Det var den 24. januar 1950 jeg mønstret av m/s ”Toronto” En epoke i mitt liv var over. Jeg var ikke førstereisgutt lenger. Hadde sett ganske mye i løpet av dette året og lært desto mer. Var nå fullt bestemt på hvilken vei jeg skulle gå. Nå var det bare å reise hjem en stund og sole seg i den eventuelle beundring som måtte finnes. Jeg husker jo fra mine egne guttedager dager hjemme når noen kom hjem fra en tur til sjøs. Han ble sett på med andre øyne. Alle skulle høre hvordan man hadde hatt det. Hva man hadde opplevd og sett. Jeg regnet med at dette ville bli min skjebne også når jeg nå kom hjem fra min første utenrikstur.  

 

 På min ferd med M/S ”Toronto har jeg vært innom 43 havner og  tilbakelagt 43.636 n .mil Det er en distanse tilsvarende litt mer enn jorden rundt 2 ganger ved Ekvator.  Det er 21.600 n.mil rundt jorden der.

 

++

 

Dette var min fars beretning fra hans første tur i utenriksfart, skrevet av ham selv engang på 90 tallet. Og han har skrevet mye mer, bla. historien om den neste turen, han dro ut igjen en måneds tid etter hjemkomsten. Skuta var M/S Talisman, også dette en Wilhelmsen båt. Det er historien om uvær, tehus, brann og forlis samt en lang flytur fra Japan hjem til Norge.

 

Er det noen som har lyst til å få med seg den historien så gi meg gjerne et hint.

 

 

 

 

 

Edited by Rolf

Share this post


Link to post
Share on other sites
-morten-   
-morten-

Fantastisk!! må ha vært fantastisk spennende å være sjømann på den tiden, da Norge var en stolt sjømannsnasjon!  føler jeg lever 50-60år for sent!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mulligan   
Mulligan

Fin historie.

Og interessant båt. Bygget som linjeskip. Skulle seile en bestemt rute med passasjerer. Det ble det aldri noe av. Hun gikk i trampfart som vi kan lese. Hun var i Søramerika når krigen brøt ut, og seilte under hele krigen, noen ganger i konvoi, men mest på egen hånd. Deltok i invasjonen i Italia. Kom fra krigen uten ei ripe i lakken, bortsett fra en brann i maskinrommet som mannskapet håndterte. Ble i 1951 solgt til Bergen og fikk navnet "Hordnes". Hugget i Hamburg i 1957.

Den neste "Toronto" ble bygget i Tønsberg i 1956. Var et klassisk linjeskip.Hugget 1982.

Den siste "Toronto" ble bygget i Nagasaki i 2005 som bilskip.Seiler ennå.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
BØstrøm   
BØstrøm

Kjempe. Fikk tårer i øynene av svunnen tid. Tenk hva dette betydde for Norge som nasjon. Halvparten(vet ikke antallet) av alle gutter fikk sin grunnopplæring til sjøs. Lærte å ta ansvar for seg selv og andre. Fikk se fremmede kulturer,, andre land, og opprørt hav. Tydelig at det gjorde inntrykk på faren din, og takk for at du deler.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rolf   
Rolf

 

 

Førstereisgutten kom hjem, solte seg i glansen, nøt kameratenes beundring - og dro ut igjen etter en måneds tid.

Her kommer historien om uvær, tehus, brann og forlis samt en lang flytur fra Japan hjem til Norge.

 

Del I

M/S «Talisman»

 Bygget i Malmø i 1937

 10.000 DW tonn - 6.701 Br. Reg - 4.056 Net reg tonn

 Lengde i fot 479,1 Bredde  62 - Fart 17 knop- 11.600 hk.

https://www.sjohistorie.no/no/skip/28782/

 

 

93427?version=gallery-preview

 

Det ble ikke lang tiden hjemme, det var vinter og surt og kaldt. Kom hjem fra "Toronto" i slutten av

januar og reiste ut igjen i slutten av februar.  Jeg hadde jo en del å fortelle om da jeg kom hjem.

Beundring og misunnelse var tydelig å lese i blikket til mine kamerater, da jeg fortalte om mine

opplevelser i det store utland. Det var nå min tur til å høste beundring og fortelle om det store utland med alle fristelser og gleder det kunne by på

 

Fikk tilbud fra Wilh. Wilhelmsen om en ny båt som skulle komme til Oslo i månedsskiftet. Jeg slo til

og den 27. 02 1950 mønstret jeg på  M/S "Talisman" og gikk ombord i Oslo.

 

Båten var bygget ved Kockum i Sverige i 1937 Den var på 10.000 tonn DW og hadde en fart på

17 knop. Besetningen var på 45 mann. Båten var 146,3 meter lang Maskinen var på 11.600 Hk.          

Med andre ord en forholdsvis ny og moderne båt.

Den hadde 5 lasteluker med doble sett av lastebommer i no. 2, 3, og 4. I nr. 1 og 5 bare ett sett.

Den hadde også bommer i Tonnage luken på poopen. Det var en Shelter dekker med poop og

bakk. Den hadde flere dekk i hvert rom og Strong rom i nr. 2. Brooverbygningen var på  4 etasjer.

Midtskips bygningen var  på 2 etg. Der var offiserenes dagrom på toppen.

Der var mer moderne bad akter med varmt og kaldt vann. Lugarene var to manns men med litt bedre

plass enn på forrige båten. Messen var større og romsligere. Der var innelukket styrehus, så den som

sto til rors slapp å stå i vind og regn. Den gikk i Wilhelmsen Europa Østen Line. Rederiet hadde

flere båter av denne type og de var regnet som noen av rederiets raskeste og beste stykkgods-

båter. Der var lugarplass for 12 Passasjerer.

Det var også kvinner ombord. Både i salongen og offisersmessa var det kvinnelig betjening. Og

både Kapteinen og Chiefen hadde sine koner med som passasjerer.

 

Vi gikk ut fra Oslo med Antwerpen som mål. Jeg var nå dagmann og en av matrosen. Her var både

Dekksgutter og jungmenn foruten Lettmatroser som gikk vakt. Egen messegutt hadde vi og.

Jeg var ikke fremmed og urutinert som sist jeg dro ut fra Oslo. Nå kunne jeg være med å fortelle de

yngre om stedene vi skulle til. Det var jo stort sett samme rute som sist. For å komme inn til byen

Antwerpen måtte vi i sluse. Det var dessuten ett lang stykke oppover en elv etter at vi hadde fått

los. Slusen var ganske stor og det  var som å komme til en vanlig kai. Måtte fortøye der men ikke

så mange trosser som ved en kai. Bare så mye at man låg rolig mens man var i slusen. Porten ble

lukket og slusen fylt opp, etter at man var fortøyd. Når slusen var full, ble den andre porten åpnet og

man fortsatte opp til byen og til kai.

 

 Antwerpen ble jo en opplevelse selv for meg. Det var  der "Fattige Augusta" låg.  En bar man

hadde hørt om og som alle uteseilere måtte innom for å bli regnet som fullverdige. Nå hadde jeg

også denne på mitt repertoar. Den var jo litt utenom de vanlige. Her forstod de nærmest allverdens språk inkludert Norsk.

Og her kunne de stå til tjeneste med det meste. Den låg helt nede ved havnen så de som

var mest tørste hadde ikke lang vei å gå for å slukke tørsten med ett glass øl. Det ble ikke min

favoritt blant steder i Antwerpen. De stedene jeg likte best låg lenger oppe i byen i nærheten av

Jernbanestasjonen. Det var noen store restauranter med musikk og dans. Foruten masser av øl.

Store langbord var der og en kjempestemning. Det var mye Tyroler orkester som spilte. Musikantene

hadde korte skinnbukser og tyrolerhatter med fjær i. Serveringsdamene kom bærende på en

6 -12 ølkrus i slengen etter så rutinerte som de var De brukte ikke brett men holdt de i hanken. Her var mange slags mennesker og ikke bare sjøfolk.

 

Sjømannskirken i Antwerpen var jo også ett av de sted man måtte innom. Det var og ett av disse stedene

man måtte ha vært på for å være riktig fullbefaren. Ett trivelig sted. Her kunne man lese aviser

hjemmefra. Skrive hjem om nødvendig og slappe av med kaffe og vafler. Om dagen var det jo ett

møtested for de som hadde vært og handlet. Det var slik med disse merke stedene at det var ikke nok bare å si at man hadde vært der. Nei de som var erfarne hadde alltid en del detaljer som de skulle ha beskrevet før historien ble godtatt. Dette var jo som bevis på at man virkelig hadde vært innom disse merke steder. Det var mange av dem og alle hadde sitt særpreg. Så det nyttet lite for en som ikke hadde vært innom å beskrive det så det ble troverdig.    

 

Jeg delte lugar med en eldre matros. Han hadde seilt ute under krigen og var en gammel Wilh.

Wilhelmsen mann. Hadde hatt mange båter i rederiet og han kunne det meste. Snakket både

engelsk og spansk. Han var en stillferdig og lun person, uten de store ord. Fortalte svært lite om

sine meritter. Han var en voksen mann som alle såg opp til.

 

Det var mye arbeid å gjøre sjøklar en slik båt, med alle de bommer der var og luker og skjær-

stokker. På korte turer som fra Antwerpen til Rotterdam ble ikke bommene låret, dersom været

var bra. Man bare toppet de opp så de sto likt. Satte fast Preventeren ,krysset mantelwirene og

hivde teit. Gaierne ble strammet det man kunne og satt fast. Alle lukene ble lagt på. Det var sju

skjærstokker i hver luke. Selve lukelemmene var av tre og der var 4 rekker med lukelemmer i

hver luke. Det ble mange luker å lempe på før alle var på plass. For å dekke en seksjon var der

vel en 15 luker i hver. Når alle lukene var på plass, skulle det legges 3 presenninger på toppen.

Så skulle skalkejerna på plass og til slutt ett 30 talls kiler på hver luke. Tømmermannen samlet inn

nesten alle lukekilen . Lot det stå igjen noen få på hver luke. Under sjøklaringen kom han med

kilene i sekker, en til hver luke. Han gikk også over lukene før vi kom til sjøs og slo til alle kiler.

Det var jo sjauerne som skulle legge på lukene og de strakte ofte en presenning og, slik at det var tett

for regnvann. Men det var ikke alltid de hadde tid til det når skipet var losset eller ferdig lastet.

Under land ble det brukt luketelt til å sette over luken, dersom det kom regn. Om natten ble også

dette brukt. Luketeltet var sydd av seilduk og forsterket med tauverk. Man huket mantel kroken i

en stropp i toppen av teltet. Hivde opp i passende høyde, så strammet man teltet til hvert hjørne av

luken og over lukekanten, satte fast i hvert hjørne og noen steder på midten og hivde teit. Da var

luken tett for både vind og regn under land. Disse luketelt var tilpasset hver luke, det var ikke alle

luker som var like store.

 

Luker og skjærstokker var det jo i alle dekk nedover i båten. I noen rom var der opp til 3 dekk

under shelterdekket. I bunnen var det tanker. I sidene på rommene var det ribbeverk av tre. De

låg fra spant til spant og skulle hindre at lasten kom ut i skutesiden. Noen ganger kunne det være

mye jobbing med å rengjøre rommene, men som regel ble dette gjort av folk fra land.

 

Antwerpen og Rotterdam ble gjort unna  etter planen Så var neste Lissabon og der var våren i

anmarsj. Det samme var det i Barselona , Marseille og Genova, men varmt ble det ikke før vi kom

gjennom Suezkanalen. I Port Said ble vi tatt inn på reden og fortøyd i to bøyer. En foran og en

akter. Her fikk vi da besøk av "Moses" og hans drabanter. Det ble ikke noe handling med meg,

men mange benyttet anledningen til å skaffe seg noen suvenirer og noen lærvarer.

Sendte brev hjem fra Port Said. I løpet av en måneds tid var vi kommet  så langt. Brevet var datert: 

 

”Talisman”  30. mars 1950, og begynte med  ”Hallo alle samen”

Skal prøve og skrive et brev så de kan få høyre at eg lever. Eg har det berre bra på alle måtar.

Båten som eg er på er en god del større enn den forrige og her er meir folk, alt i alt en 45 stk.

Ja man får sei at det er ein bra båt, han går med en fart på  17- 20  mil.

Mannskapet som er her er for det meste Møringar. Det er 7 mann på dekk av 13 som er der i frå.

I maskinen er der og en del deriblant en frå Fjørtoft

Ja me har no allerede vore innom mange plassar, etter tur og orden er det  Antwerpen, Rotterdam,

Lissabon, Barselona, Marseille og Genova og er nå på vei til Port Said.

I Genova hadde me ein fotballkamp, me vann 2 - 0 .

 Ellers er det ingenting og skriva om. Eg har det berre bra, og det håper eg det er heime og. De må

helse alle på Røsok, som har interesse av det, frå meg og så må de skriva så eg kan få veta om

det er noko nytt  Adr. mi er   "Talisman" , Wilh. Wilhelmsen ,  Oslo.   Helsing Karstein

 

I Port Said var det samme foranstaltninger som ved tidligere kanal passeringer. Lyskasteren skulle på plass. Det skulle fortøynings båten også og båtmennene og elektriker. Da losen kom ombord ble det

kastet loss og vi var på vei. Losen hadde rekkefølgen på båtene Hvem som skulle lede an og

den videre rekkefølge. Det var ett 20 talls båter i en vanlig konvoy, men det kunne også være mer.

Den som ledet an konvoien bestemte farten, men den var som regel angitt på forhånd. Det gjaldt

for de båter som kom baketter og holde avstanden til den som gikk foran. På broen hadde man

jo telegraf til maskinen, men det var ikke alltid det passet med ett av de trinnene på den. Da måtte de gå opp eller ned noen omdreininger i maskinen til farten var som den skulle. Sandstormer kunne av og til

forekomme. En gang måtte vi fortøye til kanalbredden. Det var ikke så pass sikt at man kunne

fortsette. Da ble alt skalket så godt vi kunne men allikevel så kom der sand inn. Å være ute var

svært ubehagelig med sanden som pisket mot ansiktet. Man fikk sand i munnen så det knaste

mellom tennene. Sand i nesa og sand i øynene. Øynene ble ganske fort røde og kleda ble fulle av

sand. Da var det praktisk med arabisk påkledning. En lang kjortel og ett skjerf som de surret rundt

hodet nese og munn. Bare en smal stripe for øynene var synlig. Om der kom sand på innsiden

så fortsatte den bare nedover til den var ute igjen nede ved sandalene.

 

Når sandstormen var over, var det til igjen. Da ble fortøyningene kastet loss og man skulle komme

seg klar av kanalbredden. Man kjørte litt i ett spring, slik at akterenden kom ut. Så bakket man litt

forsiktig og var ute i kanalen igjen. Da var det å håpe at alle foran var klar så man kunne fortsette.

Over hele skipet låg der nå en masse sand. Dette måtte spyles overbord. Men selv om man spylte

så godt man kunne kom der frem sand lenge etterpå.

Så var vi kommet i Røde havet igjen. Med denne båten tok det ikke mer enn 3 døgn til Aden hvor

vi var innom og bunkret. Selv enkelte passasjerbåter ble passert av oss med våre 17 - 20 knop.

 

Denne gangen gikk vi rett til Bombay for lossing. Byen var den samme, men jeg var nok en del

forandret siden forrige gang. Denne gangen viste jeg hva som ville møte meg. Jeg ble ikke så

forskrekket over all elendigheten som sist. Vant til det blir man vel nesten aldri. Vi gikk fra Bombay

til Singapore. Der låg vi bare til ankers. Varene kom ut med lekter. Der kom det også handelsmenn

ombord. Det var spesielt porselen de skulle selge. Middags og kaffesett. Dessuten var det duker

Elfenben og Kamferkister. Sjømannspresten var også om bord. De hadde egen båt der nede som

de kjørte rundt på havnen og besøkte båter med. Det var mange flere båter som låg til ankers enn

som kunne komme til kai. Presten hadde med aviser og litt annet lesestoff. Han tok med seg brev

som skulle sendes og postet disse.

 

Nå var varmen også kommet, men selv den var ikke noe uventet denne gangen. Vi gikk fra

Singapore til Manila På Filippinene. Her fikk jeg møte noe nytt. Menneskene var noe utenom det

jeg hadde møtt før. Det var Polynesiere, men da med mye kinesisk islett for enkeltes vedkom-

mende. De var ikke så smilende og høflige som Japanere, men omtrent av samme størrelse.

De kunne være nokså hissige og tente lett på alle plugger.

Vi fortøyde nærmest i byen. Der var jo en del ruiner fra krigen, så kaiområdet var enda ikke oppbygd

etter krigsskadene. Langs kaiene var der en del små skur hvor de solgte øl ,mineralvann og en

slags Gin. Denne Ginen gikk under navnet for "Sandpapir" Det var fordi men ble som sandpapir i

halsen, dersom man drakk for mye av den.    

 

Disse skurene eller salgsboder, var laget mest av kassebord og tilfeldige materialer. De var vel

2 m. lang og vel 1 m. bred. Halvparten av frontveggen var hengslet i toppen og kunne slås opp.

Denne delen tjente som tak over sitteplassen. Der var da en slags disk som kom frem, når luken

var åpnet. Utenfor ble det plassert en to -tre  primitive barkrakker. Her ble man da fristet med det

huset kunne by på ,når vi var på vei til byen. Mange var innom før de fortsatte til selve byen.

Ja noen kom vel ikke lenger enn til disse skurene. Inne i byen var der en Amerikansk Sjømanns-

klubb. Der var det fine lokaler med orkester og dans. Der fikk man avkjølte drikkevarer, ja ikke

bare det. Ølseidlene var også avkjølt. De tok de ut av frysebokser, så der var ett rimbelegg utenpå.

 

Etter en dag på den svartmalte skutesiden, med  tropesolen steikende fra en skyfri himmel

ble det mye svetting og vesketap. Det kunne mange ganger bli nokså steikende varmt. Jeg har

aldri noen sinne kjent ett ølglass smake så herlig som etter en slik dag. Når man da fikk kaldt

øl i ett avkjølt ølglass, smakte det som "Manna" fra himlen. Dette første ølglasset satte man bare for

munnen og lot det renne ned gjennom halsen. Da var varmen, svettingen og plagene glemt.

I denne Sjømannsklubben var det Air-condition også ,så innetemperaturen var svært behagelig.

 

På havna i Manila låg der en god del vrak fra krigens dager. Mye av byen var skadet og bar

merker etter bombetokter. Men der var mye som var helt uten spor også. Amerikanske militære

var her en del av  og Militærpolitiet såg man til stadighet kjøre rundt i gatene.

Vi ble ferdig her også og ferden gikk vider.

 

Hong Kong var det neste stopp. Dette var en av hovedbasene for Wilhelmsen Line ute på Østen.

Her var Sjømannskirken ett av de steder man måtte avlegge ett besøk. Man ble alltid godt mot-

tatt her. Der fikk man råd om hvor man skulle handle uten å bli lurt. De arrangerte Sight seeing  

turer rundt i byen. Her var mye rart å se. Den spesielle Kinabyen med sine smale gater og litt

spesielle fasader. Selve fasadene var mye kledt med klesvask som hang rett ut på bambusstenger.

 

Så var det Fiskerlandsbyen med alle sine Djunker og den beryktede fiskelukten over det hele.

Her i denne havnen var det  Djunker i alle størrelser Noen ble brukt bare som bolig. Det var sagt

å være tusenvis av mennesker som bodde i sine båter. Her ble de født og her døde de. Det som

var farlig, var i Tyfon tiden. Kom en av de, inn over området her gjorde de mye skade blant de små

båtene. Det var jo mange hus som heller ikke sto for en Tyfon. "Typhoon" var Østens navn på

Hurrican eller Orkan.

 

+++

 

Fortsettes...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Bjørn Løvjomås   
Bjørn Løvjomås

Flott at du deler disse historiene @Rolf. Dette var spennende lesing. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
alphaman   
alphaman

Håper det kommer nye hver dag i jula.flott du tar jobben med og laste inn

Share this post


Link to post
Share on other sites
BØstrøm   
BØstrøm

Så det er der Kamferkistene kommer. Halvglemt barndomsminne kom meg ihug. Hjemme hadde vi hele 2 slike kister. De var ganske store. 70x70x120cm kanskje. Hver vår ble vintertøyet pakket ned i disse. Ullsokker, stilongser og ulltrøyer. Votter,skjerf og luer også. Når vinteren satte inn, var det frem med tøyet. Tenkte ikke så mye på det den gangen, men nå kan jeg nesten fornemme den gode kamferduften i klærne.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

For Norwegians: Hvis du leser dette så er engelsk forumspråk aktivt, du kan endre dette til norsk med "System Language" knappen nederst på alle sider

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

×
×
  • Create New...