Førstereis på langfart - opplevelser og dagligliv ombord i 1949.

[Rolf]

Hadde en slik kiste vi også ;)

 

[Rolf]

Del II

M/S «Talisman»

 Bygget i Malmø i 1937

 10.000 DW tonn - 6.701 Br. Reg - 4.056 Net reg tonn

 Lengde i fot 479,1 Bredde  62 - Fart 17 knop- 11.600 hk.

https://www.sjohistorie.no/no/skip/28782/

 

 

 

Japan var nå neste mål. Jeg gikk  12 - 4 vakten ut fra Hong Kong i steden for en som var litt syk.

Ett stykke før vi var kommet til Japan ble værmeldingene dårlige. Det var en Tyfon som var i

anmarsj. Kapteinen besluttet å utsette ankomsten til den var passert. Det ville si at vi skulle ri den

av utpå. Sikkert en fornuftig beslutning. Disse Tyfonene er litt vanskelig å spå. De kan forandre

retning og styrke, eller intensitet. Alt tydet på at vi ville være i utkanten av den. Om kvelden merket

vi at noe var på gang. Jeg kom på vakt  ved midnatt. Da var det mørkt og truende og etterhvert

kom vinden og sjøen. Vi låg jo bare på været. med så pass mye pådrag at vi holdt skipet mot

vinden. I  0400 tiden var det nok på sitt verste. Da skulle vi hatt avløsing, men ingen fikk lov til å

gå ut på dekk. Det var noe enormt til vind. Det var helt umulig å se noen ting. Om det var regn eller

sjørokk som pisket på vinduene var ikke godt å si. Det var i alle fall en masse vann og vi undret

oss på at vinduene holdt. Sjøen slo mot skutesiden med kraft og smell og det hele blåste avgårde

sammens med regnet. Det var uling piping og masse lyder av vinden i master og rigg. Skulle noe

sies på broen, måtte det ropes inn i øret på vedkommende. Kapteinen var på broen hele tiden.

 

Der var ikke så mye vi kunne gjøre , annet enn å holde skipet opp mot vinden. Om noe skulle

hende ute på dekk. Var der ingen mulighet for å gå ut å rette på det. Det som skulle gjøres var gjort

på forhånd. Alle lukepresseninger var sydd fast med tau. Det vil si de var surret  på kryss og tvers

så det ble som ett nettverk oppå preseningen. Dette var strammet så teit som man var istand til å

få det. Tauet var da tørt, når dette tauet ble vått strammet det seg enda mer. Alle dører og åpninger

ble lukket og slått til. Til alle dører som gikk ut til dekk, var der foruten en solid Teak dør, også en

jerndør med pakninger og 6 paler til å skalke de med. Disse ble slått til slik at døren ble helt vann-

tett. Bommer ble ikke bare låret ned. De ble også surret i sine anleggs bøyler. Flåter ble surret.

Det samme ble livbåter. Alt som var løst , under bakken, storesrom og andre plasser ble surret.

Dette var min første orkan. Skremmende, men mest spennende. Hadde jo hørt mange skrekk-

historier om styrken på disse vinder og nå skulle jeg få oppleve det i virkeligheten. Styrken visste

man ikke før det hele var over. Der var jo angitt styrke i varslene, men det kom også litt an på

hvor vi var i orkanen, eller tyfonen. 

 

2. styrmann var nede i Pantryet midtskips og hentet noe kaffe og litt mat til oss som ikke hadde fått

avløsing. På broen hadde vi det bra. Bortsett da fra brølet av vinden og piskingen på vinduene.

Om der kom en annen båt, ville vi ikke se den før den var helt opp i skutesiden. Ut på morgensiden

ga det seg såpass at det var tilrådelig å sende folk over dekk. jeg gikk akter og sa ifra og vi skulle bli

avløst. Da jeg gikk tilbake til broen måtte jeg dra meg frem igjennom gangen med armene. Vinden

var enda så sterk at uten å holde seg fast, ville man blitt blåst avgårde og kanskje overbord.

Det var dessuten vanskelig å puste. Man måtte nesten snu seg unna vinden mens man holdt seg

fast, så kunne man trekke inn litt luft og fortsette. Når man gikk mot vinden måtte munnen være lukket,

øynene måtte man også nærmest lukke for luften var full av vanndråper som kom som prosjektiler

fykende i vinden. En svært ubehagelig  følelse å bli pisket av vind og regn med slik hastighet.

 

Utpå formiddagen var det verste over og vi satte kursen mot land. Det var rart å se hvordan

stormen hadde virket på forskjellige ting. Der var ingen skader av betydning, men litt

maling var jo flenget av. Løse ender på surringer og andre tamper, var tvinnet opp så der hang

bare som en ulldott igjen av enden.      

 

Det var godt å få legge seg og slappe av etter en av de mest spennende netter jeg til da hadde

opplevd.  Ut på ettermiddagen kom vi til Yokohama. Da var tyfonen bare ett minne for livet for nå

var det andre utfordringer som ventet.

 

Det var jo knapt ett år siden jeg hadde vært i Japan sist. Syntes at det hadde blitt endel bedre her

både med vareutvalget og forholdene ellers. Det var ikke så mye Amerikanere å se som sist.

Heller ikke så mye områder som var avstengt. Noe særlig handling ble det ikke. Det var lenge til

jeg skulle hjem, så det fikk vente til senere. Vi var jo en tur på Såkalte "Tehus" og drakk te og

"Sake". Dette er ett japansk risbrennevin. Det er vel noe i likhet med Akevitt . Men først var det

te. For å komme inn måtte vi sette skoa av oss i gangen. Så kom vi inn i selve Tehuset. Der var

noen lave bord plassert på gulvet. Det var nærmest hele inventaret. Der var liksom ett lavere nivå

under bordet med sand i og der var det plassert en krukke med glødende trekull, i den kalde årstid.

Der var noen puter på gulvet som man kunne sitte på. Japanerne la bare beina i kors på en måte,

og satt på de. Betjeningen var upåklagelig . Det var såkalte "Geishaer" som besørget den. Dette

var profesjonelle serveringsdamer og selskapsdamer. De skulle underholde gjestene så lenge

de var i huset. De kunne både danse, spille og synge, men snakket bare japansk. Der var flere

stykker for hvert bord, men det var en som var sjefen og sto for tilbereding av bl.a. teen.

 

Så kom de med teen. Det var en kopp til hver. Ja kopp var det ikke, det var heller en liten bolle.

Oppi den helte de litt te og litt kokende vann. Dette ble pisket med en slags børste. Den minte meg

om en barberkost, men busten var mye stivere. Det hele var en slags seremoni og ett fast ritual

som ble fulgt. Når alle koppene hadde fått sin dose med te, vann og pisking. Ble de fylt på med

mer vann og servert. Det var der også ritual for. Smaken på dette var jo ikke noe som ga så

mye mersmak men det hørte med. Ja selve drikkingen var der spesielle ritualer for. Vi såg jo på

Japanerne og lærte jo litt av de, men det var vel langt fra at vi fulgte ordentlig Japansk bordskikk.

Det vi var mest interessert i var neste runde, med servering av Sake. Det var noen bitte små beger

vi fikk. De var mindre enn vanlige drammeglas og ved siden av disse ble det servert en liten

flaskeliknende sak. Begge disse tingene var av porselen med typiske motiver fra Japan.

Det ble skjenket en liten dram i hvert beger, fra hver sin lille flaske og så kunne vi smake på dette.

Vi hadde jo sett hvordan japanerne gjorde dette. Det var ett lite kast med hodet bakover og så

helte de i seg det som var i glasset. Her var vi på bølgelengde. Dette hadde vi ingen problemer

med å følge. Vi slengte hode bakover og helte innpå drammen. Smattet gjorde vi etterpå også.

Det var og noe som ble brukt . Når det var noe de syntes smakte riktig godt, smattet de høylydt.

Så ble glassene fylt opp igjen og seremonien kunne fortsette. Litt sang og musikkinnslag hørte

også med til underholdningen. Musikken var klimpring på en litt merkelig form for Gitar. Det var

selvfølgelig ikke gitar, men det var det lignet mest på. Ved siden av dette var det så japansk vise-

sang. Musikken var jo en ting, men sangen var vederstyggelig i mine ører. Det var nok stor kunst å

få så mange rare lyder og toner utav strupeorganet, men takke meg til en gammel norsk kulokk da,

istedenfor dette.  

 

Når vi hadde fått den" Sake" vi ville, var det videre på vår ferd i byen. Det var jo ikke bare å storme

ut av rommet. Nei skulle man oppføre seg sømmelig. Måtte man gå bakover til døren, mens man

bukket . Det var ikke nok med ett nikk med hodet som vi bruker. Nei her var det fra hoften man

skulle foreta bevegelsen. Bøye seg fremover med hele overkroppen. Geishaene fulgte etter og

bukket hele tiden. Ute i gangen var det å få på seg skoene igjen og så var vi skodd for nye opplevelser. Innredningen i disse Tehusene var svært spartansk. Veggene såg ut til å være stråvegger

av noe slags flettverk. De var jo ugjennomsiktige men ikke lydtette. Det såg ut til at rommene kunne

forandres etter behov for disse veggene såg nokså løse ut. I døråpningen var det bare ett slags

forheng. På veggene kunne der henge ett enkelt bilde, ellers ingenting.

Geishaene var kledd i Japansk nasjonaldrakt "Kimono" Det såg ut til å være ett ukjent antall plagg

under en slags kappe ytterst Dette ytterplagget var som regel rikt broder med noen vide ermer.

Rundt livet var der ett slags belte  og på ryggen var der noe som kunne ligne på en ryggsekk. Det

hadde selvfølgelig ikke noe med ryggsekk å gjøre. Men mødrene bar sine barn på ryggen. Om

det var ned i denne utveksten de stappet de, det vet jeg ikke, men hva skulle den ellers brukes til.

På beine hadde de disse strømpene med tommeltott for stortåen og noen sandaler ,eller rettere

sagt, bare en såle med en stropp til å stikke stortåa i.

 

Vi var jo rundt i flere byer i Japan før vi hadde fått med oss alt som skulle til Europa. Det ble ingen

store opplevelser på den ferden. Vi forlot Japan med Hong Kong som mål.

 

Ett halvt døgn etter avgang fra Japan gikk brannalarmen ombord. Det var brann i maskinrommet.

Hovedmotorene ble stoppet. Det viste seg at å sløkke i maskinrommet var uråd. De som var

der var kommet på dekk. Måtte bare komme seg opp på grunn av all røykutvikling. Vi hadde ikke

noe brannslukningsutstyr utenom maskinen, annet enn små brannslokningsapparater i innrednin-

gen samt vanlige brannslanger . Brannen i maskinen var så eksplosiv, at det var ikke lenge før midstkipet også måtte rømmes

Det ble en svær varmeutvikling og også endel røyk. SOS var jo sendt ut og de hadde også fått

svar fra en Japansk Tankbåt som ikke var så langt unna, samt en amerikaner. Dette skjedde rundt den 10 mai 1950 om ettermiddagen Jeg har ett brev og ett avisutklipp men ingen angir nøyaktig dato for hendelsen.

 

Skutesiden midtskips hvor livbåtene var, begynte allerede å bli varm. Malingen krøllet seg og

ramlet av. Det ble gitt ordre om å sette livbåtene på vannet mens man kunne. Været var fint. Bare

en lett bris uten noe bølger. Nå var det blitt alvor av det som vi tidligere bare hadde trenet på.

"Såkalt Livbåtmanøver" Det gikk greit å få båtene på vannet. De fleste visste hvor de hørte til.

Jeg var i 1.Styrmannens båt. Der var ett par mann som gikk ned sammens med båten. De huket ut

taljene og holdt båten klar av skutesiden.

 

En fangline var festet foran og bak. Jeg sto igjen på båtdekket for å hjelpe de andre som skulle

ombord. Det var enda ikke  gitt beskjed om at vi skulle gå i båtene. Røyken begynte å bli litt

sjenerende her oppe på båtdekket. Omsider kom beskjeden og de som hørte til båten kom på

plass. De fleste for ikke å si alle, gikk ned i håndtauene. Selv Salongjenta kastet seg ut i tauene.

Ja ho fikk jo litt instruks før ho slapp seg ut i det. Men det gikk greitt med de fleste. En maskinmann

ble litt oppbrent og mistet litt skinn inni hånden. Han bare slurte seg nedover, selv om der var

knuter på handtauene, skiftet han bare tak for hver knute og slurte videre.  1. Styrmann var siste

mann i båten og så la vi ifra. Det var i skymingen dette og fra sjøen kunne vi se at skutesiden

hadde begynt å bli rød. Det var mye røyk som veltet opp. Svart fæl røyk, så det måtte være mye

olje av en eller annen sort som brandt. Alle båtene møttes og det ble foretatt en opptelling for å se

om alle var med. Det var ingen som manglet. Vi kunne nå se lysene av den Japanske Tankbåten.

"Yoko Maru" hette den. Det var en liten kysttanker. Kapteinen gikk ombord der. Det ble bestemt at

vi skulle vente på den Amerikanske Marine Tankeren. Den ville være her om en kort stund og der

var mye mer plass for oss der. Den japanske tankbåten skulle ligge her og vente sammen med

oss til den amerikanske var fremme. Det ble jo litt ventetid, men omsider såg vi lysene fra den.

Den stoppet opp ett stykke unna og vi rodde bort til den. Det viste seg å være en "T2" tanker.

En type som det ble bygget mange av under krigen. Den hadde enda "Flydekket" på. Det var ett

ribbeverk som var bygget opp i høyde med "Stormbroen" og som de satte fly i kasser oppå for

transport fra USA til England under krigen. Vi gikk ombord der. Ble godt mottatt, Fikk oss mat og

ett sted å ligge. De hadde masse feltsenger og store tomme lugarer. Så noe plassproblem var det

ikke. Den Amerikanske tankbåten ble liggende på stedet til dagen etter  Da kom det beskjed at

ett Japansk kystvaktskip var på vei. Det hadde godt med slokkingsutstyr. Det ble da bestemt at

endel av besetningen samt endel offiserer skulle dra tilbake til  Talisman og gjøre ett forsøk på å

komme seg ombord. Der var jo leidere ute ved alle livbåt posisjoner. Var de oppbrent var jo

sikkert taljeløperne til livbåtene intakt, slik at en eller flere kom seg opp der og kunne sette ut en

ordentlig leider. Alle matroser + bås tømmermann og noen offiserer  og Kaptein skulle være med.

Vi dro over i en av våre livbåter. En eller flere av de, hadde blitt tatt ombord i tankbåten av mannskapet

derombord. Vi rodde bort til "Talismann". Det var ett trist syn som møtte oss. Vemodig var det å se

det engang så stolte skip, mye innhyllet i røyk og skabbete på skutesiden. Vi fant en leider som

var intakt og såg brukbar ut. Den tålte i allefall at to mann hang i den, som en prøve. Den letteste

ble sendt opp som prøve. Han skulle se om leideren var skadet og om det var mulig å komme inn

på dekket. Alt var ok. sa han. Dermed var det bare for oss å krabbe ombord. Livbåten ble fortøyd

ved skutesiden, og skadene ble tatt i øyesyn. Det hadde tatt fyr i flere av lasteromma også. Lukene

var delvis oppbrent og lasten sto i full fyr. Vi hadde ingenting å hjelpe oss med for å slukke noen

brann. Så vi måtte bare vente på Kystvaktskipet. Fallrepet ble satt ut så det var enklere å komme

seg ombord og fra borde. Akterut var der ikke noe som brandt enda. Vi fikk lov til å berge det vi

hadde av personlige eiendeler. Vi pakket også for de som ikke var med. Jeg fikk alt mitt i en litt

stor koffert.. Alt som vi berget satte vi på ett sikkert sted til vi skulle dra igjen. Omsider kom Kystva-

kten. Han kom ganske kloss inntil. Vi hadde hiveliner klare og fikk slanger ombord. Jeg kan se

på ett bilde som jeg tok av den båten "Kystvakt M131" at vi hadde i allefall 3 slanger ombord.

 

Det viste seg at dekket var så varmt mange steder at vi måtte legge noen dunnagebord på dekk

før vi dro slangene over. Det viste seg nå at i enkelte av romma kom luften ned den ene luken og

så gikk røyken opp den andre. Det virket som en ovn. Vi fikk også noe kjemikalier ombord fra

den Kystvaktbåten. Dette var noen glassbeholder som vi skulle kaste ned i varmen, slik at når

de landet så ble de knust. Det var ikke stor virkningen vi såg av dette. Vi sprøytet på det vannet

vi kunne men det var lite resultat. Brannen spredte seg videre. Det brandt nå på alle dekk nedover

i somme av romma. Luke Nr 1 og nr 4 var enda intakt. Det ble besluttet at vi skulle gi opp forsøket på

å få slukket brannen her og nå. Den Amerikanske båten var villig til å slepe Talisman inn til lands

Til en havn i nærheten. Det skulle da settes sleper ombord. Det var Assuransewiren til Talisman

som skulle brukes til slepevire. Den Amerikanske båten manøvrerte seg opp til bauen på  oss

 

En hiveline ble kastet ombord og vi halte til oss en wire som vi koplet til Assuransewiren. Dette

er en Wire som er ganske tykk og beregnet til sleping i nødstilfeller. Den er plassert under bakken

på en stor trommel. Der er også bremse på den trommelen så den kan slakkes kontrollert ut.

Når det var slakket ut så mye som det skulle, ble wiren satt fast til en puller på bakken. Nå kunne

slepingen ta til. Vi satte kursen tilbake til Amerikaneren. Livbåten ble tatt ombord og vi var under-

veis Det var nå blitt kvelden og vi kunne se lysskjæret fra båten bak oss samt mye røyk.

Ut på neste dag var vi fremme i Fusjima. Noen ble sendt ombord for å droppe ankeret. Der var

også en Amerikaner med. Det han var interessert i  etter at han kom ombord, var hvor Bonded

Storesen var. Det vil si hvor Kapteinen oppbevarte Whiskyen og andre drikkevarer. Dette fikk

han jo vite. men vi trodde ikke han ville komme seg dit. På ett eller annet vis hadde han fått tak

i noen flasker. Han kunne ikke ha flere enn han greidde å skjule på kroppen når han skulle ombord

igjen. Vi fikk droppet ankeret. Amerikaneren slakket opp sleperen og lot denne gå.

Vi ble alle tatt iland. Stordelen av besetningen ble sendt til Tokyo. Vi var 12 stykker som ble igjen

her i Fusjima Det var følgende :   

 

                                                Kapteinen og to Styrmenn

                                              Chiefen og en maskinist

                                              Bås og Tømmermann

                                              4 matroser 1 motormann

                                              Kapteinen og Chiefens koner

 

Fusjima var bare en liten by eller sted. Der var bare ett hotell og der fikk vi plass alle sammen.

Vi var jo alle litt skitne av røyk og sot så vi såg frem til ett bad. Dette var ikke helt enkelt. Der var

kun to bad på hotellet. Det ene var i forbindelse med det rommet som kapteinen og kona hadde

fått. Det andre var da til bruk for hotellets øvrige gjester. Det ble enighet om at Kapteinen og kona

samt Chiefen og kona skulle bruke det som var hos Kapteinen. Det andre var da for oss 10 øvrige.

Der var jo som en slags salong med stoler i 1 etasje. Der slengte vi oss ned. Fikk ett glass øl mens

vi ventet og så begynte badeseremonien. Det skulle gå rangmessig for seg. Så det var først offise-

rene, så underoffiseren og tilslutt oss menige. Det ville sikkert bli mange øl før det var vår tur.

 

+++

 

Fortsettes...

[Rolf]

Del III

M/S «Talisman»

 Bygget i Malmø i 1937

 10.000 DW tonn - 6.701 Br. Reg - 4.056 Net reg tonn

 Lengde i fot 479,1 Bredde  62 - Fart 17 knop- 11.600 hk.

https://www.sjohistorie.no/no/skip/28782/

 

 

Etterhvert som de hadde badet kom de ned i salongen og både kapteinen og kona var kommet

ned da 2. maskinisten på vårt badeparti kom. Han var som en smørkule ,så blid. Dette er det beste

bad jeg har hatt i hele mitt liv, sa han. Var det så bra ,sa kona til kapteinen, og fortsatte. Jeg syntes

det var alt for trangt og vanskelig å få vaske beina.  Nei det var ingen problem  sa maskinisten.

Jeg rettet bare fram ett bein om gangen, sa han. Jeg hadde jo en fin dame som vasket meg over det

hele. Kona til Kapteinen ble noe stram i maska. Hører du ropte ho til mannen, noe sånn usedelighet

kan vi ikke ha. Kapteinen humret og lo litt. Men det endte med at han snakket med hotellverten og

fortalte han at de som var igjen kunne vaske seg selv. Kona til kapteinen spurte Styrmenna om de

også hadde blitt vaska. Å ja da, det hadde de. Det er jo helt naturlig det her borte, så de syntes ikke

det var noe å fortelle om. Men det gjorde jo at jeg ikke fikk oppleve en ekte Japansk badeseremoni.

 

Det viste seg at de badekara de hadde var helt spesielle. Det var ett sittekar. Så man satt som på

en stol. Når karet var fylt opp med vann og man satte seg i det, rakk vannet til litt over navlen.

Det var faktisk beregnet på at man skulle ha en å vaske seg på ryggen m.m. Men vi greidde oss

selv også og rein ble vi sikkert. Etter at alle var ferdig med badingen .Fikk vi aftens. Hotellet var

beregnet på Amerikanere. Der var stoler både i salongen og spiserommet. Det var ikke vanlig

på hoteller bare for Japanere. De brukte ikke stoler. Maten var jo japansk, men litt Amerikanisert.

 

Noe av det første jeg gjorde etter at vi var kommet iland var å sende ett brev hjem. Jeg hadde jo

ikke vært noen flittig brevskriver. Heller ikke var det lange brev som ble sendt. Men de hadde annet

å gjøre hjemme også, så det ble ikke så mye korrespondanse. Men her er en avskrift av brevet

sendt fra Fusjima. Og avskrift av ett avisutklipp i anledning hendelsen.

 

Brevet er datert :  Fusjima 16. mai 1950 og begynner som vanlig med 

”Hallo alle sammen”

Eg har ikkje fått noko brev frå dykk, men eg får prøve og sende nokre ord allikevel. Eg har det berre

bra, og det håper eg det har de og. Men de fekk vel ein støkk då de haure at "Talisman" var forlatt

i brennande tilstand. Men vi har det berre fint alle saman, ingen skadd eller såra. Det var nok mange

som lei et stort økonomisk tap, men det er no sånne ting som går an å skaffe igjen.

Eg var ein av de heldige som fekk redda ein del kleder, men det var mange som ikkje hadde

anna enn dei gjekk og stod i og knapt det. Korleis det går med den greia her, det veit eg ikkje. Me

er 12 mann som er igjen her som "Talisman" er. Det er ennå ikkje slokt. Resten av folket er sendt

til Tokyo. Om me blir heimsent eller ikkje, det veit eg ikkje no. Og i tilfelle reparasjon så blir det

vel endel folk igjen, om ikkje alle. Dersom det blir reparasjon og dei skal halde folk her tar det

minst 1 år.           Beste helsing   Karstein.

                  

 "TALISMAN" BRENNER  I STILLEHAVET

       Mannskap og passasjerer i god behold på vei til Yokohama:

Tokyo, 12.   (NTB fra Reuter) Wilh. Wilhelmsens "Talisman" (10.100 tonn DW) ble forlatt i brennende

tilstand i Stillehavet  fredag   Seks kvinnelige passasjerer og hele besetningen  - ca. 40 mann - er

reddet.  De første SOS- signalene ble oppfanget fredag ved middagstider, og en Japansk tankbåt

og et Amerikansk lasteskip gikk øyeblikkelig til assistanse. Brannen oppsto i maskinrommet og

bredte seg med slik voldsomhet at den ikke kunne slokkes. Båten ble forlatt  ca. 500 km. øst for

Yokohama.  I den første radiomeldingen som ble tatt imot i Japan, het det at passasjerer og

besetning på "Talisman" var tatt ombord i den Japanske tankbåten "Yoko Maru" men det er

snappet opp andre telegrammer som tyder på at de reddede befinner seg ombord i en slepebåt

som er underveis til Yokohama.  Blant de reddede er hustruen til lederen for Norges diplomatiske

misjon i Japan, Christian Reusch.  NTB har forelagt ovenstående telegram for direktør Ytreberg i

Wilh. Wilhelmsens rederi, som bare kan opplyse at rederiet  overhode ikke kjenner noe til det som

er hendt. Den eneste tenkelige forklaring må være at brannen har bredt seg så hurtig at telegrafisten

ikke har fått anledning til å underrette rederiet før han forlot båten.  "Talisman" er bygget ved

Kockums verft i 1937. Den hadde nettopp vært i Japan og lastet  og var nå på vei til Europa. Det er

riktig som det opplyses i telegrammet at besetningen er på ca. 40 mann. Hvem passasjerene er

kjenne ikke rederiet til. (Sitat slutt) Avisutklipp vedlagt brevet .

 

Det som her benevnes som passasjerer, var damene som var ombord. Der var tilsammen 5 stykker.

     

Det ble nå satt inn mere slokkingsmateriel . Kystvakten var der enda, de passet på at det ikke

ble noe vrakplyndring. Det som kunne brenne var nå på det nærmeste utbrent, men det røyk og

ulmet enda. Vi var ombord der en tur. Det var ett ganske trist syn. Det var bare selve bauen som

ikke visste tegn på brannskader. Enerluken var intakt og under bakken var det ikke brent.

Men fra og med enerluken og bakover var det brent alt sammen. Broen var svart og utbrent

Var nede i ett lasterom og fant noen suvenirer. Noen små Porselensfigurer og små askebegre.

Det var spørsmål om skipet skulle repareres i Japan og om der skulle bli igjen endel folk.

Det viste seg senere at det som var i enerluken var kraftig forkullet. Men det hadde ikke flammet opp.

 

Mens vi ventet på hva som skulle skje gjorde vi oss kjent rundt i Fusjima. Det var jo ett lite sted

i Japansk målestokk. En av matrosene kjøpte seg en batteridrevet grammofon og en plate. Den

ble mye spilt på hotellet. En annen matros mistet kofferten sin med alt innhold. Meldte fra til

politiet, og de hadde godt håp om å finne den igjen. Han bodde i 1. etasje og der var tegn som

tydet på at vedkommende var kommet inn om vinduet. Dagen etter var de tilbake med kofferten

og alt innholdet. Tyveri i Japan forekom nesten ikke. Det hadde begynt litt etter krigen da der var

så mye amerikanere. Men før krigen forekom det ikke. Derfor var politiet optimistisk da det ble meldt

om tyveri av kofferten. Der var ikke så mange å mistenke på det lille stedet.

 

Omsider kom oppbruddets dag. Vi kunne si farvel til "Talisman" eller restene av den og til Fusjima.

Vi skulle til Tokyo og møte de andre og så skulle vi kjem med Braathens SAFE.  

Vi ankom flyplassen og spenningen var stor. Det var ikke bare jeg som skulle ut på min første

flytur. En annen av matrosene var synlig både skjelven og nervøs. Han forsøkte å dempe angsten

med noe japansk Whisky. Det såg ut til å hjelpe. Jeg følte suget i magen, men det var vel like mye

av spenning som av angst. Flyet vi skulle ha, var en såkalt DC 6 En type som var utvikla under

krigen. Den hadde 4 motorer og den tiden var det jo bare propellfly. Vi skulle ha samme flyet helt

til Oslo. Tiden kom da vi skulle gå ombord i flyet. Det var ett stykke å gå men endelig var vi der

Kom oss inn i flyet og fant oss ett sete å sitte på. Der var to rekker med seter på hver side av midt-

gangen. Både stevardesser og flymannskap var norske. Motorene ble startet opp, en etter en.

Vi taxet ut på rullebanen. Motorene ble ruset opp, og så bar det avgårde. Farten økte etterhvert.

 

Så var vi i luften. Jeg hadde vel ett godt tak i armlenet på setet vil jeg tro, for dette var min første

tur over bakken. Etterhvert flatet flyet ut og vi var kommet så høyt som vi skulle. Det var i grunnen

en fantastisk følelse, Det å kunne se jorden langt der nede og være høyt over skyene og over

fuglene til og med. Det var jo servering den gang også. Det viste seg at det var bare besetningen

på Talisman som var med flyet fra Tokyo. Vi skulle nå fly til Hong Kong. Der skulle vi overnatte

på ett hotell og videre dagen etterpå. Hotellopphold var noe som var inkludert i biletten og det

var vanlig på denne Far East ruten. Det var hoteller som ruten brukte på alle sine turer.  

 

 Etter at vi var kommet til hotellet, var det aftens. Det var jo etter vår målestokk ett førsteklasses

hotell. Det var engelsk standard med taffelmusikk til maten. Det var ett flere manns orkester som

besørget den. Vi var jo en tur på byen etterpå, men det var lite penger vi hadde så vi måtte bare

ta det med ro. Det hadde jo vært en begivenhetsrik dag så vi gikk tidlig til køys. Skulle starte

tidlig dagen etter også. Dagen begynte med frokost på hotellet. Etterpå var det fellesbuss til

flyplassen. Der var det litt venting før vi kunne gå ombord i flyet, men endelig var det vår tur.

I dag skulle vi fly til Bangkok og overnatte der. Etter at vi var kommet vel i luften fikk vi kaffe og

kaker. Han matrosen spillte litt grammofon for oss som satt nærmest. Den ene platen han hadde

ble en gjenganger på hele flyturen. Det var dessuten bare den ene siden som var noe å høre

på. Ut på ettermiddagen kom vi til Bangkok. Vi skulle bo på ett hotell utenfor byen denne gang.

 

Det var ett forholdsvis stort hotellbygg vi kom til. Vi skulle spise før vi ble tildelt noe rom. Her var

det ikke så høy standard som i Hong Kong. Men det såg bra ut. Da vi hadde spist var det blitt

mørkt. Det viste seg at vi skulle ligge i noen bungalower som lå ett lite stykke fra selve hotell

bygget. Så vi hadde med en Boy som skulle vise veien. Han hadde en lang stokk og en parafinlykt

med. Vi spurt hva han skulle med stokken. Jo det var fare for slanger. Vi fikk beskjed om å gå

rett bak han, på geledd bakover. Han gikk foran med lykten og stokken. Han slo i bakken med

denne stokken og det var vel for å skremme eventuelle slanger. Det var ikke så langt å gå

så vi var fort fremme. Det var fine rom med to køyer på hvert. Der var moskitonetting over køyen.

Vi hadde med oss bare noen småting for selve bagasjen sto igjen i flyet.. Vi gikk tidlig til køys

for dagen etter skulle vi fly lengre så vi måtte starte enda tidligere.  

 

Det begynte nå å bli rutine med flyging. Det vart litt problem med øren Det var ikke så rare trykk-

cabiner disse flyene hadde, så for hver oppstigning ble det propper i ørene. Det tok lengre og

lengre tid før disse forsvant. Det varierte, noen hadde ikke problemer med det i det heletatt men

hos meg og endel andre var det ett lite problem. Vi fikk jo instruksjon i hvordan vi skulle gjøre det.

Det var å holde for nese og munn og blåse, så skulle ørene åpne seg. Dette gikk i begynnelsen

men senere lot vi det bare være til det ordnet seg selv. Man hørte litt dårligere, men plutselig kom

der ett smell i øret og så var det iorden. 

 

Avreisen fra Bangkok gikk greitt , vi mellomlandet i Calcutta for å bunkre. Så gikk ferden videre til

Karachi, hvor vi landet før det var begynt å mørkne. Underveis fikk vi minst to serveringer. Nå var

der endel av besetningen som hadde begynt å hjelpe Stewardessen med å bære rundt på brett

med maten på. Serveringen gikk meget raskt unna da, og de som gjorde det syntes det var bare

moro og litt tidsfordriv var det og. Hotellet i Karachi var også i engelsk stil og bra standard.

 

Om morgenen dro vi videre og da skulle vi til  Kairo og overnatte der. Det var mye ørken vi fløy over

før vi kom til Egypt og innflyvningen til Kairo. Vi kunne skimte pyramidene i det fjerne.

Hotellet vi skulle overnatte på låg inne i byen. Det var en svær bygning på mange etasjer. Den var

omgitt av en svær hage. Vi fikk jo våre rom. Det var dobbeltrom med to mann på hvert. Jeg tror det

var i 5 etasje at mange av oss havnet.. Jeg og romkameraten kom inn på rommet som  såg reint

og ryddig ut. Vi lukket vinduet og kikket oss rundt. Hørte noen merkelige lyder og kikket under

sengen, der var det en rotte. Vi lukket døren, men så kom vi på at vi skulle si ifra til noen andre og

En 3 - 4 mann ble med inn på rommet, men hva skulle vi ta rotta med. Jo en gikk ut i gangen og der

var ett kosteskap. Han kom inn med flere koster og jakten ble satt igang. En av gutta hoppet opp

på bordet og dirigerte troppene derfra. Rotta ble jo helt vill etterhvert Hun forsøkte til og med å løpe rett

oppover veggene. Men omsider var slaget over. Liket ble plassert i en søppelkurv og så ringte vi

på betjeningen. Der kom en hvitkledd tjener og  såg seg litt spørrende rundt på forsamlingen på

dette rommet. Vi pekte på søppelkurven som stod midt på gulvet. Han gikk bort til den, oppdaget

hva som låg oppi, men han tok bare kurven med seg og gikk ut. Det såg ut som om han ikke skulle

ha gjort noe annet enn båret døde rotter ut av rommene. Vi ble selvfølgelig skuffet. Vi trodde det

skulle bil skrik og skrål, eller i det minste litt fekting med armene. Men nei, det hele endte nokså tamt.

De andre rommene ble undersøkt for rotter eller andre skapninger, men der var ingen ting.

Vi var en tur på byen og såg på de vannpiperøkende Egyptere. Der var mye folk på disse spesielle

kafeene. men det var bare mannfolk. Mange hadde jo kjoler på seg men det var mannfolk under

kjolene. Det var den arabiske klesdrakten som var slik. Flere hadde til og med en dressjakke på

utenpå Kjolen, så bakenifra kunne det se ut som en kone med skjørt.

 

Dagen etter skulle vi legge ut på siste etappe på vår hjemreise. Det var visst vær og vind holdt seg.

Transporten til og fra flyplassene var grei. Vi hadde egen buss fra flyplassen og til hotellet og det

samme fra hotellet til flyplassen. Ruten var opplagt på denne måten, og det var det samme med

alle flyselskaper den gangen. Der var ingen natt flyving med passasjerer på den tiden.

Vi kom oss jo avgårde fra Kairo også . Vi mellomlandet i Roma. Vi fløy ikke over Alpene men inn

over Frankrike og rundt alpene. Der var dårlig vær i Alpene. Spenningen begynte jo å stige nå

når vi såg selve Europa under oss. Det var jo femte dagen vi var på vingene og alle håpet jo at vi

måtte rekke hjem idag. Vi mellomlandet i Amsterdam og alt såg ut til å gå vår vei nå. Været var

fint og ferden skulle gå videre. Jeg var litt fortumlet på grunn av øreproblemene. Noen ganger

hørte jeg godt nede på jorden, andre ganger måtte jeg opp i luften for å høre normalt. Det hele

var jo snart over så det betydde ikke så mye. Jeg hørte det jeg skulle høre uansett. Da vi nærmet

oss Oslo var de fleste ganske spente. Alle forsøkte å se ut for å få ett glimt av "Gamlelandet."

Vi landet trygt og godt på Fornebu. Ble fraktet med buss inn til byen. Der fikk jeg og mange andre

Hotellrom til dagen etter. De som var fra Oslo og nærområdet her, dro jo hjem.

 

Dagen etter var jeg oppe på kontoret til Wilh. Wilhelmsens rederi. De skulle ordne med hjemreisen

for meg. De var også interessert i når jeg ville ut igjen. Jeg ville jo dra ut så fort som mulig.  Jeg

skulle bare reise hjem nå, så skulle de si ifra når de hadde noe passende. Fikk avregning for den

tiden jeg hadde vært på Talisman. Avregningsdato var 1. juni 1950 Jeg var også innom banken for

å se hvor mye som stod der. Det visste seg at det stemte ikke med det jeg hadde sendt inn. De

skulle undersøke og ba meg komme innom om en stund. Jeg hadde god tid så jeg ruslet litt rundt.

Var også oppom rederikontoret og fortalte om pengene som hadde gått ut av banken. De skulle

ta kontakt med banken og de regnet med at feilen ville komme for en dag.

 

Da jeg senere kom innom banken, hadde de funnet feilen. Det visste seg at det var en kone i

Nord Norge som hadde fått mine penger. Dette ble ordnet og riktig beløp kom inn på min konto.

Jeg dro hjem med nattoget om kvelden. Hadde sovevogn på toget, så jeg ble vekket

litt før Åndalsnes. Det var derfra med båt til Ålesund og videre til Myklebust med "Rutebåten"

Det var litt spennende å komme hjem denne gangen også. Hadde jo opplevd noe utenom det

vanlige. Bare flyturen fra Østen til Europa var jo en sensasjon. Det ble mange spørsmål å svare på

og mange vantro ansikter når historiene hørtes helt utrolige ut.

 

Hadde 19 havneanløp med M/S ”Talisman” og en utseilt distanse totalt på  14. 262 n. mil

 

Det var sommer og fint å være hjemme. I slutten av juni ble jeg tilbudt en ny båt. Søsterskipet til

m/s "Talisman". Jeg takket ja til tilbudet. Hadde hatt en fin tid hjemme, men nå var det slutt på

latmannslivet.

 

+++

 

Så etter kun en måned hjemme var den unge matros klar for ny skute.

Beretningen fra oppholdet på Titania begynner slik:

Den 1. juli 1950 mønstret jeg på m/s "Titania" Kontrakten lød på  USA og videre med tiltredelse i New York. "Titania" var søsterskipet til  "Talisman" den var bygget ved Kockum i Malmø i 1937

Den var på 10.090 DW tonn. Var 146,3 m lang og hadde 11.600 Hk, og en service fart på 17 knop.

Vi skulle nå reise over  til New York for å gå ombord...

[Bjørn Løvjomås]

Utrolig bra skrevet. Dette kan bli en trivelig jul om dette fortsetter. 

[petti]

ja... klarer jo ikke la være å lese. selvom det det skulle vert gjort andre ting her??

[Gunga Din]

Kul lesning, takk Rolf !

[alphaman]

Takk 

[Dinamo]

Tusen takk for fantastisk historieforteljing

[tomcat]

Fantastisk lesning, detaljene og beskrivelsene av omgivelsene - ikke minst luktene- gir meg et flott innblikk i hvordan livet var ombord på den tiden. Tusen takk for innhold så langt, håper det kommer mye mer!

[Rolf]

Hyggelig med positive tilbakemeldinger!

Har mye materiale etter min far, han brukte flere år av sin pensjonisttilværelse på å skrive sin fortelling fra livet til sjøs. Det var nok ment som en rekapitulasjon for seg selv og min mor men også en gave til sine barn. Etter hvert beretningen kommer til tiden der han fant sin livsledsager, også det på havet, blir skildringene i større grad preget av gjengivelser av private brev mellom mine foreldre, det egner seg ikke for offentliggjøring i samme grad som skildringene fra de første årene. 

Det kommer mer etterhvert.

 

Redigert 21.Desember.2018 av Rolf (see edit history)

[Kark II]

Ja, dette var kjekt å lese! Dette vert årets julesaga 

[OddArild]

Wow! Klarte ikke slutte og lese.

[Rolf]

 

M/S«Titania»

Del I

Bygget i Malmø i 1937

10.090 DW tonn - 6.704 Br. Reg - 4.056 Net reg tonn

Lengde i fot 479,1- Fart 17 knop- 11.600  I .hk.

https://www.sjohistorie.no/no/skip/29884/

 

 

 

Den 1. juli 1950 mønstret jeg på m/s "Titania" Kontrakten lød på  USA og videre med tiltredelse i New York. "Titania" var søsterskipet til  "Talisman" den var bygget ved Kockum i Malmø i 1937

Den var på 10.090 DW tonn. Var 146,3 m lang og hadde 11.600 Hk, og en service fart på 17 knop.

Vi skulle nå reise over  til New York for å gå ombord. Det viste seg at vi skulle reise med en Dansk passasjerbåt fra København til New York. For meg ble det da toget til Oslo. Der møtte jeg de andre som skulle ombord. Vi fortsatte derfra med tog til Kristiansand. Av mitt gamle pass kan jeg se at jeg reiste ut fra Kristiansand  den 6. Juli 1950. Det var vel med «Jylland» Innreise i, Hirtshals  også den 6. Juli 1950  Med tog derfra og til København og ombord i båten som skulle ta oss til USA. Båten hette m/s "Erria" og var en kombinert passasjer og stykkgodsbåt. Der var plass til 70 passasjerer. Der var bare en klasse. Utreise fra København var 7 Juli 1950

 

Passasjerbåten var grei nok den men det var lite å foreta seg ombord. Der var Ping Pong, men bare ett bord. så det var vanskelig å komme til. Noen ganger vart det arrangert litt spill innendørs. Det var bl.a. hesteveddeløp. Det var terninger som ble brukt for å få hestene fremover. En terning for hver

hest. Når terningen ble kastet ble hesten flyttet fremover så langt som terningen viste. Man kunne jo satse penger på en av hestene. Innsatsen ble delt ut som premier. Vi hadde ikke så mye penger med oss så det var begrenset hva vi kunne delta i av slike fornøyelser. Ellers var der litt underholdning med dans og litt opptreden enkelte kvelder. Reisen tok 10 dager. Litt vekslende vær var det også, men egentlig ikke noe som kunne kalles dårlig. De siste dager ble badebassenget åpnet også. Det hadde vært for kaldt i begynnelsen av turen. Jeg tror vi var en 12 - 15 stykker som reiste ombord, hvorav 2 kvinner. Den ene skulle til og med være kokk. Kvinnelig kokk var ikke så vanlig den gang til sjøs.

 Da jeg kom til New York hadde jeg 5 danske øre i lomma. Ikke akkurat mye å slå seg løs med i en Verdensmetropol som New York. Vi ble hentet av en buss og kjørt rett til båten. Der var det jo igjennom samme ritualet som før. Få seg en lugar og levere fra seg papirene og passet hos Telegrafisten. Jeg fikk lugar sammens med en annen matros, fra Trøndelag. Det visste seg å være en grei kar og vi kamperte sammen hele tiden mens  jeg var ombord der. Så var det altså hverdagen igjen med vedlikehold og klargjøring for lossing og lasting. Denne båten gikk på Østen og USA. både østkysten og vestkysten.

Fra New York gikk vi til Boston for å losse og laste på nytt for Østen. Derfra var det nedover Vestkysten. Vi var innom Philadelphia, Baltimore, Norfolk, Newport News, Wilmington og Charleston. Derfra gikk vi til  Christobal og Panamakanalen.   

 

Dette var min første tur gjennom Panamakanalen. Det er alltid med en viss spenning man går til noe nytt. Kanalen har tre sluser i begynnelsen og tre i slutten. Når det ble vår tur å gå inn, var jo

losen kommet ombord først. Han tok oss inn i første sluse. Der fortøyde vi med noen få fortøyninger. Så fikk vi noen wirer fra land ombord. Disse wirene var festet til noen lokomotiver. Det var to foran  to på midten og to bak. Det ble tre lokomotiver på hver side. Disse lokomotivene hadde en innebygget Winch så de kunne slakke og hive på wirene etter behov.

Når båten var klar for avgang, ble den dratt midt i løpet og så begynte da de forreste og de på midten å dra forover. Når vi var kommet inn i første slusen, bremset de bakerste lokomotiver opp.

 

Skipet ble nå holdt på plass mens de fyllte slusen. Når den var full og porten åpnet, ble vi dratt videre og inn i neste sluse. Dette gjentok seg til vi var ute av siste sluse. Da lot vi wirene fra lokomotivene gå og vi kjørte for egen maskin. Det var matroser og eldre lettmatroser som sto til rors gjennom denne kanalen. Farten varierte litt men man kunne ikke ta igjen båten foran. Man møtte jo båter som var på vei i motsatt retning. De måtte passeres på egnet sted. Noen plasser var det så trangt at det ble gitt signal med fløyta før man gikk inn i det trange partier. Det var svært varierende landskap på sidene av kanalen. Noen plasser var det bratte fjellveggen, andre steder åpne store sjøer og atter andre steder reine jungelen med tropiske vokstrer og masser av forskjellige fugler. Det var en fin jobb å stå til rors her igjennom.

 

 

Her var ingen strøm så skipet gikk som på skinner. Noen ganger fikk man bare beskjed om å holde seg midt i løpet. Andre steder var det mer dirigering etter som landskapet svingte og buktet  seg fremover. Når man møtte andre båter var det å sette ned farten og passere hverandre med forsiktighet. Det var ofte ikke langt bort til den passerende båt. Hadde man 10 meter var det rikelig. Der som det var plass til det var det mye mer.

Det var bare på dagtid at det var trafikk gjennom kanalen. Kom man om kvelden måtte man ankre opp utenfor og vente til om morgenen for å bli tatt inn. Båtene ble tatt inn i den rekkefølge de ankom. Her var også noen med passasjerskip, de fikk som regel komme inn direkte uten å vente.

 

Fra Panamakanalen gikk vi direkte til Los Angeles Der var det lasting for Østen. Så var det videre til San Francisco. Det var en litt spesiell by Med sine Spesielle trikker som ble dratt av tannjul opp de bratte bakkene og holdt igjen av samme julene nedover. Det første man møtte var jo" Golden Gate". Broen som gikk over Sundet og bandt byen sammen med omlandet Denne måtte man under skulle men inn til kaiene i byen. Den var høy og svær og en av den tidens mest berømte broer. Byen skilte seg også fra andre byer på den måte at husene var mye lavere. Her var vel ingen såkalte store  "Skyskrapere". Den såg derfor litt småbyaktig ut. Ett av de steder man måtte besøke her i byen, var den Såkalte "Crazy House" baren. Det stod advarsler på utsiden at det var på egen risiko man gikk inn. Og der inne fraskrev de seg alt ansvar for det som hendte. Vi kom jo inn der og der var en lang bardisk med barstoler som vi satte oss ved. Det var forholdsvis tidlig på  kvelden så der var ikke så mye folk. I USA var det vanlig at man betalte for drikkevarene når man fikk de og at man la veksle pengene på bardisken til neste omgang. Så også her. Nå var der  kommet en del andre gjester ved baren også. Plutselig satte en sirene i med full styrke. Vi kikket rundt i lokalet for å se om det var brann eller noe annet. Det vi oppdaget var en mann med en stor kost på disken. Han førte med seg penger, glass og flasker langs hele disken og alt havnet i

en stor metallkasse i enden av disken. Disken ble jo våt av delvis kantede glass og flasker. Vi og de andre som hadde sittet ved disken flyttet over til bord og følte oss noe tryggere der. Litt ergelig ble jo de som mistet drinken sin, eller som hadde mye vekslepenger liggende på disken, men dette var litt av «gemet» og noe som man måtte finne seg når man først ver kommet inn der.

 Der var også noen bøker ved disken som vi hadde titte på. En var "How to rais a dog" Når noen åpnet den boken, Spratt det opp en pølse. På toalettet var der forskjellige figurer. Bl.a. en stor tegning av "Skipperen" og med en bukse som tydelig var til å løftes på. Det samme var det av hans venninne "Olivia" Der var også ett skjørt som var til å løftes på. Den som falt for fristelsen og løftet på skjørtet fikk høre det når vedkommende kom inn igjen. Der var nemlig forbindelse til baren, en klokke som ringte hver gang noe såg under skjørt eller buksen på disse figurene. Vi satt jo og ventet på at det skulle bli nok folk ved baren, til at sirenen kunne gå. Ønsket ble oppfylt og det skjedde det samme som sist. De som var helt uforberedt snudde seg fra baren og så dit lyden kom fra og rundt i lokalet. Disken ble feid og alt havnet i samme kassen igjen Plutselig kom der inn en mann fra en bakdør. Han hadde en del toalett ringer med lokk som var klippet ut i papir. Han kom bort til ett bord og trædde dette over hodet på noen ved det bordet. Snudde seg så vekk og tok noe ut fra buksesmekken og en stråle stod ut i luften og rett på de som satt med toalettringen rundt halsen. Han sto akkurat som om han sto på en pissoar. Litt likegyldig og svai i ryggen. Det såg litt mystisk ut men det var visst bare rent vann. Ved disken hadde de også en knapp de kunne trykke på når damene skulle på toalettet. Da kom der opp en kraftig luftstrøm som løftet skjørtet oppover hodet på de. Noen ganger hendte det når de kom ut fra toalettet og ikke ventet på noe sånt. 

 

Det var stadig ett eller annet som skjedde. Ikke alt var like morsom men det fenget som regel hos noen. Der kom stadig folk som ble forskrekket over ett eller annet påfunn. Men omsider så ebbet det ut. Vi hadde hatt en aften utenom det vanlige. Men når man kjente til stedet ble det ikke til at vi gikk der flere ganger.

Skurene på kaiene som vi låg ved her i San Francisco var litt spesielle. De var på 2 etasjer og man kunne lande last på en rampe i 2.etage også. Det var jo skjelden at det ble praktisert, men det forekom. Vi fikk med oss det vi skulle herfra også og så sattes kursen for Østen. Filippinene var målet. Stillehavet hadde ikke jeg krysset før. Det er jo her man passerer datolinjen også. Alt etter som man går østover eller vestover så får man enten to dager av samme dato eller så hopper man over en dato. det er ved 180 graden dette skjer.  Det har jo ikke så stor betydning her midt i Stillehavet om man har en eller to dager av samme navn.

 

Stillehavet er jo ikke bare det som navnet tilsier. Det kan jo blåse her også. Ja av og til ganske kraftig Bølgene virker å være noe større enn andre steder. Dønningene ruller liksom mye lengre. Men det kan vel bare være innbilning

Stort sett er det vel som andre hav. Noe stormer og det som verre er og mye fint vær også.

 

Her var mange som var interessert i idrett av forskjellige slag. Det ble begynt med litt trening på luke nr 5. Det var jo den som låg rett utenfor Poopen. Det var litt spenst og bevegelse som var målet. Det som var interessert kunne være med. Antallet varierte men der var en fast gjeng som stilte hver gang. Det var litt oppmyking gymnastikk til å begynne med. Så var det litt spenst som skulle trenes opp. Det var bla. å slå stiften, Salto av forskjellig slag m.m. Å entre i riggen var også en god trening. Målet var å komme seg opp på en side,  opp ett av stagene bare ved å bruke armene. Så skulle man bytte stag oppe ved Merset og gå ned ett annet. Også bare ved bruk av armene. Etter en tids trening var det mange som klarte det. Noen klarte det til og med, med beina i rett vinkel. Var der ett rom som var ledig kunne det bli litt fotballtrening og. Men det var mest under land det ble trent fotball.

 

På Filippinene var vi jo innom de vanlige steder som var Manila, Cebu og Iloilo, men vi var også

innom noen mindre plasser som Zamboanga, Masinloch og Jolo. Vi gjorde 4 turer mellom Filippinene og Hong Kong. Vi ble ganske kjent der nede da.

I Cebu var der en fin sandstrand. Der var fint å bade. Om kveldene fanget de krabbe der. Disse stekte de på bål på stranden. Ja noen ble også kokt. Her kunne man da få nykokte krabber rett fra

sjøen. Det kostet heller ikke mange ørene. Det var litt annerledes enn de vi får hjemme. Mindre og med noe annet utseende. De lignet mer på Trollkrabbene. Her var også en del Spansk innslag i befolkningen her. Disse øyene var i sin tid under spansk herredømme og det er restene derfra som viser seg igjen. Spansk språk var også brukt noen steder 

 

På ett sted vi låg holdt de på å dykke etter østers kloss ved båten. Det var en 5-6 kvinnelige dykkere. Hver av dem hadde en slags flottør som der hang en slags kurv i. I denne flottøren holdt de seg også når de var oppe fra ett dykk. De hadde en liten pause mellom hvert dykk. Hvor lenge de var under vet jeg ikke, men det var i alle fall over ett minutt. Vi tok sikkert tiden på de da vi sto og såg på. De kan jo være under opptil over to minutt. De hadde en snor rundt livet og i den hang en liten pose som de puttet fangsten i . Dette la de så over i kurven når de kom opp 

 

I Hong Kong ble vi jo også bra kjent. Var flere turer rundt med sjømannskirken. De arrangerte tur til Macao også. Det er en liten Portugisisk fristat som ligger i nærheten av Hong Kong. Det er regnet for å være litt av ett smuglerrede. Der er mye billig å få kjøpt, men det er det jo i Hong Kong og. Jeg fikke sydd meg ett par dresser i Hong Kong. En sommerdress og en vanlig. Der hadde de alle mulige slags stoffer. De var også kjent for å gjøre godt arbeid. Så vi bestilte det en tur og fikk det neste. De kunne sy det over natten også, men da kostet det litt mer. Når de hadde god tid på seg, ble arbeidet bedre utført.. Vi fikk også sydd Kaki bukser. Noe senere fikk jeg sydd en Gabardin kappe som var så moderne den gangen. Jeg hadde nå en ganske godt utstyrt garderobe, etter mitt syn. Det var jo med tanke på skolegang når jeg engang kom hjem.

 

Han som jeg bodde sammen med hadde samme planer som jeg. Han skulle spare penger og

begynne på Styrmannsskolen. Han også kjøpte seg bra med klær. Fotografering ble en stor hobby ombord her. Det var flere ,bl.a. jeg som skaffet oss fremkalling utstyr. Jeg kjøpte også forstørrelse apparat. Nå kunne vi fremkalle, kopiere og forstørre de bilder vi tok. Det ble jo mye vrak i begynnelsen, men etter litt øvelse og feiling begynte resultatet å bli bra. Bedre Kamera ble det jo og etterhvert. Det gamle jeg hadde var ikke så avansert. men med det nye var det  flere muligheter.

 

Det var nå høst og vi skulle laste for USA. Hadde hentet last både i Japan, Hong Kong og Filippinene. Kursen ble satt for San Francisco hvor vi ankom i midten av desember 1950.

 

Innklareringen i USA var helt spesiell når man kom fra utlandet. Alle pass ble jo samlet inn på forhånd. Det samme med alle helseattester og vaksinasjoner. Dette ble gransket på forhånd av de som kom ombord. Det var en hel delegasjon, som regel. Etter en stund ble alle sammen av besetningen leinet opp utenfor midskipet. Alle skulle inn i salongen. Først var det passkontroll. Da ble det sammenligning med pass bilde og person. En del spørsmål ble stilt og det ble slått opp i en tykk bok som de hadde foran seg for å se om du var nevnt der. Fant de noe der ble du nektet landgang. Det ble eventuelt satt politivakt ombord, eller vedkommende ble tatt iland til oppbevaring til båten skulle gå. Spørsmålet var hva som stod i boken. Gikk du klar, var du rede for neste mann som var legen. Han satt med helsesertifikatet. Såg deg litt i øynene og så var det ned med buksen og kjønnsdelene skulle vises frem. Passerte du også han, var det bare å ta ett godt tak i buksa og komme seg ut. Da var du ferdig med kontrollen for denne gang. Men neste gang du kom til USA var det samme runde på nytt. Hadde du Russisk stempel i passet, ble du internert og senere sendt hjem. Så den som hadde vært innom Russland måtte passe på å få seg nytt pass før han dro til USA. Damene ombord måtte også gjennom samme kontroll, men de slapp å dra ned buksa. Det tok som regel god tid før hele kontrollen var ferdig  og arbeid kunne igangsettes.

 

Vi fortsatte til Los Angeles. Det er jo ikke langt fra Hollywood. Velferden arrangerte en Busstur dit. Vi var der nærmest en hel dag. Var jo i den gaten der alle disse berømte stjernene har skrevet sine navn m.m. Fortauet var dekket  med  kvadratiske ruter på ca. 50 x 50 cm.

Hver stjerne hadde sitt kvadrat. Der hadde de skrevet  sin signatur, noen hadde satt sine håndavtrykk, fotavtrykk m.m. på hver sin av disse  kvadratene . Sonja Henie hadde til og med avtrykk av skøytejerna sine. Der var mange kjendiser som hadde sin ruter der. Flere har det vel blitt nå. Vi var jo rundt litt og såg på forskjellige ting. Der var mange prangende kinoer, og filmstudio. restauranter m.m. Mye glitter og stas, men helheten var vel at det var en vanlig amerikansk by, med sine spesialiteter.

 

En dag senere var vi på en tur til en gammel gullgraverby . Den var helt spesiell. Den skulle forestille en by fra Gullgravertiden. Der var mye kulisser men også ekte ting. Der hadde vært gravd gull i sin tid, men det var vel ikke mye fra den tiden som stod igjen. Nå var der mye som var samlet her. Det var nærmest som ett museum. Med redskaper, utstyr, klær, og butikker med det vareutvalget som var på den tiden. Der var barer med de berømte svingdører og bardisk med kulehuller i. Pianoer som man kunne putte på en mynt og så kom den tids musikk klimprende ut av dette. Det var ett ganske stort område som var anlagt her. Der var jo barer, restauranter og slikt som man fikk det man ville på. Spesialitetene var jo mat fra Gullgravertiden.

 Opptreden var der også.  Det var fra bankran til Bakholdsangrep på Diligencen. Så var der Country musikk og Square Dance. Det  var noen av de fredelige innslagene. Så var der Jail, Gapestokker og forskjellige figurer man kunne stikke hodet inni og ta bilder av.

 

+++

Fortsettes...

Redigert 21.Desember.2018 av Rolf (see edit history)

[pipe]

Burde ha funnet sengen for lengst men klarte ikke å slutte å lese.
Takk for du deler og nå skal jeg stupe i seng godt på overtid.

[Stein-Erik]

Utrolig spennende lesing! Ble alt for lite søvn i natt. Gleder meg til fortsettelsen!

[Rolf]

 

M/S«Titania»

Del II

Bygget i Malmø i 1937

10.090 DW tonn - 6.704 Br. Reg - 4.056 Net reg tonn

Lengde i fot 479,1- Fart 17 knop- 11.600  I .hk.

https://www.sjohistorie.no/no/skip/29884/

 

 

 

Vi var nå ferdig her på Vest kysten og Panamakanalen var neste stopp før New York.

 

På vei til Kanalen var det en natt det blåste opp noe forskrekkelig. Det var vel noe som de kaller "Tornado" her borte. Det varte ikke så lenge men det var svært til vind den stunden det sto på. Det ble også rotet opp en del sjø, men utpå morgensiden var det hele over.

 

Kanaltransitten gikk som vanlig, uten noen problemer Vi fortsatte nord over mot New York. Der er jo vinter på nordlige bredder nå, så det blir vel merkbart kjøligere når vi kommer forbi Cape Hatteras. Det er bare noen timer fra New York. Der kan temperaturen skifte fra  + 20 til - 5 på bare en halv time. Det er skille mellom Golfstrømmen og den kalde Labrador strømmen som møtes her.

Der kan være en del tåke når man nærmer seg New York. I begynnelsen av desember var vi i New York. Så var det rundt til de andre havnene her på Østkysten , for lossing og sener Lasting for Østen igjen. Jeg skulle søke om plass på Styrmannsskolen i Ålesund  fra høsten 1951. Regnet med at jeg hadde nok fartstid nå til å komme inn der. Det gikk rykter om at "Titania" skulle til Europa i august - september 1951 men dette ville i tilfelle være for seint for meg. Skolen begynner i August. Jeg må vel mønstre av etter denne turen til Østen. og forsøke å komme meg hjem på ett eller annet vis. Der går jo Passasjerbåter, men det beste er å få seg en jobb over, eller å bare jobbe seg hjem. Tiden vil vise hva det blir til.

 

Her i statene ble det jo en del Kinobesøk. Det er litt annerledes enn hjemme. Her kjøper de med seg forskjellige ting  og tar det med seg inn i kinosalen. Det er fra Pølser til Popcorn og poser med sjokolade og annet knask. Noen har fanget fullt av ting de skal sette til livs. Så lever de seg inn i filmen, så de roper og heier på helten og buer på skurken. Ja de peker og gestikulerer så man risikerer å få mange dulter og støt. Det kommer og går folk hele tiden, for er du først kommet inn kan du se filmen både en og flere ganger om du vil. Det som er problemet ofte er at du kommer inn midt i filmen. Man vet jo ikke alltid når filmen begynner. Det er bare å kjøpe seg en bilett og så gå inn. Når det kommer noe du har sett før, har du fått med deg hele sjovet.

 

Det var jo her borte jeg opplevde min første selvbetjente restaurant også. Det var jo litt spennende første gangen. Man hadde jo hørt om det. Man tok seg ett brett og gikk langs disken og plukket til seg det man hadde lyst på, både av mat og drikke. Betalte i kassa og fant seg ett bord for å få maten i seg. Jeg likte bedre den gamle metoden. Der man fikk menyen og kunne bestille det man ville ha etter at man hadde satt seg ved ett anvist bord. Det tok som regel mer tid, på den måten men det smakte så mye bedre.

 

"Striptease" var også populært i USA. Det var spesielle barer og nattklubber som kunne oppvarte med denne forlystelse. De hadde som regel ett litt opphøyd podiet som Stripperskene opptrådte

på. Dette var da synlig fra hele lokalet. Her kom de da inn fullt påkledt. Det ble spilt noe musikk til og så satte de igang med å ta av seg ett og ett plagg. Det hele ble ledsaget av mer eller mindre grasiøse bevegelser. Litt klapping og tilrop fra publikum hjalp også på  med å skjerpe både

grasiøsiteten og bevegelsene.  Etter hver minket det på tekstilene. Det siste som falt,  var BH en

En liten truse var som regel igjen. Noen utførte jo en del kunster også. De hadde noen korte bånd med en dusk i festet til puppene. Disse satte de i sirkulasjon, slik at de svingte rundt i full fart. De mest avanserte fikk de til å gå hver sin vei og,   Så var det de som kom nesten avkledt inn, men dekket seg med to store vifter av strutsefjær. De danset da rundt på senen til musikk samtidig som de beveget litt på disse viftene slik at deler av kroppen var synbar i korte øyeblikk

 

Sjauerne som kom ombord var mye av Italiensk opprinnelse. De snakket i alle fall Italiensk de fleste. De var jo sagt at hele havneområdet var dominert av den Italienske Mafia. Men det tok vi jo med en klype salt. For oss spilte det ingen rolle hvem som dominerte havne området.

Når vi var i rommene for å gjøre rent. Hendte det av og til at vi kunne finne ting som var stjålet av lasten og lagt til side. Så hadde de ikke fått det med seg eller glemt det. Var det store ting så ble det overlever til Styrmann. Småting som vi kunne putte i lomma, beholdt vi som suvenir.

 

Under hoveddekket var der noen kraftige U jernbjelker. Oppe på disse kunne det ofte ligge ting. Man kunne ikke se det nedenfra om der låg noe. Man måtte bruke en stige. Sjauerne la fra seg ting her. Så ble rommet losset videre og til slutt nådde de ikke opp til denne bjelken. Det var som regel første plassen vi undersøkt når vi kom ned i rommet.  

 

Vi feiret jul og nyttår på Østkysten før ferden gikk vider sydover. Hadde alle rede fått det varmere, for her i de Sydlige statene av USA var det fin temperatur. Bedre ble det da vi passert Florida og sør om Cuba med kurs for Panamakanalen. Etter den var det Vestkystens byer og så ble det kurs for Japan igjen. Denne gangen var det vinterlig i Japan og. Vi var i en by nokså langt nord og der var det til og med litt snø. Det var ett stykke fra der vi låg til selve byen. Måtte kjøre med tog for å komme dit. Jeg og en Kristiansander hadde tatt oss en tur på byen. Vi ble enig om å oppsøke ett Tehus for å få oss noe varmt i livet.

 

Det var som vanlig av med skoene ved inngangen og det var godt og varmt inne. Det var fyrt i ovnen under bordet så derfra kom det en god lunk. Etter at vi hadde fått både te og Sake, opptil flere ganger var oppbruddets time kommet. Vi skulle ta på oss skoen som vi satte av oss utforbi. Men der sto ingen sko. Vi trodde det var noen som skulle spille oss ett puss, men de ble like forbauset som vi da de forstod at skoene våre var vekk. Der ble en hel del prating. Vi forlangte skoene straks, ellers ville vi gå laus på både inventaret og huset og rive hele greia i stykker. Det endte med at eieren kom. Han bukket mange ganger og lurte på hva slags sko det var vi hadde hatt. Han Kristiansanderen hadde ett par Cowboy støvler med flotte mønstre på. Jeg hadde ett par vanlige brune sko. Så var det hvor mye disse skoene kostet. De regnet vi jo fort om fra Dollar til Yen. For begge parene var kjøpt nå siste tur i USA. Han fant frem lommeboka og betalte oss det vi hadde oppgitt. Tyveri var fortsatt nærmest uhørt i Japan.

 

Men vi var like sko løse vi for det.. Det endte med at vi fikk hvert sitt par med Japanske sandaler. Det var en liten bordbit med to klosser tvers over på undersiden. På oversiden var der en stropp som man kunne putte tærne i. Vi tok de på oss og trippet avgårde.

De rakk vel omtrent over halve fotsålen min. Det var snø ute og når vi gikk tippet tåen ned i snøen foran og helen nedi bak. Det ble jo etterhvert litt kaldt på tærne, men på toget fikk vi varmen i oss igjen. Vi var kledt for å være ute i dette været bort sett, fra  på beine. Det såg jo unektelig litt rart ut med sandaler som dekket bare litt av fotsålen, og lange frakker. På toget var der var mange som kikket litt rart på oss. Noen smilte jo ganske åpenlyst, og så var der  mange som kikket litt forsiktig på oss, pratet litt seg imellom og kniste og lo. Ja vi kom oss jo ombord igjen. Der også ble vi observert og det var mange kommentarer å høre. I fra, om vi hadde solgt skoa, blitt robbet  eller bestjålet.. Sko var ganske dyrt i Japan den gangen. Og mitt nummer fantes vel ikke i det hele tatt i hele Japan.

 

Denne gangen var vi innom Okinava også. Det var jo ett av de kjente steder fra Stillehavs krigen.

Det var kjempet desperat her for å erobre denne øya tilbake. Her var det nå stor Amerikansk flåtebase og flyplass.

 

Vi gjorde enda en Østentur før jeg  mønstret av i New York den 18.mai 1951.Hadde fått beskjed fra Styrmannsskolen i Ålesund om at jeg var kommet inn og  kunne begynne der til høsten. Jeg kunne derfor ikke ta sjansen på flere turer til Østen. Etter avmønstring tok jeg inn på det norske Sjømannshjemmet i Brooklyn. Det var ett ganske bra sted Huset var på 13 etasjer og det var beregnet på Norske Sjøfolk og andre nordmenn. Jeg betalte bare for å bo der. Mat skulle jeg holde selv. Man fikk som regel litt billigere mat på byen, enn hva det kostet her. Så var det å se seg rundt etter en båt da, som gikk over til Europa. Jeg var innom flere kontorer uten at det ble noe. På ett sted ble jeg tilbudt en elektriker jobb på en Panamabåt. Det kunne jeg selvfølgelig ikke ta. Etter en ukes tid var der en svensk båt som trengte folk. Den skulle over til Europa. Båten var ikke så stor, men den var stor nok til å krysse Atlanteren. Den hette m/s "Munin". Jeg ble påmønstret som lettmatros på den. Så jeg fikk jo til og med betalt for å komme meg hjem. 

Det var godt å være på hjemvei etter litt over en uke i New York.   Med ”Titania” var vi innom mange havner, det ble vel over 70 havneanløp i perioden og over 69.000 n. mil.

 

 

[Rolf]

M/S " M U N I N "        

Svensk båt over Atlanteren

 

Det var vel rundt den 27. Mai i 1951 jeg gikk ombord i denne svenske båten for å komme meg over til Europa. Med endel hyre så ville jeg ha nok til hjemreisen fra en Europeisk havn.

Det visste seg at vi var tre nordmenn som hadde fått  jobb på denne båten for å komme oss hjem. De øvrige matroser var spanske. Jeg ble satt på vakten til Styrmann. Den var fra 0400 - 0800.  I  0700 tiden kom Stuerten på broen og beklaget seg. Der var ingen kokk og han trengte hjelp i byssa. Styrmannen klødde seg litt i hodet. Så  spurte han om jeg kunne tenke meg å hjelpe stuerten i byssa. Det hadde jeg ikke noe imot. Vi var nå kommet ut i åpent farvann så styrmannen slo på selvstyringen Jeg tenkte at hvorfor ikke ha det varmt og godt i byssa. Det var enda litt kjølig i luften, og Stuerten var klar over at jeg var ingen kokk, men en matros som aldri hadde vært i byssa.

 

Det ble jo litt mer jobb enn hva jeg hadde tenkt i første omgang. Frokosten ble etter hvert helt og holdent overlatt til meg. Stuerten sa hva som skulle serveres og så måtte jeg stå for hele tilberedningen.

Dette gikk jo forholdsvis greitt. Det var jo det vanlige. Egg og bacon eller kokte egg. Det var blodpudding og bønner ja en omelett også en gang i blant. Så var det en dag Kapteinen skulle ha en "Biff tartar". Jeg var litt i villrede og sa at jeg hadde ikke peiling på hva dette var. Jo det var bare noe kjøttdeig med en eggeplomme i midten, sa Stuerten. Ja skal jeg male kjøttet da, spurte jeg. Nei, nei det skulle jeg hakke med kniven. Jeg var i frysa og fant noe kjøtt, fikk tint dette opp og så hakket jeg det med en kniv. Danderte det på ett stykke brød og satte ett halvt egg med en eggeplomme i midten. Det var Stuerten som serverte Kapteinen, men min Biff Tartar hadde ikke falt i smak. Stuerten spurte meg hvordan jeg hadde laget den, og det fikk han jo vite. Det visste seg at det var mer innviklet enn hva jeg hadde tenkt. Kjøttet skulle være fra ett spesielt stykke, og det skulle skrapes først så man fikk ut alle slintrer og annet seigt materiale. Så skulle det hakkes og danderes på ett stykke brød. Han laget selv disse etterpå.

Kaffen klokken 1500 var også helt og holdent mitt område. Det var jo ikke så stor servering, bare noe til kaffen. Det kunne være kjeks eller andre sorter av småkaker. Som  boller eller wienerbrød

 

Kapteinen var litt spesiell Jeg såg han ikke for hele turen. Etter som jeg forstod så var han visst

nokså  drikkfeldig. En natt hadde han skutt med pistol inne på sin lugar. Stuerten og Styrmannen

var oppe hos han om morgenen og fjernet både våpen og ammunisjon.

 

Det var Lissabon vi skulle til som første havn i Europa. Jeg ble med en Spansk matros iland om kvelden. Han var godt kjent og forsto jo språket her også. Han tok meg med til en plass han visste om. Det var som en familie restaurant. Der var dans og sang om kvelden. Det som ble danset var spanske nasjonal danser. Jeg bare såg på dette til å begynne med men så fikk han narret meg med. Det var sabla moro når man bare kom igang. Det var noe i likhet med norsk folkedans, men en helt annen rytme. Det var mye ringdans med mange ringer. det var en helt ny opplevelse for meg. Vi var der til det var slutt, ett godt stykke utpå natta.

 

Om morgenen ble jeg som vanlig purret for å lage frokost. Da jeg kom inn i byssa, var den kald.

Det var kullfyrt bysse og vakten skulle om natten påse at den var god og varm til frokost. Dagens meny var Stekt blodpudding. Jeg fikk omsider fyrt opp i byssa igjen, men noe stekt blodpudding ble det ikke til frokost. Den var vel knapt varm. Jeg sa ifra hva som var skjedd, så  det var nattvakten som måtte ta støyten for den blunderen. Blodpuddingen ble jo stekt etterhvert  så de som var forsinket til frokost, merket ingen ting. Fra Lissabon gikk ferden til Antwerpen . Der var min jobb som Kokk på en Svensk båt over. Min første og eneste jobb som kokk.

 

Jeg mønstret av i Antwerpen. Fikk utbetalt tilgodehavende, ca. en måneds hyre. Det var mer enn

nok til å komme seg hjem for. Fikk bilett med en liten Passasjerbåt som gikk til Stavanger.

m/s "Lyra", hette den. Jeg hadde en god del med bagasje, så jeg var litt spent når jeg kom til

Stavanger på hvordan det ville gå i tollen. Hadde en hel koffert full av fotoutstyr. Alt gikk greitt. det

var ingen vansker , da alt utstyret var brukt. Jeg dro til Oslo og var innom Banken og rederiet, før

jeg dro hjem til Røsok og Harøya.

Med ”Munin” ble det to havneanløp og  4.049 n. mil utseilt distanse

 

[Poseidon]

En herlig beretning som følges med stor interesse.
Jeg er mektig imponert over hans observasjonsevne og alle de små daglige detaljene som han klarer å få med  -  og gjengi med glimt i øyet.

Det er spesielt interessant ettersom jeg selv har vært innom på mange av stedene 20-30 år senere, med de endringene som har skjedd i mellomtiden.
Bare kjør på med mer, det leses med ettertanke og et smil i munnviken.

 

Redigert 22.Desember.2018 av Poseidon (see edit history)

[Raymond_J]

Fantastisk lesing! Er selv fra sjøfartsslekt, så dette er moro å lese! 

[Rolf]

 

M/S «Bowrio»

Del I

Seinere M/S «Nopal Branco»

Bygget i Beumount i 1942

Lengde 411,5 fot - DW. Tonn 8.000

I.hk. 4.150 - Fart 14 knop

https://www.sjohistorie.no/no/skip/4509/

 

                                   

 Den 8. september 1952 mønstret jeg på  m/s "Bowrio" som 3. Styrmann. Jeg var nå ferdig med Styrmannsskolen og hadde fått mitt sertifikat. Hadde tidligere blitt tilbudt en tankbåt  som jeg takket nei til. Hadde ingen erfaring fra tankfart så det ville bli for mye nytt på en gang.

Jeg dro fra Ålesund til Oslo med Buss til Åndalsnes og tog derfra til Oslo. Denne båten tilhørte Eivind Lorentzens rederi i Oslo. Og jeg var innom rederikontoret der for å hilse på og for å få billetter til den videre reise Jeg var også innom Den Amerikanske ambassade for å få visum til USA. Jeg skulle reise til New York for å ta båten der. Reisen skulle gå med fly. Jeg dro fra Fornebu neste morgen  til København. Der gikk jeg på flyet som skulle ta oss helt til USA. Var nede i Hamburg og Shannon i Irland. Før avgang fra Shannon var flyet fullt belagt, og siden de også skulle bunkre full ble all bagasje satt på vekta + alle passasjerer. de som hadde mye bagasje, måtte sette igjen noe for å unngå overvektig fly ved avgang. Bagasjen skulle komme etter med ett senere fly. Heldigvis fikk jeg med meg alt jeg hadde, det var bare en koffert. Vi mellomlandet på New Foundland. Det var en flyplass fra krigens dager som var der. Rullebanen var en slags ristverk. Det var store jernplater med huller i. Vi måtte ut av flyet når de skulle bunkre der

 

Det var ikke akkurat luksuriøse passasjerbekvemmeligheter de hadde der i oppholdsrommet. Det var disse typiske Amerikanske brakkene, bygd av en slags bølgeblikk og med  en halv rund fasong. Tak og vegger gikk i ett, med omtrent rette vegger og ett buet tak. Vi fikk jo kaffe der og der var sitteplass for alle. Det hele var opprinnelig beregnet på militære, så der var mye initialer risset i bord og stolplater. Herfra fløy vi så til New York. Jeg tok en taxi inn til byen og til kaien hvor båten låg. Det var bortimot en times kjøretur. Båten såg fin ut der den låg. Det var tre lasteluker på fordekk og to på akterdekket. Alle lugarer var i midtskips bygningen. Båten gikk for IFC line og hadde deres merke i skorsteinen. "Bow" i navnet var også deres. Der var flere norske båter som gikk for dette selskap. Farten var mellom Nord- og Syd Amerika. Jeg var jo ganske spent på hvordan dette skulle gå. Nå var jeg kommet helt til gangveien uten noe problemer, så jeg regnet med at det ville gå greitt videre og. Jeg ble anvist lugar. og så ble jeg vist rundt på båten av  1.styrmann. Vi var i messa , på broen og det var han som visste meg lugaren og. Jeg avleverte papirene til Kapteinen og han virket grei nok. Det var nå helt nye arbeidsoppgaver for meg. Jeg hadde jo som en liten peiling på hva de gikk ut på, men hadde bare sett det hele litt på avstand før. Det ble en ny form for førstereis dette her. Det er stor avstand mellom mannskapet og offiserene om bord og man kan ikke tilhøre på begge plasser, derfor blir det mye nytt å lære nå.

 

Dette var en såkalt «C 1 A» båt på 8000 tonn DW som var bygget i Beumount USA  i 1942 Det var en motorbåt med to Dieselmotorer  på til sammen 4150 HK som fremdriftsmaskineri. Den gjorde 14 knops fart. Hadde en propell og båten var 411,5 fot lang og 60,1 fot bred. Den hadde høyeste brannklasse, Så der var svært lite treverk i innredningen. På min lugar var det kun en trelist på Køy kanten. Skrivebord, dører og selve køyen med skuffer var av metall. Det var også kleskapet og en liten stol på lugaren. Selve lugaren var plassert i akterkant av midtskips overbygget  i høyde med broen. Her bodde jeg og Telegrafisten. Vi hadde felles bad og toalett.

 

Fordekket var nå mitt ansvarsområde under lasting og lossing. Jeg skulle se til at lasten ble stuet der  den skulle, at den ble godt stuet og behandlet på en  tilbørlig måte. Skulle den  avstemples var det også min jobb å finne ut av. Ellers var det å til se til at laste gearet, luker og tilbehør ikke forsvant eller ble ødelagt. Lukedekslene var litt spesielle på denne båten. Det var Pongtong luker som rakk over hele bredden på luken. Der var vel en 5 - 6 sånne pongtonger i hver luke. Disse måtte man bruke losse/laste gearet på å løfte av eller på. Der var ett "Skrev" ved hver luke som ble brukt til dette.  

Oppå disse pongtong lukene ble det lagt vanlige presenninger som ble festet med jern og kiler for at det hele skulle bli ordentlig tett. Der var 2 til 3 pressenninger oppå hverandre på hver luke.

 

Ved ankomst og avgang, var det min jobb å være på broen. Da skulle jeg være der sammens med Kapteinen, Losen og en rormann. Jobben besto  bl. a. i å passe maskintelegrafen . Når losen ga en ordre om fartsendring,  så gjentok jeg den og utførte oppdraget. Satte telegrafen på den oppgitte hastighet og ventet på svaret fra maskinen, det kom som regel umiddelbart.

Der var fire trinn forover og fire akterover. Det var Dead Slow, Slow. Half og Full fart, foruten Stop, Stand by og Well i maskinen på telegrafen.

Når jeg hadde slått ett eller annet på telegrafen og dette var oppfattet i maskinen. Svarte de derfra med å sette telegrafen på det samme i maskinen. Da sto de to pilene over hinannen. Så skulle jeg følge med i det som skjedde. Påse at rormannen utførte det som losen ga ordre om. Gi beskjeder i høytalerne forut og akter. jeg skulle og notere klokkesletter i Journalen. Ja først noterte jeg det på en kladd. Når vi var kommet klar av både los og annet, ble det tid å notere i Journalen. Ved ankomst og avgang var 1.styrmann på bakken og 2. styrmann akterut. Deksbesetningen var fordelt på disse to steder. Der var telefon forbindelse med Bakken og  Poopen

 

I sjøen etter at vaktene var satt hadde jeg vakt fra  0800 - 1200 og fra 2000 - 2400 Da var det å passe på at skipet holdt seg der det var beregnet at det skulle gå. Ta peilinger av fyr og finne ut skipets posisjon og avstand fra land. Notere kursforandringer og peilinger i journalen, samt vær og vind, barometerstand og temperatur. Loggen ble også notert ved kursforandringer og på slutten av hver vakt. Det var han som løste av rormann/utkik som hadde med logg visnende. Så var det å passe på  at man holdt seg unna møtende eller kryssende trafikk. Om dagen var man alene på broen, vaktene jobbet som regel på dekk. Skulle man ha tak i vakten brukte man fløyten, en såkalt dommerfløyte. Ett langt signal, da skulle vakten komme på broen. To på hinannen følgende signal, da skulle vakten lese av loggen og komme med avlest tall på broen. Så var det å si ifra til Kapteinen dersom det var noe man tvilte på. Solhøyden tok man kl. 0800 om formiddagen, rett etter at man var kommet på vakt og  kl 1200 middag når solen sto i Meridianen. Det vil si når den var på sitt høyeste.

 

Da fikk man direkte bredden  man befant  seg på. Var man  i nærheten av land var ikke dette nødvendig.  Å pusse messingen på broa så den holdt seg blank og fin, var også ett av mine oppdrag. Ellers så var det masse nytt som man skulle sette seg inni. For en gang skulle man videre også. Om ettermiddagen tok 2. styrmann soloppservasjoner  og etter solnedgang om kvelden og ofte før soloppgang om morgenen, tok 1.styrmann Stjerne observasjoner. Dette var jo bare når vi befant oss i åpent farvann

 

Båten hadde bare 2 sett doble bommer i toer luken. Der var også Tungløft bommen. Den kunne løfte 50 tonn. I hver luke var der ett dekk foruten Hoveddekket. Elektriske winsher til alle bommer og med alle releer plassert i maste husene. Livbåtene 2 stykker var plassert i akterkant av midtskips huset

På broen var der foruten det vanlige magnet kompass og treratt, også Gyrokompass med peilekompass på hver broving. Der var også selvstyring og Radar.

 

Messeforholdene var også annerledes enn det jeg var vant med før. Det var en helt annen atmosfære i offisersmessen  sammenlignet med en mannskaps messe. Hele stilen var noe annet, man kom liksom inn i en annen verden. Det var mer dannet og høflig. Man gikk ikke inn der i bar overkropp, eller skitten og fæl. Måltidene var mer rolige og man kunne prate uten å bruke de store bokstaver. Jeg brukte nok noe tid for å komme inn i miljøet. Gikk forsiktig fram for ikke å tråkke for mye i salaten. Det var imidlertid greie folk så jeg kom fort overens med de. De fleste var innstilt på å hjelpe en nybegynner. Først når man hadde vist hva man sto for, i form av dyktighet og kunnskaper. Ble man enten godtatt eller vraket. Å seile under falsk flagg, ble aldri godtatt.

 

Det ble mindre fritid under land nå.  Det var kun annenhver  kveld man var fri dersom det ikke var lasting eller lossing som foregikk, var det stopptørn. Stopptørn var  nærmest en sovende vakt

Man måtte være ombord, og så skulle man se til at lysene ble tendt, flagget tatt ned og at vaktmannen var på plass. Det var en av dekksbesetningen som var vaktmann. Han måtte holde seg våken hele natten og purre folkene om morgenen. Det var både bysse folkene offiserene og mannskapet. Han sa også fra om natten dersom han trengt hjelp til trosser eller annet. Etter en slik vakt hadde han fri om dagen og kunne sove litt eller gå i land en tur. Der var også en i maskinen som hadde vakt. Han passet på hjelpemotorene og alt som sveiv i maskinrommet.

Stopptørn var fra  1700 til dagen etter kl 0700. Dette hadde man en liten godtgjørelse for, men det  var bare en symbolsk betaling, og hadde ingenting med overtid å gjøre. Det var noe som hørte med til jobben. Var man ute og gjorde noe som strakte seg over to timer. Fikk man overtid for de timene. Småjobber under 2 timer fikk man ingenting for.

 

1.styrmann var jo mye på dekk sammens med meg i begynnelsen. Han forklarte alt jeg spurte om og mere til. 2.styrmann var jo også rutinert , men han hadde sin jobb på akterdekk. Som regel ble der tid til å holde kontakten , men noen ganger var det mye flying opp og ned i romma.

 

Jeg måtte skaffe meg uniform også nå. Det var riktig sted for dette i New York. Her kunne de skaffe det meste. En del forretninger var spesialister på den slags. De hadde nærmest halvfabrikat

av uniformer og slike ting. Det var å få en som passet noenlunde, resten ordnet de etter at den var prøvet. De sydde også på de nødvendige distinksjoner. Selve uniformen ble ikke så mye brukt. Det var luen som var det viktigste. Kaki klær uten distinksjoner ble mye brukt. Luen var for at de fra land skulle se at man var en av offiserene ombord, og ikke en av sjauerne. Det var også for at formenn fra land skulle vite hvem de skulle snakke til.

Det ble ikke tid til så mye landgang nå, var fri bare annenhver kveld så utelivet ble forandret. Selv stedene man  besøkte,  ble også litt forskjellig. Det ble som regel litt bedre steder enn tidligere, selv om man også var innom noen av de kjente steder fra matrostiden.

 

Linjen som  skipet trafikkerte, var fra Montreal i nord til Buenos Aires i syd. Var også innom Halifax

så var det Boston, New York. Philadelphia og Baltimore før man la ut på den lange ferden til Syd Amerika. Der begynte vi  med San Salvador (Bahia). Det var sagt om den byen at den hadde en kirke for hver dag i året. Det såg ikke ut til å hjelpe den noe særlig. Der var mye elendighet og man burde helst holde godt på det man hadde der. Det var også sagt at det var en av de fattigste byer i Brasil. Med mye fattigdom og elendighet. Det såg også ut til å stemme.  Så fortsatte vi til  Rio De Janeiro. Det var jo storbyen i Brasil, Med sukkertoppen og Kristusstatuen på det høyeste fjellet. Der var også Copa Cabana,  den store sandstranden og mye mer. Så gikk ferden til Santos. Dette var nærmeste havneby til Hovedstaden Brasilia som låg ett stykke inni landet. Her ble det losset og lastet mye last hver  tur. Paranagua, Angra dos Reis og Porto Alegre var noen mindre steder i Brasil som vi var innom flere ganger. Montevideo var den neste byen. Den ligger i utløpet av  La Plata elven. Det er den største elven der sør. Buenos Aires ligger litt lengre oppe i elven og var endepunktet for vår ferd sydover. Her låg vi som regel i flere dager og fikk god tid til å se oss rundt.

 

Canada var nytt område for meg. Her var det stengt på vinterstid for skipstrafikk. Men etter at isen var forsvunnet fra St. Lawrence bukten, ble ruten forlenget til Montreal. Det var jo innfallsporten til "Lakene" her. Det var her slusene låg for de båter som skulle opp i de store innsjøer. Jeg har aldri vært der oppe. Kom ikke lengre opp enn til Montreal. Båtene jeg var på var for store for slusene. Der var mye industri langs elven oppover, vi passerte Quebec på veien oppover  Der var vi også innom , og der var flere små og store industri steder. Var det tidlig i sesongen, kunne vi også møte ett og annet isfjell ute i selve bukten. Posisjonen på disse ble jo angitt over radioen, for  alle som kunne være til fare for skipsfarten.  

Språket her var jo mest engelsk, men det ble også brukt en del fransk. Det var ellers tydelig at de ikke var amerikanere. De var ikke så brautende og skrytende som amerikanerne. Med amerikaner

så mener jeg en fra USA. Her var mindre islett av svart også enn i USA.

 

Syd Amerika var også nytt område for meg. Brasil, Uruguay og Argentina var jo alle,  deler av det såkalte "Latin Amerika" Det passet  ikke bare til språkdrakten, men til folkelynne og. Det var for oss nord - boere samme forskjell som om vi kom til syd Europa. Folk var mer impulsiv. De gråt og lo, når vi bare bevarte masken  og kanskje trakk litt på skuldrene. Dette var mest utbredt i Brasil. Her var det også mye blanding av forskjellige raser og folkeslag. Her var jo indianere, svarte og hvite,

som var helt rene. Men så hadde man også en blanding av alle disse. Det var i alle fargevarianter.

Her var det ingen rasediskriminering. Alle såg ut til å bli godtatt. Da var det nok litt annerledes i Argentina. Der var det heller ingen rasediskriminering offisielt, Men der var ikke den sammen- blanding som i Brasil. Det var mer rene indianere og Adelsstanden som var Spansk ættet. Svart var

mer skjelden her.

I USA hadde man den store raseforskjellen. Det var mange steder som var tydelig merket med

"White Only"

 

Rio de Janeiro var storbyen i Brasil. Det første man la merke til når man nærmet seg, var den store Kristusstatuen på en av de høyeste fjelltopper. Den var flombelyst om natten, så den virket som ett fyr. Den var av anseelig størrelse, så den var tydelig å se om dagen også. Ett annet landemerke var Sukkertoppen ved innseilingen. En fjelltopp som var formet som en kjegle. Den kom nesten rett utav sjøen. Der var svært lite land rundt den, så det såg ut som en Sukkertopp som sto på vannet.   

Etter å ha passert Sukkertoppen fikk man øye på den svære sandstranden. Copa Cabana hette den. Det var hvit sand den besto av så den var lett synlig. Rett opp forbi stranda var der anlagt en Strand promenade. Den var bro lagt med steiner som var lagt i forskjellige mønster. Der var også ett slags rekkverk på begge sider som også var opp murt av stein, med mange benker og sitteplasser langs rekkverket. På landsiden av denne Promenaden voks der Palmer. Disse kastet skygge på en del av sitteplassene. Videre var der en bred vei for bil trafikk i begge retninger, før det kom ett bredt fortau og husrekke. Men da var vi jo allerede kommet ett godt stykke fra stranden.

Her på denne stranden krydde det av folk, men det var ikke vanskelig å finne seg ett sted å slå seg ned. Stranden var så stor at der var plass til alle. Den gang i 1952 – 1953 var der i allefall plass

I Rio var der en felles Norsk / Svensk sjømanns kirke og Velferdssenter. Det var i en av byens store bygninger høyt oppe i etasjene. Der kunne man også få seg ett glass øl om man ville. Men der var som vanlig på slike steder, kaffe og gode vafler.

 

Hovedgatene i Rio var som regel ryddig og rene og noen av dem var av anselig bredde. Men man

skulle ofte ikke langt ut av de store gatene før elendigheten begynte å vise seg. Det ble mer søppel i gatene. De ble smaler og mer forfalne hus.  Ja oppe i åsen opp forbi selve byen var det store slumkvarter. Det var nærmest skur de bodde i og kloakken gikk i åpne grøfter. Her var det masse barn i alle aldre og fra nakne til utspjåkede som dukker.  Søppel av alle slag, foruten hunder av alle  slags blandinger. Nede i byen var det også en del foretaksomme barn. Der var mange som ville pusse sko. De hadde en liten trekasse som de hadde utstyret sitt i. Når de pusset skoene, satte man beinet oppå denne kassen og så satte de igang. Det var fort og effektivt. Skoene ble blanke og fine. Når de var ferdig med første skoen, kakket de i trekassen med børsten som tegn på at du skulle bytte. Andre gikk rundt med noen småting som de forsøkte å selge, mens andre bare tigget.  

 

Der var som regel mye båter i Rio, så det hendte at vi måtte vente ute på reia før vi kom til lands.

Da kom myndighetene ut med båt og innklareringen foregikk her. Tollerne var til dels nokså grundige og gikk over hele båten. Det hendte at der var noen som hadde litt for mye sigaretter. Så var der noen som hadde Nylonstrømper med fra USA Nylon dameundertøy sto også høyt i kurs.

Fant tollerne dette så tok de det med seg. Det ble vel puttet i egen lomme, vil jeg tro. Det som man betalte 1 Dollar for i USA av nylonsaker, fikk man 5 dollar igjen for her. Det var lett å hjemme også, da det tok liten plass. 

Å gå på kino her, hadde man lite utbytte av. Filmene var intalt på Portugisisk, så det var lite man fikk med seg av dette. Det hendte at der var Film på, den såkalte Sjømanns kirken. Der var de på originalspråket. og da forstod man det meste.

 

Santos var by nr. 1 for oss i Brazil. Det var ingen stor by, men her var som regel mye last som skulle i land og med herfra. Det var spesielt kaffe som ble skipet ut her. Havnen var ganske effektiv og den låg ett stykke fra selve byen. Det var dessuten mye av lasten som gikk iland her som skulle til Brasilia som var hovedstaden. Når vi skulle til byen var det å ta trikken. Den gikk fra havnen her og inn til byen. Det samme var det når vi skulle ombord igjen. Vi tok som regel trikken. Det var åpne vogner, uten vinduer i så det var som regel litt luftig, men det var bare fint for varmen her kunne være litt over det helt behagelige. Inne i selve byen var det ikke så svært mye å gå på. Der var noen barer, kaffehus og restauranter, foruten noen nattklubber med dans og underholdning. Butikker var her nok av for den som skulle handle. Men det var enda bedre i Rio. Det var som regel her i Santos vi låg lengst , Her tok vi inn mest last også. Vi tok også last til Buenos Aires med herfra. En tur hadde vi 37.000

Bananbunter med som dekkslast. De ble plassert oppå lastelukene.

 

Buenos Aires låg ett stykke oppe i elven La Plata. For å komme inn i havna måtte man inn i sluser.

Hele havnebassenget var derfor på ett stabilt vannivå . Vannstanden i elva kunne variere en del.

Her tok det også sin tid med inn klarering og smøring av tollere og andre myndigheter før man var klar til lossing og lasting. Smøringen besto som regel av sigaretter og drikkevarer av ett eller annet slag. Her var ett konsentrert havneområde med plass til mange båter. Argentina og hele Sør Amerika fikk jo ett oppsving under krigen. De var jo skånet for selve krigen og all dens elendighet. Men de slo seg opp på å levere sin produkter til de krigførende land. Her i Argentina ble det også bygget opp en del industri for produksjon av verktøy og redskaper av forskjellig slag. Dette viste seg å ikke holde mål etter at krigen var over og verden for øvrig ble omstilt fra krigsproduksjon til fredelige formål. Det var jo hovedsakelig matvarer av mange slag, de leverte til verden under krigen. Industriproduksjonen var mer til eget forbruk, når de ikke lenger fikk fra sine tidligere leverandører. Argentina var ett velregulert land med det meste av det man trengte til dagens behov. Her var ingen direkte fattigdom å se. Rent og pent på de fleste steder. Her var enda litt restriksjoner fra krigens dager. For å kunne eksportere mest mulig kjøttvarer til utlandet, vart det innført en kjøtt løs dag for uken her i Argentina. Det varte fortsatt. Men når de her snakket om kjøtt, så var det såkalt oksekjøtt. Så på den kjøtt løse dagen kunne de spise så mye Kylling og andre fugler som de ville. samt fårekjøtt.  Det ble ikke regnet som kjøtt her nede.

 

Avenida de Julio var hoved streeten her i byen. Det var selve paradegaten. Det er den bredeste gate jeg har sett. Der var fortauer som var bredere enn vanlige gater, alleer med trær og så var der kjørebaner  for en masse biler, som der ikke var så mye av. Rundt dette område låg selve senteret av byen. Her var store kinoer, restauranter og butikker av alle slag. Det var på en måte en Europeisk by, samtidig som den var litt annerledes. Det var jo hit vi gikk når vi skulle spise ett godt måltid. Her var jo det biff,  i en eller annen form. Det var noe de kaldte "Biff de Lomo" som vi spiste mye av.

Dette var ett stort stykke kjøtt eller biff med 2 speilegg oppå. Så var der litt grønsaker ved siden av. Dette ble servert på ett avlangt serveringsfat. En vanlig tallerken ville bli for liten. Biffen ville gå utenfor kanten. Så var der ett par store rundstykker til og selvfølgelig litt av husets vin. Det var ikke alle ganger vi greidde å spise opp alt sammen, selv om vi som regel tok oss god tid. Ja det smakte nydelig og biffen var mør og fin.

 

+++

 

Fortsettes...

[Bjørn Løvjomås]

Utrolig spennende. Venter mer på fortsettelse her en på julenissen.. ?

[navid]

Du verden for en god historieforteller. 

[Rolf]

@Bjørn Løvjomås  Som vi venter på oppdateringer fra dine henteturer....

 

Men takk til alle for hyggelige tilbakemeldinger, det blir satt pris på.

 

 

Redigert 23.Desember.2018 av Rolf (see edit history)

[BØstrøm]

(Rene julekalenderen...

 

[BØstrøm]

Nå overgår Rolf snart boken jeg har distribuert. Fantastisk lesing for meg ihvertfall. Har lagt en forespørsel til forumseier, om ikke dette kan få plass i dokumentarkiv. Svar lar vente på seg, men jeg legger gladelig boken til min far inn. Er tom for bøker nå dessverre, og håper jeg slipper flere bestillinger.