Førstereis på langfart - opplevelser og dagligliv ombord i 1949.

[BØstrøm]

Jeg hadde ett lite innledende samarbeid med Michelet, og prøvde å hjelpe faren min med utgivelsen. Tildels var Michelet veldig opptatt med egne skriverier. Og tildels mislikte faren min Michelets rolle som Rabulist. Gav Michelet boken for ett drøyt år siden, etter samtale på Støtvig Hotell, hvor jeg møtte ham noen ganger. Jeg fortalte at faren min syntes han hadde vært en rabulist, hvorpå Michelet bekreftende fortalte at det hadde min far helt rett i. Så prøvde jeg å bagatellisere og problematisere at faren min mønstret under Nortraship, og i ettertid ble hedret som krigsseiler. Min far mønstret rundt 03. August, da Tyskerene hadde kapitulert, og han var fylt 18 år. 

 

Ifølge Michelet hadde kapt. Johansen alt på sitt tørre. Japan hadde ikke kapitulert enda.....

[Erik]

Ja, dette var kjekt !

Klar for nytt kapitel nå...

[Rolf]

m/s "B E N F R U I T "

Del II

 

Bygget ved Oskarshavn i Sverige 1948  klasse ¤ 1A1

Lengde O.A.  342 fot  - 104,24 meter.

Bredde  47,20 fot - 14,39 meter. Dypgående til sommermerke  6,27 m. 

Fribord 2,77 meter.

Gross tonnage. 3209,34  Net tonnage  1807,92  Total DW  2960 tonn

Maskineriet var B&W  4200 i Hk , 10 sylindrer.  Enkelt virkende

Skipet hadde 4 luker og  8 bommer  samt 4 lasteporter på hver side

2 forut  og 2 akterut.

Anker og Kjetting:  Der var 230 meter med kjetting i hvert anker . 

Vekt av anker 2496 kg.

Redningsmateriell besto av 2 livbåter på 49 og 46 personer. 2 flåter på 22 og 16 personer 8 livbøyer 46 redningsvester . Bemanningen var på 35 og i tillegg kunne der være 8 passasjerer.

På fordekk var der tre dekk i hver luke. På akterdekk bare ett dekk i hver luke, men i undre rom var det ett ribbedekk beregnet for fruktfart. Total kapasitet av lasterom var 170.560  CBFT.

Skipet var en kombinert Kjøle - Frysebåt  ned til minus 10 grader

 https://www.sjohistorie.no/no/skip/3144/

 

 

Vi fikk omsider beskjed om at lossehavn ble Rotterdam. Gudveig skulle komme ned der og hun hadde også fått lov til å bli med en stund. Det visste seg at hun reiste sammens med Kona til Kapteinen nedover. De hadde måttes på flyplassen og satt sammen på flyet.  De hadde jo pratet sammen og Gudveig fortalte henne at vi skulle gifte oss i Rotterdam. Gudveig kom ombord og planer ble lagt. Vi hadde tenkt oss en tur på Konsulatet for en vielse i all stillhet. Deretter en tur på byen, men dette ble det forandringer på

 

Da Kapteinen fikk historien av sin kone, satte de igang og arrangere festligheter. Han ordnet med vielse i kirken, etter at vi hadde vært på Konsulatet. Samt stort kalas ombord. Han spurte jo om det var i orden og det svarte jeg selvfølgelig ja til. Han nevnte også at det ville nok koste litt, men det hadde jeg vel råd til. Jeg trodde da det. Men han trodde at det meste ville bli dekket av Rederiet. Der låg også en annen av rederiets båter i Rotterdam. Det var m/t "Benoil" som vi begge hadde mange kjente ombord på. Mange derfra ble også invitert. Rederen og frue var også der nede for å se til båtene. De var også med på festligheten. Det var vel en 30 - 40 gjester

Selve den juridiske vielsen ble foretatt på Konsulatet. I kirken var vi gjennom hele ritualet med

Bryllupsmarsj og vielse, men den er ikke juridisk bindende Men seremonien og det hele satte jo

spiss på dagen. Dette foregikk altså den 14.09.1957 

 

Det jeg husker best fra bryllupsdagen er jo selve festen ombord, med de mange kjente

ansikter. Så var der en episode rett før vielsen som også sitter i minnet. Vi stod og ventet på signal i ett eller annet kontor for å gå inn i kirken. Der kom også noen forsinkede gjeste, mens vi stod der. Men endelig kom klarsignalet. Vi løp over gårdsplassen i full fart. Det regnet nemlig en del og vi ville ikke bli for våt. Jeg var først og rev opp kirkedøren i full fart og der stod vi da inne i kirken. Vi trodde jo at der var en liten gang før selve kirken, men det var det altså ikke.

Der sto vi da litt forskrekket og litt våt i ansiktet. Det var bare å samle seg litt og fortsette oppover

kirkegulvet. Bryllupsmarsjen var allerede igang, folk reiste seg og vi tok hverandre pent i armen

og gikk opp til stolene som ventet. Senere fikk vi høre at organisten hadde begynt på  bryllups-

marsjen 2 ganger før, da noe forsinkede gjester kom inn.

 

Bruden hadde på seg en stilig kjole i sølvgrått med en del stener sydd på  Brudgommen hadde en vanlig mørk dress  Det var en Gudveig hadde med  og som var sendt  til henne fra Røsok.

Min mor fortalte senere at hun hadde grått noen tårer mens hun pakket den dressen og sendte den til Gudveig i Kristiansand. 

 

Gudveig etablerte seg på lugaren. Hun hadde jo med seg det nødvendige av tøy m.m. som måtte til for en tid ombord. Der var nok plass til oss begge. Men hverdagen kom jo etterhvert. Vi skulle nå over til West India og laste bananer. Det ble mye jobbing i romma. Alle bananstøttene skulle settes opp. Det var en stund siden de hadde vært oppsatt, så mange av festepunktene både oppe og nede var vekk. Dekksgjengen ble delt i to med tømmermannen som fagmann for trearbeidet i den ene gjeng, og en fingerferdig matros skulle ta seg av trearbeidet i den andre gjengen.

Selve støttene var laget av 4 bord som var spikret sammen til en søyle. Alle støttene og Bingebord var merket og støttene var akkurat lengden fra dekket over til dørken. På sidene av støtten var der huller i bordene for bingfjølene. Det var 4 bingfjøler i høyden. Under dekket var der festet en firkantet klosse som passet akkurat inn i firkanten på støtten. I bunnen var der ett spor som støtten ble satt inni og så ble de holdt på plass av bing fjølene. Kom alt på riktig plass var det tilpasset akkurat på lengden og høyden. 

 

Det første som måtte gjøres var å rengjøre rommene. Alt tralverket måtte løftes opp og det måtte feies under det. Det var også viktig nå at det kom på riktig plass, for festene for bing støttene for bananfarten måtte passe. Det som var under dekk måtte passe med det som var i bunn. Der de mangle var der merker etter de gamle, samt ett nummer og der var nummer, både på støttene og bing fjølene

Det var ett helt puslespill å få alt på plass. Det som tok lengst tid var allikevel reparasjonene. De som satte opp støtter og bingfjøler kunne gjøre dette fortløpende. Tømmermennene kom etter og ordnet det øvrige. Etter at alt var på plass og reparasjoner utført, ble det nye treverket malt. Alt i romma var malt lysegrått. Alle dekk var nå oppdelt i små binger på ca. 3 x 2 m  I det største rommet som var luke 2. Var der 40 binger i bunn. Så var de der to dekk med 32 binger og det øverste hadde 20 binger. Vi var nå klar for lasting. Men det var alltid inspeksjon av romma før lastingen tok til. Romma skulle også nedkjøles. Kjøleanlegget ble startet opp ett par dager før ankomst slik at alt var nedkjølt til ønsket temperatur. 

 

Vi var nå på vei mot West India og den fransk dominerte øya Guadeloupe. Der skulle vi laste bananer for Frankrike. Bananene ble laste med Transportbelter som var satt opp fra kaien til våre sideporter. Ved enden av transportbelte i porten, stod det to mann og tok imot. Så var det mange mann  i rommet som gikk som et forlenget transportbånd videre innover i rommet. Det ble begynt lengst unna  sideporten og etterhvert som en binge var full, ble bing fjølene satt i. Bananene ble plassert stående i tre høyder. I det underste rommet ble det brukt en renne som de sendte bananene dit ned på. Det var bare i de to øverste dekk der var sideporter. det var mye folk engasjert i lastingen og bananene kom ombord i en stadig strøm. En viss kontroll av bananene måtte vi også foreta. Dette for å se om det var noen som var for langt kommet, slik at det var fare for at de ville modne på turen til Europa. De skulle være grønne og uten flekker når vi kom fram til losseplass. Omsider ble det stopp og da var det omtrent fullt over alt. Vi stengte igjen sideportene og startet opp nedkjølingen av bananene. Gikk fra kaien og satte kurs for Frankrike.

 

 

Det visste seg imidlertid at kjølingen ikke fungerte som den skulle. Temperaturene kom ikke ned, de heller steg litt. Jeg hadde jo null erfaring i dette så det eneste jeg kunne gjøre var å registrere temperaturene i romma, høre på hva de andre mente om saken og håpe at der ble en løsning på det hele. Det var de første dagene en viss form for optimisme, men når det ikke ble noe løsning på det minket jo den etterhvert. Jeg var på inspeksjon i romma. Det besto i å gå inn fra sidegangen og inn i selve rommet. Man måtte krype oppe på banan lasten. Der ver alltid ett tomrom der for lasten gikk ikke helt oppunder dekk. Så hadde man en lommelykt til å lyse med. Der var enkelte lyspunkt, men de var for det meste plassert ute i gangene. Så var det da å se om der var noen bunter som var begynt å bli gul. Det var ett dårlig tegn. Og disse buntene måtte fjernes. Var det en eller to bunter, behøvde ikke det å bety noe. Det vart bare noen fine bananer på oss, men som regel hadde vi en del bunter hengende. 

Problemet med kjølingen fortsatte. Stemningen i Salongen sank for hver dag. Etter hver inspeksjon i romme ble det mer og mer gule bananer. Det var nå så mye at de ble dumpet overbord. De fleste var mett på bananer. Spesielt vi som hadde vært i romma og jobbet med å få de ut. Måtte åpne mye på friskluftinntaket for å få ut gassen som nå begynte å bli merkbar der nede. Så begynte temperaturen å gå ned. De hadde funnet en del lekkasjer og fått tettet disse. Men nå var det også lite Freon 12 igjen så det ble redusert kapasitet på grunn av det. Nå måtte vi få ut det som var modent. Hele dekksgjengen var nede i romma. Vi åpnet sideporten og dumpet de i havet. Der var mye som var modent og det var en hel jobb å sortere ut. Det viste seg at var der en moden bananbunt  ble stående igjen, ville der om en stund være 4 - 5 modne rundt den  om kort tid. Det var alle rundt den ene som smittet. Det var gassen som den utskilte som fikk de andre til å modnes. Vi kjørte nå på med mye friskluft  for å holde romma gassfri. Det var vel ingen av de som var ombord som egentlig var noen eksperter på frakting av bananer. Den dagen vi hadde jobbet i romma alle sammen slik at vi hadde, lukten ,smaken og alt som hette bananer langt opp i halsen. Hva annet ble serverte av Stuerten som dessert til Middag, jo riktig det var bananer.  Ja det var mildt sagt en fornærmelse. Det hele var jo så bort i natta at det ble bare en stor latter av det. 

Det var nesten bare byssefolkene som ikke hadde vært i romma og jobbet. Alle andre hadde slitt for å berge stumpene av lasten. Både assurandører, rederi og befrakter var underrettet om at lasten var beskadiget. 

 

Vi kom frem til losseplass og en del av bananene var vel egnet til salg i butikker, men mye av lasten ble losset som søppel og kjørt rett på fyllingen. Det var sagt at noe ble benyttet til såpeproduksjon. Vi ble ferdig med havneoppholdet og kom oss ut i rom sjø igjen. Det luktet enda banan i romma. Det måtte vaskes en del der nede for under lossingen var der mye som ble klemt og tråkket på slik at det klistret seg til treverket. Det var en hel jobb med å rengjøre. Viftene ble kjørt for lufting og etterhvert forsvant mesteparten av duften.

 

Vi var atter på vei mot Westindien og de franske øyer. Denne gang var det Martinique  som var målet. Og lasten vi skulle ha var Bananer. Vi var selvfølgelig spente på hvordan det ville gå denne gangen, men alt såg ut til å virke tilfredsstillende så vi var optimistiske. Lastingen gikk på samme måte som førstegang. og etterhvert kom lasten inn. 

 

Gudveig var en tur iland sammens med noen andre. Det var ikke store plassen. men det var jo litt eksotisk. Det var åpne kloakker i gatene eller veiene. Husene var mye skur og rønner. Men folkene virket glade og fornøyde. Vi kom vel avgårde, og denne gangen kom temperaturene ned som normalt. Det var en lette for alle og stemningen var straks bedre i salongen. Ett skår i gleden var 2 blindpassasjerer som ble oppdaget ombord. De ble jo satt i arbeid og låg fremme i stores rommet om natten. Vi håpet at de ikke skulle bli til noe bryderi i Frankrike. Vi skulle kanskje tilbake til Westindien enda en tur.

 

Det ble jo kontroll av lasten denne gangen også, men alt såg fint ut. Det ble heller ikke noe problem med blindpassasjerene. De var egentlig franske statsborgere så de ble tatt iland uten noe problem. Lasten var helt topp og alt var bare glede. Vi trodde jo at nå kunne vi å frakte bananer også.

 

Under oppholdet her i Frankrike, Dieppe. Fikk vi noen dager på verksted. Her snakket de bare fransk så vi hadde en tolk som kunne litt engelsk som hjelper. Uten det hadde det vært store problemer. Det var maskinproblemer og litt med fryseanlegget som skulle fikses.

Stuerten og kona, 2. maskinisten og Gudveig og jeg, fikk lyst på en tur til Paris. Det var jo ikke så langt unna. Skipshandleren ordnet opp for oss. Han bestilte Hotell, togbillett og Bilett til en helaften på  "Lido" på Champs Elysees, Paris. Dette kostet jo ikke all verden så vi mente at det var verd summen. Vi kjørte avgårde med ett hurtigtog som ikke hadde så mange stopp og som heller ikke brukte så lang tid. Vi kom jo frem til Paris. Tok Taxi fra stasjonen til Hotellet. Der ordnet vi oss for kveldens Kabaretforestilling på "Lido". Når tiden var kommet tok vi en taxi dit og ble sluppet inn. Det var ett svært lokale, med masse border over det hele. Vi ble anvist vårt bord til 5 personer. I biletten var det inkludert en tre retters middag, men drikkevarene var ikke inkludert.

Vi fikk jo vin som passet til det vi spiste og måltidet i seg selv var helt topp. Forestillingen begynte også og det var en enorm sene det foregikk på. Der var en masse opptredener. Fra noen som gikk på skøyter, en masse badenymfer med fossefall og store svømmebasseng. Der var ride oppvisning, foruten tryllekunstnere og en mengde andre ting. Innimellom var det balletten som opptrådte. Den var jo verdensberømt. Ja det var vel alt det andre også. Dette var det stedet hvor alle kjendiser var møtt frem ved premierer og oppsett av nye revyer. For oss var det jo en opplevelse, så stor at vi sikkert satt og måpte enkelte ganger. Vi glemte i alle fall å spise. Etter flere timers show var forestillingen slutt. Men vi syntes det var for tidlig å ta kvelden enda. Vi ville en tur på byen eller nærmere bestemt på Montmartre. Derfor tok vi en taxi og havnet der. Vi gikk inn på ett sted der, med orkester dans og litt cabaret. Fikk ett bord og en magnum flaske med Champagne. Der danset vi og sto i til den lyse morgen. Vi ble til slutt alene der med orkestret og betjeningen så vi fikk de til å spille gammel reinlender og slike ting også. 

 

Så var det morgen og livet i gaten tok til igjen. På vei til Hotellet som ikke låg så langt unna var vi innom ett bakeri og kjøpte noen lange franskbrød som vi spiste på vei til hotellet. Etter at vi nesten var kommet til ro, banket det på døren. Det var 2. maskinisten som var litt oppskjørtet. Det var en dame som absolutt ville inn på rommet hans. Han lurte på om vi hadde noen plass han kunne ligge,

Nei det hadde vi ikke. Det hele ordnet seg så han slapp å dele seng med noen. Rundt 1100 var vi på beina igjen. Da skulle vi ut å se på severdighetene i første rekke Eiffeltårnet. Vi kom frem til det og kjørte helt til topps. Alt såg jo fint ut til å begynne med. Vi stoppet på en avsats ett godt stykke opp og kikket oss rundt der. Så tok vi heisen derfra og til Toppen. Det var en litt skranglet og noe uvant tur. Vi hadde vel litt etterdønninger fra den store "sjampis" flasken  og andre flasker. Det var i alle fall ikke tilrådelig å se ned. Da begynte ting å gå rundt. Men vi kom jo til toppen og fikk roet oss litt før nedturen tok til. Det var jo en enorm utsikt der opp fra, men der var aldri så lite dis som sikkert tok noe av det helt store vekk fra utsikten

 

Vi var også på Triumfbuen, men alt var bare småtterier i forhold til Eiffeltårnet. Etter rundturen skulle vi ha oss noe å spise. Det kunne ikke være noe dyrt sted for det var ikke mye vi hadde igjen å rutte med. Men vi fant ett sted som vi syntes passet. Nå var det ikke så enkelt å få seg noe mat heller. Vi kunne ikke noe fransk og de kunne ikke noe språk vi behersket. Men ved hjelp an litt Kykeliky og mø mø fikk vi oss det vi ville ha. Så var det desserten

Der satset vi på Fromasj. Vi regnet med at det måtte være noe som passet oss. 2. maskinisten var den som først var ferdig med hovedretten. Han begynte på desserten, Den såg ut som en slags pudding  og han tok en skje i munnen og lukket den. Vi spurte hvordan det smakte. Han nikket på hodet og mumlet noe med lukket munn. Noe som vi tok for at det smakte aldeles nydelig. Vi satte derfor igang med å spise det. Alle stirret plutselig på hverandre og på 2. maskinisten som satt og lo. Det visste seg at det vi spiste var en av de sterkeste oster i Frankrike. Den smakte ikke oss, 

2. maskinisten hadde jo tatt sin smaksprøve ut av munnen  i all stillhet mens vi smakte på vårt.

Det hele endte jo i skrål og latter. Men alle av oss har sikkert husket den franske betegnelse på ost, etter det. Nå var alle pengene nærmest brukt opp, men det var også tid for å dra tilbake til skipet . Vi  kom oss på toget og var mange opplevelser rikere, men en halv månedshyre fattigere.

 

Arbeidet ved verkstedet ble også avsluttet og vi la ut på ny tur til Westindien og de Franske øyer der borte. Alt såg nå ut til å fungere som det skulle. Det var litt problem med Winchene innimellom.

Det hadde vel kanskje med elektrikeren å gjøre. Vi feiret jul ombord og dette var vår siste tur her på denne siden. Skulle nå over til USA og Mexico Gulfen. Maskinsjefen hadde også hatt kona ombord, så Gudveig reiste sammen med de hjem. De var hjemme rett før nyttår. Så nå var det til med brevskriving igjen for å holde kontakten og for å få vite hvordan det går hjemme.

Utseilt distanse med ”Benfruit” i 1957 var 28.140 n.mil. Vi var innom 8 forskjellige havner

 

 

 

[Rolf]

m/s "B E N F R U I T "

Del III

 

Bygget ved Oskarshavn i Sverige 1948  klasse ¤ 1A1

Lengde O.A.  342 fot  - 104,24 meter.

Bredde  47,20 fot - 14,39 meter. Dypgående til sommermerke  6,27 m. 

Fribord 2,77 meter.

Gross tonnage. 3209,34  Net tonnage  1807,92  Total DW  2960 tonn

Maskineriet var B&W  4200 i Hk , 10 sylindrer.  Enkelt virkende

Skipet hadde 4 luker og  8 bommer  samt 4 lasteporter på hver side

2 forut  og 2 akterut.

Anker og Kjetting:  Der var 230 meter med kjetting i hvert anker . 

Vekt av anker 2496 kg.

Redningsmateriell besto av 2 livbåter på 49 og 46 personer. 2 flåter på 22 og 16 personer 8 livbøyer 46 redningsvester . Bemanningen var på 35 og i tillegg kunne der være 8 passasjerer.

På fordekk var der tre dekk i hver luke. På akterdekk bare ett dekk i hver luke, men i undre rom var det ett ribbedekk beregnet for fruktfart. Total kapasitet av lasterom var 170.560  CBFT.

Skipet var en kombinert Kjøle - Frysebåt  ned til minus 10 grader

 https://www.sjohistorie.no/no/skip/3144/

 

 

Vi fikk litt dårlig vær over Atlanteren. Det var jo vinters dag så mye kunne skje. Det ble en fæl slingring. På ballast la disse båtene seg ganske mye over. Ja på last kunne det jo bli like mye. Det var ofte en betingelse at man fikk inn en del ballast.. Jeg kom på lugaren etter at vakten var over.

Der fløt det med blader, askebeger, piper, stoler og frukt rundt om på dørken. Jeg satte meg på køyen og såg på elendigheten. Det var liten vits i å plukke det opp, for ved neste sjø så seilte det avgårde igjen. Mens jeg satt der og forbannet værguden, kom kjøleskapet seilende. Før jeg kom meg ut av køyen for å berge det  tippa det helt rundt. Fikk huka tak i det mens det var på vei rundt for andre gang. En stor blomst jeg hadde ble klemt flat. Det var ett av minna etter Gudveigs tid ombord Det var på den det tippet rundt første gangen. Det var med bange anelser jeg åpnet døren for å se på innholdet, som allerede hadde begynt å sive ut. Øl, selters og sjokolade fløt i skjønn forening. Fikk tatt opp det verste, men det lukta øl på lugaren hele den dagen. Vi hadde mye dårlig vær på denne overfarten. Vi var også spent på hva den nye farten ville bringe.

 

Savnet etter Gudveig var svært stort. Det ble liksom så tomt på lugaren. Ventet hele tiden på at døren skulle gå opp og der stod hun, men nei virkeligheten fornektet seg ikke. Det dukket stadig opp minner etter henne. I skuffer og skap, finnes stadig små ting som minner om henne. Det er kremer, belter, hansker ja til og med sko, står igjen. Vi har fått lasteordre nå. Skal først til  La Ceiba i Honduras. Der skal vi laste den 15. januar  1958. Derfra skal vi til Puerto Barrios som ligger i Guatemala. Der skal vi laste den 16 Januar. Så skal vi derfra til New Orleans for å losse.  

 

Vi kom til New Orleans den 19. Januar 1958 kl 2300. Begynte å losse dagen etter om morgenen og var ferdig utlosset kl 1830 den 20 jan. Det var noe raskere enn hva det hadde vært gjort tidligere. Der var Conveyors på kaien. En til hvert rom. De ble låret ned i rommet med enden, slik at bananene gikk på transportbandet rett opp og til ett nytt transportband på kaien. Det var god fart på dette båndet så lossingen gikk fort unna. Vi skulle ligge her til dagen etter. 

 

Det var en masse folk ombord fra både den ene og andre instans. Men mest fra befrakterne. Vi skulle også ha med en mann som skulle være Supercargo en tur eller to. Vi var nye i dette selskapet som var "Standard Fruit  & s/s Co" De ville jo at vi skulle kjøre etter Deres system og retningslinjer. Vi fikk ombord en masse skjemaer som skulle fylles ut etter hver tur. 

 

Neste last skulle vi til Guayaquil i Ecuador for å hente. Det er  uvant med disse korte turene det blir her, man føler at tiden blir for knapp og at man ikke får gjort noen ting. Jeg er mye sammen med han mannen fra Befrakterne. Han har kjennskap til fruktfart. Vi har vært i alle romma. Han har justert lukene slik de skal være og som høres helt naturlig ut når han forklarer det. De sto jo i "hytt og pine" da han kom ombord. De skal stå i henhold til luftrykket. Noe som han måler med sine instrumenter. På trykksiden er det størst trykk i enden av viftegangen. Der bygger trykket seg opp, der skal det være minst åpning. Nærmest viften er det størst hastighet på luften, men minst trykk. Der skal det være størst åpning på lukene. Det er trykket som bestemmer gjennomgangen i rommet. På sugesiden skal de stå motsatt for å regulere hastigheten. Dette var helt nytt for meg

 

Han brukte vindmåler og  en trykkmåler, så hans lærdom kunne man se i praksis. Alle rom og dekk ble målt, justert og satt opp på skjema med de målte verdier. Her var nok både luft og kulde for å oppnå ett godt resultat, sa han. Han hadde også maksimum og minimums termometer som han hengte ut i romma, for å se om temperaturen varierte for mye. Det var etter hans mening ikke nødvendig å bruke de termometer som hang midt i romma. Hadde vi temperaturen på trykk og sugeside var det nok. Vi fikk noen kontrolltermometer av han som vi kunne måle temperaturen inni bananene med. Han visste oss også hvordan en banan skulle se ut når den var ok for lasting.

Var kantene på den for avrundet kunne den være for langt kommet. Det kom an på hvor mange dager den skulle være ombord. Temperaturen som bananene skulle ha var + 11 grader. Under 

+ 10 grader så ble de skadet. De ble "chilled". De fikk da brune flekker når de modnet.    

 

Under lastereisen la han en del Max/min. termometer i noen av romma for å se hvor stødig vi kunne holde temperaturen. Han var nede hver dag og leste de av og nullstilte de igjen. Han var stort sett fornøyd med resultatet. Han hadde også en skriver med som tegnet opp temperatur kurve for hele døgnet. Der kunne man avlese hvor lenge temperaturen hadde vært for lav eventuelt for høy. Denne skriveren  var ikke så helt riktig, men den viste jo både den omtrentlige temperatur og tidspunkt for forandringer. De som kjørte kjøleanlegget måtte passe bedre på nå slik at temperaturen ikke føyk opp eller ned. Han hadde også mange gode råd til Chiefen om selve kjøleanlegget. Om feilsøking og justering. Vi fikk også  Ozonanlegg for å hindre gassdannelse uten å ta inn friskluft. Tar man inn frisk luft må også like mye ut. Dette setter ned kjølekapasiteten.

 

Jeg følte etter denne turen sammens med han eksperten fra Charterne at  jeg nå var kompetent til å frakte bananer. Det jeg visste før var vranglære som lett kunne ha forårsaket en dårlig last før eller siden. Det hele ble lettvintere også nå, da vi slapp å lese av alle de termometerne vi hadde rundt på dekket. Han hadde ikke bruk for de, sa han. Men ville vi fortsette å bruke de var det opp til oss. Han skulle ha temperaturen på trykk og sugeside hver 4. time. Det skulle også føres i reiserapporten for hver reise.  

 

Det ble ett kjør, med få dagers mellomrom mellom havnene Mer papirarbeid enn før, Men vi fikk jo litt ekstra pr. måned også. Det var 50 dollar pr. måned for papirarbeidet. Så var det ekstra for rengjøring og klargjøring av romma. Dersom det ikke ble gjort på losseplass. Det ble utbetalt til mannskapet en sum pr rom. Alt etter størrelsen. Så fikk Kapteinen og jeg vår del av dette.

Enkelte måneder var det oppimot ett par hundre dollar. Jeg tok ikke ut penger på "boken" Alt jeg tjente det sparte jeg og i tillegg sendte jeg også noen dollar hjem av og til. Det ble ikke mye landgang for mitt vedkommende i begynnelsen, men alt blir en rutine så man venner seg til alt. 

 

Stedene vi gikk på var heller små plasser. Noen steder var det bare en kai og noen få hus. Der låg som regel en stor bananplantasje i nærheten av lasteplassen. Folkene som bodde her var ofte bare familie til de arbeiderne som var ansatt  på bananplantasjen Under lasting og lossing var de med på det også. Jeg fikk ett hint av skipperen om at jeg burde notere meg ting om de steder vi var på. Vitale opplysninger som ville komme til nytte ved senere anløp. Jeg begynte derfor å lage mine egne havneopplysninger.

 

La Ceiba i Honduras: Der har jeg skrevet følgende: Der er åpen red, med mye og ofte svær dønning ved kaien. I sesongen for "Hurricane" og "Northerns" kan det ofte blåse opp på temmelig kort tid.

Det er da alminnelig å holde sjøvaktene gående og maskinen klar til øyeblikkelig bruk. Der er bare en pir, og det er hovedsakelig  bananer som blir skipet: All annen lossing og lasting blir stoppet mens de laster bananer. Det er los for inngående, men ikke for ut gående. Man ankrer opp ett stykke fra piren for å avvente los. Lastearbeiderne er greie å ha med å gjøre, likeså myndigheten. Der er godt vann, men vanskelig med annen stores. Det brukes Conveyors til å laste bananer med. Skal man laste i alle luker, må man ta en Conveyor på dekk i luke nr. 4. Det må da rigges til med "Høneblokk" i begge bommer, samt gode preventere. 

Det er fortøyninger fra land. Det sendes iland en trosse forut og en akter for å hive skipet inn til kaien med. Så får man fortøyninger fra land. Disse taes ombord  ved hjelp av ett "jolletau" 

Lastekapasiteten er 1000 stem pr. time i hver luke. Myndigheten får sigaretter etter "rangen"

Der er gangvei fra land.  

 

Det hendte en gang at vi måtte komme oss ut fra kaien i full fart. Laste conveyoren i luke 4 ble med ut. heller ikke alle folkene var ombord. Vi gikk utpå litt og bare låg på været. Conveyoren ble surret fast og luken dekket så mye vi kunne. Etter noen timer kunne vi sette kursen inn mot kaien igjen og fortøye på nytt.

 

Pto. Barrios i Guatemala. Hadde en pier hvor man kan legge til på begge sider. Der var ingen lostjeneste, en liten båt kom ut og sier ifra hvor man skal legge til S.F. Co sine båter ligger vanligvis til med st.b. side når de laster bananer. Fallrepet (Gangveien) må rigges til. Lukene blir ikke åpnet. All lasting foregår gjennom sideportene. Det lastes ca. 500 stems (Bunt) pr. time pr. luke. Strømmen kan vanskeliggjøre manøvreringen både ved ankomst og avgang.  Dårlig vann.

Ingen stores. Bør unngå visitors ombord, da der er mye tyveri. Ingen bestikkelse til myndighetene

Det er spesielle pass for å gå iland. Det må rigges til Lastesoler  langs skutesiden.

 

Første gang vi var her forsvant ett par solbriller og pipene mine. Var ikke vant med at man måtte

stenge lugaren bare man gikk ned på dekk. Men det ble gjort heretter. Det var heldigvis ikke det helt store tyveriet, men allikevel ergerlig.

 

Guayaquil i Ecuador: Dette stedet ligge ett stykke oppe i elven Guaya. Los kommer ombord ved Puna. Det er innfødte loser, som bør passes på. Her er ingen kaiplasser. All lasting og lossing foregår ute på strømmen. Tidevannet skifter og på ut gående er strømmen ganske stri. Det kommer lektere langs siden og man bør ha noen fendere å henge imellom. All lasting foregår om sideportene. De henger ut noen stillinger på skutesiden under portene som de rigger til noen gangplanker  fra og ned på lekteren. Lukene blir tatt av for å ta ombord noen gangplanker til bruk i romma. Dessuten bruker de bommene til å henge gangplankene i, de som henger på siden. Fallrepet må til rigges. Alt løst på dekk må inntas. Alle dører og innganger låses, ventiler stenges .

De stjeler som ravner. Alt mellom himmel og jord. Dessuten må man helst ha to vaktmenn fra skipet. En på fordekk og en på akterdekk. Der er båtservice til lands. Det er vanskelig med vann og stores. Lastesoler må til rigges for lys til lekterne så vrakerne kan se å gjøre jobben sin. Det er de som ser om bananene er egnet til utskipning. Disse var ansatt av charterne, men vi måtte samarbeide med disse. Det er vanligvis ingen lasting etter at det er mørkt. For å få full last går det med to dagers lasting. Folkene her er som ville dyr, vanskelig å ha med å gjøre. Det er farlig å slippe de til med bommene. Må passes på hele tiden. Bord til rigges på dekk for de som fører papirer.

 

Pto. Bolivar Ecuador: Omtrent som Guayaquil, men folkene er litt bedre. Lasting og lossing foregår på strømmen. Det er en smal renne som en elv, men det er saltvann. De har flåter som de fortøyer langs skutesiden. Lekterne legger til utenpå disse flåter. De laster om sideportene. Det er ikke nødvendig å åpne lukene. Her er intet vann eller stores å få. Det stjeles omtrent som i Guayaquil.

Vanligvis så kommer ikke arbeiderne på dekk. De går rett ombord og iland gjennom portene.

Ett bord må til rigges på dekk for de som fører papirene. Båtservice til lands. Gangvei må til rigges.

 

Santa Marta Columbia:   Innseilingen grei, men dårlig med ankerplass dersom det er flere båter til ankers. Myndighetene kommer ombord på reden dersom man må vente på kaiplass. Det er vanligvis Styrbord side til for bananlasting og gangveien bør være til rigget på forhånd.

Innklareringen gikk greitt. De skulle ha kaffe og smørbrød samt 11 kartonger sigaretter. Kaien er godt fendret og utstyrt med 4 Conveyors som går på skinner. Det er som en kran og enden bare låres ombord og ned i rommet.  Lastingen foregår i  United Fruits regi  og alt går fort unna. Folkene er vante, men det kan oppstå problemer dersom man ikke kan godta deres måte å gjøre tingene på. Stores og proviant i begrensede mengder og til høye priser. Vann på kaien      

Doktor og tannlege iland. Lasteplanen lages på land, men tallet på bananbunter kun for hver luke.

Det arbeides fortrinnsvis om natten og viftene må stoppes under lastingen. Bananene store og fine, med en gjennomsnittsvekt på 22 kg. pr. bunt. I denne farten skaper fruktdekkene problemer. Det er for lavt så bananbuntene må legges mer enn vanlig. Det var nødvendig med mange eksemplar av alle lister. Los ut og inn.

 

Manzanillo Dominikanske Republikk : Innseilingen bra, men fyrene langs land var delvis slukte og hadde karakter utenom det som var oppgitt i kartet.  Ankerplass er det dårlig med, grunnet for stor dybde. Man kan ankre på østsiden av kaienden kloss i denne, eller ved andre landet rett over for kaien. Losen kommer ombord rett utenfor kaien. Det brukes ikke los ved avgang. Kaien er godt fendret og der er plass til to båter. Fruktbåter har prioritet. Der kan være litt svell.

 

Lasteutstyret består av 6 Conveyors. Disse blir tatt ombord med skipets gear. De løftes bare i en ende, den andre hviler på hjul på kaien. Løft ca. 3 tonn.

Laste arbeiderne er vante folk og det er en spesiell gjeng for tilrigging. Lastingen går i United Fruits regi . Det lastes 2000 stem pr. gjeng pr time. Bananene kommer med jernbanevogner og blir tatt derfra og rett i Conveyorne. Myndigheten grei. De undersøkte båten ved ankomst  og avgang. Forsegling som vanlig. Spesielle landgangs pass, som tilbakeleveres før avgang. Det gikk 2 cartonger sigaretter ved innklarering, samt kaffe og smørbrød.. Der er doktor og tannlege samt vann og stores i begrensede mengder.

 

Livet besto nå mye av arbeid og vakter i sjøen. Det var korte turer med rapporter som skulle skrives for hver tur. Jeg var heller ikke så interessert i å komme iland. Disse små plassene vi gikk til var ikke så mye å stå etter. Var iland en dag sammens med noen andre for å se på stedet. Vi tenkte vi skulle inn ett sted for å få oss ett glass øl eller lignende. Det var lite innbydende de stedene vi såg. Men skulle vi ha oss en øl, måtte vi ta til takke med det stedet hadde å by på. Vi drakk ølet av flasken, da det ikke virket så sanitært noe av det vi såg. I alle fall ,vi hadde jo satt beina på landjorden. 

 

Jeg såg jo mye av følgene av de landlige besøk. Det var flere som måtte behandles på sykelugaren . Det var byller og sår. Gonore og "Syff" Det vart mange sprøyter å sette. Det var av og til flere på en gang. Telegrafisten var en av de som var iland på de fleste steder. Han fikk noen svære byller og skulle ha Penicillin. Han var en stor svær  "Bjørn", mye overvektig så han hadde jo mye å sette sprøyten i. Det visste seg at han hadde en voldsomt til skrekk for for sprøyter. Han trodde at dette kom til å gjøre gruelig vondt. og vreid og svingte på seg som en liten unge. Jeg forsøkte å forklare at det ville være bortimot smertefritt. Det hadde han jo liten tro på. Han skulle jo ha blitt behandlet før, men hadde gått og gruet seg  så nå var det bare så vidt han kunne sitte eller gå. Han lårte jo til slutt buksen ned. Jeg tok en bomullsdott og skulle vaske litt der hvor jeg ville sette sprøyten. Da jeg kom borti med  bomullsdotten, satte han i ett hyl. Jeg stirret på han og spurte hva det var for noe. Jo han trodde jeg hadde satt sprøyten. Jeg gjorde jo litt narr av han så han ble litt flau. Men musklene i låret eller bakenden var helt strammet.

Jeg vasket ferdig der hvor jeg ville sette sprøyten. Bøyde meg litt ned og knipset med fingeren bort i baken på han. Auoooo hørte jeg han skrek. Hva er det nå igjen sa jeg. Her ser du sprøyten,

den har ikke vært nærme deg engang, sa jeg og viste han den ubrukte sprøyte. Så kom han i stilling igjen og jeg rente sprøyten i han før han ante noe uråd. Da var det ingen lyder å høre. Han var så flau at det kom ikke en lyd. Jeg tømte sprøyten og dro den ut. Da var det hele over og han måtte innrømme at det var ikke så ille når det endelig skjedde. Neste sprøyte, dagen etter gikk stort sett uten noe særlig skuespill. Men han hadde problem med å slappe av muskulaturen.  

 

En annen jeg skulle sette sprøyte på visste jag var en hardhaus. Det var ikke engangssprøyter vi brukte. Det var slike som kunne brukes om igjen gang etter gang. Penicillinet kom på små flasker som vi sugde inn i sprøyten.  Det var av og til flere som skulle ha sprøyter på samme dag. Det ble da ikke koking av sprøyter og nåler mellom hver gang. Det ble å varme sprøytenålene over en spritflamme. Nålene ble jo da så oppvarmet at de mistet litt av herdingen og hadde en tendens til å bøye seg. Denne mannen skulle altså få en sprøyte. Jeg gjorde som jeg brukte, vasket litt der sprøyten skulle stå. Siktet og satte den på den plassen jeg ville ha den. Denne gangen gikk den ikke inn. Jøss så tykt skinn du har sa jeg. Ja han var litt hardhudet sa han. Jeg tok sats en gang til, jo denne gangen kom den igjennom skinnet. Den gikk litt motvillig videre inn. Jeg tømte den og dro den ut. Han sa da at dette var det verste han hadde kjent etter en sprøyte. Jeg kikket på sprøyten og såg at der hang igjen  noen kjøtt slintrer. Sa ingenting til han. Han skulle jo ha flere sprøyter senere. Da gikk det som smurt. Det viste seg at ytterste spissen på sprøyten var bøyd slik at når jeg dro den ut, huket den med se noen kjøtt slintrer på vei ut. Den hadde sikkert vært bøyd da jeg stakk den inn også. så det var ikke rart han syntes det var noe uvanlig med det stikket.

 

Posten hjemmefra er nokså viktig når man seiler langt der ute. Det tok litt tid før den kom igang for det hele var litt usikkert hvor vi skulle. Jeg lengtet jo etter å høre fra Gudveig for å høre hvordan hun hadde det. Hun skulle begynne på Husmorskolen over nyttår. Hadde sikkert kommet igang med det nå. Først den 24. januar fikk vi post ombord ved passering  gjennom Panamakanalen.

Kapteinen  kom med bunken og begynte å dele ut mens vi stod i akterkant av båtdekket. Det var Chiefen 2. maskinisten, Stuerten og 3. styrmann. Bunken minket, ble mindre og mindre. Da der var en 2- 3 brev igjen, hadde jeg ikke fått ett eneste ett, mens de andre fikk 2 og 3  hver. Nest siste brevet var til meg. Jeg var ganske spent da bunken minket og minket uten at noen var til meg. Ble helt stum mot slutten, Men det lettet jo da der i alle fall var ett til meg også.

1.februar  1958 fikk jeg brev fra Gudveig. Jeg skrev også til henne og sier bl.a. Vi ligger nå i Panamakanalen og venter på å komme igjennom den siste slusen, vi har vært en tur i Guatemala. Er nå på vei til New Orleans. Det er så rart å lese brevene dine, hvor du beskriver snø og is, mens vi holder på å vil smelte vekk i varmen. For øyeblikket er jeg helt rød på leggene, i ansiktet og på armene. Var jo litt brun fra før, men den sola idag, den har vært ganske varm. Stod på bakken fra kl.0800 til kl. 1430 i en strekk så det er ikke annet å vente enn at jeg ble noe rødlig. Nå ligger vi tilankers og skal først gå herfra kl. 1900 

Jeg trodde først at noe brevskriving fikk jeg ikke anledning til, men så ble det noen ord i all hast allikevel. 

Jeg hører en masse plask og skrik nå. Det er mannskapet som bader her på utsiden.  Håper du har fått trekken. Den skal komme fra Creditbanken. Jeg sendte brev til banken om dette. Hva med den nye adressen som vi har fått. Sender du en lapp til banken slik at du kan få pengene til den nye adresse. Du må hilse alle kjente. Posten får vi bare her i Panama og i Statene. Jeg har enda ikke satt mine bein på land siden jeg kom om bord her. Det har kort og godt ikke vært anledning for her går det på Amerikansk vis. 

 

3. februar 58 skrev jeg enda ett brev til Gudveig. Vi nærmer oss atter land, det har ikke gått så fort for været har ikke vært det aller beste men det går jo fremover enda.  Litt kjøligere i luften har det også blitt, men noe vinter er det jo ikke snakk om.  Her er fortsatt pluss 20 grader. Bananene ser også ut til å holde seg fine til vi kommer fram. De plassene vi har vært på hittil ser ut til å være noen farlige steder. Sykdom, fyll og elendighet er det som preger de mest. Det går hardt på Penicillinet, men får håpe det gir seg etter hvert, når de oppdager hvordan det er på disse stedene.  Noe ”Studium i marken” har jeg ikke foretatt, da jeg ikke har vært i land, men selv mannskapet sier at det bare er noen ”Møkkaplasser” og da kan det jo ikke være så bra. Gnisten holdt på å bli akterutseilt i siste havn. Han kom om bord 1½  time etter at vi skulle være gått. Heldigvis for han ble vi litt forsinket. Den nye 2. styrmann er ikke noen ”Don Juan” Han er helst tynn med lav panne og utstående kinnben. For å si det selv, så tror jeg enda at jeg er den peneste om bord. Den daglige rutine herombord kjenner du jo til. Det er bare en del mer skrivearbeid nå, mange flere skjemaer som skal fylles ut for hver havn og så er det jo kortere tid mellom havnene. Litt fritid blir det jo tross alt. Den blir benyttet til lesing av ”Alle menn”  og ”Alle Kvinners” blad. Litt avslapping og meditasjon forekommer også. Jeg legger i en anvisning i dette brevet i tilfelle trekken ikke skulle være kommet. Sender samtidig beskjed til banken om adresseforandringen. Anvisningen skulle du vel kunne få hevet i hvilken som helst bank i Kristiansand. Du har vel flyttet inn på hybelen også nå. Ja hvordan føles det osv. 

Det ble jo etterhvert mange brev på meg også. Det var liksom det som holdt humøret oppe hos de fleste som var etablerte. Gudveig bodde til å begynne med på Strai. hos Johanna og Olav Men fra 

1. februar 1958 fikk vi egen adresse i Kristiansand. Det var Tollbogt. 6. Der hadde Gudveig fått en liten hybel. Det var jo ikke store sakene, men ett lite krypinn så pass hun kunne koke kaffe og ha ett sted å ligge

 

[Gunga Din]

Ligger litt bilder her på Brarena/Benfruit/Frubel Annika og bygget, bla fra matsalen/dagrom......Honduras mahogny....

fin båt 

https://digitaltmuseum.org/search/?q=Brarena&aq=type%3F%3A"Photograph"%2C"photograph"

[Rolf]

Orust-kvalitet på innredningen...

[Gunga Din]

Jepp man kunde bygge flotte båter førr i tiden.

 

Min onkel var sjøkaptein, og mange av hans båter var bygget i Oskarshamn eller Lödöse, da disse begge varv hadde samme eiere som rederiet han jobbet for !

[Rolf]

M/S Benfruit

Del IV

 

Winchene har skapt en del problemer. Under lasting av stykkgods til La Ceiba, her i New Orleans,

stoppet de opp den ene etter den andre. "Trikkeren" fløy som en forvirret veggelus. En stund var både han, Chiefen, 2. maskinisten , 2, og 3. styrmennene. Ja til og med jeg var med og jobba med disse Winchene. De sto stille over alt. Det var ikke en som sveiv. Etter en stund kom de jo i gang igjen. Men det er med gråten i halsen, de vil svive. Vi får vel inn lasta, men den skal ut igjen også. Dette er noe av det jeg skrev i brev av 8. februar til Gudveig  og det fortsetter. Jeg har til og med fått tid til å ta en tur i land. Handlet for 50,- dollar. Det var skjorter, bukser og skor. Etterpå var vi av sted og spiste. Det var 2. maskinisten jeg hadde følge med. Deretter var vi av sted og så to filmer på en kino. Etter de var vi innom en bar og hadde oss en ”Manhattan” og der dumpa vi rett oppi det. På senen var de i full sving med  Strippe show. Det var noen ganske tykke damer som holdt på å kle av seg oppe på senen. Vi drakk opp drinken og gikk. Det var visst en 3 – 4 stykker som var fremme og kledde av seg mens vi satt der. Hva arbeidet angår, så ser det ut til å  rette seg litt etter hvert, etter som man kommer inn i tralten. Ett mas og slit er det jo, men jeg har jo lagt på med så det kan ikke være så ille. Men det kommer vel helst av den gode maten

 

Stykkgods lasten er nokså variert. det er bl.a to biler .Den ene er en buss. Så er det matvarer av mange slag. Mel sekkene er sydd av fine stoffer med blomstret  tøy. Dette bruker de vel til å sy seg kjoler av på losseplassen. Husker jo at hjemme ble også melsekker benyttet til til bl.a. å sy senge tøy av, men de var jo hvite. Da vi skulle til med lossingen en dag, gikk 2. styrmann ned i rommet for å rigge til en sol. 

Den låg jo nede i rommet og han tok hånden ned i ledningskveilen for å ta med seg solen (En lampe med mange pærer i )  Ut av kveilen reiste det seg en slange på  ca 1 meter. Han kom seg fort opp på dekk. Var kvit som ett  laken da han kom opp. Etter å ha trekt litt frisk luft, dro han ned igjen og fikk tatt livet av denne uønskede blindpassasjeren.. Sjauerne hadde drept en før på dagen. Og en som var død hadde de også funnet.

Ja det gikk kaldt nedover ryggen på meg når jeg såg på svineriet. Jeg tenkte på at der hadde jeg krøpet innover lasten og ant fred og ingen fare. Må nok se meg godt for heretter når lasten skal kontrolleres. 3 stykker i ett rom og de var enda i live. Vi hadde losset bananlasten, lastet stykkgods og disse fant vi mens vi holdt på å losse stykkgods lasten  Ja de er ganske seiglivet

 

13. februar 1958 Nytt brev. Vi ligger nå i La Ceiba og venter på å få laste. Hadde med en last med stykkgods fra New Orleans, den har vi losset. Vi begynte å losse med det samme vi kom her den 12. febr. Om morgenen, var utlosset kl 0430 den 13. febr. Da blåste det opp så vi måtte i hui og hast gå ut fra kaien. Vi gikk ut i åpen sjø og låg der og dreiv til i 1500 tiden, da begynte vi så smått å rusle innover mot land. Vi kom til lands og var ferdig fortøyd langs kai til kl 1800. Det er helt åpent her så det er en utsatt plass å ligge, Vinden kan komme som sluppet ut av en sekk. Da er det bare for eventuelle skip å komme seg ut fra kaien og utpå. Det var 4 mann som ikke var om bord og som ble igjen iland. Blant dem var selvfølgelig Gnisten Jeg var en tur i land jeg også, sammens med Chiefen og 2. maskinisten. Det var en simpel plass. Der var mange sånne buler med øl og kvinnfolk. Vi gikk rundt og tittet, tenkte vi skulle finne en noenlunde plass hvor vi kunne gå inn og ta oss ett glass øl. Tilslutt måtte vi bare gå inn på en plass, for ville vi ha ett glas øl i land måtte vi ikke være så kresne men ta til takke med det stedt hadde å by på. Vi fikk oss jo øl men vi drakk det rett fra flasken. Der var jo øl og kvinnfolk på alle steder, ølet var bra men de kvinnfolka som var der. Fy flate, det var nærmest til å bli kvalm av.  Well, det var en liten tur i land, var tidlig om bord men vi fikk jo strekt litt på beina for vi gikk nesten over hele den lille byen uten å finne en ordentlig plass. Nå har Chiefen begynt å snakke om  å mønstre av, hvordan det går er ikke godt å si, men du vet den ene hisser opp de andre. Ja, ja, tiden får vise hva det blir til.

Herfra skal vi til Puerto Barrios og derfra til Port Everglades og Charleston. Noen Havanna tur ble det ikke denne gang. Neste tur går antagelig til Ecuador.

 

18. februar 58  Vi ligger nå i Port Everglades i Florida. Her er ikke akkurat noen varme å snakke om. Vi måtte sette varme på lugarene ombord, men så fort vi kommer utendørs så går vi og hutrer og småfryser. 

Herfra skal vi til New Orleans igjen. Jeg fikk tilsendt ett julehefte. 91 Stomperud. Lurer på hvem som kan ha sendt det. Det var postlagt i Oslo. Kan det være hun Ellen som du snakket om. Vell det kom godt med for lesestoff er det heller skralt med. Du skulle hørt på ”Trikkeren” nå om dagen. Han var en tur i land på forrige plass sammens med 2. og 3. maskinisten. De hadde fått narret han med, ja det skulle visst ikke så store overtalelser til. Så hadde de fått koplet han med ett kvinnfolk. 2. maskinisten spurte om pris og 3. maskinisten betalte. Noe slikt hadde visst ”Trikkeren” aldri opplevd før. Det var nok ”svenndommen” som røyk der. Da han kom om bord igjen var han helt i den 7. himmel. Fortalt om sine opplevelser til alle mann. Fra Skipperen og nedover til alle som ville høre på. Det var 2 stykker som ble akterutseilt på den plassen. En motormann og byssegutten. Gnisten kom som vanlig i siste minutt. Det går hardt på skjegget nå om dagen. Det er bare 3 mann som har det i behold. Det er 3. styrmann, Gnisten og Gran. De andre har tatt det litt etter hvert. Det er mange som møter opp her for ett stikk i baken. Andre har øreverk og noen kommer med stygge myggstikk.

 

New Orleans 22. febr. Brev til Gudveig : Tusen takk for alle breva som jeg fikk samt bladpakken. Det er synd at posten skal hope seg slik opp, men på grunn av alle disse misvisende ordrene som vi får er det ikke noe rart. Vi holder på å laste stykkgods for Havanna. Det var jo nokså variert last, men der var mye av de fargerike melsekkene. Det var mange slags mønstre på stoffene som var brukt og de ble sikkert anvendt til noe nyttig når de var tom for mel også. Det er som regel mye reparasjoner i romma etter en slik last. Festa for støttene blir revet løs og nye må lages. Men det er en del av vårt arbeid å holde det i orden. 

Havanna 25 febr 1958 Vi ligger nå i Havanna og holder på å losse stykkgodslasten. Jeg var en tur iland sammens med Maskinsjefen. Vi ville ut å se på livet i Havanna. Vi var på en nattklubb og skulle svinge oss i selskapslivet. Det var en ganske bra plass. Fint og reint og en masse damer. Vi fikk jo sitte i fred ganske lenge. Vi var helt forbauset over hvor tilbakeholdne de var, men så var det to som tok mot til seg og kom bort til oss. Vell, vi spanderte på en drink, snakket litt Spansk med dem og danset litt også. Da de forstod at det ikke kunne bli noe mer, forsvant de ganske stille og rolig. Etter en stund ble det to nye som forsøkte seg. Det samme gjentok seg denne gange også. Bare med den forskjell at det var vi som forsvant. Vi tok en taxi og kjørte ombord igjen. Vi hadde jo hatt en stille og rolig kveld iland. Kommet vekk fra skipet en stund. Så ”Flikkan i Havanna har fortsatt inga penger kvar”  Nå siste tur i New Orleans var det en gjeng herfra som var med elvebåten som går turer på elva her. Det er en ganske stor båt og der er danseturer 3 ganger for uka, dette var en av de kveldene. Det var bl.a. 2.maskinisten, stuerten, 3. maskinisten og de to damer som vi har om bord. Hun salongjenta ser jo til vanlig ganske stille og rolig ut. Når hun dresser seg opp, er hun som klipt utav en motejournal. Sånn såg hun ut den kvelden og. 2.maskinisten bød henne opp til en dans. Dette sa hun jo ja takk til. Han begynte jo sånn rolig og forsiktig og hun var jo med. Han forsøkte litt hurtigere og fremdeles var hun med. Han satte farten enda mer opp og begynte å slenge henne rundt og ut til sidene. Da ba hun han vente litt. Så tok hun av seg skoa, han stirret på henne og visste ikke hva han skulle si. Mens hun holdt på med dette kikket han seg litt rundt og oppdaget at over halvparten av jentene som danset hadde tatt av seg skoa. De fortsatte jo dansingen og det ble visst ”dans all Right”. Hun fortalte han at hun tidligere hadde gått på ballettskole på Island. Og han husker du jo igjen fra dansekvelden i Paris. Hun er gift med 2.styrmann som vi har og de er som du husker begge Islendinger

 

Vi låg og lastet i Guayaquil en tur. Salongpiken stod ved rekka og lente seg litt utover for å se ned på kaien. Det var den avslappede stillingen med albuene ned på rekka og litt bredbent for å stå godt. Her stod hun da og trakk litt frisk luft mens hun såg på de som lastet bananer. Etter en stund  rettet hun seg opp og såg ned. Og der mellom beina hennes låg hue til en svarting og stirret med store øyne opp mellom hennes bein. Hun gråt og raste, men hva hjalp det. Svartingen forsvant som dugg for solen. 

 

Panamakanalen 3. mars 58. Nytt brev:  Dette ser ut til å bli en ny Guadeloupe tur. Temperaturene er langt fra nede, så det blir nok mye modne bananer når vi kommer fram, om det ikke blir fullt så galt som den berømte turen du var med.  Etter lasting i Guayaquil fikk vi ikke temperaturene ned. Der var vann i systemet så det hele frøs til og ingenting kom frem til fordamperne. I Panamakanalen fikk vi hjelp til å ordne dette med gjennomblåsing og tørking av systemet. Temperaturene kom ned etter det, men det var for seint for å redde hele lasten.

 

På min vandring i romma for å kontrollere temperaturen møtte jeg 3 slanger. Ikke alle på en gang men på denne turen. Det er ikke noe koselig å møte disse. De er ganske giftige. De er opptil meteren lange. Vi har rigget oss til med en stokk nå, Det var 3. styrmann som ordnet med denne. Jeg møtte jo disse før stokken var på plass, men med ett velrettet tråkk med helen, var det hele over for slangens vedkommende. De blir noe spake av seg når temperaturen kommer ned mot + 11 grader. Men det er ikke koselig å måte de i de smale gangene.   

 

New Orleans den 16. mars 58  For øyeblikket ligger vi i dokk. Det har vært litt av en tur igjen, så det kan kanskje bli noe å skrive om utenom det vanlige.  Bl.a. har vi hatt grunnstøting, dårlige bananer, havari på kjøleanlegget og på toppen av det hele går det rykter om at vi kanskje skal forandre fart. I innløpet til Mississippi grunnstøtte vi. Det var på min vakt kl 0430 Vi hadde fått los ombord og skulle svinge inn i elva. Det er ganske smalt der og en kraftig strøm. Losen ga ordre om  Styrbord ror. Rormannen gjentok ordren . Skipperen kom tilfeldigvis til å kikke på rorindikatoren. Roret låg da babord. Han tok det da og svingte Styrbord, men det var nok for seint. Den andre vakta og jeg sto på bakken og ante fred og ingen fare. Vi står alltid klar på bakken når vi går inn det  innløpet.

Denne gangen visst det seg å være nødvendig. Vi droppet ankeret etter ordre fra broen. Tross alle anstrengelser så kom vi fornærme land. Etter undersøkelser så var vi ikke lekk. Vi fortsatte opp elven til New Orleans. Lasten ble losset . Mye av bananene var beskadiget på grunn av problemer med kjøleanlegget. Etter utlossing gikk vi i dokk for å undersøke skaden etter grunnberøringen.  Vi hadde en stygg bule i skutebunn. Noen permanent reparasjon skal ikke foretas her. det ble bare fikset litt på så vi kunne fortsette vår seilas videre, til verkstedopphold på ett senere tidspunkt. Dagen etter gikk vi ut av dokken igjen. Vi skal gjøre en rundtur til La Ceiba og Pto. Barrios og tilbake hit. Det går også rykter om en tur til Europa. men det er ofte rykter ute og går.

 

Underveis til New Orleans den 23 mars 58 skriver jeg blant annet.  Vi slingrer oss fram gjennom sjøen , sånn som du vet denne båten kan slingre. Heldigvis har vi bare ett par timer til før vi får los, dersom vi i det heletatt får noe los i dette været og da blir det bare velstand igjen.  Vi har hatt en fin tur, det var bare det siste døgnet det har vært en del rulling. Vi gikk fra New Orleans forrige søndag og idag er det søndag igjen og vi vil være framme i løpet av kvelden. Det er ikke noen lange turer vi er ute på. Denne varte bare en uke. I løpet av denne tiden har vi vært innom 2 plasser og lastet. Vi har kommet frem om morgenen og gått igjen om kvelden. Det er nesten bare Gnisten som har anledning til å gå en tur i land, og han benytter seg av det og. Hvordan det går med den Europaturen, vet vi ikke enda men vi er nokså spent. Kommer vi til Europa mønstrer jeg av, har sånn halvveis sagt opp dersom båten går til Europa. Jeg har jo i alle tilfeller gratis hjemreise nå.  Ja det skal bli godt med en ferie. Få slappe riktig godt av, slippe å gjøre noen ting som man ikke har lyst til.

Det har jo blitt litt handling med meg også. Skjorter av forskjellige slag, Kakibukser, skor og sånt. Det beløper seg vel til 100,- dollar. Men det syns ikke så mye. Tenkte å kjøpe meg en dress, men det får vel være til jeg kommer hjem.

 

Brev fra New Orleans den 24 mars og i Sjøen den 25. mars 58.  Tusen takk for breva som jeg fikk fra deg, 2 stykker. De leses både 2 og 3 ganger med andakt. Jeg sendte to fra New Orleans sist vi var her ca den 14. mars. De må no vel være fremkommet nå. Det er fortsatt sånn at vi får post bare i New Orleans. Livet her går sin vante gang. Vi har imidlertid fått noen nye folk siden du var her.  Blant annet har vi 2 elektrikere og 2 tømmermenn. Det er på grunn av problemet med winchene, vi har fått en elektriker til ombord. Han har jo funnet ut av problemet, men det er dårlig med samarbeidet mellom disse to. De har måttet dele det så en har winchene på fordekket og den andre de på akterdekk. Men det ser nå ut til at de fungerer som de skal. 

Vi har også to tømmermenn. Det er mye vedlikehold i romma i forbindelse med disse stykkgodslasten. Vi har også soldekkene som må repareres. De er delvis i dårlig forfatning.

Tømmermennene samarbeider meget godt og er gode "Busser"

 

Det vart litt av ett "Sjøslag " her i New Orleans i forbindelse med det ekstra oppholdet i dokk. Det var ingen lossing eller lasting som pågikk så vi Styrmenna slappet av litt. Det var 3.styrm. som spanderte og vi satt inne på hans lugar. Det var Cuba Libre han han hadde å by på. I løpete av kvelden var det jo flere som var innom og fikk seg en "Pinne" og vi skålte jo med alle sammen. Litt for mye ble det vel, men verst var 3. styrmann. Han hadde jo helskjegg da vi begynte. Han merket svært lite til at vi klipte og barberte han. Etter det malte vi han i ansiktet med to leppestiften som sto igjen etter Gudveig. Vel, det var stygt gjort. Han kjempet mye for å få vekk leppestiften, skrubbet så mye at skinnet gikk med, men det hang fortsatt noe igjen. Før vi forlot han, dekorerte vi lugaren hans.

Da han våknet visste han ikke hvor han var og  kjente seg slettes ikke igjen. Selvfølgelig angret vi på hva vi hadde gjort , da vi såg resultatet      

Brev av 28 mars. Tar jeg med Litt av. Det er søndag formiddag, været er flott, varmt og godt med en frisk bris som skyver på så vi koster av gårde med 15 ½  knop. Det er akkurat en uke siden vi gikk fra New Orleans og i morgen er vi der igjen. Har denne gangen også vært innom to plasser og lastet, så det er ikke langt mellom havnene. Herombord er det ikke mye nytt. Har fått en ”Syff” pasient til behandling. Enkelte ”Sure” slenger det også. Slanger i romma har det heldigvis vært mindre av i det siste. Det er helst i Ecuador farten de forekommer.

 

Påsken 1958.  Her har du meg igjen. Vi er på vei til La Ceiba fra New Orleans. Er fremme i La Ceiba Påskeaften og skal gå derfra 1. påskedag og til New York. Det lyder altså ordren på, men det kan jo forandre seg. Bl. a. Så var det snakk om en tur fra Valparaiso til Europa, men det er vel bare prat som det bruker å være men håpet er der jo om at vi kan få en tur til Europa, og da mønstrer jeg av. Som du vet kan rederiet holde meg i inntil 6 måneder etter 2 års fristen, men det er bare dersom vi blir gående her over

Sist vi var i New Orleans var jeg sammens med Chiefen iland. Vi hadde oss en tur på Sjømannskirken først. Så ruslet vi litt på byen. Havnet omsider i den såkalte Franske byen. Der møtte vi Kapteinen  som også var på en luftetur. Vi var innom flere steder og smakte på drikkevarene. Jeg ble omsider blakk og måtte få en taxi til å kjøre meg ombord, mot at jeg fikk gå ombord og hente penger. Det gikk han med på. Kapteinen og Chiefen fortsatte videre, men jeg hadde fått nok. Har etter hvert fått kjøpt meg noe mer klær.  Det er mest hvite skjorter og kaki, og mer har jeg tenkt å kjøpe for det er jo ikke sikkert hva tid man kommer her igjen hvor det er ganske rimelig.  Noen påskestemning er her ikke akkurat. 30 varmegrader og en fin bris, er ikke akkurat det man forbinder med Påske. Om kvelden koser vi oss med en kald øl, ett slag kort og av og til en Baccardi også. Det er Chiefen 2. maskinisten og jeg. Av og til er stuerten her også. I den senere tid har det foregått på min lugar, da både øllet og lugaren er kjøligere enn hos noen av de andre. Neste gang du skriver så send det til rederiet, da vi nå skal begynne å gå på New York. Du lurer på åssen det føles å måtte punge ut for sanitetsbind dameundertøy m.m. Well, jeg kan ikke si jeg føler noe ubehag, heller tvert om, og de pengene du får må du betrakta som dine egne og gjøre med de akkurat  hva du vil. Det er liksom arbeidet blir mer e verdt når man vet at det er noen man må arbeide for. Man blir også litt mer forsiktig med hva man bruker pengene til. 

 

Brev datert 10.april 1958. På vei til New York. Dette kjennes ut til å bli kaldt, vi er nå ½  døgn fra New York  og temperaturen er kommet ned under + 10 grader. For 4 dager siden hadde vi + 35 grader så det er blitt litt forskjell. Håper jeg får noen brev fra deg når vi kommer til land, det er nesten 14 dager siden sist nå. Så det skal bli fint å få se dine kjære brev igjen. Her er ikke så mye nytt. 1 mann ble akterutseilt i La Ceiba. Gnisten har tatt skjegget, han tok ikke sjansen på å gå med det lengre, da han risikerte å miste både hår og skjegg neste gang han sov rusen ut. Han var den siste son tok det av de som hadde skjegg. En ny mann med en ”Sur” en, litt hodepine, mavesmerter og en del småsår har det vært på sykelisten.  Etter planen skal vi gjøre 2 – 3 turer til på New York. Ja, vi får se hva det blir til.  

Påsken hadde vi delvis i sjøen og  under land. Gikk fra La Ceiba 1. påskedag. Det var ikke mye påskestemning. + 35 grader og ingen fri, så jeg håper du har hatt en mye bedre påske der hvor du var. 

Brevet fortsetter etter ankomsten New York, hvor det ble post hjemmefra.  Herfra skal vi gjøre en tur til  Ecuador og tilbake til New York.  Temperaturen her er + 3 grader så det er ganske surt og kaldt. I tillegg er det regn og blåst.  

17. april 1958.  Vi er nesten kommet til Panama, etter den lengste turen vi har hatt siden vi kom over her. Været er igjen ypperlig + 30 grader, stille og ikke en rynke på sjøen.  I New York ble det ingen landgang på meg. Har nesten mistet lysten på å gå i land. Vi fikk om bord  noen nye folk, en to tre mann. Har knapt sett de enda. Det er fint med disse ballastturene, da slipper vi å gå ned i romma for å lese av temperaturene, eller se over lasten. Stort sett er alt bedre nå.  2. og 3. styrmann passer på lastingen og lossingen, det hele har blitt rutine så det går nesten av seg selv. Man må jo være der og litt mas er det jo enda. Vi får jo snart ett verkstedsopphold på en ukes tid, hvor det nå enn blir. Da får man jo slappe av på en annen måte. For øyeblikket ser det smått ut med noen Europatur, men de gjør nok hva de kan for å få båten over dit for verkstedsopphold

1.mai 58  Første mai og New York, det skulle ikke være dårlig, det hva?  Vi er i havn og er fortøyd ca kl. 1500 idag, dersom ikke noe uforutsett inntreffer. Været er fint, stille men litt kaldt ca. 10 +  Alle mann snakker om at de skal på land i kveld for å få seg et bedre måltid mat. Det begynner å bli nokså dårlig stell med maten herombord. Vi blir vel også litt matleie. idag hadde vi ”Englepikker” til frokost. Du vet vel hva det er for noe. (Noen små pølser) Så har vi noe som kalles ”Lensmannskødder”  Det er vel ukjent for deg, du har sikkert smakt det for det er de hermetiske kjøttkakene som har fått det navnet herombord. Jeg kan glede deg med at det blir ikke så svært lenge til før jeg kommer hjem. Vell, det er vel en sannhet med modifikasjoner. Du forstår jeg snakket med Skipperen angående ferie. Det var to alternativer som ble diskutert. Det ene som jeg likte best, var at det skulle skaffes en vikar her på denne siden. Dersom det lot seg gjøre å få en mann herover, trodde han at det ville gå i orden. Han skulle skrive til Rederen . Det andre som det var snakk om, var at du skulle komme en tur over hit når du var ferdig med skolen, det var Skipperens forslag. Eventuelt mønstre på ved første anledning. Han skulle ha kona over hit, og nå går det rykter om at hun er på vei til New York

[Rolf]

BØstrøm skrev On 28.12.2018 at 0.23:

Jeg hadde ett lite innledende samarbeid med Michelet, og prøvde å hjelpe faren min med utgivelsen. Tildels var Michelet veldig opptatt med egne skriverier. Og tildels mislikte faren min Michelets rolle som Rabulist. Gav Michelet boken for ett drøyt år siden, etter samtale på Støtvig Hotell, hvor jeg møtte ham noen ganger. Jeg fortalte at faren min syntes han hadde vært en rabulist, hvorpå Michelet bekreftende fortalte at det hadde min far helt rett i. Så prøvde jeg å bagatellisere og problematisere at faren min mønstret under Nortraship, og i ettertid ble hedret som krigsseiler. Min far mønstret rundt 03. August, da Tyskerene hadde kapitulert, og han var fylt 18 år. 

 

Ifølge Michelet hadde kapt. Johansen alt på sitt tørre. Japan hadde ikke kapitulert enda.....

 

Michelet hadde nok rett i det. De første nordmenn som falt i krigen var norske sjømenn som omkom i krigshandlinger på havet, før Norge som nasjon var kommet med i krigen. Og de siste som omkom var norske sjøfolk som falt i fjerne farvann etter at freden nådde Norge. 

Traff Michelet ombord på Hestmanden i forbindelse med lansering av en av "Skogsmatrosen"- bøkene. Fikk den signert og med en hilsen. 

Vurderte å sende ham materialet men lot være, han gav dengang uttrykk for at han hadde nok allerede. Og dette er jo ikke fra krigen. Men kunne nok vært til hjelp som bakgrunnsmateriale om havner, dagligliv ombord, lastehåndtering etc. 

Men har vurdert å la et skipsfartmuseum få se på materialet. Gir jo et godt innblikk i hvordan det var å være sjømann på den tiden, i den såkalte gullalderen for norsk shipping. Har også de opprinnelige notatene, endel digitalisert smalfilm, fotos og lydbåndopptak, samt masse brevkorrespondanse mellom mine foreldre, der dagliglivets store og små bekymringer drøftes.

 

Min er også krigsseiler pr. definisjon, han mønstret på D/S Nordfjord i 1944 og fortsatte ombord på D/S Nordalsfjord, altså i hjemmeflåten i tysk-okkuperte Norge 1940-1945. Han har skrevet litt om den tiden også.

 

[Rolf]

M/S "B E N F R U I T "

Del V

 https://www.sjohistorie.no/no/skip/3144/

 

 

 

Det ble noen turer på New York også. Det ble da mange dager mer på ballastreisen  og det var rene slaraffenlivet. God tid til alt arbeid og ikke så mye springing i rommet. På en av turene var det stor temperaturforskjell. I Newe York var der under + 3 og for noen dager siden hadde vi over 35 + grader

Kona til Kapteinen + en sønn kom ombord. De skal bli med noen turer. Litt skifte av mannskap ble det også. Jeg har også snakket med Kapteinen om avmønstring. Det er snakk om å få en ferievikar mens jeg er hjemme på ferie. Kapteinen skulle ta dette opp med rederiet. Blir det Europatur for oss, blir det å følge båten over. Har jo gratis hjemreise.  På fødselsdagen ble både jeg og Chiefen som har fødselsdag på samme dag, invitert opp til Kapteinen. Han hadde jo kona ombord. Det ble noen små drinker og litt småknask. En koselig kveld, litt utenom det vanlige.

 

Det ser nå ut til at det kan bli avmønstring i begynnelsen av juni og hjemreise. Vi har lastet i Guayaquil og skal til New York med lasten. Det er omtrent sikkert at jeg kan mønstre av når vi kommer dit. Det vil bli rundt den 8. juni. Vi ankom New York som planlagt og jeg mønstret av den  9.juni 1958.  Hadde da 10 måneder og 9 dager her ombord i  "Benfruit"  På  m/t "Benoil" hadde jeg

16 måneder og 11 dager. Så det var 26 måneder  og 20 dager siden jeg var hjemme.

I denne perioden ble det med ”Benfruit” seil 36.411 n.mil den tiden jeg var om bord. Hadde dessuten 30 havneanløp med flere passeringer av Panamakanalen.

 

Reiste med fly fra New York til Fornebu. Hadde ganske mye overvekt av bagasje. Kom til Fornebu

den 12 juni  kl 2205. Der var Gudveig og tok imot meg. Det var vidunderlig å komme hjem til henne etter så langt fravær. Hybelen var ikke stor. Omtrent som min lugar ombord. Men det var ett krypinn  vi hadde for oss selv og med egen adresse..  

 

Mens jeg var hjemme på ferie, dokket "Benfruit" for reparasjon av bunnskaden.  Under reparasjonen oppsto det brann ombord, forårsaket av  sveising og brenning som verkstedet foretok. Følgende stod å lese i Fedrelandsvennen for 12. august 1958.

 

                                   

 BENFRUIT " FÅR NYTT FORSKIP PÅ  40  DAGER

                                               Reparasjonen skjer i Savanna.

 

Fruktskipet "Benfruit" som brandt 21. juli 1958. skal repareres i Savanna.  Hele forskipet må så å si bygges nytt, og all isolasjon er ødelagt.  Til sammen kommer en til å må sette inn omtrent 150 tonn nytt stål i båten.  Verkstedet som har tatt reparasjonen, har lovet skipet ferdig på 40 dager, mens alle de andre anbudene lå rundt det dobbelte.  I Europa kunne en ingen steder komme under 3 måneder.  Prisen på dette anbud ligger også langt under de andre. Skipsreder Bendt Rasmussen, som var i New York  og såg på båten, forteller at det hele høres fantastisk, men dette verksted har før vist at det holder sine kontrakter. Når skipet er ferdig fra verksted, vil det gå rett inn på sitt gamle certeparti. 

 

                                                                      

 

                                                           ” Benfruit”

                                    For andre gang

                       

Den 27. september 1958 ble jeg påmønstret m/s "Benfruit" igjen som 1. Styrmann. Kontrakten lød på New York og videre. Dette var 2. gang jeg mønstret på dette skipet. Etter avskjeden med Gudveig på flyplassen, gikk jeg om bord i flyet og vi tok av med kurs for Reykjavik Island. Flyet var en DC 6 med fire motorer og propeller. Etter mellomlanding på Island, skulle vi ta av igjen.

Flyet taxet ut til startplassen, ruset opp moterene og skulle sette igang.  Da var det en av motorene som fusket. De kjørte tilbake til oppstillingsplassen og vi gikk ut. Fikk beskjed om at det ville ta ca. 2 timer. Dette var kl 2100. Da 2 timer var gått, ble det gitt nye 2 timer. Slik holdt de på til kl 0300 om morgenen. Da fikk vi beskjed om det ville komme en buss og hente oss og kjøre oss til ett hotell. Vi fikk sengeplass og beskjed om at avgangen var utsatt til 0930 neste dag.

 

Kl 1000 tørnet jeg ut, tenkte da at avgangen var ytterlige forsinket siden jeg ikke var blitt purret. Dette stemte jo. Først kl 2100 skulle vi starte. Det var anledning til å sende telegram så jeg sendte ett til Kapteinen på "Benfruit" og fortalte at vi ville bli ett døgn forsinket. Vi fikk selvfølgelig frokost på Hotellet. Så var det bare å ta det med ro. Det var på Keflavik vi overnattet. Det var en Amerikansk base og flyplass som låg ca. 5 mil fra Reykjavik. Der var ingenting å ta seg til på det hotellet, annet enn å vente. Etter middag i 1400 tiden, ble vi hentet av buss og vi dro tilbake til selve Reykjavik på Sight seeing. Vi ble vist store deler av byen. De berømte varme utendørs bad. Vi var på museum, maleriutstilling og en del andre severdigheter. Vi spiste en god aftens og i 2100 tiden var flyet klart. Det var snakk om at det var ett lynnedslag på vei til Island som hadde forårsaket at en motor måtte skiftes.

 

Vi var kommet til Flyplassen og flyet skulle først ta en prøverunde uten passasjerer. Vi var ute og såg på starten.. De startet opp og for av gårde, tok en sving rundt flyplassen og kom inn for landing. Alt såg og hørtes normalt ut. Så tanket det opp og vi gikk ombord. Der var mange forskjellige kommentarer idet vi gikk ombord. Det fleste var visst  ikke helt sikker på at det ville gå godt. Vi mellomlandet i Canada

og fortsatte til New York, hvor vi ankom tidlig om morgenen. Jeg tok en taxi ombord. Var jo ikke sikker på om båten låg der enda. Men det gjorde den. Jeg ble godt mottatt og var visst svært velkommen ombord. 

Det visste seg at han Styrmannen som løste meg av ikke var så mye å samle på. Han ble av Kapteinen vist ut av salongen og måtte spise i Offisersmessa. Litt slåssing drev han visst også på med, og det var visst få som likte han. Men enkelte gode sider hadde vel han og.

Offiserene var stort sett de samme med unntak av 2.mskinisten, men mannskapet var nesten bare nye folk og en blanding av mange nasjoner. Her var 2 Argentinere, 1 Cubaner, 1 Panamaner, 1. Chilener,

1. Honduraner, 1. Irlender, 2. Islendinger, 1 Tysker, 1. Færøying, 3  Dansker  1. Bergenser og resten nordmenn.

 

Det blir mye brevskriving på disse turen . Det er jo det eneste middelet til å holde kontakten med de hjemme. Gudveig er god til å skrive og det er ofte lange koselige brev hvor hun forteller om alt som har hendt henne hjemme. Det er liksom en fredet stund, etter at posten er utdelt. Da skal de fleste lese brever. Det blir som regel litt hurtig gjennomgang, første lesning. Så tar man de for seg om kvelden og riktig koser med brev og en kald øl. De blir ofte lest både 3 og fire ganger.

Skrivingen skjer jo som regel på den fritiden man har. Det kan være om  formiddagen, kvelden eller etter som det passer med arbeidet. Skal man få mange brev må man også skrive mange selv. Det er jo da livet ombord, hvor man går og hva man fordriver tiden med  som blir fortalt.

Selvfølgelig er der mye lengsel og savn innflettet i det øvrige innhold. Man har jo hele tiden de hjemme i tankene.

 

Farten er den samme som sist jeg var om bord, med New Orleans  som lossehavn og noen turer med stykkgods til Cuba samt de samme lastehavner i Mellom-Amerika. Vi har også enkelte passasjerer med nå. En Engelskmann vi hadde, var ikke noe særlig begeistret for Mellom-Amerika. Han hadde jo vært rundt litt i verden. bl.a. en god del i Afrika. Han kom ombord i La Ceiba og var en tur iland i Barrios. Det er det verste han enda hadde sett. Han trodde La Ceiba var fæl, men det var rene søndagsskolen i forhold til  Barrios. Han sa at i  Afrika var det ille, og han trodde de var usiviliserte der. Men man kunne riste ett hvilket som helst tre i Afrika, og det som falt ned ville være mye bedre enn noe av det som fantes i Barrios.

En annen tur hadde vi 4 passasjerer 2 voksne damer og 2 barn. Den ene damen var mørkhudet.

Hun spiste med fingrene, og det hun ikke fikk med seg med de brukte hun skje på. Det virket jo litt uvant, men det var tydelig at hun fikk i seg det som skulle til, for hun var ganske god og rund.

 

På en av turene til La Ceiba ble vi invitert iland på en militæroppvisning. Det var en av betingelsene at vi kom i uniform. Jeg kunne ikke gå ifra da vi skulle laste. Kapteinen og Stuerten samt to av damene stillte opp. Det var Kapteinen som hadde blitt kjent med en av de høyere offiserer i området. Han hadde vært ombord og blitt så godt mottatt Nå ville han gjøre gjengjeld. De ble hentet  ved gangveien av militær bil og av sted drog de. De hadde hatt en minneverdig dag. De satt på ærestribunen i fulle pontifikalier sammens med de høyere offiserer og andre høyerestående gjester. Det var stor militærparade med oppmarsjering av soldater og forskjellig militært utstyr.  Musikk av store Militærorkestre. m.m. Alt forgikk innenfor en stor militærforlegning. Etter paradene var det stor middag. De var der til rett før båten var ferdig lastet. Da kom de i  Flott bil med militær eskorte til gangveien.

 

Det ble en tur til New York i begynnelsen av desember. Var også innom Charleston. Det går også rykter om at det er siste tur for "Standard Fruit"  Vi kom til ett vinterlig New York der var minus 5- 6

kuldegrader og en morgen var der 0 grader på kontoret da jeg våknet, på lugaren var der nok mer men jeg hadde frosset hele natten. En natt kom det 10 cm snø også

 

Den 6. Desember var vi utlosset og ferdig med Standard Fruit. Vi forhalte da fra Pir 13 på Manhattan som var Standard Fruits pir til  Pir 46  på Brooklyn siden. Dermed var en epoke i min karriere over. Jeg hadde nå kjennskap til det meste om fruktfart. Da spesielt om bananer. De hadde vært noen gode læremestre. De gikk også inn for at de folkene de hadde skulle kunne faget. Vi skulle nå inn for. Belgian Fruit Line. Skulle ligge i New York til den 13 desember. Da skulle vi gå til Trinidad for bunkring og derfra til Boma i Belgisk Kongo for lasting

 

Det er kommet endel nytt mannskap ombord. De forskjellige utlendinger som mønstret på her borte er avmønstret og vi har fått Norske isteden. Vi har en igjen som vil bli med over til Europa.

 

Før vi gikk fra New York var jeg en tur iland og handlet litt. Det var jo skjorter og andre klær som ble kjøpt og så ett  8 m.m. Filmkamera og fremviser samt noen filmer for opptak. Kjøpte også noen filmer som var innspilt. "Miky Mouse" og" Skipperen". Betalte 100 Dollar for dette utstyret.

 

Det er nå kommet beskjed fra Rederiet at Kaptein Theien skal gå iland på Trinidad for å overta en annen båt som rederiet har kjøpt og som kommer innom der for bunkring. Det er ett søsterskip til Benfruit. Jeg skal da overta "Benfruit" som vikar Kaptein til vi kommer til Europa, Jeg hadde jo ikke Skipsfører sertifikat. Måtte skrive en erklæring til konsulatet så de kunne utstede en dispensasjon  så jeg kunne føre skipet til Europa.

Jeg sendte også ett brev til Gudveig  hvor jag la inn søknadsskjema m.m. for å få Skipsfører sertifikat. Hun måtte også finne avgangsvitnesbyrd  fra Skipsførere skolen og Militær tjenesteboken som låg hjemme. Dette måtte hun ta med og levere på Mønstringskontoret. Da ville de kunne utstede Skipsfører sertifikat. Dette møtte så sendes til Antwerpen.

Dette er en avskrift av min første tillatelse til å føre ett skip, en såkalt dispensasjon

                                              

TO WHOM IT MAY CONCERN.

 

This will certify that Captain Johs. Teien, at present master of the m/s "Benfruit" of Kristiansand, Norway, will leave the ship in Port of Spain, Trinidad, on or about December 19. 1958 to take command of a new vessel.

 

Upon his recommendation and upon orders from Bendt Rasmussen, Kristiansand, Norway, the owner of m/s "Benfruit", Chief Mate Karstein Røsok, born May 12, 1926, will take the ship from Port of Spain to Antwerp, where the new master will take command.

 

Mr. Røsok has declared that he passed the official examination for masters in Ålesund, Norway, in the year 1955, and this has been verified by Captain Teien. Mr. Røsok has been sailing as Chief Mate on board the m/s "Benfruit" from August 2. 1957 to June 9. 1958 and again from September 27. 1958. Captain Teien certifies that Mr. Røsok is well qualified to take command of the m/s "Benfruit" on the voyage from Port of Spain to Antwerp.

 

Dispensation is hereby granted Chief Mate Karstein Røsok to sail as master of the m/s "Benfruit" from the time Captain Teien leaves in Port of Spain until the new masters joins the ship in Antwerp in January/February 1959

 

                                    ROYAL  NORWEGIAN  CONSULATE  GENERAL

                                               New York, N.Y.  December  12. 1958      

 

                                                           R. Gundersen

                                                            Vice  Consul

 

                       

Den 13. desember kl 1000 gikk vi fra New York med kurs for Port of Spain. Det ville være fint å komme til noe varmere strøk. Her har vært en kuldebølge over New York denne gangen. Vi låg der i hele 9 dager og temperaturen varierte mellom  minus 6 og ned til minus 9 grader. Men bare ett døgn etter avgang New York, var temperaturen oppe i + 18 grader. Med andre ord, solskinn og sommer.

Vi har nå noen gode dager foran oss. Det er slutt på alt maset og kjøret som det var i den bananfarten. Det var korte turer, mange havneanløp så både på lasteturene og ballastturen var det noe hele tiden, man  satt ikke i 5 minutter uten at man hadde dårlig samvittighet. Så er det også slutt på ekstrainntektene. Det varierte jo men noen måneder var man  opp i over 400 dollar i skattefri ekstrafortjeneste.

 

Den 18. Desember var vi innom Port of Spain, på Trinidad og bunkret. Theien gikk iland og jeg overtok som Kaptein. Mønstret på som Kaptein den 19. desember 1958. Dette var min 3. påmønstring her ombord. Jeg ville ikke gå vakt, så de to Styrmenna delte vaktene seg imellom. De gikk 6 på og 6 av. Jeg Flyttet inn på Kapteins lugaren for å gjøre meg litt kjent. Flyttet ikke ut av Styrmannslugaren, men jeg låg i Kapteins lugaren. Der var direkte forbindelse til broen bl. annet så det var enklere for de på broen å komme i kontakt med meg, i tilfelle de var i tvil om noe.

Salongpiken spurte hva hun skulle titulere meg for, jeg sa at det var ok med Styrmann. Skulle jo fortsette som styrmann etter Antwerpen. Syntes derfor det ikke var noen vits i å forandre på det.

 

På en måte så var jo målet nå nådd. Det var Kaptein som var det man hadde drømt om å bli. Nå var målet nådd selv om det bare var for en kort periode. Man følte liksom hvordan ansvaret tynget.

Nå var det jeg som skulle gi svar på de spørsmål som ingen andre kunne ta ansvaret for. Det var også den ting at jeg skulle fortsette som styrmann etterpå. Derfor var det best å kjøre i samme spor som tidligere. Theien hadde jo overlatt det meste av mannskapssaker til meg. Det  som var  nytt var innklareringen og  omgangen med stedets myndigheter. Men selv dette hadde jeg jo litt innblikk i. Hadde fått en ganske bra innføring av Theien.

 

Julen ble feiret i sjøen  Alle mann, med unntak av vaktene var samlet i Salongen til Kaffe. Det var også pakke utdeling. Det var pakker vi hadde fått ombord fra Sjømannskirken i New York. Nå fikk alle hver sin pakke. Det var vanligvis stor stas med disse pakkene. Der var som regel ett brev inni hver pakke. Det var jo stor spenning å se hva slags menneske det var som hadde skrevet og om det var en gammel dame eller en ung jente . Noen ble skuffet, andre strålende fornøyde. De fleste skrev og takket for pakken. I alle fall så lovet de å gjøre det. Gavene varierte fra strømper til lesestoff og mer oppfinnsomme gaver. Det var helst brevet som var det viktigste.. Det ble også servert en drink. Så var det over med pakkene for denne gang.  Det var julebordet som sto igjen. Det ble spist i hver sin messer  Der var jo også en del julepynt som var opphengt samt ett juletre med lys på i alle messer. 

 

 Siste del av 1958 ble det utseilt 18.819 n. mil og vi hadde17 havneanløp samt noen passeringer av Panamakanalen

 

+++

 

Fortsettes...

[BØstrøm]

Rolf skrev 30 minutter siden:

 

Michelet hadde nok rett i det. De første nordmenn som falt i krigen var norske sjømenn som omkom i krigshandlinger på havet, før Norge som nasjon var kommet med i krigen. Og de siste som omkom var norske sjøfolk som falt i fjerne farvann etter at freden nådde Norge. 

Traff Michelet ombord på Hestmanden i forbindelse med lansering av en av "Skogsmatrosen"- bøkene. Fikk den signert og med en hilsen. 

Vurderte å sende ham materialet men lot være, han gav dengang uttrykk for at han hadde nok allerede. Og dette er jo ikke fra krigen. Men kunne nok vært til hjelp som bakgrunnsmateriale om havner, dagligliv ombord, lastehåndtering etc. 

Men har vurdert å la et skipsfartmuseum få se på materialet. Gir jo et godt innblikk i hvordan det var å være sjømann på den tiden, i den såkalte gullalderen for norsk shipping. Har også de opprinnelige notatene, endel digitalisert smalfilm, fotos og lydbåndopptak, samt masse brevkorrespondanse mellom mine foreldre, der dagliglivets store og små bekymringer drøftes.

 

Min er også krigsseiler pr. definisjon, han mønstret på D/S Nordfjord i 1944 og fortsatte ombord på D/S Nordalsfjord, altså i hjemmeflåten i tysk-okkuperte Norge 1940-1945. Han har skrevet litt om den tiden også.

 

Nå er jo ikke alle deler av norsk krigshistorie like rosenrød. Noe som blandt andre Jon Michelets datter har vært inne på. Men hedres den som hedres bør. Mener å ha lest engang, at norske båter ble bedt om å gå til vennligsinnet havn, da Norge var blitt besatt av Tyskerene. Av 6000 båter, var det ikke en som gjorde det, og den norske handelsflåten fikk avgjørende betydning for utfallet av krigen. Til en voldsom kostnad selvfølgelig, ikke minst menneskelig. Hvis noen kan bekrefte, eller utdype dette, ville jeg gjerne få høre det.

 

Så man på seg selv som like betydelig som idag? Hva om Nordmenn igjen kom opp i lignende situasjon. Ville offerviljen vært like sterk som dengang? De som kom hjem fikk ingen jubel, og lite hjelp med tynnslitte nerver, og mange med alkoholproblemer. Å ofre livet på havet hadde jo nordmenn alltid gjort, Kanskje var det grunnen til likegyldigheten hjemvendte krigsseilere ble møtt med? 

 

Ihvertfall interessant å prøve å forstå disse delene av historien.

 

[shipahoy]

Rolf skrev for 3 timer siden:

1. Bergenser og resten nordmenn.

[Rolf]

M/S "B E N F R U I T "

Del VI

 https://www.sjohistorie.no/no/skip/3144/

 

 

1959

 Nyttårsaften var offiseren samlet i Salongen Da var det rigget til med litt konkurranser og forskjellig

Der var skrevet en del på rim om forskjellig av de deltagende. Det var episoder under land m.m. som ble humoristisk omtalt. Der var gjettekonkurransen, opplesing m.m. Det ble en riktig koselig aften

Ved midnatt var det blåsing i fløyta og så ble det ”slått glass” med skipsklokken. Vi hadde ett nydelig vær på hele overfarten.

 

Den 2. januar 1959 ankret vi opp i munningen av Kongo River. Den 5. Januar skal vi få los for å gå de 50 n.mil oppover Kongo River til Boma. De dagene vi låg og ventet ble jo brukt til utvendig vedlikehold

 

Den 5. jan.  hivde vi opp, fikk los og gikk oppover elven. Det var jo ikke godt å se at det var en elv. Den var bred og det såg mer ut som en fjord. Den smalnet litt etterhvert som vi kom oppover.  Begge sider var bevokste med trær av forskjellig slag. De var så langt unna at det ikke var godt å se hva det var. Det sies at der er en del drivende øyer som kan være farlig for skipsfarten. Der er også en del sandbanker som forandrer seg.. Losen var Belgiser. Strømmen går med flere knops fart. Der var en del drivende trær og forskjellig rusk og rask som kom flytende.

Vi gikk rett til kai i Boma, men lastingen begynte ikke før dagen etter. Det er Conveyors som benyttes til lastingen De må løftes ombord av skipets lastegear. De står med ett feste på lukekarmen og ett på rekken. I transportbåndet er der noen lommer som bananbuntene ble lagt i

De går da fra kaien over selve conveyoren og ned i rommet. Så går båndet tilbake på undersiden. 

Bananbunten ligger fint og beskytte fra de blir lagt oppi til de blir tatt imot i rommet. Høyden kan de regulere etter hvor høyt i rommet de skal ha lasten.

 

Boma er en liten by med noen få gater. Der er ett par serveringssteder med Belgisk bestyrelse, men med lokal betjening. Der kan man få mat og drikke etter behov. Det var her jeg smakte noe av den sterkeste krydder jeg noen gang har smakt. "Pili pili" ble det kalt. En liten dråpe i suppa var nok til at den ble for sterk for meg. Jeg spiste den men den skarpe smaken hang igjen lenge etterpå.. Her bodde mange Belgiere i denne lille byen Det var de som bestemte over alle ting her nede. 

Kongofloden var ganske brei akkurat utenfor denne byen. Det var flatt på begge sider av elven og det såg mer ut som en stor innsjø. På noen av turene vi var  her ankret vi opp og ventet på at lasten ble klar. Da hadde vi livbåten på vannet og brukte den til å kjøre til lands med.

 

Vi kom til kai her med en gang og siden det ikke skulle lastes før i morgen, var det bare myndighetene som kom ombord. Jeg hadde jo fått tips fra Theien om hvilke papirer som var nødvendig her i Boma.

 

 

Belgisk - Congo  Boma.

       Følgende papirer må være klar ved ankomst til Boma.

 

7 Crew list, en med datoer for kopper og gulfeber vaksine 

2 Stores lister

2 Personell effektlister

1 Maritime health declaration        Belgisk Congo form, fåes av losen

1 Declaration for Port captain           "               "           "          "             

7 Passasjerlister, en med vaksinasjonsdatoer

6 List of Port of call. I fast rute ikke nødvendig.

 

Alle mannskaper og passasjerer må før ankomst til Belgisk Congo være vaksinert mot Gulfeber og Kopper. Vaksinasjonen må være gyldig og innført i Internasjonalt Sertifikat.

 

I tilfelle det skulle være noen som ikke hadde det i orden ved ankomst, blir vedkommende tatt iland og vaksinert av lege i Boma.

 

Dette var bestemmelsen som gjaldt for Boma. Disse lister måtte vare klar ved ankomst. Dessuten så skulle de se en del av Skipets sertifikater  De sertifikater som de vanligvis ville se, var oppbevart i en egen mappe. Den var oppbevart i Kapteinens kontor. Det hendte at Agenten måtte ha med seg noen sertifikater iland for å ordne med utklarering m.m. Da fikk han med seg det han trengte. Der var alltid en original og en kopi av disse  sertifikater som det var spørsmål om.

Ellers var der sertifikater på det meste. Fra Lastegear til lanterner, skip og motor. 

 

Lastingen gikk greitt . Bananene kom på kaien med lastebiler direkte fra de forskjellige plantasjer. Lasten ble kontrollert på kaien. Der var kontrollører fra Charteren, men vi foretok også vår egen kontroll. Bananene var vel litt mindre enn de vi hadde lastet i Mellom-Amerika. Det var jo lengre vei de skulle fraktes her så de måtte være desto ferskere. Skipet ble etterhvert fullastet og vi kunne avgå. Lasten var bestemt for Antwerpen. Vi var jo alle spent på hvordan det ville bli i denne farten. Det var lange turer så bananene måtte ikke være for modne når de kom ombord. Det ville bli mange døgn i sjøen så det ble mye tid til andre ting . Det ville også bli mange nye folk ombord når vi kom til Antwerpen. Bl. a. ny Kaptein. Det var han som var ombord på "Benoil" da jeg var der.  Det var mange av de som var ombord her nå som skulle mønstre av. Det vil sikkert bli besøk fra rederiet også når vi nå kommer til Antwerpen. Det gjelder da for oss ombord å få skipet så fint som mulig. Dette er noe som alle ombord er med på. Selv den yngste ombord er stolt av at eget skip tar seg godt ut i havn.

 

Vi var innom Las Palmas og bunkret for den neste rundtur. Der var som vanlig selgere på kaien som visste frem sine produkter. Det var mye håndarbeid, hovedsakelig duker med forskjellige broderier. Det var liksom det som var det store. Prisen var jo overkommelig for oss.

Her var det også innklarering med en masse lister.

 

   Las Palmas (Spain)

 

Følgende lister må være klar ved ankomst Las Palmas

 

6 Crew List

8 List of disembarking passenger + passport

3 List of passenger in transit

2 Manifest of cargo in transit

3 Manifest of cargo from each port loaded for Las Palmas

    together with corresponding Bill of Lading

1 International health declaration

 

Er det ikke last eller passasjerer for Las Palmas  eller 

passasjerer in transit, lages negative sertifikater for dette.

 

Innklareringen her er enkel og grei og det går raskt unna. Telegrammer om ankomst sendes agenten i god tid. Når man mottar bunkringsordren blir som regel agentens navn oppgitt. Ellers i faste ruter, får man en liste over de forskjellige agenter som skal benyttes i de forskjellige havner.

 

Vi gikk nå med kurs for Antwerpen og den 22. Januar 1959 ankom vi losen . Sjølosen kom ombord ved Bøye ”A1” og han tok oss inn til Flushing. Der byttet vi til elvelos Han tok oss hele veien opp elven Shelde til vi var inne i slusa, som vi måtte igjennom for å komme inn i havnebassenget. 

Havnelosen kom ombord i Slusa og tok oss da helt til kai.

 

Papirer og Innklarering:

Sjølosen har med seg Maritime Health Declaration. Denne fylles ut og gis til Elvelosen.

Elvelosen har med seg Crewlist, Change of crew samt skjema for entering av slusa. Av Crewlist er ett eksemplar til myndighetene og ett for Agenten  ( Samme med Change of Crew )

 

 

Nødvendige papirer for  Antwerp

 

2 crew list  Antwerpen form

1 Maritime Health          "              

5 Crew listVanlig form

3 Store list           "

3 Personell effect          "

Ved ankomst må en av skipets Offiserer (2. Styrmann) melde skipet inn på Havnekontoret i slusa. Det er spørsmål  etter Skipets Navn, Brutto og Netto Tonn samt Kapteinens navn.

Agenten skal ha utdrag av Dekksdagboken fra første lastehavn til Flushing samt selve Dekksjournalen. Dette for notering av Protest.

 

Av og Påmønstring

Ved avmønstring må vedkommendes pass først stemples av Waterschouten, denne utsteder en slipp som må oppbevares ombord til avgang. De som er påmønstret i Antwerpen skal sammen med mønstringspapirene medbringe en slipp fra Waterschout.  For de nye folk som er påmønstret andre steder, må vedkommendes pass fremvise og stemples av Waterschout som da utsteder en slipp. Er det mange som skal mønstre av, lønner det seg å få myndigheten og Mønstringsmannen ombord. Samme dersom det er mange nye folk kommet fra Norge, men da bare myndigheten.

 

Utklarering       

En liste med alle forandringer i mannskapet må utfylles. Denne listen må stemme med alle slippene fra Waterschout og skal sammen med de leveres i slusa til myndighetene der.

Vanligvis kommer agenten med en sådan liste sammens med en Lilla slipp for Havnelosen og en Hvit  for Elvelosen. Disse leveres da til de respektive.

 

I slusa kom det representanter for Skipshandlere ombord Rederiet hadde som regel en som de brukte  I Antwerpen var det "Titan Supply Company"  Det var også ofte Skipshandleren som kom med de nye mannskaper fra Norge også. Slik var det denne gangen og. Det kom ny Kaptein og en del nye mannskaper. Gudveig kom også. Jeg hadde jo flyttet fra Kapteins lugaren og den var gjort i stand til den nye som kom. Han syntes det var lite i forhold til De båter han hadde vært på før, som var tankbåter. Han hadde ingen peiling på Fruktfart. så han håpet at jeg ville ta meg av den delen. Det skulle ikke by på noe problemer mente jeg. Han ville jo sette seg inn i sakene etterhvert sa han. Jeg var iland og mønstret av den 23. januar 1959 og mønstret på som 1.styrmann den 24. januar 1959 Dette ble da min 4. påmønstring på "Benfruit" Jeg hadde nå hatt min første lille prøve som Kaptein. Det var ikke noe som var uoverkommelig i den jobben heller. Selvfølgelig hadde denne turen ikke bydd på de store utfordringer. Jeg kjente jo båten ut og inn. Folkene var jeg og kjent med ,så det hele var bare en liten avveksling. Nå var det imidlertid tilbake til Styrmannsjobben og det som hørte den til.    

 

Vi gjorde 2 turer på Boma for lasting av Bananer. Den nye Kapteinen var jo interessert i å få vite mest mulig om frakting av Bananer. Han var med rundt i romma på første ballasttur og fikk sett hvordan det såg ut der. Forklarte han det jeg visste om innstilling av spjeld og luker. Han fikke vel ikke med seg alt første gangen men det kommer vel etter hvert. Fikk ny Maskinsjef også på samme tid. Han var mer erfaren med Fruktbåter. 

 

På vår første tur fra Boma med den nye Kaptein fikk vi med oss en del passasjerer også. Han var jo litt selskapelig anlagt så han tok seg av disse. Gudveig var også til god hjelp for han.

Det var jo Belgiere dette som skulle hjem på ferie  De likte jo å ha det moro og han la også opp til det. På en av turene var der med bl.a. en ferm og bryst fager dame. Det var jo fin temperatur ombord så de gikk jo litt lett kledt. Etter at middagen var servert en dag ,skulle vi som vanlig få dessert. Denne damen var kledt i en sommerkjole med ganske stor utringning. Hele barmen var som en duvende Gelé klump. Hun satt ved siden av Kapteinen og ble derfor servert først. Denne dagen var det Gelé til Dessert. 2 store halvkule formede hauger låg på ett stort fat.  Salongpiken kom inn og holdt fatet så damen kunne forsyne seg. Det duvet lett i Geleen. Kapteinen kaste ett blikk på geleen og så på barmen til damen. dette merket hun og begynte å le. Barmen duvet desto mere , salongpiken oppdaget også likheten og begynte å skjelve av innestengt latter. Dermed ristet geleen enda mer. Hele forsamlingen brast ut i en befriende latter. Salongpiken måtte gå ut, hun greidde ikke å holde på fatet mere. Stuerten kom senere inn med desserten og serverte den

Men latteren satt på lur hele tiden. Dama tok det greitt hun. Det var sikkert en som hadde hørt mange kommentarer om sin store barm før hun kom ombord til oss.

 

En kveld skulle det være stor fest ombord "Captains Diner" Da skulle det være uniformsplikt

Middagen var også utsatt slik at jeg skulle være ferdig med vakten så jeg kunne være med på det hele. Det var Gudveig som kom på broen og fortalte at det ver Uniformsplikt. Nei for tull mente jeg, det ble ikke aktuelt. Hun overbrakte beskjeden til kapteinen og han sa at hun skulle gå opp igjen og si at det var en ordre. Joda hun kom opp og vi ble jo enig om at jeg fikk finne frem uniformen. Den la jo hun klar på lugaren, så det var bare for meg å hoppe i den etter at vakten var over. Alle de andre hadde jo spist da jeg kom ned, for de kunne ikke vente til 2000 med det. De satt og hadde en kaffe og likør i Salongen. På bordet var det leinet opp med forskjellige ting. Jeg skulle få akkurat det samme som de andre hadde hatt. Det var nok av hjelpere som skjenket og serverte. De hadde først hatt en Cocktail før maten. Så var det hvitvin til Forretten og rødvin til hovedretten. Ja de mente de hadde hat opp til tre glass rødvin. 

Jeg måtte drikke og spise det hele i løpet av en halv time mens de andre hadde sittet ved bordet i to timer. Man de hadde i alle fall moro av å hjelpe meg mede både det ene og andre. Jeg sløyfet kaffen men tok likøren. Det ble etterhvert dans, men jeg trakk meg tidlig tilbake, for jeg hadde jo plikter dagen derpå også. Gudveig som var fri og frank var fortsatt med og underholdt passasjerene. Det ble visst en vellykket kveld og ett av hoved innslagene var jo mitt måltid og all den servering jeg fikk.

 

 

På en av turene ned Kongofloden støtte vi på en av de flytende øyer. Støtet var ikke så voldsomt ,men ganske merkbart. Det ble en del rystelser og farten avtok. Jeg var en tur oppe på broen for å se hvordan det sto til. Det ble satt igang undersøkelser om skipet var lekk. Tømmermannen ble satt til å peile. Der var ingen lekkasje å merke og intet galt med peilingene. Rapporterte dette til Kapteinen. Han ville også ha en surveyor ombord. Vi ankret derfor opp i elvemunningen  for å vente på han. Det var sendt beskjed til agenten  som skulle skaffe en og sende ombord. Etter hans inspeksjon kom han frem til det samme som vi. At skipet ikke var noe skadet. Vi kunne derfor fortsette vår reise til Las Palmas som var første stopp. 

 

Dit gikk vi for Å bunkre. Noen turer lastet vi Tomater også der. De var I kasser og ble plassert på toppen av lukene, rommene var jo fulle av bananer. Der stod de da bare dekket av  presenninger. Som vanlig var der handelsmenn som bød frem sine varer på kaien. Gudveig sikret seg noen av de broderte duker.

 

I Boma var det vanlig at der kom ombord en del svartinger som bare såg etter noe å spise. Det første de gjorde var å stå på hode i søppeldunken akter og sikre seg alt som var spiselig der. Så passet de på etter måltidene når restene skulle tømmes at de sikret seg de, før de gikk i søppeldunken.

 

Det var noen trivelige turer nå etter at Gudveig var kommet ombord.  På en av turene fikk hun noe galt med ett øye. Det var rett før vi kom til Boma. Som skipets lege skulle jeg fikse dette. Fant noen øyedråper i medisinkisten og ville dryppe innpå.. Hun grudde seg for dette og lurte på om det ville gjøre vondt. For å forsøke om det var noe vondt så dryppet jeg noe på ett av mine øyne.

Kjente ingenting og var ikke sikker på om jeg hadde fått noe innpå, Derfor dryppet jeg noe i det andre også. Nei jeg kjente ingen ting. Så dryppet jeg i det vonde øye til Gudveig. Nei hun kjente ikke noen ting hun heller. Etter en stund utvidet pupillene seg hos meg, så jeg så nesten ingen ting. 

 

Lyset ble svært sjenerende og vondt. Det tok ikke lang tid før Gudveigs pupill også utvidet seg,

men hos henne var det bare en så hun såg jo greitt med det andre øye. Vi skulle til Kai så jeg måtte på bakken og fortøye skipet. Hadde på meg solbriller. Det hjalp jo litt ,men det var allikevel svært sjenerende med sollyset og alle reflekser fra det hvitmalte skipet. Ble ferdig med fortøyningen og snakket med agenten om en lege. Han tok med seg Gudveig dit. Hun hadde også med seg den flasken med øyendråper som jeg hadde brukt. Skulle fortelle legen om hendelsen og undersøke om det var noe skadelig. Han sa at det var jo ikke den slags medisin han ville ha brukt, men den var ikke skadelig. Hun fikk noe som var mer egnet for sitt øye. Etter som legen sa ville pupillene bli normale etter noen timers tid. Jeg hadde det litt ille mens det stod på. Selv med solbriller var det ikke til å unngå at der kom mye lys inn fra sidene. Men etter en stund gikk det hele tilbake til normalen igjen.   

 

En matros vi hadde fikk blødende mavesår mens vi var på vei fra Antwerpen til Boma. Han hadde blod i avføringen og noe senere kastet han opp litt blod også. Haukeland Sykehus ble kontaktet  og situasjonen ble forklart de. Matrosen ble lagt til køys på streng diett. Vi fulgte de råd som sykehuset kom med. De mente det var ett mavesår. Det ble bla. a. brukt isposer på maven hans. 

Oppkastet ga seg og vi kunne gi han det som sykehuset anbefalte. Han var selv innstilt på å følge rådene fra Haukeland. Ville helst ikke iland på ett vilt fremmed sted i Afrika. Da vi kom til  Boma ble han undersøkt av lege. Han fant ikke noe særlig galt med han. Han mente han kunne ta det med ro noen dager til. men begynne å være oppe. Skulle spise bare lett kost foreløpig. Etter noen dager kunne han begynne med lettere arbeid. Han ble satt på vakt. Var til full undersøkelse i Antwerpen og ble erklært for frisk.  

 

Det var ikke så mye sprøyter som skulle settes i denne farten som det hadde vært i farten på Mellom-Amerika.  Det forekom litt betennelse og slikt som ble kurert med litt penicillin.

 

Den 27. april 1959 etter 3 måneder og 4 dager mønstret jeg av "Benfruit»   Gudveig og jeg  dro allerede den 13. April til Hamburg for å gå ombord i «Benares» Vi skulle være med den til Rotterdam hvor den skulle på verksted. Var også innom Gøteborg den 16 april og kom til Rotterdam den 18. April 1959. Den 27 var jeg iland og mønstret av «Benfruit» og mønstret på «Benares» som kaptein den 28 april 1959. Skulle overta dette skipet som Vikar kaptein fra avgang Rotterdam den 28. April. 

 

Denne period 24.401 n.mil utseilt distanse Det har vært 9 havneanløp

Redigert 31.Desember.2018 av Rolf (see edit history)

[Rolf]

Karstein mønstrer som kaptein for første gang og jeg kommer inn i bildet...

 

 

M/S "B E N A R E S "

 

 

Bygget ved Oskarshavn i 1950  Var 104,54 m. lang  Bredde 14,35 m.                                  Dypgående Sommer 6,27 m.

Gross tonn   3185,68       Nett 1753,48           Total DW  2960,00

Maskineriet var B & W  4200 IHK  10 sylindrer, Diameter 500m.m. Slag. 900 m.m.

165 omdr. 14 knop   Forbruk 14 tonns i timen

4 luker Dim 20 fot x 16 fot  8 bommer a 5 tonn  8 winsher

Skipet var ett kombinert Kjøle - Fryseskip  med kapasitet ned til minus 25 grader.  

 https://www.sjohistorie.no/no/skip/3123/ 

 

På veien fra  Boma til Antwerpen med m/s "Benfruit" fikk jeg beskjed om at jeg skulle overta   M/S "Benares" som Kaptein. Den låg i Rotterdam på verksted. Jeg skulle etter ankomst Antwerpen reise over til Rotterdam og der overta skipet før det gikk ut. Dette var jo en gledelig melding å få. Så etter ankomst Antwerpen ble jeg av Skipsreder Bendt Rasmussen  informert nærmere om dette. Han var her i forbindelse med verkstedopphold og hadde tatt turen til Antwerpen for å se på "Benfruit" Det var greitt at Gudveig ble med til Rotterdam. Så vi pakket alt vi hadde her ombord og kjørte over til Rotterdam.

 

Etter ankomst Rotterdam fikk jeg ett brev fra Rasmussen Jr.  Det var ikke noe som beroliget nervene, men en del fikk jeg belyst av Kapt. Theien

 

Røsok,   M/S "Benares"      Kristiansand S. 23. april 1958

I henhold til avtale med skipsreder Rasmussen senior er De tilsatt som vikar fører av  m/s "Benares" i den tiden kaptein Johs. Theien har ferie. Vi forstår at kapt. Theien ønsker å være  hjemme ca.5 måneder. Styrmann Juliusson vikarierer i mellomtiden for Dem på" Benfruit."

Som fører av m/s "Benares" vil Deres månedsgasje være    Kr. 2.610,-

Angående uniformsgodtgjørelse så cfr. kapteinsirkulære nr. 3/59 av 11. ds. Ovennevnte beløp

som er regulert opp - er ikke gjenstand for tillegg såsom  "Utenom Skandinavia tillegg" ,

"Amerikatillegg" ,o.s.v.  Vi har valgt denne oppregulering av hyren for å unngå de variasjoner i

hyren som ellers oppstår  når skipet kom til Skandinavisk havn, og etter endt ferie.

Av kaptein Theien regner vi med at De er blitt orientert om hvorledes De må forholde

Dem  vis a vis befrakterne.- Salen Stockholm. Vårt inntrykk av befrakterne er at man må være til

det ytterste påpasselig, og helt følge Charterparty.  SALEN ser ut til å legge et nær sagt

ubegrenset ansvar på skipet,- og vi ber Dem være på vakt og prompte ta Deres forholdsregler

overfor last og avskiper om det skulle vise seg at befrakterne fører inn i bildet ting som ikke

dekkes av C/P. - På den annen side så skal vi så langt som råd er gå inn for å yte befrakterne best

mulig service, og frem for alt sørge for at varen som fraktes kommer frem til befrakternes fulle

tilfredshet. Vi regner med at De nå har god erfaring for denne farten, og vi er sikre på at De gjør

Deres beste  for å tilfredsstille de krav som det stilles til en skipsfører i dag. Skulle det være ting

som de ønsker å konferere om så vær vennlig å skriv til oss. Vi skal så langt det er mulig gi råd og

vink. Som De vil ha forstått så har det vært meget vanskelig å få vikar maskinsjef. Maskinsjef

Rypestøl - som nå er hjemme på ferie - er det meningen senere skal ta skipet. Rypestøl har

imidlertid tidlig gjort kjent at han denne gang ønsker en lengre ferie og således ikke kunne gå ut

nå. Vi har mønstret en dansk maskinsjef P. Sahl Mikkelsen. han har både motor og damp

sertifikater, og har tidligere seilt som maskinsjef på norske båter. De norske rederiene har vært

fornøyd med han - og vi har mønstret han som vikar i ca. 5 måneder. Da undertegnede snakket

med han på telefon forsto vi at han hadde lang erfaring fra B&W motorer samt at han har

kjennskap til kjøleanlegg.  Som helt ukjent mann for oss ber vi Dem holde ham under nøye

oppsikt. Maskinist Dalen som nå går 1. Maskinist skolen blir ferdig ca. 26. juni og vil kunne avløse Solstad i sin tid. Hva er Solstads planer når han nå går fra til sommeren?  Skal han på skoler eller skal han

tilbake til skipsreder Ringdal.      Med hilsen     Bendt Rasmussen Jr.     

 

Det var Kaptein Theien som var ombord der og nå skulle han hjem på ferie. Jeg fikk jo en del informasjon av han om båten og lasten som de gikk med. Det var jo søsterskip til "Benfruit" dette så de var nærmest identiske. "Benares" hadde bedre kjølekapasitet. Dette kom mest av at der var bedre isolasjon. Så her ombord var det mest fryselast de gikk med. Verkstedoppholdet varte jo noen dager etter at jeg var kommet ombord. Etter som Gudveig sier virket jeg litt nervøs. Jeg følte selv at jeg hadde alt under kontroll, men der var sikkert en masse spørsmål som ville dukke opp etterhevert. Kapt. Theien var ikke av de mest meddelsomme. Men alt jeg spurte om fikk jeg svar på. Han var glad  han skulle på ferie og tenkte mest på det. Rasmussen mente jeg burde sende hjem Gudveig . Dette ble ordnet og hun dro avgårde en fredag Tirsdagen etter var vi ferdig på verkstedet og gikk ut. Ordren var Buenos Aires, men vi skulle innom Las Palmas og bunkre.

Den 28. april 1959  mønstret jeg på  M/S "Benares" og overtok skipet. Kapt. Theien reiste da hjem

og vi gikk til sjøs.

 

Det var godt å komme i sjøen og i normale tilstander. Det var en del nytt å sette seg inni, nye folk å bli bedre kjent med. Chiefen var en Danske som nok var mer Chief enn maskinist. Det ble sagt om han at hver gang han var i maskinen så måtte de sende en mann etter han, for å slå på lyset igjen. Han hadde vært hjemme en god stund før han kom ombord her, og som alle dansker så slo han av lyset etter seg. Styrmannen som var her, var en jeg gikk på Styrmannsskolen sammens med. Han er grei nok. Stuerten er  en riktig "surrekopp" Litt av en "slikk og smisk" type.

 

Det føltes noe ensomt og det ble lange dager. Det var jo savnet etter Gudveig, og så var det ingen vakter eller arbeid på dekk som skulle utføres. Dette var det andre som tok seg av nå.

Jeg hadde jo sett over det som var av papirer og dokumenter på mitt kontor. Ordrene begynte å komme, med forandringer for hver dag nesten

 

Før ankomst Las Palmas  måtte alle klarerings papirer skrives ut. Det var vanligvis Telegrafisten som skrev Crew list , Stores lister og tollister. Ett eksemplar av tollisten ble hengt opp i alle messer. Der skrev så den enkelte på sitt navn og det han hadde av tollpliktige varer som sigaretter, alkohol og andre ting. Etter den listene skrev så telegrafisten av en offisiell liste i mange eksemplar. Noen steder måtte hver enkelt signere for det som sto der,  men det var ikke mange steder. For Las Palmas var det også nødvendig med visering av spansk konsul av de forskjellige papirer. Var der ikke spansk konsul i noen av havnene før Las Palmas, måtte man ha påtegning om dette av stedets myndigheter eller man kunne lage ett Masters sertifikat. Las Palmas var regnet for en problemfri havn å komme til og innklareringen gikk greitt.   

 

Vi var innom Las Palmas den 3. mai 1959  for bunkring. Nå hadde vi ordre om å gå til Santos og laste Kjøtt for Venezuela, Curacao og USA. Den 12. Mai  ble feiret i sjøen. Det kom telegram fra Gudveig. Stuerten hadde bakt litt i anledning dagen og jeg hadde Chiefen og Styrmannen oppe hos meg til en kopp kaffe og litt av stuertens småkaker om kvelden .

 

På ballastreisen til Syd Amerika ble alle støtter og bananbord samt fruktdekka  i nr. 3 og nr 4 tatt ned . Begynte også å sette opp en del. Dette viste seg å være litt av en jobb. For det første var merkingen dårlig, mye manglet eller var i så dårlig forfatning at det måtte utskiftes. Dessuten var folkene uvante, kun en mann hadde vert med på å sette opp bananbinger før. Fikk gjort rom 1 og delvis rom 2 komplett. I rom 1 ble støtter og bord malt to strøk samt merket.  Før vi kom frem til Santos ble alt stuet vekk på sine respektive dekk. Det ble også innblåst 800 kg. kork. Det var hovedsakelig i skottet til maskinen i rom 2 og 3 . Det vil nok gå med like mye før alt er overgått.

 

Santos Brasil var neste havn som måtte gjøres klar papir messig før ankomst. Vi hadde jo fått ordre om Santos underveis så vi hadde jo ikke noen viserte papirer til denne havnen. Ett kopi av telegrammet måtte vi ha, som viste når vi hadde fått ordren om å gå dit. Ellers så var følgende papirer nødvendig :

 

                           Santos - Brasil

                                   Crew lit

                                   Stores list

                                   Personell effekt list

Cargo manifest eller Ballast certifikat

                                   List of Passenger eller Negative list of Passenger

                                   Maritime Health Declaration

                                   Bunker detail   

                                    

                                   Alle lister må skrives ut i stort antall

             

Ingen sivile må komme ombord før alle fra myndighetene har vært ombord og er ferdig

det er følgende :

                                   Port Health  Authorities

                                   Custom House Officers

                                   Maritime Police Officers

                                   Immigrations Authorities

 

Etter at Port Health Authorities er ferdig og gått iland og de har utstedt "Free Pratique" sertifikat,

kan det gule flagget taes ned.  Rotteskjermer må settes på alle fortøyninger. Landets nasjonalflagg og tollflagg må være oppe ved ankomst, Samt det gule Quarantene flagg.

Innklareringen gikk greitt, Vi måtte ut med de vanlige sigaretter til Myndigheten                          

Jeg hadde allerede som Styrmann, begynt og notere meg en del opplysninger om de forskjellige havner. Dette understreket Kapt. Theien også nødvendigheten av. Det man noterer selv, vet man er riktig. Jeg hadde derfor en del opplysninger om enkelte havner allerede. Der var jo litt ombord også. Noe var vel fortsatt brukbart, men enkelte ting var nokså ufullstendig.

 

Vi ankom Santos den 13. mai  Her var det fullt kaos  All kjøtteksport fra Syd Amerika til USA skulle stoppes ved midnatt den 15. mai Derfor gjaldt det for avskiperne å få ombord så mye som mulig før fristens utløp. Vi ankom om kvelden den 13. og lastingen startet så fort vi var inn klarert og pågikk natt og dag til fristens utløp. Under disse omstendig heter foretok vi en grundig kontroll av lasten. Temperaturene ble tatt av hvert eneste parti. All last kom på kaia med bil. For det meste kjølevogner men også noen åpne lastebiler. Det ble tatt stikkprøver fra hver eneste bil. Kontrollen ble foretatt på forhånd og ble der funnet noe med forhøye temperaturer, ble hele partiet returnert.

Dette møtte ingen motstand første dagen. Vi ville jo sikre oss at all lasten var av førsteklasses temperatur. Lasten skulle føres ved minus 2 til 4  grader. Lavere enn 4 måtte den ikke komme for da frøs den. Det var den saltlaken de låg i som gjorde at det tålte ned til minus 4 grader.

 

Andre dagen var det flere, ca halvparten av de biler som kom på kaien ble returnert. Da begynte avskiperne å komme med innsigelser. De mente kjøttet var av fin kvalitet. Jeg anmodet agenten om å få tak i en ekspert på området. Der kom en som tok prøver av kjøttet . Han målte temperaturer fra minus 4 til + 4 grader. Kjøttet var etter hans mening av god kvalitet og egnet til å bli fraktet i kjøleskip. Vi tok da ombord det de kunne levere, men intet var så høyt som + 4 grader.

Det ble heller ikke gjort noen påtegnelse i konnossementet. Lasten skal nemlig føres ved en bestemt  temperatur, men der er ingen bestemt instruks om hva den skal være når den kommer ombord. De partier som ble returnert den første dagen, ble satt inn på kjølelager i Santos og andre dagen kom de ombord igjen etter at de hadde stått på kjølelager over natten, og da var temperaturene som jeg mente de skulle være, minus 2 til 4 grader.

Jeg besluttet derfor å reise mottagelse temperaturen, men kun for begrenset kvantum på hvert dekk. Vi kjølte det jo ned like godt ombord som iland. For alt som ble lastet med temperaturer over minus 2 grader, forlangte jeg "Letter of Indemnity" Og det ble etterkommet.

 

Ved midnatt den 15. mai ble all lasting stanset og det ble den 16. før  vi gikk fra Santos.

Så hadde vi noen dager på oss i sjøen  til å få ro i sjelen etter lastingen i Santos. Det hele endte jo godt men det var alvorlig da det sto på. Det var jo om å gjøre å få mest mulig ombord før fristen gikk ut. Vi fikk ikke med oss alt de hadde. Det er også tid for å se på hva slags papirer de forlanger i Buenos Aires. Har sendt telegram til agenten at vi ankommer den 19. mai 1959.

 

                        Buenos Aires - Argentina

                                  

                                   8 kopier  av      Crew list

                                   5       "               Manifest of Cargo

                                    7       "              Bill of Lading

                                   2       "              Local bill of health

                                   1       "              Certificate of knowledge of Argentine immigration law

                                   2       "              Argetine Manifest of Cabin store

                                   2       "                     "                  "             Deck / Eng. stores

                                   2       "                          Personell Effect list

                                   2     Stk             Identifikasjons pass til hver mann med bilder og

                                                           Fingeravtrykk. Disse lages etter ankomst (Agent)

                                   2   Stykker av   Crew listen for agenten må inneholde alder og om

                                                           vedkommende er gift eller ugift.           

                                   1  stk.               Maritime Health Declaration.

 

En del av disse lister skal viseres av Argentinsk Konsul i lastehavn før ankomst til Argentina. Er der ikke Konsul må dette bekreftes av stedets myndigheter som da må påtegne de samme dokumenter. Losen til Buenos Aires tok vi ombord ved "Recalada" Ett fyrskip som ligger utenfor

Montevideo i Uruguay. Det er 110 n.mil derfra og opp til Buenos Aires. Gangveien må være til rigget med Losleideren bak. Farvannet er oppmerket med lysbøyer, delvis på begge sider.

Det er vanlig at mange av dem er ute av funksjon. Havnelosen kommer ombord ved Practicos Intercession og taubåtene møter opp 5 n.mil utenfor Moloen. Det er 2 taubåter, en foran og en bak.

De skal begge ha to trosser, en fra hver side.

 

Skal man inn i dokken, bør trefendere henges ut på begge sidene, samt minst 2 mann forut og 2 mann akter må være klar med korkefendere. Sidene i Dokk portene er helt fri for fenderverk. Det er glatte steinvegger. Rotteskjermer må til rigges på alle fortøyninger, og går gangveien ett stykke inn på kaien, må enden være hvitmalt. Det går med 1 kartong sigaretter pr. mann til myndighetene

Man får egne lister for Argentina som skal utfylles. Disse ligger ombord dersom båten har vært der før. Legen skal se alle mann.                                    

                                  

Vi kom til Buenos Aires den 19.mai Her la  vi til på siden av en Svenske. Denne hadde lastet en del kjøtt før fristen gikk ut. Dette skulle vi nå fylle opp med. Han skulle laste frukt isteden. For å få ombord all lasten fra denne svensken m/s "Caymann" måtte vi snu rundt inne i Dock 3. Det visste seg at vår  maskineri var ute av drift. Til tross for at  Maskinsjefen visste vi skulle forhale, hadde han satt igang med maskinreparasjoner. Forhalingen ble derfor foretatt ved hjelp av to Taubåter.

 

Der var ikke mye snuplass i Dokken, men nok til at vi kunne snu rundt. Det hele ble foretatt med en taubåt foran og en bak. Vi følte oss ganske hjelpeløs på broen , uten maskin og uten noe ror som kunne gi noe virkning.. Det hele gikk jo rolig for seg, men vi kom litt fornærme han svensken så vi bendet vekk noe av hans rekkeverk på fordekket. Det var ett stykke som kunne løftes av som ble bendet litt. Jeg arrangerte med ett verksted som vi hadde benyttet, at de skulle ta hele rekkverket iland. Rette opp det som kunne rettes og skifte ut resten. Litt ergelig var det at vi skulle være disse centimeterne for langt frem. Svensken var helt ny. Det var første turen de var på. Jeg er også spent på hva rederen vil si når han får regningen. Den vil jo ikke bli allverden, Men han må dekke alt sammen. Maskinsjefen vil jeg ta for meg en annen gang. Jeg ble selvfølgelig fly forbanna da det visste seg at maskinen ikke var brukbar til forhalingen og leste han teksten der og da, men det må bli bedre samarbeid. Han kan ikke kjøre sitt eget løp på den måten. Etterhvert fikk vi all lasten ombord til oss  og den 20. mai 1958 gikk vi fra Buenos Aires.

 

I sjøen den 26.mai ble det avholdt ett "Junimøte" i mannskapsmessen. Det ble forelagt meg en ønskeliste etter det møte. Det meste kunne jeg ta standpunkt til med det samme. Men ønske om Isvannsfontene  må jeg ha tillatelse fra rederiet for å montere. Dette blir nevnt i brev til de.

 

Jeg tok også for meg maskinsjefen og forklarte hva min mening var ved driften av skipet. Det måtte samarbeide til og skulle maskinen settes ut av funksjon måtte vi bli enig om dette. Det var langt fra tillatt å åpne opp maskinen i alle havner. Vi ble jo enige om retningslinjene og samarbeidet gikk fint siden. Maskinsjefen var litt for mye "Chief" og for lite Maskinist.

 

Var innom Port of Spain  Trinidad og bunkret Vi kom  og gikk derfra den 1. juni . Mens vi låg der var det en del av besetningen som badet. Salongjenta skulle også ha seg ett bad. Det endte med at en Jungmann måtte dykke ned og hente henne opp igjen. Hun er desverre ikke av de som sto fremst i køen da intelligensen ble utdelt. Hun er en riktig "Subbe" Kommer labbende inn i salongen barbeint og med ett godt grep rundt fatet. Begge tommeltotter oppe på fatet. Det har jo blitt litt bedre etterhvert, men noe "style" som hører hjemme i salongen er det enda ikke. Kleda hun bruker er vel nærmest beregnet til Norsk vinterbruk og håret strutter til alle kanter. Hun har en kjole som hun bruker ofte, eller nesten bestandig. Unntatt når den en gang iblant må vaskes, og det skjer jo innimellom.

Jeg føler meg ikke helt i toppform. Har tatt av meg en god del, sikkert flere kilo. Røyker kanskje for mye, men det er ikke bare det. Har bestemt meg for å kutte ned noe på røykingen. Det må være noe annet også. Kanskje forandringen, Den nye jobben med alle forandringene. Spenningen eller nervepresset om man skal si det på den måten. Jeg har aldri følt meg på denne måten før. Regner med at det vil gå over, Får prøve å slappe av litt mer.

 

Underveis til New York kom det for en dag at en av matrosene hadde handlet inn en mengde Sprit som han ville selge. Det ble samlet inn 25 flasker som ble dumpet i havet. Det var mest hos han Spanske matrosen. Det var innkjøpt i Buenos Aires. Alle var jo kjent med at det ikke er tillatt å ta ombord alkoholholdige varer uten tillatelse. Det var derfor ikke noe protester da dette ble dumpet i havet.. Den 7. juni 1959 kom vi Til New York. Følgende papirer må være klar før ankomst

 

                                                                       USA - havn.

 

                        2 stk.    Masters Certificate on preliminary entry of vessel from foreign port.

                        3  "       Cargo manifest

                        3  "       Crew list sendes iland før avgang siste havn før USA for visering

                                   av American Konsul, form I- 418 En visert liste medbringes til USA

                                   dessuten 6 uviserte.

                        6  "       Stores list + 2 lister over narkotika i medisinkisten.

                        6  "       Personell effect lister

                                   D.1. utfylles for alle som ikke har Coastguard Pass

Før avgang USA . Siste havn, utfylles form I- 418 visende Change of                                                        Crew

Huskeliste for innklarering Customhouse.

                                   Skipets størrelse: Gross, Nett, Total DW og max. DW

                                   Lastemengde til og fra de forskjellige havner.

                                   Dypgående ved ank., avg. og til sommermerket.

Reiserute for 6 mnd. tilbake i tiden, samt avg. og ank. USA og siste havn.  Antall besetningsmedlemmer: Dekk, maskin og bysse.

                                   Skipsregisteret, samt Nasjonalitet bevis medbringes

                                   Klarering fra siste havn

                                   Free Pratique  sertiefikat.

 

Alle mann må møte hos passkontrolløren for sjekking av pass og D.1. Samt om man var innført i den store boken over uønskede personer i USA eller om man hadde noe uopp gjorte gjeldsforpliktelse i USA.  Alle måtte også stille for legen som kontrollerte om man led av veneriske sykdommer. Mannfolkene stillte med buksen nede, damene bare kikket han i  øynene.

Alt dette tok sin tid. Og var der mange som ikke hadde Coastguard pass gikk det jo enda en stund å fylle disse ut

 

Vi kom her den 7. juni, men først den 10. begynte de å losse. Det var 3 mann som ble avmønstret. En 2. maskinist som skulle hjem på ferie, en Byssegutt som ble sykeavmønstret og en spansk lettmatros. Vi fikk ny 1. kokk. det var en kvinnelig sådan.  Jeg var litt iland mens vi låg her. Var en tur på "Radio City" og såg på showet der. Filmet litt fra Broadway. Skyskraperne og fra havna.

All lasten var i førsteklasses stand og godt var det. Var litt spent etter alle problemene vi hadde i Santos. Jeg var også en tur til legen.  Hadde en sting i ryggen som jeg ville vite noe mer om. Han mente det kom av trekk  og at det var noe nervesmerter som ville forsvinne etter en stund.

 

Den 11. juni gikk vi fra New York med kurs for New Orleans. Om natten den 12. ble jeg purret 0400 Det var da tett tåke. Den var så tett av og til at vi ikke såg Poopen av båten. Det var stille og fint ellers, men vi hadde jo tåkeluren på. Hørte ikke en lyd for hele natten. Sto på broen helt til kl.1200 Det var jo ikke mer enn 8 timer, men det var lenge nok Dette var min første natt som Kaptein i tykk tåke. Radaren var i ustand. Den er ikke pålitelig så vi hadde den ikke på engang.

 

Ellers er det ett nydelig vær og fine temperaturer. Vi passerte Florida kysten om kvelden og natten. Man går ganske nærme på sydgående for å unngå for mye motstrøm. Det er ett imponerende syn. Der er tusenvis av lys i alle farger. Store og små reklamelys som blinker og skifter farge, ett sant eldorado for nattliv og livslyst. Dette må være byen som aldri sover.

 

Det viser seg at nå er søvnen kommet tilbake. Jeg sovner med en gang jeg legger meg, så nå ser det ut til at jeg er kommet til meg selv igjen. Den kvinnelige kokken ser ut til å kunne lage mat. Så fortsetter det som det har begynt, vil jeg sikkert også legge på meg. Maten og matstellet har i alle fall blitt noe helt annet enn hva det var. Det var for det meste stuerten som laget mat tidligere. Han som var kokk, var en stuerten skaffet, men han hadde ikke taket på det. Nå er han 2.kokk og Stuerten har mer tid til sin egen jobb.

 

Det kom brev fra rederiet om at det skulle bli montert Isvanns fontene og eventuelle nye kjøleskap ved ankomst Europa. Dette var jo en gledelig melding å få. Men når det vil bli er ett annet spørsmål. Den 17. juni 1959 ankom vi New Orleans . Der gikk det greitt å få ut lasten og alt var førsteklasses der også. Vi var ferdig utlosset og gikk derfra den 18. juni. Vi har bunkring ordre for Trinidad. Og  videre derfra er det Syd Amerika. Det virker som om mannskapet har blitt bedre. Det er mindre fyll. Oppdager vi noe brennevin ombord, dumper vi dette. Dette gjør vel at det har oppdaget at vi mener alvor. Det har vært en del logging også. Det vil si at vi trekker de som har forbrutt seg for ett visst beløp i hyre. De får først en advarsel, neste gang blir det logging. Dersom de forsømmer seg og ikke møter opp til arbeidstiden begynnelse, Eller stikker iland i arbeidstiden. Det blir da forhør. Det er bestemte regler for hvordan dette skal foregå. Det er da Kapteinen som leder forhøret. Bisittere er Tillitsmannen samt Styrmann eller Maskinsjef. Alt etter  om det er en fra dekk eller maskin som skal logges. Så blir det opplest det som er notert i dagboken om vedkommende, etter at han er kommet inn. Han får anledning til å bemerke dette og komme med eventuelle kommentar. Etterpå blir det da bestemt hvor mye han skal trekkes for. Det kan være opp til 14 dagers hyre + dekning av utgifter han har påført skipet. I de fleste tilfeller er det mer symbolske bøter en 2 til 3 dagers hyre. Det skal ofte være litt ekstra dersom det blir en ukes logging.   

 

På turen til Trinidad ble det arrangert en kosekveld på dekk. Det var forskjellig slags underholdning med bevertning. De unnskyldte seg med at de hadde fått litt lite tid på seg , så neste gang skulle det bli bedre. Det var i alle fall en koselig kveldsstund. Det var også kino i salongen. Det ble kjørt 2 forestillinger slik at alle skulle få anledning til å se filmene. Den ene før 2000 og den siste forestilling etter 2000.

 

Nå på ballastturen jobbes det i romma. Det er blant annet med lysarmaturen i gangene, Det er mange av armaturene som er i stykker så de ikke virker. Vi har tatt av de som står inne  i romma og flyttet ut i gangene. Med de laster vi har nå, er det ikke så nødvendig med lys i romma. Ledningene blir jo liggende så det kan monteres nye ved senere anledning. Dette er samme type armaturer som var på "Benfruit" De var nærmest ikke mulig å få tak i. Skal det senere bli aktuelt med lys i romma  må nye armaturer skaffes til veie. Lyset i kjølegangene blir i orden og fullt komplett i løpet av denne ballastreisen.  Var innom Trinidad og bunkret den 24 juni 1959

 

Ferden gikk videre sydover i fint vær. Lørdager er det film i salongen og en søndag var det konkurranse på dekk. Det var forskjellige ting som Lengdehopp, sekkeløp, potetløp og tautrekking. Om kvelden var det tilstelning på dekk med premieutdeling. En messepike som var med, var uheldig og ramlet overende. Hun slo seg en del og svimte faktisk av en stund. Men hun kviknet til igjen ganske raskt.

Salongpiken er i omstendigheter. Hun er to måneder på vei. Så det som hun først trodde var en sykdom, var nok de første tegn til graviditeten. Hun er nokså dårlig, da spesielt om morgenen. Hun går og hoster og kaster opp rett som det er, gråter litt og er nokså fortvilet. Ja det er ikke så greitt for henne. Hadde henne oppe her en dag og snakket  litt alvor med henne. Det var jo angående den Spanjolen som hun har rotet seg borti. Han er etter min vurdering "Ett meget simpelt menneske" Jeg mente at hun burde se å bli kvitt han så fort som råd, for han kommer til å stikke fra henne ved første anledning  allikevel. Han kan bl.a. ikke komme til Norge, ikke har han noen papirer som dåpsattest m.m. Hun har det ikke godt på noen måte og er kommet ganske skjevt ut. Vi forsøker å gjøre det beste utav det og hun får lov til å ligge litt lenge om morgenen.

Stuerten tar frokosten for henne. Ja jeg forsøker å hjelpe henne på det jeg mener er beste måte, men det er ikke sikkert hun forstår det . Mener at det beste hun kan gjøre er å stole på seg selv, for han som er faren til barnet, er ikke noe å stole på Det er mange som ser litt skjevt på henne allerede. Det beste hadde vært  om vi kunne få henne iland i Buenos Aires. For skulle noe skje med henne  på vår videre ferd, har vi ikke mye å stille opp med.

 

Vi har fått ny lasteordre også. Skal laste i Buenos Aires for Rotterdam og Hamburg. Dette kan jo forandre seg før vi er fremme. På veien til Buenos Aires kom vi ut i en veritabel storm. Det var rett imot og det var så vit det gikk fremover, men vi kom oss da frem til slutt  og den 7. juli 1959 ankom vi Buenos Aires.  Det ble mye å stå i med, ved dette anløpet. Lastingen kom igang til slutt. Det var mye om og men før det endelig ble bestemt hva lasten skulle bestå av.  Vi skulle laste ferskt frosset kjøtt i Buenos Aires , Montevideo og Santos. I Santos skulle vi også ha noe Appelsiner.

Disse måtte lastes i separat rom, da de ellers ville smitte lukten over på kjøttet.

 

I Buenos Aires ble Stuerten lagt inn på Sykehus. Det var egentlig en form for influensa han ble innlagt for, så vi regnet med å få han tilbake før vi gikk. Men det visste seg å være noe mer alvorlig  som manglet. De trodde helst det var noe med Nyrene, men da ingen resultater av prøvene forelå før avgang, fikk jeg ikke vite noe bestemt. Da det var helg mens vi låg her var Konsulatet stengt så jeg fikk ikke foreta noen sykeavmønstring i Buenos Aires. Overleverte hans papirer og noe bagasje til agenten. Avmønstring vil bli ordnet i Santos.

 

Begge pikene som vi hadde ombord ble også avmønstret. Den ene hadde sagt opp og mønstret av på ordinær måte. Den andre ble Sykeavmønstret på grunn av tilstanden og graviditeten. Hun blir fortsatt ombord. Hun kunne ikke utføre arbeidet sitt. Men hun får lov til å bli med til Hamburg og derfra må hun koste hjemreisen selv. Hun får heller ingen Sykehyre, da graviditet ikke er noen sykdom. Hun kan utføre litt lettere arbeid innimellom.

 

I stedet for de to pikene som ble avmønstret her, ble to nye mønstret på Det er en mor med to døtrer. Det er bare to som er mønstret på, den tredje får jobbe seg over. De har vært bosatt noen år i Argentina. De er norske og vil nå en tur hjem til Norge. De blir med bare til Hamburg og reiser hjem derfra. Grunnen til at det ble tre, når vi behøvde bare to, var at enten måtte alle være med eller så ble det ingen De kunne ikke bli med her fra Buenos Aires, men de ville komme ombord i Santos. Skulle selv betale biletten dit. Det var noe de måtte ordne med myndighetene for å få lov til å reise fra Argentina.

 

Jeg fikk flere brev fra Gudveig her. Det ene var jo ett jeg hadde ventet på en stund nå. Hadde liksom lest mellom linjene i de siste brevene at noe var på gang. Denne gangen ble det bekreftet.

Gudveig var gravid. Dette hadde hun nå fått bekreftet av en lege. Det var noe vi hadde sett frem til, og

håpet på men ikke helt trodd på. Vi var begge enig om at vi var så pass gamle at det var ingenting å vente etter. Nå var det altså skjedd. Etter å ha lest brevet falt liksom en stor byrde fra meg og en glede kom isteden. Jeg innbilte meg at alle kunne se det på meg at noe var skjedd. Livet ble enda mer verdifullt etter dette. Det er jo brevene som knytter båndet med familien hjemme. Det er ofte det kommer mange brev i enkelte havner, mens det i noen få ikke kommer ett eneste ett. Da er det liksom ikke noe vits med det anløpet. Det er av og til at ordren kommer så seint at det ikke har vært mulig å få posten frem til den ene havnen. Det blir nye ordrer underveis som gjør at posten allerede er sendt til en annen havn. Ja det er av og til man kan være nokså uheldig og ikke få post på lang tid.

 

Mens vi låg i Buenos Aires var jeg "Bisitter" i en sjøforklaring. Det var en annen norsk båt som hadde mistet en mann. Han hadde falt i sjøen og druknet, var bare 17 år gammel. Da jeg kom tilbake fra den Sjøforklaringen og ombord oppdaget jeg at lugardøren ikke var låst. Lurte på om jeg hadde glemt å låse den, men holdt dette for høyst usannsynlig. Jeg oppdaget jo at der hadde vært uvedkommende på lugaren. En del ting var forsvunnet. Bl.a. Filmkameraet, Barbermaskinen og noe sigaretter og småpenger.

Jeg gikk på land i 1100 tiden og var ikke ombord før kl. 1600.

 

Måtte bli med ombord i den andre båten en tur "Hardanger" hette den. Sjøforklaringen foregikk på Konsulatet. Det visste seg at Telegrafisten hadde vært nede kl. 1300 Da var døren låst. 1.styrmann 

hadde vært der kl. 1500 og da sto døren på gløtt. Han trodde jeg hadde glemt å låse den. Jeg varslet selvfølgelig politiet, men de hadde ikke noen forhåpninger om at sakene skulle komme til rette. Inne på lugaren var der en del malingrester. Det ble arbeidet med vedlikehold på overbygget så der var mye skall fra malingen som ble skrapet, nede på  dekket. Dette hadde vedkommende dratt med seg inn på min lugar. Jeg forhørte jo mannskapet, en for en, om de hadde sett noe. Men de hadde ingenting sett som kunne gi noen nærmere forklaring på tyveriet.

Jeg ble i svært dårlig humør av denne tildragelsen. Ikke så mye av tapet,  men at det skulle være mulig å utføre slike ting uten at noen såg eller oppdaget noe i det hele tatt. Det var egentlig bare kameraet som var noe av verdi. I det sto også siste filmen jeg hadde tatt. Bl.a. med opptak fra New York og Broadway. Jeg skrev flere brev til Gudveig herfra. Det blir som regel noen brev fra hver havn. Denne gangen var det jo helt spesielt. Jeg inviterte henne ombord dersom hun hadde lyst til det. Det var ikke bare seg selv hun skulle tenke på nå, men ett nytt liv som var på gang. Foreløpig benevnt som "Siri" Det var jo Rotterdam og Hamburg vi skulle til så det ville jo bli noen dager før vi dro avgårde igjen. Det må jo også eventuelt klareres med rederiet.

 

Ellers var der en god del fyll blant mannskapet under oppholdet her. Ja 2. styrmann var en av de verste. Han var iland 3 døgn uten å være ombord. På slutten var han jo fri for penger, men han gikk og feide gulver for å få seg noe å drikke. Han kom jo omsider ombord igjen og havna rett opp i ett basketak. Det var en av matrosene som skulle gi vaktmannen juling. 2. styrmann la seg da imellom. Han matrosen tok da en kniv og ett istykkerslått glass og skulle ta  2. styrmann isteden.

Det var ikke så enkelt. 2. styrmann deljet til matrosen så han sovnet inn for en stund. En annen av Matrosene hadde vært i slagsmål iland og fått slått ut noen tenner. En av lettmatrosene fikk "Delirium" og gikk amok på lugaren. Det blir nok en del avmønstringer når vi kommer til Europa.  

 

Den 12. juli 1959 gikk vi fra Buenos Aires til Montevideo, hvor vi ankom dagen etter den 13. Juli.

Her ble det lastet en del kjøtt i luke en og to Jeg var iland og kjøpte ett smykke til Gudveig. Det var ett gull halsbånd og det kostet over 100 Dollar. Det var jo i anledning den gledelige meldingen som kom i brevene jeg fikk i Buenos Aires.

Det ble også mønstret på en  norsk Lettmatros her. Vi har manglet en siden vi gikk fra New York.

De av besetningen som hadde vært som ville dyr i Buenos Aires, var som søndagsskolegutter her i Montevideo. Man skulle ikke tro de hadde gjort det minste galt eller oppført seg som galninger,

for bare ett par døgn siden. Vi gikk fra Montevideo den 14. juli 1959.

 

Etter avgang Montevideo foretok Telegrafisten og jeg opptelling i "Slappen" Dette for å få i orden regnskapet til Stuerten som var på Sykehus i Buenos Aires. Regnet ikke med at han kom ombord igjen noe mer. Han var dessuten ikke noe å samle på heller. En ordentlig "Surrekopp" som hadde en masse unnskyldninger for alle ting.

Nå går det på stumpene her Vi har en Dekksgutt i salongen og en Maskingutt i Offisersmessen. Det blir vel bedre når vi kommer til Santos. Håper at de vi har mønstret på kommer der. 

Det ble også foretatt to "Logginger". det var han 2. Styrmann og en Matros som ble straffet denne gangen. Rapport ble sendt til Rederiet.

 

[Rolf]

M/S "B E N A R E S "

 Del II

 

Bygget ved Oskarshavn i 1950  Var 104,54 m. lang  Bredde 14,35 m.                                 Dypgående Sommer 6,27 m.

Gross tonn   3185,68       Nett 1753,48           Total DW  2960,00

Maskineriet var B & W  4200 IHK  10 sylindrer, Diameter 500m.m. Slag. 900 m.m.

165 omdr. 14 knop   Forbruk 14 tonns i timen

4 luker Dim 20 fot x 16 fot  8 bommer a 5 tonn  8 winsher

Skipet var ett kombinert Kjøle - Fryseskip  med kapasitet ned til minus 25 grader.  

 https://www.sjohistorie.no/no/skip/3123/ 

 

 

 

 

Den 17.juli kom vi til Santos. Det visste seg at det var forandringer i lastingen. Dette hadde vi forstått av de telegrammer som strømmet på underveis. De hadde ikke nok appelsiner til å fylle opp luke 3 og 4. Men de hadde mer kjøtt enn hva vi kunne ta i luke 1 og 2 Det var da spørsmål om vi kunne laste frosset kjøtt i luke 4 og appelsiner i luke 3. Jeg snakket med befrakternes representant og forela han saken. Vi hadde ikke jernskott mellom luke 3 og 4. Det var derfor ikke sikkert at det var tett nok for forskjellige laster, men at vi skulle gjøre ett forsøk. Vi kledde skottet mellom de to romma med to lag papir. Alle dører ble forseglet og temperaturen i rom 4 tatt ned til kjøttlasting minus 10 grader. Vi lastet også appelsiner i rom 3. Da vi åpnet rom 4  dagen etter luktet det appelsiner der. Vi kunne derfor ikke laste noe kjøtt i det rommet. Temperaturen ble reist til appelsinlasting igjen.  Vi fyllte så opp rom 1 og 2 med kjøtt og i 3 og 4 ble appelsinene lastet, men de ble ikke fulle. Det var en 60 tonn med kjøtt vi ikke fikk med oss av det som var tiltenkt oss.

 

Bestilte også en del nye mannskaper pr. brev til rederiet, til  vi kom til Europa. Det var bl.a. 3. styrmann Telegrafist Båtsmann, Tømmermann, Matros og Lettmatros. 2. maskinist, Reparatør, Fryseassistent, Motormann og Smører. Dessuten Stuert, Byssegutt og 2 piker. Det kan vel bli flere før ankomst Europa. 

 

Vi avgikk fra Santos den 19. juli 1959 med kurs for Las Palmas hvor vi skal bunkre. Det var ikke noe problem med å få lasten ned til den bestemte temperatur minus 12 grader på kjøttet og  + 1 grad på appelsinene. Vi hadde mye fint vær, men de nye pikene var det ikke mye vi såg til. Det var bare moren som var på beina. De to andre låg tilkøys og ropte på Mamma omtrent som små jentunger på en 5 - 6 år. Jeg sa jo fra, at noen hyre kunne det ikke bli på denne måten, men at de måtte betale for seg. Moren gjorde jo delvis rett for sin del av hyren. Den gravide salongpiken som også var ombord, låg også for det meste. Hun ble også gjort oppmerksom på at hun måtte betale for kost og opphold kr. 10 pr dag.  Det ser ut til å bli mye utskifting når vi kommer til Europa. Noen av de som mønstrer av er ikke så mye å samle på, mens andre er trofaste slitere som nok vil gjøre nytte for seg der de kommer.

 

Vi ankom Las Palmas den 30 juli 1959 og gikk derfra samme dag etter at vi hadde bunkret. Vi fikk post ombord her og bl.a. fra rederiet. De var spent på hvordan det var gått med kjøttlasten. om vi hadde fått ned temperaturene. Det var det ingen problemer med, heller ikke å holde den nede på minus 12 grader. Alt kjøtt er nedkjølt da det kommer ombord, så dersom ikke noe hender underveis er det ingen vansker med å holde temperaturen nede med 2 kompressorer. 

Som bananbåt har denne båten sikkert et dårlig ord på seg, for etter å ha sett gjennom kjølerapportene for bananlaster de har ført tidligere, ser det temmelig dårlig ut. Sammenlignet med "Benfruit" brukte de her dobbelt så lang tid på nedkjølingen av rommene. På "Benfruit" var nedkjølingsperioden fra 24 til 36 timer. Her har det i Ringdals tid vært brukt fra 60 til 90 timer. Dette tyder på at det måtte være noe galt ett eller annet sted. Største feilen er at Frysemannen  har bestemt hvordan anlegget skulle kjøres. Dette er vel og bra dersom han utnytter kapasiteten og gjør sitt beste, men det ser ut som om de før har tatt mer hensyn til Frysemannen, enn til lasten.

Da må det før eller siden gå galt. Det viser seg at anlegget ikke har vært kjørt for fullt, ikke bare at det kun  har vært kjørt med 2 kompressorer, men viftene har også vært kjørt med redusert speed,

og det er enda verre. Jeg regner med at når anlegget går for fullt, skulle vi greie å kjøle ned bananlasten på ca. 20 timer. Neste tur kan det tyde på at det blir bananer, for vi bunkret for Curacao nå her i Las Palmas.

 

Vi fikk også ombord to Konsulat passasjerer her i Las Palmas De skal til Hamburg. De bor og spiser sammen med mannskapet

De av mannskapet  som hadde 12 mndr. kontrakt og som ikke er ferdig med denne, blir trukket kr. 175,- til dekning  av reise og mønstringsutgifter for ny mann. Det er 3 mann som blir avmønstret før kontraktstiden er ute.

 

Den 6. august 1959 kom vi til Hamburg. Det ble mye å stå i. Mange skulle avmønstre og nye kom ombord. Det meste ble klargjort på forhånd. Det mest gledelige var at Gudveig sto på kaien. Det ble ett gledelig gjensyn når vi endelig fikk tid for oss selv. Hun såg aldeles strålende ut. Frisk og brun av solen som hun hadde nytt i Bertes. Det ble noen herlige dager sammen Hun fikk halskjedet og det ble hun overbegeistret for. Hun trodde nærmest ikke det kunne være ekte og ville undersøke det når hun kom hjem. Av andre som kom ombord var der også flere kjente. Stuerten  og 2. maskinisten var kjente. Samme var det med en del av de underordnede.  Maskinsjefen fikk også kona ombord og hun skulle være med en stund.

Den 8.august gikk vi fra Hamburg Vi ble som vanlig hilst med flagget og "Ja vi elsker" Da vi passerte den restauranten litt utenfor byen.  Vi besvarte jo hilsningen  med vårt flagg.        

Den 9. august kom vi til Rotterdam. Der ble vi liggende til den 12. aug. Vi fikk Isvanns fontene og nye kjøleskap ombord der. Dette vakte begeistring. Det var nødvendig også. Gudveig og jeg var og besøkte en venninne av henne som jobbet i Rotterdam. Hun ble jo begeistret for å få besøk fra Norge. Vi var ellers iland en kveld og frisket opp gamle minner fra tidligere tider. Var innom "Old Dutch" og hadde ett bedre måltid med alt tilbehør. Gudveig skulle reise hjem den 13. august med fly til Kjevik. Vi skulle gå den 12. så hun måtte ligge på hotell en natt. Hun avtalte å møte Gerd på Sjømannskirken der fikk de pratet sammen og de  hadde hele kvelden til disposisjon Det ble en rask og uventet avskjed med Gudveig Losen kom litt før tiden, så Gudveig var ikke helt klar for avreise. Det hele skjedde derfor i full fart. En av skipshandlerne var på kaien. han ville kjøre henne. Men så hadde 2. styrmann bestilt Taxi som kom  samtidig som hun gikk inn i bilen til skipshandleren.

Ved hjelp av rop og fakter oppfattet hun at Taxien var kommet og gikk over i den og ble kjørt til hotellet. av han. Så var vårt neste stopp Las Palmas.

 

Vi ankom Las Palmas den 17. august 1959 for bunkring og vi gikk derfra samme dag etter at bunkringen var ferdig. Vi har en ordre som lyder på Buenos Aires. Livet går sin gang ombord her, selv om det ble stusslig etter at Gudveig reiste hjem igjen. Her er enda litt av duften av henne igjen på lugaren. Det er ellers ikke så mye som skjer. Det kjøres jo film som vanlig. De nye folkene ser ut til å være bra. Det tar jo litt tid å bli kjent med de. Noe er jo gamle kjente som jeg har vært sammens med før. Her er sommer og solskinn og fint vær. For å ta knekken på Kakerlakkene ombord her, driver Tømmermannen på med  ett nytt middel mot disse. Det er en form for lakk eller lignende. Dette stoffet smøres på gulvlister, i dør og skuffe åpninger og steder der kakerlakken ferdes. Det går ikke så mye, men det skal bli rart å se hvor effektivt det er.

 

Ordren er nå forandret. Vi skal til Santos og laste bananer for Buenos Aires. Vi ankom hertil den

27. august 1959.  Bananene ble lastet uten at Bananbingene var oppsatt og uten at rommene var nedkjølt på forhånd. Bananene var ett kapittel for seg. De var så dårlig at jeg tror ikke de var salgbare noe annet sted. Det var vel ikke så høy pris på de i Buenos Aires heller. Vi lastet  46000 bunter. Etter at vi var ferdig lastet satte vi igang kjølingen av lasten. Det tok 20 timer før lasten var nede på det den skulle. Det viser seg at dersom det kjøres som det skal, er det ingen problemer med å få lasten ned til 54  fahrenheit.  Vi avgikk fra Santos den 29. august 1959

 

Jeg kjøpte nytt filmkamera i Europa i steden for det jeg mistet. Var en tur i land i Santos og filmet litt. Tok ca en halv film. Det er snakk om at vi skal gjøre en tur til med Bananer fra Santos til B.A.

Men det er også snakk om en kjøttlast  til Rotterdam. Ifølge rederiet skal jeg få avløsing så snart vi kommer til Europa igjen.

 

Etter avgang fra Santos kom vi ut i ett forskrekkelig vær. Det blåste og regnet noe forskrekkelig. Vi såg absolutt ingen ting. Det ble jo mye slingring også. Ja det var sånn slingring og husking at det var reint nifst. En overhaling var  forskrekkelig, ja skipet la seg nærmest helt flat. Da reduserte vi på farten og tok det med ro. Lasten forskjøv seg så vi låg med Styrbord slagside. Dette ble rettet opp ved å trimme over noe bunkers. Dette skjedde i 1130 tiden, så alle bordene var dekket til middag. Alt dekketøyet gikk jo i dørken. Ja middagen også. Den havna ute i gangen. Saltkjøtt og erter om hinannen oppetter skottene. Suppe og vann utover dørken. Det var ett trist syn. Det hele endte bra. Men hvordan det ser ut i rommene vet vi ikke før vi kommer til lands Vi såg faktisk ingen ting fra vi gikk fra Santos til vi var utenfor Montevideo, hvor vi får losen til Buenos Aires.

Ikke hadde vi sol og ikke stjerner å navigere etter. Ja 3. styrmann kan ikke fatte at vi fant frem i det hele tatt. Det er neste så jeg ikke kan tro det selv heller. Var jo klar over at vi var i nærheten av

Rio la Plata. Såg det på fargen på vannet. Hadde ventet på dette for det strekker seg langt til havs, denne misfarge som blir av elven. Så var der en radiopeilestasjon utenfor Montevideo som virket, Loddskuddene stemte med kartet, så det var bare å fortsette innover. Da vi fikk se land visste det seg å være det vi hadde forventet. En liten øy utenfor Montevideo. Det klarnet noe opp når vi kom innover mot Losstasjonen. Vi ankom Buenos Aires den  2. September 1959.

 

Det låg 5 brev fra Gudveig og ventet på meg da vi kom til lands her. Ser at hun kom vel hjem fra siste besøk ombord. Hun har siden da, kuttet senen i en storetå. Foten er gipset fra tåen og opp til kneet. Hun var på Strai og skulle hjelpe Johanna å kutte noen poteter til Komper. Da glapp kniven og spissen gikk rett i Storetåsenen, slik at den måtte syes. Det pågår også oppussing i stua på Setesdalsveien. Hun har en mann som utfører dette. Ellers er der mye nytt om "Siri" og hvilke fremskritt som skjer der. Det er noe av det fineste ved å komme til lands, dette å få brev hjemmefra med nytt om alt som skjer der. Gudveig er god til å skrive og får med seg mye som gir ett godt inntrykk av hvordan det er hjemme.

 

Ved passering av sluseporten inn til Dock 3 i Buenos Aires, ble lasteporten på st.b. side i rom 3

beskadiget. Utdrag av dekksdagboken ble sendt til Rederiet. Banan lasten kom greitt ut og rommene ble rengjort og klargjort for neste last. Det er snakk om mange ting. En kombinert  frukt og kjøttlast , med flere lastehavner i Argentina. Det var også snakk om en tur rundt Kapp Horn med lossing i Chile og Peru. Muligens  derfra og til Kina. Ryktene svirrer så det er bare å vente å se. Vi skal også holde ett "party " ombord her . Det var snakk om 7 mann fra land + oss 4 som er her. Stuerten rigget til  i salongen  med snacks og forskjellige drikkevarer. Det ble Maskinsjefen som sto for baren. Han trivdes med det og hadde håndlaget, smilet og talegavene. Hans kone er også selskapelig anlagt, så det hele ble ganske vellykket.  Etter at partyet var over, gikk 1.styrmann og jeg en tur iland for å slappe av litt. Vi var først innom og hadde oss en saftig "Biff" som smakte fortreffelig  Etterpå hadde vi en spasertur på byen, før vi dro til en "nattklubb" som Gudveig og jeg var på en gang. Der satt vi og såg på Showet en stund. Hadde oss også en dans eller to, før vi kjørte ombord.

 

Agenten kom ombord en dag og fortalte at vi måtte være klar til å gå på kort varsel. Det var ting som tydet på at det var fare for Revolusjon i byen. Alle burde holde seg ombord. Vi var jo litt spent på hva dette ville ende opp i. Der hadde visst vært noen spredte tilløp til skyting. En del tåregass var brukt, uten at vi merket noe som helst . Dagen etter var det nærmest normale tilstander igjen.

 

Det er lagt opp til enda ett party ombord her. Denne gangen er det laste avskiperne som skal ombord. Det skal være såkalt stående "Buffet" Det er snakk om 25 personer og det er på kveldstid.. Da dagen opprant rigget stuerten til med ett imponerende koldtbord. Der var "Vikingeskip" og forskjellige andre oppsatser fylt med lekre retter. Der er også noen små varmretter. Maskinsjefen rigger til baren med mange forskjellige varer + Cocktail shaker m.m.

Det skulle være åpent hus ombord for disse gjestene fra 1800 til 2200. Det var også rigget til med sigaretter som de skulle få når de gikk iland.  Maskinsjefen koste seg i baren. Der var også damer som var med sine menn ombord. Han sjarmerte de fleste av disse. Mikset drinker for de, ved å riste shakeren over hode som en utlært bartender. Ja han var riktig i sitt ess. Både han og jeg drakk bare te. Vi kunne ikke skåle med alle disse i noe sterkere, da ville vi ha sovnet ganske tidlig. Det ble svært til rop og skrik over stuertens flotte anretning av maten. De smakte jo på det meste, men der var jo rikelig av alt. Etter en tid kom stuerten og lurte på hvor spisebestikket tok veien. Han ryddet jo ut tallerkener og sånt etterhvert som det ble skittent. Som han sa, så kommer der nye tallerkener ut til vasking men svært lite bestikk. Det viste seg at de sikkert stappet det i lommene som suvenir. Der var jo rederimerke på alle, både kniver og gafler. Askebegrene forsvant også. Dette hadde vi ikke tatt med i beregningen. Men vi kom jo ut av det. Det var ingen som måtte spise med fingrene. Stuerten var av sted og fant noe som der ikke var merke på. Det ble ikke tatt. Det var visst ett vellykket party igjen. I alle fall fortalte agenten det dagen etter at der var mange som hadde ringt han og bedt han takke for det hyggelige selskap ombord.    

 

En kveld var jeg en tur på Sjømannskirken. Der var det arrangert Røde Kors aften. Det var folk fra Det Norske Konsulat som sto for underholdningen. Etter at det var slutt der var vi en hel gjeng fra båten som tok en tur på byen. Det var  Chiefen med frue, 1. styrmann, Stuert, 2. maskinist. Gnist og en messepike. Vi gikk inn og fikk oss noe øl. Satt alle ved samme bord. Stemningen steg etterhvert. Det ble mange historier, litt sang og enda mer øl, Dans var der og så vi fikk oss en  svingom også. Da vi gikk derfra fikk vi hver vår suvenir. Det kunne jo tyde på at vi hadde oppført oss pent, men det kan jo også være fordi de var glade over å bli kvitt oss.

 

Den 9. september 1959 Det er nå endelig bestemt hva og hvor vi skal laste. Vi skal laste noe her. Så skal vi til  Puerto Deseado  og Rio Gallegos og laste resten. Dette skal vi så losse i Valparaiso i Chile og i Callao - Peru  Det blir en 1100 tonn med frosset kjøtt vi skal ta ombord - Lammekjøtt i hele skrotter.

 

Det Kakerlakk midlet vi fikk ombord, viser seg å være svært effektivt Det er ikke en Kakerlakk å se mere. Der finnes visst en og annen i Byssa ende, men de forsvinner vel der også  når stoffet får mer tid på seg.

 

Vi har nå begynt å laste  og vi regner med å komme oss herfra om en dag eller to. Den siste ordren ser ut til å holde. Den 13. september gikk vi fra Buenos Aires med kurs for Puerto Deseado

hvor vi ankom den 16.september.  Det ligger langt sør i Argentina så her er surt og kaldt bare rundt +3 grader. En dag hadde vi også sluddbyger

Havnene her i sydlige Argentina er ikke av de beste. Her er stor Tidevannsforskjell  opp til 12 m

Det blir derfor mye sterk strøm, opp mot 6 - 7 knop Fralands vinden blåser friskt  om dagen. Ved solnedgang spakner den av  og frisker på igjen ved soloppgang. Er friskest ved Høyvann.

                                                          

Puerto Deseado - Argentina.

Innseilingen er avmerket med overett merker. De er store og klare og er belyst om natten

Losen kommer først ombord i skjæringslinjen mellom de to overett merker.

Ankomst kan skje hele døgnet da her er vann nok

Avgang  Utelukkende etter høyvann, først ca. 1 time etter.

Havnen er trang der er ingen plass for manøvrering, for eksempel snu rundt ved maskinkraft.

Ligger man til ankers må man hive inn på ankeret for å snu rundt ved tidevannsskifte. Man må ta hensyn til vinden, er den frisk kan man ikke hive inn  da der er dårlig holdebunn. Strømmen går med opptil 6 - 7 knop.

Skal man til kai ,må det skje ved fallende vann. Det er alltid st.b. side til kaien. Man lar gå b.b. anker og slakker seg etter det  ned til kaien.

Kaien er dårlig og så kort at man bare kan jobbe i to luker om gangen. Henholdsvis for eller akterdekk. Gode fortøyninger nødvendig

Avgang fra kai også ved fallende vann

 

Det ble ikke mye søvn den tiden man låg her inne, var oppe flere ganger om natten. Noen ganger når vi skulle snu rundt og andre ganger av andre grunner. Man hoppet til for den minste lyd, og  ble det for stille. så våknet man av det også.

 

Vi låg bare utpå og fikk lasten ut på lektere. Det gikk jo ikke så fort for det var bare ved tidevann skifte de kunne bringe lekterne ut til oss.  Men den 17 september var vi ferdig lastet og kunne gå ut. Da vi kom utenfor, blåste det opp en veritabel storm. Ja det var jo bare flaks at den kom etter at vi var kommet ut, og ikke mens vi låg der inne, da hadde vi vært fanget som mus i en felle. Etterhvert grov det seg opp en krapp og opprørt sjø. Vi reduserte farten etterhvert og til slutt hadde vi bare så vit styrefart. Det var store påkjenninger på bauen og det viste seg senere at en del av støttene til "Svineryggen" på bakken var slitt løs i sveise sømmen i dekket. Skaden ble notert i journalen og utdrag sendt til Rederiet.

 

Stormen spaknet imidlertid av men det var surt og kaldt mens det stod på. Bare noen få  grader  Nå er vi kommet frem til Rio Gallegos  og venter på at det skal bli høyvann slik at  losen kommer ut. Det er den 19. september 1959

 

Rio Gallegos

 

RIO GALLEGOS  Argentina  Den ligger på sydlig bredde 51 grader og 36 minutter

Losen møter utenfor munningen, hvor man også kan ankre for å vente på høyvann

Inn og utseiling, kun på Høyvann. En time før og 1 time etter (Må da være ute eller inne) for senere har vannet falle så mye at det blir for grunt over baren.

Høyvanns forskjell opp til 40 fot Strømmen renner med opp til 7 knop.

Innseilingen merket med overett merker, belyst om natten.

Indre ankerplass er dårlig. Man må ankre med overett merka i linje og skorsteinen til Frigorifico Swift i 235 grader. Man har da så mye plass at man kan svinge rundt på lavvann. Men må sørge for å holde overett merka i linje. En liten åpning til hver side kan tillates

Er det svak vind snur man best ved å hive inn på kjettingen til 1 eller 2 sjakler i vannet.

Er det vind må man holde seg i linje ved å bruke maskinen og det må da være så mye kjetting ute at dette kan tillates ca 5 sjakler

Ved bruk av ekkoloddet viste det seg at bunnen var så å si helt jevn. På lavvann ble det loddet fra 6 til 8 fot under tørningen Etter tabellen skulle det da være 3 fot over kartdybden. Skipets dypgående var 17 fot. På høyvann ble det loddet 40 til 42 fot

Bankene på begge sider er nokså skarpe og der er svært liten plass. Ca 2 kabellengder.

Lastingen foregår fra lekter. En lekter på hvert høyvann. Hver lekter tar 80 tonn.

Sjauerne bor ombord hele tiden, Har med seg bysse og kokk. De ligger hvor som helst, i romma eller rundt på dekk.

Det er fare for at ankrene kan huke seg fast, da det i sin tid har vært utlagt en fortøyningsbøye. Ankrene og kjettingen fra denne bøyen ligger fortsatt på bunn.

Posisjon av denne bøye er. Overett merka i linje. Frigorifico i 243 grader.   

 

Losen kom ombord og vi gikk innover fjorden eller elven. Det såg ut som en fjord. Hadde på ekkoloddet innover for å se hvor dypt det var. Vi kom inn på bukten og ankret opp med overett merka i linje og riktig peiling til skorsteinspipen på fabrikken. Det var jo høyvann nå så alt såg greitt ut. Jeg hadde gruet meg ganske mye for å gå inn her, men foreløpig såg det jo greitt ut.

Den første lekter kom ut med det samme. Den ble fortøyd langs siden med solide fortøyninger.

Det er bare på høyvann de kan komme ut her. De må passe på når strømmen er på sitt svakeste. Det er bare en liten taubåt de har og den greier ikke å holde lekteren når strømmen er kommet opp i fart. Kaien her er ganske liten. Lekterne blir fortøyd til den mens de laster de opp. På lavvann står de tørt, men flyter opp igjen når vannet stiger.

 

Det kom ombord en hel del sjauere som skulle jobbe ombord med lastingen og stuingen i romma. Siden det var bare en lekter så var det bare to luker det ble jobbet i.  Foruten folk og last, var der også Bysse og proviant til de som skulle jobbe ombord her. Dette ble tatt inn på dekket, og kokken deres rigget seg til på akterdekket med sin bysse og proviant kasser. Han fyrte opp i byssen og begynte matlagingen nesten med en gang. Det gikk mye på sauekjøtt med brød til. Mye av kjøttet ble stekt i stekeovnen, men de hadde også gryteretter med kjøtt og grønsaker. Det var mange som fikk smake på varene og det smakte visst bra. Folkene låg i romma. Der var ikke stort kaldere der enn på dekk. Vi kjørte ikke kjøling annet enn på de som var ferdig lastet. Kjøttet var stivfrosset da det kom ombord. Det var lammekjøtt og alle skrottene var like store. De ble stablet så fint i romma, den ene oppi den andre. Det var tydelig at dette hadde de gjort før. Lammeskrottene låg på geledd der nede  og rommene fyltes opp etterhvert.

 

Når det kom ny lekter ut, måtte noen av mannskapene stå klar med hiveliner og trosser. De kom som regel så nærme at det ikke var noe problem å kaste hivelinen over til lekteren. Men en gang holdt det på å gå gale. Strømmen var kommet litt opp i fart og taubåten  hadde ikke full kontroll på

manøvreringen av lekteren. Den første matrosen rakk ikke fram med sitt hiveline kast. Heller ikke den andre matrosen rakk fram. Lekteren og taubåten seig akterover. Taubåten kjørte for fullt så røyken sto, men de hjalp ikke. De forsvant akterover. En av matrosen hadde sprunge bak på Poopen og med ett kjempekast  rakk han med hivelinen ombord i lekteren. Han satte denne fast i en trosse som de da dro til seg på lekteren. En trosse såg ut til å bli for kort, så de måtte skøyte på med en annen. Der var nå kommet flere mann bak på poopen, og de visste hva som skulle gjøres.

Ombord på lekteren gjorde de nå tegn til at trossen var fast, den ble da satt på en puller ombord og lekterens ville ferd ble bremset opp. Så ble trossen satt på Winshen  og lekteren sakte men sikkert hivd inn. Den kom på plass langs skute siden og lastingen kunne fortsette . Det har visst hendt flere ganger at lekteren har forsvunnet ut  og måttet vente til neste høyvann for å komme seg tilbake.

 

På lavvann såg det ikke så bra ut her. Vi låg faktisk inne i en liten vannpytt. Der som vi kom inn var det tørt land. Det var ikke mer enn en skutelengde til hver side før landet stakk opp. Derfor måtte vi hive opp en del kjetting når vi skulle snu rundt på lavvann. Dette gikk greitt når det var nærmest stille. Var det noe vind var det fare for at ankeret ikke ville holde når vi hivde inn på det. Været var imidlertid bra mens vi låg her, måtte bruke maskinkraft en gang for å hjelpe til å snu. Maskinene måtte være i orden til enhver tid mens vi låg her. Det var ikke anledning til noe vedlikehold av de.

Men selv på Høyvann måtte man påse at ankeret holdt når man snudde rundt. 

Omsider ble vi ferdige her. Sjauerne pakket sammen sine eiendeler, lastet det ombord i siste lekter og dro iland. Vi gikk herfra den 21 september 1959 

 

Vi hadde los ombord som skulle ta oss gjennom Magellan stredet. Vi skulle med andre ord ikke runde Kapp Horn. Gjennom Magellan Stredet hadde vi dårlig vær. Det blåste og regnet hele tiden, litt snøslaps var det også. Sikten var noen ganger svært dårlig. Radaren var i ustand, men ifølge losen var det dypt helt oppunder fjellveggen. Det minte ikke så lite om Vestlandet , smale fjorder med høye fjell på begge sider og snø på toppene. Hadde været vært bedre, tror jeg sikkert det hadde vært en opplevelse å gå igjennom der Men som det nå var, surt og kaldt, snøslaps, regn og en vind så sterk at skuta av og til la seg over, var det ikke noe å lengte etter. Her var ikke noe sjø heldigvis, selv om vinden blåste så det ulte. Det var bare skvappel på vannet.  Omsider kom vi ut av selve Magellan Stredet men vi fortsatte innenskjærs enda en stund før vi kvittet losen og kom ut i Stillehavet. Det ble varmere etterhvert som vi kom nordover. Jeg fikk sovet ut etter den urolige tiden i de siste to Argentinske havner samt passasjen gjennom Magellan stredet. Det var godt å kunne slappe av igjen å bli ett normalt menneske. Det ble mye røyking og kaffedrikking på disse usikre havner og trange farvann. Men heldigvis kommer det roligere tider nå noen dager.

 

Valparaiso - Chile

Havnen er nesten åpen, den er bare beskyttet av en molo. Straks utenfor moloen kommer losen og Havnemyndigheten ombord

Fallrepet må være klart og da på b.b. side. Det er som regel st.b. side til kaien

Tåke er det mye av på våren, langs hele Chile kysten. Den kommer om morgenen, letter utpå dagen.

Langs kaien er det stadig dønning og det er nødvendig med gode fortøyninger. Da i særdeleshet spring. Dette bør være dobbel trosse eller "Sabb". Fortøyer med ett anker ute  og en trosse til bøye akter. Da kan man ligge ett lite stykke fra kaien 

Kaien er utstyrt med fendere og man kan også få gangvei fra land.

Losen skal ha fallrepet når han går fra borde. Myndighetene er ganske overkommelig (Smøring)

Det er nesten som en frihavn med "Gate" med Toll og Politivakt

Sjauerne tar ikke av eller legger på lukene, Til dette må man ha en ekstra "gjeng". Ved kjølelast skal sjauerne ha kaffe flere ganger om dagen. Denne kaffe må kokes ombord.

De regner med at skipet har slinger og lossenett for lossing Det blir bare brukt kraner til lossingen Bommene ble brukt til å ta av og legge på lukene

Lossingen går ikke fort. Ca. 80 tonns kjøtt pr. dag på hver gjeng

Bra vann men dårlig trykk.

 

Vi kom til Valparaiso den 25 september Etter at alt var tilrigget begynte lossingen Det gikk ikke så fort. Der var kjølelager på kaien som kjøttet skulle inn på. På grunn av lite plass ble det en del opphopninger på kaien, noe som sinket lossingen. Det ble lenge mellom hvert hiv.

 

Det skulle holdes "Party" igjen her i Valparaiso for en del personer. Denne gangen skulle de også ha med sine fruer og de skulle komme til Lunch kl 1200 så vi kunne begynne å spise kl 1230. Da kl var 1130 kom 1. styrmann opp og sa ifra at der var kommet noe folk ombord som gjerne ville snakke med meg. Han hadde vist de inn i salongen Vell jeg gikk ned som jeg var i bare tøfler, uten slips og bustet på håret. Jeg trodde det var en eller annen skipshandler eller noe sånt.  Da jeg kom i døren til Salongen, ble jeg møtt av ett blitslys. Det visste seg at det var en av Ministrene i Chile med frue samt en del andre, bl.a. fotograf og journalist. De kom ombord helt uoffisielt, skulle bare se på båten og lasten. Jeg måtte i all hast få tak i stuerten så han kunne servere en drink eller noe annet. Så gikk jeg til lugaren og fikk av meg noe skjegg og på med slips og jakke med mer. Så var jeg presentabel for forsamlingen. Jeg ble møtt av applaus fra de to damer, da jeg kom tilbake i full uniform. Det tok jo ikke så lang tid å skifte. Det ble jo tatt flere bilder siden, men om ett kommer i avisen så er det vel det hvor jeg kommer med bustet hår og skjeggete. Det var i alle fall noen hyggelige mennesker. Det var ikke alle som snakket engelsk, men selv litt spansk behersket jeg på den tiden. De ble ikke så lenge ombord og da de var gått, kom de som var invitert til Lunch.

Da var Chiefen og  1. styrmann også tilstede. Det var også hyggelige folk og jeg fikk ett litt bedre inntrykk av menneskene på denne siden av Syd Amerika ,enn det jeg satt igjen med fra den andre side.

Var invitert av Agenten en tur iland. Der var ett stort spillekasino der i byen. Dit var det vi skulle. Jeg spurte om spillingen også var på hans konto, nei det var det ikke, sa han. På det Kasinoet var der store restauranter, show og forskjellige former for underholdning. Samt flere rom hvor det ble spilt forskjellige slags penge spill. Vi spiste først. Det var en topp Restaurant med en sene hvor forskjellige artister opptrådte. Vi hadde også en tur i baren etterpå, før vi gikk inn i ett av spillerommene. Jeg sto jo litt og såg på hvordan dette gikk for seg. Fikk en del tips av agenten. Der var mye folk rundt bordet, men heldigvis var jeg noe høyere enn de fleste så jeg hadde full oversikt over bordet. Jeg kom meg jo frem til og fikk satset litt jeg også. Det ble ikke gevinst de første ganger. Så satte jeg en gang til og trakk meg litt tilbake. Ruletten svirret. Jeg oppfattet faktisk ikke at jeg hadde vunnet før det var for sent. Ruletten ble satt igang igjen og min gevinst og innsats låg fortsatt på bordet. Nå vant jeg igjen, og denne gangen fikk jeg tak i pengene. Jeg sluttet med dette. Hadde mer penger da jeg gikk ombord enn da jeg gikk iland. Vant 1.700 pesos. Ikke det helt store beløp Cirka 125 kroner. Men det var i alle fall gevinst    

Senere fikk jeg brev fra Agenten med bilder fra da  Ministeren og frue var  ombord.

 

Dear Captain Røsok,     With Regard to the cal at his port of vessel under jour command, for the purpose of discharging a shipment of 411 tons of frozen meat loaded at Buenos Aires, we must thank you for your kind attention given to the persons who went on board with the object of visiting the vessel, observing the discharge operations and inspecting the condition of the cargo.

 

                        It was indeed a pleasure to note that, among those persons who visited the m/v "Benares" were the following: the Minister of Economy, Commerce and Finance Mr. Robert Vergara and his Wife, the Vice-President of the National Institute of Commerce Mr. Manuel Pereira, the Consignee of the cargo destined to Valparaiso Mr. Robert Cabezas and his wife, and other government executives who were very pleased with the condition of the cargo and the kind attention received from you and your Officers

 

                        Thanking you again for your cooperation, we remain,

                                               Your faithfully

Compania Chilena de     Navgacion  Interoceanica     Arturo Benavides B.     Sud Manager

                                               .                              

Den 26. var vi ferdig utlosset  411 tonn med lammekjøtt. og vi avgikk for Callao i Peru  hvor resten skulle losses

Callao - Peru

Været :  Det er vanligvis bra vær, regn er en sjeldenhet, men på våren ligger det dis innover land og ett stykke ut fra kysten. Siktbarheten ca. 2 - 5 n.mil

Fyrbelysningen er ustabil og må ikke regnes som pålitelig.

Ankring for å vente på los og myndigheter, er best kloss i lysbøyene NV av disse utenfor løpet  ca 7 favner vann. Her kommer los og myndigheter ombord og det advares mot å gå innenfor moloen uten at man er innklarert

Havnen er lukket av 2 moloer, men der er likevel litt dønning. Kaiene er godt fendret med bolverk samt gummifendere. Det er nærmest frihavn med "Gate" og vakt på kaien

Der er noen få eldre kraner, men all lossing foregår med skipets lossegear. På grunn av lite regn, er det en mengde sand som fyker rundt i luften

Myndigheten overkommelig, Det var ca 11 stykker som kom ombord ved innklarering (1 cartong sigaretter  på hver)

Arbeidstempoet er lavt ca 50 tonns pr. gjeng pr. dag. 

Sjauerne tar ikke av eller legger på lukene. Det må ekstra gjeng til det. Eller mannskapet

Fallrepet må være klart til losen, både ved ankomst og avgang

 

Vi kom til Callao Peru den 30 september 1959 Selve lossingen foregikk med skipets gear. det gikk seint på kaien. All last ble lagt i kjølebiler på kaien. Det var trange biler så det gikk seint å stue de fulle. Men her er fint vær, vi ligger trygt i havnen her ,så det er bare å slappe av. Jeg skal en tur iland sammens med agenten. Her er en Verdensutstilling som vi skal av sted å se på.

Det visste seg at Norge ikke var representert der. Både Sverige og Danmark hadde stands. Der var mye rart å se, men det meste glemmer man etter en stund. Det er mange rykter om hvor ferden går videre. Det er i øyeblikket en banan last fra Guayaquil  og Porto Bolivar til New York som nå er det heteste tema. Dette er kjente steder fra tiden på "Benfruit" Agenten snakket også om en tur for å se på Tyrefekting. Vi fikk desverre ikke tid til det. Vi ble utlosset og måtte gå.

 

Sølv virket som om det var rimelig her i landet, Stuerten kjøpte seg spisebestikk til 12 personer. Foruten det vanlige var der hummerbestikk, fiskebestikk og enda en del uvanlig ting. Han mente prisen låg langt under det som det kostet hjemme. Det var nok ikke så blankt som det sølvtøy vi  bruker  hjemme. Det virket mer gråaktig og antikk. Det hele låg i forskjellige etuier med fløyelsfor. Såg riktig så eksklusivt ut.

 

Den 4. Oktober var vi utlosset og avgikk med kurs for Panamakanalen. Vi passerte Guayaquil uten at vi fikk noen ordre om å gå inn der. Derimot fikk vi ny ordre om å laste appelsiner i Tampico i Mexico eller Brownsville i Texas for Europa. Dette såg lovende ut for min eventuelle avløsing og ferie. Det blir bare å vente å se om dette holder helt fram. I Callao var der ikke brev fra Gudveig.

Der var post som kom ombord, men ingenting til meg. Det var skuffende. Det er alltid spennende å se om der er post når man kommer til land. Er der ikke blir man svært skuffet, men det går jo over, man lurer jo litt på om noe er galt. Hun hadde skrevet noe om en tur til Sverige, så kanskje det var årsaken til at jeg ikke fikk noe.

 

Vi kom til Balboa som er der hvor Panamakanalen begynner på Stillehavs siden den 7. oktober 1959 om kvelden. Der var det ordre om at vi skulle vente der og ikke gå igjennom Kanalen. Vi skulle muligens gå tilbake til Guayaquil og laste bananer. Dette var jo litt skuffende beskjed å få, men det var ikke noe annet vi kunne gjøre ,enn å vente på nærmere ordre.

 

Den 8. oktober 1959 i middagstider kom det beskjed om at vi skulle fortsette gjennom Kanalen  og til Brownsville i Texas for å laste Appelsiner. Dette var jo en gledelig melding å få. Det ble mange smilende ansikter å se etter at den siste ordre var blitt kjent. Hvor vi skal losse i Europa er enda ikke kjent, men ett sted mellom Antwerpen og  Hamburg blir det vel.

 

Passasjen gjennom Kanalen gikk fint. Det var en 30 graders varme, men overskyet så det var fine forhold for alle, selv for Styrmannen på bakken. Jeg filmet en del av passasjen, men siden det var overskyet blir vel ikke resultatet helt topp. Der var ingen brev til meg i Panamakanalen heller. En trøst var det jo at det var ingen andre heller som fikk noe. Jeg regner det nå som ganske sikkert at dette blir min siste tur i denne omgang. Har ikke hørt noe fra rederiet enda, men ordren er jo så ny at de har vel knapt fått vite om at vi skal laste for Europa.

 

Den 9. oktober forlot vi Cristobal som er Kanalbyen på Atlanterhavssiden, med kurs for Brownsville Texas. Denne byen ligger helt på grensen til Mexico.

 

Mannskapet ombord her er helt fint . Siden vi var i Europa og fikk skiftet ut de som ikke var noe å samle på, har vi endt opp med en førsteklasses besetning. De passer sin jobb og der er lite slinger i valsen. Noen "Glade gutter" finnes det, men de passer jobben og står på når det er behov for det. Den siste tiden har vært behagelig for meg. Ikke noe problemer, god mat og stuerten har fått skikk på Salongpiken også, slik at hun kan opptre på en høflig måte  både overfor gjester og oss vanlige.

 

Det ble en fin tur i Caribbean og opp til Mexico Gulfen . Det var fint vær, passe varmt og humøret var på topp. Vi skulle jo til Europa. Det er jo omtrent som å komme hjem for de fleste. De som skal

mønstre av er jo ekstra glad, Men for de fleste er bare det å komme til Europa, som en liten hjemkomst.

 

Vi kom til Brownsville i Texas den 12. oktober 1959 Dette er bare en liten by. Den er preget av at den ligger så nærme grensen til Mexico. Der var like mye Mexicansk som Amerikansk.

Lastingen kom igang. Det var Appelsiner i kasser. De kom med jernbanevogner til kaien.

 

Agenten vi hadde her var det jeg vil kalle en" typisk amerikaner "Han var svært imøtekommende, hjelpsom og ønsket å gjøre det absolutt beste for oss. Han var Texanere og snakket  omtrent som de gjør på Cowboy filmene. Jeg ble invitert til å bli med han hjem. Han var bl.a. en ivrige jeger og

Kalkuner var noe av det han jaktet på. De fantes her i vill tilstand, og det var visst en del av de også. Han fortalte at han hadde skutt en dagen før. Riktig ett prakteksemplar og den skulle jeg få se. Ja vi kom hjem til han, kona ble litt forskrekket når han hadde gjester med seg. men kom fort til hektene igjen. Vi var av sted og skulle se på Kalkunen, men den var ikke der han trodde. Spurte sin kone om hun hadde fjernet den. Ja den, sa hun, den ligger i dypfryseren. Han stusset litt da men vi gikk ned i kjelleren og til dypfryseren, og der låg den.  Ribbet for både fjær og annet som ikke hørte hjemme på en ferdig stelt Kalkun. Det var jo tydelig  at det hadde vært en stor fugl, men den var langt fra så imponerende som om den hadde vært med fjær og det hele.

 

Kona laget i stand ett lite måltid som vi inntok i salongen. Det var jo mye prating. Han fortalte om seg selv og hele familien. Spurte meg om hvordan det var å seile som Kaptein m.m. Det ble til at jeg fortalte min livshistorie i korte trekk ,fra jeg begynte som lettmatros, Var visst litt innom fiskebåtene også. Fortalte også at i matrostiden hadde jeg spart penger for å ta utdannelse. Han ble nokså engasjert i min historie og syntes at dette var noe til bragd. En absolutt "Selfmade" man

Dette syntes han var stort.. Vi gikk omsider ut på klubben han var medlem av. Det var ett vanlig samlingssted på enkelte kvelder. Det var dit de gikk når de skulle ut. De dresset seg opp både han og kona, Det viste seg å være ett fint sted dette, hvor byens prominente personer møttes. Jeg ble jo presentert for en masse mennesker . Han agenten fortalte jo min historie til  alle som ville høre på. Jeg ble formelig kveldens kuriositet for ikke å si hedersgjest. Det var mange som ville høre hvordan sånt var mulig . De ville også høre fra sjølivet og verden for øvrig. Ja det som for meg var helt naturlig, det virket som om det var noe helt spesielt i dette landet. Men agenten blåste det vel litt opp. For meg var dette en opplevelse av det sjeldne og det var moro å være "Helt" for en kveld i alle fall.

 

Vi laste ifølge tally folkene : Rom nr. 1     11.181 kasser   Rom nr 2   22.100 kasser  Rom nr 3   11.280 kasser  Rom nr 4   6.778  Kasser  Rom 4 var ikke helt fullt, det var de andre. Det ble til sammen 51.339 kasser med appelsiner bestemt for Rotterdam

 

Vi regnet med å være i Rotterdam den 5. november 1959 og da skulle jeg mønstre av og reise hjem på ferie.

Den 23. oktober kom det telegram om at jeg fikk avløsing og ferie etter ankomst Rotterdam. Da kom Kaptein  Theien ombord igjen.

Etter ankomst Rotterdam kom der brev fra rederiet  Datert den 24 oktober 1959.

 

Som telegrafert Dem i går så vil De få avløsing i Rotterdam av kaptein Theien. Vi forstod det på Dem tidligere at De gjerne ville ha en ferie før De gikk tilbake til "Benfruit" som 1.styrmann. Dette er helt i orden fra vår side. I dag har vi ikke noe annet å tilby Dem enn 1.styrmanns jobben på "Benfruit". Imidlertid har De utført Deres verv på "Benares" som kaptein til vår fulle tilfredshet, og vi takker Dem for pliktro oppfyllelse og for den verdighet De har opptrådt med i alle situasjoner. Forhåpentlig vil det ikke vare så lenge før vi kan gi Dem en førerstilling. Med hilsen     Bendt Rasmussen   

 

                                                                      

Det gikk litt raskere enn beregnet og allerede den 4 november mønstret jeg av og reiste hjem til Kristiansand. Hadde vært på "Benares" som Kaptein i 6 måneder og 7 dager men jeg var også en tid på "Benfruit" så det var 9 måneder og 11 dager siden jeg var hjemme. 

 

                        Dette var min første og eneste tur med m/s "Benares"

 

Seilingsliste for M/S «Benares»

                                                           Ankomst                                 Avgang

 

Rotterdam                                                                              April                28

Las Palmas                              Mai                  3                      Mai                  3

Santos                                     Mai                  13                    Mai                  13

Buenos Aires                           Mai                  19                    Mai                  20

Port Of Spain                           Juni                 1                      Juni                 1

New York                               Juni                 7                      Juni                 11

New Orleans                           Juni                 17                    Juni                 18

Port Of Spain                           Juni                 24                    Juni                 24

Buenos Aires                           Juli                  7                      Juli                  12

Montevideo                             Juli                  13                    Juli                  14

Santos                                     Juli                  17                    Juli                  19

Las Palmas                              Juli                  30                    Juli                  30

Hamburg                                 Aug.ust            6                      August             8

Rotterdam                               August             9                      August             12

Las Palmas                              August             17                    August             17

Santos                                     August             27                    August             29

Buenos Aires                           September       2                      September       13

Puerto Deseado                        September       16                    September       17

Rio Gallegos                            September       19                    September       21

Valparaiso                               September       25                    September       26

Callao                                     September       30                    Oktober           4

Panama Canal                          Oktober           7                      Oktober           9

Brownsville   Tex.                   Oktober           12                    Oktober           18

Rotterdam                               November        3

 

Totalt 23 havner med Fryseskipet «Benares».  Utseilt distanse her ombord 46.579 n. mil

 

 

[Rolf]

Uventet påmønstring, det ble fødsel og barnedåp men far var på havet... - beretningens siste del.

 

Benfruit»

Påmønstret for 5 gang på

dette skipet.

 

6.Januar 1960 mønstret jeg på m/s "Benfruit" som Kaptein. Dette var 5 gang jeg mønstret på dette skipet og det var 2. gang jeg var oppført som Kaptein der. Første kapteins jobben varte bare 1 måned og 5 dager.

 

Den 1. januar 1960 ringte det på døren tidlig på morgenen. Det var Skipsreder Bendt Rasmussen som stod på trappen. Han fortalte at Kaptein Midthassel på m/s "Benfruit" var død. Jeg forsto jo umiddelbart hva som var på gang. Han kom fort til poenget han også. De trengte selvfølgelig en ny mann ombord for å overta etter han. Og han tilbød meg jobben. Han kjente jo til at Gudveig snart skulle på fødeklinikken. Han fortalte videre at båten kom inn til Boma i Belgisk Kongo om noen dager og at jeg måtte eventuelt dra dit ned og gå ombord der. Det kom selvfølgelig bardus på oss dette og vi måtte diskutere det litt oss i mellom. Det fikk vi jo lov til. Men som han sa "Jeg hadde jo gjort mitt nå, resten var vel opp til Gudveig. "Det hele endte med at jeg skulle ta båten. 

 

På grunn av situasjonen som nå var oppstått kunne jeg få en Kapteins stilling  med det samme. Tok de inn en ny mann, var det ikke sikkert hva tid jeg fikk neste sjangse. Jeg hadde jo tenkt å være hjemme noe lengre. Det var jo den forestående fødsel av vår førstefødte som også  var en av de ting jeg skulle ha med meg. Det var jo ikke vanlig den gangen at fedre fikk være tilstede, men de kunne sitte på klinikken og vri hender. Etter en prat med Gudveig, ble det til at vi svarte ja til tilbudet om å dra. Jeg var på Hyrekontoret og mønstret på, innom rederiet for å få de siste instrukser og adresse til de jeg skulle ha kontakt med.  Så var det å pakke kofferten og dra til Kjevik  Første strekket gikk til Brussel Ankom der rundt midnatt og overnattet til neste dag som var den 7.jan. Skulle ikke dra fra Brussel før 1300  så jeg hadde en runde på byen. Leverte inn filmkamera der for en reparasjon. Skulle få dette igjen i Antwerpen. Det var en garantisak så det skulle ikke koste noe.

 

Startet fra Brussel i rute,altså kl 1300 Det var Lissabon som var neste stopp. Der var det en times opphold, som bl.a. ble benyttet til å se seg rundt på  Shoppingsenteret på flyplassen.

Så gikk ferden videre mot Belgisk Congo Hadde 12 timer i luften. Det vart servert en del måltider underveis, men hele natten var lang og kjedelig. Jeg var jo av de heldige som hadde to seter å breie meg på, men allikevel noe behagelig var det ikke. Kl 0630 den 8.jan. 1961 landet vi trygt i Leopoldville. Da vi kom ut av flyet og tropevarmen slo mot meg , var jeg glad for at jeg hadde fått på meg sommerundertøy. Det var som å møte en varmevegg eller å komme inn i en badstue. Det føltes som om man ikke fikk dratt pusten ordentlig.  Verre ville det nok bli senere ut på dagen. Men det var bare en overgang fra den Norske vinter, man venner seg til det meste.

 

Innklareringen gikk greitt. Der var en del svarte som var til opplæring , både i toll og politi vakten. Dette ble det jo gjort stort nummer av. De ble instruert i alt. Til og med hvordan de skulle holde stempelet og sette det i passet. Skulle ikke videre før neste dag, så det ble å overnatte her i Leopoldville. Der var air-condition på hotellrommet så der var det ganske behagelig. Fikk slappe av der etter en heller dårlig natt.

 

Neste dag den 9. skulle jeg videre til Matadi. Ankom flyplassen i god tid. Fant ut hvor mitt fly skulle gå fra og når det skulle gå, men det hadde jeg jo også i reiseplanen. De var litt annen standard på dette flyet. Det var en såkalt DC 3. Kjent type fra bombetokter under krigen. Det hadde to motorer og var vel som de fleste av disse fly. De har ett lite jul bak, så de står mye på skrå bakover når de står på bakken. Man går inn  i akterparten av flyet. Derfor blir det som regel en bratt bakke å gå for å komme frem til setet man skal ha. Dette var jo ett lokalfly i innenlands rute så det var mest innfødte som skulle reise med dette. Det såg ut som om de hadde vært på handletur  De hadde med seg levende høner, griser og en del andre dyr, foruten store knytter av forskjellige varer. Det var ett stort stykke stoff av forskjellig størrelse og farge. Oppi det hadde de lagt varene og tingene de hadde med seg. Så hadde de tatt de to motstående hjørner på stoffet og knyttet sammen  på toppen til en  stor eller liten ball, alt etter innholdet. Ja det var så fullt inne i flyet at de siste som kom inn hadde vansker med å komme seg frem. Disse ballen holdt de på fanget eller satte i midtgangenDer var jo en Steward som skulle forklare oss forskjellige ting før vi tok av, men det var ingen som hørte ett ord av hva han sa, på grunn av kakling, grynting og andre lyder fra folk og dyr.

 

Omsider kom vi oss opp i luften slik at det kunne bli litt sirkulasjon på luften inne i flyet. Den var det man kaller tykk. Det stinket av mennesker, dyr og matvarer. En duft som man kjenner igjen i de innfødtes "Basarer" Høyden de fløy i var ikke mer enn nødvendig. For meg såg det ut som de nærmest sneiet tretoppene. Det vinglet seg frem gjennom luften over det som såg ut som ett teppe av palmeblader og andre eksotiske vekster. En og annen landsby med noen stråhytter fløy vi også over, Men det såg ut til å være mest ubebodde områder. Jeg fikk en støkk i meg da jeg kom inn i flyet og såg  hva som strømmet på av diverse levende og døde ting. Det var nok ikke bare varmen som gjorde at svetten piplet på pannen. Denne tilstanden ble ikke bedre da jeg såg hvor lavt og vinglete de fløy. Det ble sagt noe i høytalerne som gikk meg hus forbi, det var muligens fransk de snakket, en stund etter fløy vi over noe som måtte være Kongofloden. På andre siden reiste det seg en bratt skråning. For meg såg det ut som om vi skulle fly rett inn i denne, men vi for over kanten. Og der, som en svart stripe i alt det grønne, låg flyplassen. Jeg pustet lettet ut, egentlig før vi hadde landet for jeg trodde min siste time var kommet da jeg såg kanten komme mot oss, Men det var altså begynnelsen på flystripen. Etter at vi hadde landet og kommet ut av flyet, var lettelsen så stor at jeg ikke engang merket noe til varmen. Her på flyplassen ble jeg møtt av en representant av agenten. Han skulle nå lose meg videre.  

 

Neste etappe gikk med en  buss fra flyplassen til ett lite fergeleie, hvor det lå en liten båt som skulle ta oss over floden. Elven var ikke  svært bred her, men der var mye strømvirvler utpå. Litt lenger oppe var der en stor foss. Vi gikk ombord i den lille fergen og utpå bar det.  Den hadde vel ett fribord på under en halv meter. Midt på fergen sto der en rekke med benker til å sitte på. Over hele fergen var der strekt ett solseil, så man var beskyttet mot den intense solsteiken. Jeg kikket litt bekymret på de kraftige strømvirvler, men regnet med at skipperen ombord hadde full kontroll. Hadde sikkert krysset elven hundrevis av ganger. Satte meg på en av benkene for å forsøke å slappe av litt. Reisen over begynte og det var fort å merke at der var kraft i strømvirvlene. Det var vanskelig å holde kursen, så skipperen sveivet til stadighet på rattet. Jeg følte meg langt fra trygg på situasjonen, vannet slo inn over dekk ganske ofte. Jeg tenkte at her har jeg seilt på alle hav, flydd jorden rundt og så skal jeg kanskje ende mine dager i Kongofloden. Det ville være til å le av.

Plutselig ble fergen tatt av en strømvirvel, kjørt avgårde sideveis så vannet fosset innover dekket. Jeg fikk løftet på beina så jeg ikke ble våt. Men det var bare så vit at vannet ikke rakk opp i bakenden på meg.. De som sto, ble våte til knea. Vannet forsvant jo fort og ferga kom ut av strømvirvelen og vi nærmet oss andre bredden, men noen lignende seilas  ønsker jeg ikke om igjen. I alle fall ikke etter en  for meg helt uvanlig flytur. Ferden videre til Boma gikk med en annen båt men den var det litt mer størrelse på så den inga mer sikkerhet. Elven videre nedover ble etterhvert noe bredere og strømvirvlene forsvant etterhvert.

 

Jeg kom ombord i ”Benfruit” i Boma. Den var som før, men det var nyoppusset på sovelugaren og i salongen. Men her er nok ikke så bra som det var på "Benares". Det er mer slitt her og litt lavere standard. Mannskapet virket bra. Mange kjente fra sist jeg var ombord her og fra "Benoil"

Maskinsjefen og 3. maskinisten har kona med. Her er også en sønn av 3. maskinisten.

Salongpiken er gift med Frysemaskinisten. Det første hun gjorde da hun kom ombord her var å legge seg etter Stuerten. Da han mønstret av var det 2. maskinisten som ble offer. Nå lever de to som mann og kone. Frysemaskinisten som hun er gift med, går og ser på det hele og sier ingen ting. Han er visst glad han blir kvitt henne. De har tatt ut separasjon 2.maskinisten er gift og har 3 barn. Han må være noe forblindet og lite voksen som finner på noe sånt. Dette var jo litt av nyheten som ble meg fortalt da jeg kom ombord. Dessuten har 2.styrmann kona ombord her, hun er messepike i offisersmessa.

 

Vi gikk fra Boma den 13.januar 1960 med kurs for Antwerpen. Skulle vel innom Las Palmas for bunkring.  

Den 18 januar fikk jeg telegram fra Gudveig : En sønn  født kl 1035 vekt 3620 gram lengde 53 cm. alt vel med begge. Det ryktes ombord at jeg hadde blitt far. Her var jo flere som kjente Gudveig også. Så det ble mye gratulasjoner og skåling for sønnen. Noe annet var å finne ett navn til vår sønn. Vi skulle jo begge tenke på dette og vi hadde diskutert mange forskjellige navn. Noen direkte oppkalling etter noen av  familien såg vi stort sett bort fra. Vi ville finne ett navn som passet etter vår smak. Nå var det jo bare guttenavn som var aktuelle, derfor var det noe lettere. Men uansett var det ikke så enkelt. Arnfinn var ett av forslagene, men det klang ikke riktig i mine ører.

 

Været var fint på hele turen og vi var innom Las Palmas og bunkret. Der var det jo brev fra Gudveig også, men det var skrevet før fødselen. Venter spent på brev som er skrevet etterpå for å høre hvordan alt gikk for seg. Også for å høre om alt er fint. Vi kom til Antwerpen 30. januar. Jeg ringte Gudveig for å høre hvordan det stod til. Hun var så ukjent i stemmen med det samme at jeg trodde det var søsteren Ingebjørg. Det var riktig koselig å snakke med henne. Men etterpå husket man jo alle de ting som man glemt å si. Vi har ikke fått telefon enda så jeg ringte til vertskapet som bor ovenpå. Har fått lov til å ringe dit dersom jeg vil snakke med Gudveig.

Noe av det jeg glemte å spørre om var jo ett navneforslag samt hva tide det kunne bli dåp. Kanskje det kunne passe med en av våre turer til Antwerpen. Vi skulle være her ca. den 6 mars og så den 10 april igjen. Da kunne det kanskje bli anledning for meg å reise hjem på lørdag og tilbake på søndag kveld.  Ruten vår er oppsatt slik at vi skal komme  til Antwerpen på torsdag og gå på mandag. Dette skrev jeg jo senere i brev til henne. Jeg måtte ha litt tid på meg for å ordne dette med rederiet dersom det lot seg gjøre rent tidsmessig med dåpen. Det var jo ett lite håp om at jeg kunne få være tilstede ved dåpen.

 

Jeg fikk jo vite at alt stod bare fint til med begge to, men der var noe med noe grønt vann og grønt hår som jeg ikke riktig forstod. Men siden alt gikk godt var det vel ikke noe av betydning.

 

Denne turen blir det sikkert  livlig. Har fått ombord noen passasjerer som skal være med på rundturen. Det er 3 damer og en Journalist fra Fedrelandsvennen. Den ene av damene er søster av rederen. En annen var husmor på Sjømannskirken i Liverpool under den berømte juletrefesten.

Den tredje har vært ved Telegrafen i mange år og er en venn av Rasmusen familien.

Journalisten er en livlig mann Han skriver i Fevennen under navnet Jan P.. Han har hatt Poliomyelitt  i sin tidlige ungdom og går med skinne på ett av beina. Han har også en stokk han bruker iblant. Skal på sjømannskirken i kveld sammens med disse passasjerene og andre fra besetningen. Jan P. skal underholde med ett eller annet på kirken i kveld.  Var på Kirken i  formiddag også. Der var minnegudstjeneste over Kaptein Midthassel som døde ombord  her 1. nyttårsdag.  

 

Jan P. Jansen har fått stipend fra Fedrelandsvennen for å sette seg inn i skipsfarten og for å kunne skrive seriøst om den. Han skal nå være ombord her hos oss en tid. Skal så ombord i en tankbåt for å sette seg inn i det livet og. Jeg fikk igjen filmkameraet mens vi var her i Antwerpen. Regner med at det er i orden nå. Vi skal gå i dag den 1. februar. Det blir som regel en god del folk som kommer  innom her i forbindelse med avgangen. Det er alt fra agenter til Skipshandlere og andre representanter for forskjellige myndigheter. Fikk brev fra Rederiet med oppgave over hyren  min  ombord her. Den var på kr. 2610,- pr måned + uniformstillegg på kr 50,- og eventuelle alderstillegg. De bemerket at der hadde vært noen misforståelser angående alderstillegg, da jeg var innom kontoret. Det kom ny 1. styrmann her i Antwerpen. Det ser ut til å være en bra kar. Han har ingen erfaring fra fruktfart, men det har vi andre , så det går sikkert bra. Han som var her hadde sine gode og dårlige sider. Da han skulle reise hjem somlet han vekk biletten sin. Kunne  ikke finne den igjen. Håper han kom seg avgårde. Jeg var litt i tvil om han brukte litt narkotiske stoffer innimellom.

 

Vi kom oss ut herfra utpå ettermiddagen. Det er nokså enkelt nå synes jeg. Det som var nytt og spennende med denne jobben er nå blitt mye rutine. Slapper godt av og synest at livet er herlig. Savnet etter Gudveig kan ikke erstattes på noen måte. Det blir mye brevskriving og som regel mange brev fra henne i de forskjellige havner. Dette er jo en sjømanns lodd, se utover havet og drømme om familien hjemme.

Vi kom ut i storm på Biscaya denne turen. Vi brukte 2 døgn isteden for vanlig ett. Passasjerene tok det bra. De sløyfet kun en frokost. De andre måltiden møtte de opp til. Han Journalisten. Hadde sine problemer med det beinet han hadde skinne på. Han måtte som regel ha noe fast å holde seg i. Ellers syntes han det var fint å få oppleve dette også. Han sa jo ikke det mens det sto på.

Her er hans versjon av turen over Biscaya :

 

                        SOM JONAS OMBORD I STORM OVER BISCAYA

 

Romantikken over sjølivet forsvinner når stormen uler i vantene, men kommer tilbake når flyvefisken seiler over bølgetoppene og springeren danser foran baugen.

 

Vi ble fortalt på forhånd at Biscaya langt fra var så ille som sitt rykte. Vi fikk nærmest forståelsen  av at Biscaya var for rene andedammen å regne, ett hyggelig lite hav med sol og forfriskende  liten bris. Det var i gamle dager at  Biscaya var sjøfolks store skrekk.

I vår enfoldighet trodde vi på de erfarne sjøfolk. Vi gikk til køys med sinnet full av ro. Vi drømte bedagelig og vi følte oss sakte rullende over koselige vover.  

Vi våknet av vinden som ulte rundt skottet, og av selvsamme vind som prøvde å blåse oss ut av køyen. Det var ingen behagelig purring. Vi skalket ventiler og sikret døren, vi spente oss fast i køya.

Men det er ikke så enkelt både å spenne seg fast og sove  på samme tid. Man kan liksom ikke kommandere musklene og sånt til å holde seg fastspent mens man sover. Tvert i mot ligger man ikke lenger fastspent. Man har de aller beste sjanser til å havne på dørken. Hvilket også hendte ved diverse høve. Slikt venner man seg vanskelig til.  Og så står man like godt opp.

Man skuer utover hav og bølger som har fått en krans av hvitt på toppene. Storm tenker man, storm over Biscaya.

Ha, sa de erfarne sjøfolkene. Bare litt frisk bris, eller til nød en aldri så liten kuling!  Og dermed så kjørte baugen seg godt fast ned i en sjø. - Det smalt og det ristet  og vannet drev over bakken.

Kuling ja, en liten avveksling i den daglige rutine nærmest.

 

Men Biscaya svarte akkurat til sitt rykte  hine hårde dager i februar da vår utmerkede "Benfruit" var på vei etter ny last bananer i et solrikt og varmt  Afrika. Det var hverken sol eller varme i Biscaya.

Det var tvert i mot Storm.

Profesjonistene begynte å skumle ved bordet om "Jonaser" om, bord. Ikke i manns minne hadde det vært slikt et vær over Biscaya. Vi krøp beskjemmet sammen og følte all verdens skyld på våre skuldre.

Bordet fikk opp slingrekanter. Duken var dynket gjennomvåt for at glass og tallerkener skulle holde seg på plass. Men glassene ble for høye. De forsvant fra bordet

I vår ellers så hyggelige salong ble stolene stablet opp. De burde vært surret til skottet med wire eller manilatrosse. De seilte rundt på dørken uten mål og mening. De kapp seilte. De brakk så å si både armer og ben. I alle fall nesten. Og de var i hvert fall ikke til å sitte på. Det var ikke til å sitte i det hele tatt. Man kunne til nød stå hvis man hadde noe solid å holde seg i - eller rettere sagt å henge seg fast i.  Vi gikk for sakte fart. Det var så vidt vi moovet med våre seks mil i vakta. Og med en slik speed virket de 400 milene over Biscaya temmelig lange. Værmeldingen ga ikke noe synderlig håp om bedring.

Dette var altså det romantiske sjømannslivet !  Etter vår ringe formening var det ikke romantikk å spore for to øre. Vi klamret oss fast, vi rusjet og vi stampet henholdsvis utfor og oppfor bakke. Vi følte som gratispassasjerer med en ny oppfunnet  og spesielt raffinert  berg- og dalbane

Bare ta det med ro, ble det sagt, når vi kommer til Las Palmas er alt glemt. Og siden er det bare solskinn og glede. Akk ja, vi lengtet nok til både Las Palmas og sol og glede. Det var ikke mye å oppdage av noen av delene i Biscaya akkurat i de dager.

Blader og bøker føk i dørken og vi lot de fyke. Skuffer og kofferter seilte rundt og vi lot de seile.

Det var rett og slett storm over Biscaya. Men selv Biscaya stormer varer ikke evig. Det var som å våkne til en ny verden da plutselig skipet seilte over havet og man kunne stige ut av køya uten å behøve tenke på hvor man skulle gripe fast når neste bølge kom. Det virket nesten unaturlig.

Og da vi kunne stå ved rekke og betrakte flygefiskens flukt langs småkrusete bølgetopper eller springerens elegante dans foran baugen, da var Biscaya glemt.

Når solen er høyt på himmelen og kvikksølvet står og putrer på mellom 30 og 35 grader og selv ikke vinden kan bringe synderlig avkjøling i varmen. Da er Biscaya tusen av mil borte. Da begynner det likevel å bli et skjær av romantikk også over sjølivet.      Reisebrev fra Jan P.  i Fedrelandsvennen

 

De damene vi har med, er riktig trivelige og de liker seg bra ombord også. Vi prøver jo å ta oss litt av de. Jan P. er også munter og hyggelig. Vi er ganske godt på bølgelengde. Kona til Maskinsjefen er her også, og hun er fin selskapsdame for de andre. Hun er kjent ombord fra før.

Det blir mye kort spilling og terningspill om kveldene sammens med passasjerene og Maskinsjefen og hans kone.

 

Den 7. februar 1960 var innom Las Palmas på Kanariøyene for å bunkre. Ett døgn forsinket. Det ble jo en liten opplevelse for våre passasjerer, både turen iland og handlingen på kaien. De handlet ikke så mye, men det var det eksotiske med det hele, de falt for. Prutingen og utvalget av varer.

To av damene gikk iland på Kanariøyene. De skulle være der til vi kom tilbake på oppturen. Det var bare søster til Rederen som ble med videre + han journalisten. Etterhvert som vi kom sydover fra Las Palmas ble det varmere for hver dag. Dette var uvant for passasjerene men de tok det med godt humør selv om svetten rant.

 

Det ble mye flying i romma sammens med han nye 1.styrmann. Jeg forsøkte å lære han alt jeg visste om bananfarten og om regulering av luft og temperatur. Han ville jo få med seg det meste, men det var først etter at bananene var kommet ombord at han virkelig fikk se hva vi holdt på med. Han var rundt i maskinrommet sammens med Maskinsjefen for å se på Frysekompressorene og det som hørte til de. Jeg skreiv til Gudveig og ba henne se i Fedrelandsvennen  etter det som Jan P skreiv om fra turen. Han skulle jo skrive om sine opplevelser og livet ombord. De mer maritime ting skulle vi få lov til å lese før han sendte det, for eventuelt å rette på det som var feil.     

 

Vi kom frem til Boma for lasting. 16. februar Her var alt med det gamle. Avtalte med de to passasjerene at vi skulle iland en kveld og spise. Da sammens med Maskinsjefen og kona. Det var de svært interessert i. Der var en kombinert Bar - Kafé som hadde brukbar mat. den beste som var å få der.

Vi fikk oss ett bra måltid under tropiske forhold. Der fikk de også smake på det sterke krydderet. Han journalisten tok litt for mye, så han hadde smaken på tunga lenge etterpå.. Vi var rundt i byen og såg på den også. Det var jo ikke så mye å se. Men i deres øyne var det helt fantastisk. Det var det jo også sånn sett. Dette var en plass ett godt stykke inn i Afrika, Litt sivilisasjon var der jo, men man skulle ikke langt utenfor hovedgaten før man møtte stråhytter.

 

Det ble også arrangert med en tur til en bananplantasje for turistene våre. Her er litt av det som journalisten skrev om turen og lastingen, til sin avis i Kristiansand.

 

                        MED BANANER FRA SOLRIK AFRIKA  TIL                                                 VINTERLIG EUROPA.

 

                                               Den vanskeligste last et skip kan føre. 

                        Temperaturen i lasterommene må kontrolleres flere ganger i døgnet.

            Bananplantasjen ikke jorder med palmer i snorrette linjer, men grønn afrikansk jungel.  

 

Tropekvelden var beksvart og luften varm og fuktig da vi kastet anker for å gå inn til kaia i Boma - Belgisk Congo - Arbeidsgjengen på brygga hadde minimalt  med klær på seg, - men svetten glinset likevel i de svarte kroppene. Ankeret ble droppet et par hundre meter utenfor selve bryggen. Vi firte oss inn. - Strømmen er sterk i Kongofloden og taubåter er mangelvare. Ankeret vil også gjøre det mulig for oss å hale baugen ut ved egen hjelp. Gjengen på brygga  begynte å rigge til lasteapparatene. Fullastede jernbanevogner sto og ventet, og på veien  utenfor sto en lang rekke med lastebiler - alt sammen bananer på vei til Europa. Men bananer er ikke en frukt som tåler å stå for lenge i brennende tropesol. Bananer er i det hele tatt vanskelig frukt å ha med å gjøre, og banandyrking kan til sine tider være rene hasarden.

Spesielt på denne tiden av året da regnet kan risikere å flomme ned i strie strømmer når som helst. Regntiden er mer enn et ordtak fra gamle dager - i Afrika er det en realitet. Nå har bananene i og for seg ikke noe vondt av litt regn, - snarere tvert imot. Men veiene derimot tåler ikke mye vann før de forvandles til ufremkommelige gjørmeelver. - Regn akkurat når fruktbåten kommer, kan bety store tap for plantasjene. Bananer må kuttes akkurat i siste øyeblikk. De må ikke levnes muligheter til å modne før de er vel fremme hos kundene i Europa   

 

Veien fra Boma og innover i Congo var asfalt og tillot vår innfødte sjåfør Joao Quienqerie å holde jevnt 100 kilometer i timen. Senere fikk vi høre at veien nok var fin noen mil innover, men etterpå burde man skifte over til jeep ! Den samme følelsen hadde vi da vi tok av fra hovedveien for å kjøre innover mot en av de mange bananplantasjene rundt Boma. Socolep het den første. - Veien bar tydelig preg av regntiden Joaos amerikanske Ford dunket ned på fjærene rett som det var.

Vi hadde ventet å finne en velordnet plantasje med bananpalmer i snorrette linjer utover store jorder. Det vi fant var jungel. Tett og grønn afrikansk jungel. Og det var plantasjen. - Bananpalmene var riktignok plantet og kultivert, men de sto innimellom mange andre eksotiske tresorter. Og grunnen var enkel nok. De andre trærne hjalp til med å kaste skygge og til å binde jorda slik at vannet ikke skulle tørke ut med det samme sola begynte å skinne igjen.

Vi skumpet  innover veien, og varmen ble etter hvert kvelende. Palmene kastet nok noe skygge, men luften sto nesten stille her inne i krattet. På veien kom arbeiderne med sine lange banankniver - store og skarpe Syd-Amerikanske machete.

Bananstokkene kuttes med ett eneste hugg. Saktens et tungt nok arbeid når temperaturen er over

40 grader i skyggen og sikkert 60 grader i sola. Svære 10 - 15 tonns lastebiler ble lastet opp. Tørkede palmeblader ble brukt til isolasjon og hver bunt pakket inn i perforert plastikk. Bilene hadde rød leire til langt oppover akslingen. Tydelig bevis for at det nettopp hadde vært noen kraftige regnskyll.

 

Vi passerte innfødte landsbyer. En samling hytter eller småhus av planker eller soltørket leire. Unger lekte mellom husveggene, geiter spaserte rundt, og i skyggen satt de voksne og pratet. Noen vasket tøy i en stamp, En gikk og spikket til en slags rive. De var plantasjearbeidere som hadde sin siesta midt på det varmeste av dagen. De smilte vennlig og de løftet hånden til hilsen da vi kjørte. Vi kom ut på hovedveien  igjen og velsignet den kjølende vinden farten skapte.

Vi såg kokospalmer langs veien, og kakaotrær og kaffebusker. Og vi så bananpalmer i hundrevis .De fleste var ferdig kuttet. Det ble arbeidet på spreng med siste rest. Hele vogntog var på vei mot Boma og vår egen "Benfruit"

 

Og på brygga begynte lastingen klokken seks om morgenen. Tempoet var høyt oppdrevet  de første morgentimene. Luften var fremdeles noenlunde sval. Alt er relativt - og 30 grader føles slett ikke så verst  når man vet det blir nærmere 40 senere.  Lastingen forgår på en like enkel som genial måte. - Ved hvert lasterom  er det satt opp elevatorer - i form av Pater Noster-heiser. Bananbuntene blir lagt opp i seilduks lommer som glir forbi i uavbrutt strøm.  150 mann i rommene og over 100 på kaien. Slik greier man mellom 60.000 og 70.000 bunter i løpet av et par dager.

 

På brygga utfoldet det seg et eiendommelig og hektisk liv. - Innfødte arbeidere løp med bunter fra jernbanevogner eller lastebiler og til heisene. Vrakere inspiserte lasten, tok stikkprøver og kasserte dårlig frukt eller for modne stokker.  Plantasjeeiere og eksportører og tallymenn med tropehjelm eller poplinshatter fulgte med lastingen. Fransk og innfødte dialekter svirret i babelsk forvirring. Små trucker skubbet jernbanevogner på plass. Lastebilene svingte opp foran heisene og bunt på bunt  forsvant ned i Benfruits lasterom. Over det hele skinte tropesolen mer og mer intens utover dagen. De hvite skjortene til de Europeiske funksjonærene begynte å få store våte flekker. De innfødte arbeiderne bandt ett lommetørkle over hodet eller fant frem gamle hatter av sikkert ukjent herkomst og opprinnelse.

 Allerede med det samme lastingen begynner, har båten ansvaret for frukten. Det er mange ting som skal passes på. Først og fremst gjelder det at moden frukt ikke slipper ombord. Riktignok er det altså vrakere på kaia som  følger med og som kutter ut frukt som ikke holder mål. Skipsoffiserene kontrollerer vrakerne, for tross god kontroll kan mindreverdig frukt slippe ombord i et ubevoktet øyeblikk. Men ansvaret innskrenker seg ikke til selve frukten. Også lastingen skal foregå på den riktige måten. I rommene er satt opp binger på gjennomsnittlig tre ganger tre meter og bananbuntene stables etter et bestemt mønster etter størrelsen. Tre stående og to liggende. Høyden på lasten i hver binge skal ikke være over syv fot. Men samtidig skal det passes på  at buntene ligger støtt slik at de ikke begynner å skli rundt hvis det skulle bli slingring. Luften skal også kunne sirkulere mellom buntene.

Det er styrmennenes jobb å stadig foreta de nødvendige kontroller både i lasterommet og på kaien. Det er den stadige aktpågivenhet helt fra første bunt  går ombord og til lukene skalkes som blant annet sikrer at bananene kommer frem som fullverdig frukt.

 

Full last ble det på "Benfruit" denne gangen.  65.000 bunter i lasterommene - og ved  åttetiden den andre dagen i Boma gikk siste bunten ned i rommet . Været hadde klaffet denne gangen. Det var kjørt frem mer bananer enn "Benfruit" hadde plass til.

 

Bananer er sannsynligvis noe av den vanskeligste lasten en båt kan gå med. Bananer modnes fort, og begynner først modningsprosessen er den nesten ikke til å stoppe. Derfor må lasten kontrolleres med jevne og korte mellomrom.  Ved 52 grader fahrenheit eller 11,1 grader celsius holdes modningsprosessen  best i sjakk. Men kommer temperaturen noen få streker  under  "fryser" bananene. Det vil si at frukten skjemmes og ødelegges av svarte flekker. Det blir ikke lenger førsteklasses vare. Så vanskelig er det.

 

Men "Benfruit" er kjølebåt med svære kjølekompressorer i maskinen og vifter og kjøleaggregater i rommene. Alle lasterom er isolert  og rundt rommene  går det en smal gang. Det er luker med netting inn til selve lasten og dermed kan luften sirkulere. Ved viftene blåser det full storm og med temperatur altså på  11,1 grader. Riktig friskt og kjølig når det er over 30 oppe på dekket.

Temperaturen kan avleses  i maskinen ved fjernkontroll, ved termometer på skottene i romma og ved termometer som henger i rad nede i selve rommene. Temperaturen blir stadig kontrollert - av frysemaskinist og maskinistene og av Styrmenna. Både temperaturen i luften i gangene rundt lasterommene  og luften i selve lasterommet blir avlest flere ganger i døgnet. Minst to ganger om dagen er styrmannen nede i rommene og kikker på lasten gjennom lukene. Ett par ganger i uken  eller mer klatrer han rundt  på lasten for å se om noen av buntene har begynt å modnes.

I så fall blir bunten kort og godt fjernet. Ved modningsprosessen utvikles det varme, og dermed kan også nabobunten begynne å modnes. Selve temperaturen inni bananen blir målt, for å se om kjølingen er effektiv nok. Pulp-temperatur kalles dette.

 

Nede i lasterommet kan man rett som det er støte på både frosker og slanger for ikke å snakke om kakerlakker. Noe av Afrikas fauna som følger med lasten. Et uunngåelig fenomen og noe man venner seg til. Froskene greier ikke den lave temperaturen særlig lenge. Slangene derimot er seiglivet, og kakerlakken regnes så å si for koselige husdyr på en fruktbåt. De gjør så visst ikke noe menneske fortred. Vi forspiser oss ikke på bananer her ombord. Vi tar en nå og da. Men lysten avtar med mengden. Nå er det heller ikke meningen at bananen skal bli modne her ombord.  Tvert imot. Det er sorg i styrmanns blikk hver gang han kommer med modne bananer. Vi skal helst avlevere buntene grønne herfra. Og når losseheisen går i frukthavnen i Antwerpen , trekker både Kapteinen og styrmennene og de andre som har ansvaret for lasten, et lettelsens sukk. Men denne lettelsen  varer altså ikke lenger enn til neste gang "Benfruit" ligger under tropesolen oppe i Congo-floden og blir matet med tusenvis av bunter jungel grønn frukt.    Jan P. Jansen          

 

Vi kom oss jo avgårde fra Boma etter 2 dagers lasting den 18. februar Været var fint og alle ombord syntes det var godt å komme i sjøen igjen til litt friskere luft. Det hadde jo vært en litt uvanlig tur i Boma med passasjerer og det hele, men alt var gått bra og alle var fornøyd. Vi var nå på vei til Las Palmas for bunkring, men før vi kom så langt fikk vi ett par døgn med tåke. Det ble noen slitsomme dager med lange økter på broen. Ble ganske stiv og sår i hele kroppen. Det er i beina og nakken det er verst, men det tar på hele humøret å stå på broa i så lange økter. Man kan jo la tankene løpe som man vil Det blir mye familien man tenker på når man står og stirrer ut i tåkehavet. Jeg lurer jo litt på hvordan denne sønnen ser ut. Hva skal han hete. Vi har jo pr. brev kommet med forskjellige forslag, men enda er det ikke noe som virkelig har fenget.

 

Vi kom til Las Palmas den 1.mars. Der fikk vi post og de to damene som var gått iland der på nedturen kom ombord igjen. Det ble jo mye fortellinger om opplevelser som de hadde hatt både de som var her og de som hadde blitt med til Afrika. Han journalisten briljerte jo med sin opplevelser i det svarteste Afrika. De to nyankomne utstøtte både ett og flere beundrende sukk etter som han la ut. Hun som hadde vært ombord la seg ikke bort i hans utlegninger, bare nikket på hodet av og til. Hun hadde jo sine egne historier å fortelle.

 

Der var jo brev fra Gudveig med flere navneforslag. Jeg tror ett av de kan være bra, men jeg forandret det til Rolf Arvid Det høres ikke så verst ut. Det ble litt slingring over Biscaya men ikke noe som kan kalles dårlig vær. Regner med å være i Antwerpen lørdags formiddag dersom alt går bra og det ikke blir tåke. Hun som var med hele rundturen samt han journalisten har lovet å besøke Gudveig når de kommer hjem. Det ser litt smått ut med mine muligheter til å komme hjem til barnedåpen. Vi er over to dager forsinket denne turen. Avgangen fra Antwerpen blir vel også forsinket, slik at vi må slite med forsinkelse på neste tur også. Gleder meg til å ringe hjem og høre stemmen til Gudveig.

 

Vi ankom Antverpen lørdag 5. mars 1960 Det er alltid litt hektisk ved ankomst. Mye folk av forskjellige kategorier som skal ha svar på sine spørsmål. Passasjerene skulle hjem. Det måtte ordnes med biletter for de. Han journalisten skulle videre til en tankbåt. Skulle sette seg litt inn i tankfarten også. Bananene var av fin kvalitet og lossingen gikk greit.

Var en tur på Sjømannskirken og ringte til Gudveig på lørdagskvelden. Det ble en lang samtale og mye prat om navn og han som skulle ha navnet. Vi ble vel enig om Rolf Arvid. Barnedåpen ble også om snakket men som det ser ut til nå, blir det nok uten meg. Jeg ble ganske forskrekket da jeg kom ut fra telefonboksen og skulle betale. Hele 1000 franc kostet det. Det tilsvarer kr. 140. Vi må ha snakket ganske lenge sammen. Det virket ikke som det var så lenge, men jeg var sår i armen av å holde telefonrøret. Mandag kom det også post ombord og brev fra Gudveig. Da kom det også bilde av vår sønn. Det var det første glimtet jeg har sett av han. Han såg stor og livlig ut. Syntes han lignet litt på Gudveig. Viste bildet til Maskinsjefen og hans kone. De mente han lignet litt på meg. Det var en stor og kraftig plugg, sa kona til Maskinsjefen.

 

Det ble avgang den 7.mars og som alltid på slike dager litt hektisk mens det står på. Det er mange som skal ha en underskrift på regninger kvitteringer eller andre papirer. Det er stadig trafikk på kontoret. Vi har to passasjerer med oss. En mor og ett barn. De er fra Congo og har vært en tur på ferie i Holland. Skal nå tilbake til Belgisk Congo. Kona til Maskinsjefen er fortsatt ombord, mens kona til 3. maskinisten har reist hjem. Vi ble 12 timer forsinket ut fra Antwerpen denne gang og da vi kom ut var ikke været på vår side. Det var mye slingring og stamping nedover til nærmere Gibraltar. Her ser det bra ut, men vi er allerede nå ett døgn forsinket i henhold til oppsatt ruteplan.       

 

Den 14. mars var vi innom Las Palmas og bunkret, men ferden gikk videre etter ett kort opphold

Det blir varmere og varmere etter som vi kommer sydover. Det går vel over grensen for det som kalles behagelig varme til kvelende varmt.

Gudveig synest hun bruker mye penger, etter som hun skriver i brevene: Strømregningen var på kr 134.- Så har hun kjøpt barnevogn og Baby pose til kr. 600.-  Barnevognen var en riktig super elegant, hvit og lysegrå melert med hvite kante bånd og hvite håndtak og så var der brems m.m.

Barnedåp skal det også være i nærmeste fremtid. Dette har hun tenkt å stelle i stand til selv.

 

Det ble barnedåp den 27.mars 1960. Navnet ble Rolf Arvid og han ble døpt av Domprost Gundersen i Grim kirke. Faddere var Olav Hovstad og Gunnar Røsok og det var Lita Abusdal som tok luen av. Meningen var at Notto skulle være fadder, men han kunne ikke på grunn av tjeneste i jobben. Lita og Johanna var med og hjalp til under middagen og alt gikk som smurt og maten smakte fortreffelig. Lita kom og hjalp til dagen før. Gudveig hadde laget en veldig bløtkake  og reiv i ett marsipan lokk, med 2 røde blomster og grønne blader, en barnevugge med unge i  og tre engler som vakt. Det ble riktig barnedåps kake av det. I selskapet var der 9 voksne og 4 barn.

Han lille på Augland var ikke med og hedersgjesten låg jo i kurven sin nesten hele tiden.

 

Onsdagen før barnedåpen var hun på kontroll med Rolf Arvid. Han var da 59 cm. lang og han veide 6320 gram. Normalvekten til denne lengden skal være 5400 gram men den strekker seg til 6000. Han ligger altså godt over, men er bare fin og rund, uten fett og valker, og legen sier han er riktig som unger skal se ut.. Hun er ikke så lite stolt av det, for som hun sier, han kunne ikke ha levd en dag på den maten han ikke har fått av meg.

 

Men jeg må nok tilføye en ting sier hun i ett av brevene. Sist du ringte hjem klarte jammen ungen å skrike "Navlebrokk"  på seg. Han hadde vært urolig fire ettermiddager på rad da, og det var akkurat så mye som skulle til. Jeg så det da jeg stelte han gangen etterpå, men vet at det ikke er farlig og det hender nokså ofte så jeg tok det rolig. Det er ikke mye heller, men doktoren laget en hard bomullsdott og puttet inn i navlen og satte plaster på for å holde den på plass. Den skal han ha en uke, så skal han være uten neste uke. Ja det er mangt som kan hende.

 

Dette var litt av det som skjer mens jeg farter rundt på de store  og mindre hav.  Mitt tilskudd til Dåpsdagen var en bukett med roser og ett telegram i anledning dagen.

 

+++

 

Slik gikk det til at Karstein ble mønstret som kaptein igjen, det ble en ganske mye kortere ferien enn det som var tenkt. Slik var det den gang, er vel relativt utenkelig i dag at far ikke er tilstede ved hverken fødsel eller dåp. 

Dette er min fars historie fra 1949 frem til 1960, fra han mønstret i utenriksfart for første gang som lettmatros til han i 1960 var blitt en av de faste kapteinene i rederiet. Han fortsatte å seile på rederiets tank- og stykkgodsskip frem til april 1975. Da hadde rederiet solgt alle sine konvensjonelle skip og blitt med på oljeeventyret i nordsjøen. Vikings Supply Ships var etablert og rederiet hadde kontrahert sine første 5 supplyskip. Det første ble levert sommeren 1975 og Karstein mønstret på Ben Viking for opplæring før han i september tok ut Edith Viking fra verkstedet i Tyskland.

En ny epoke var begynt og de svarte og gul-stripete supplyskipene ble både mange og velkjente i Nordsjøen, og er det fortsatt. I 1979 var det slutt som seilende sjømann, da begynte Karstein på rederikontoret som mannskapsjef og ble senere det som dengang kaltes kvalitetsikringsjef. I 1987 var han blitt pensjonist, men vikarierte ennå i noen år på rederikontoret og hadde også en rekke oppdrag som cargo-surveyor for et lokalt firma. Etter dette ble det mye tid til å bistå barna med husbygging og vedlikehold på både hus og båt. Og han fikk riktig god kontakt med barnebarna, samværet med dem satte han riktig stor pris på.

 

Her er det på sin plass å avslutte denne beretningen. Men der er selvsagt beretninger fra de nesten 20 år til som seilende, de lar jeg ligge da de nok blir mer personlige og detaljerte både om forhold ombord og ikke minst i forholdet mellom ektemann og hustru, det er mangt som må diskuteres og avklares i brevs form. Det ble vel allerede nå noe mer enn jeg først hadde tenkt.

Håper allikevel det har blitt satt pris, jeg tenker beretningen er som en tidskapsel fra etterkrigstiden som viser et lite bilde av en norsk sjømanns opplevelser på land og hav. Norsk skipsfart gikk på den tiden etter krigen inn i den såkalte gullalderen, der var generell vekst etter krigen og ikke minst ekspanderte de norske rederiene i den perioden. Det ble behov for mange sjøfolk, både avlønning og forholdene ombord ble bedre og norske rederier og sjøfolk var dyktige og tilstede på "alle hav og i alle havner". 

Slik er det dessverre ikke lengre, mye har endret seg og ikke alt til det bedre..., den norske sjømannsstand er i antall ikke hva den var.

 

 

Redigert 2.Januar.2019 av Rolf (see edit history)

[Bjørn Løvjomås]

Dette ble jo faktisk julens lesestoff. Fantastisk bra. Takk for at du har delt disse historiene. Synd Det ikke kommer mere, men må vel bare hive seg rundt å lese flere sjøfartsbøker.

[Gullfisk]

Tusen takk for spennende lesing ?

[-morten-]

Takk for at du la ut disse flotte berettningene! I vår tid vil vi jo aldri være på noen førstereis fordi ingenting er nytt lengre!  Det må ha vært en spennende og lærerik tid! Stor respekt til norske sjømenn som virkelig gjorde en god jobb på den tiden.

[index]

Takk for at du deler disse skattene med oss! Det har vært en fryd å følge din far på de syv hav, nesten synd at det er slutt nå. Men alt har en ende desverre.

[Gunga Din]

Superinteressant lesing, å hvilket eventyr og omvekslende jobb !

takk Rolf !

[Sjøvind]

Takk for at du delte dette! Spennende lesning i ledige stunder i jula. 

[pipe]

Stiller meg i tankknemlighets køen jeg også.
Vært en fin reise å følge din far på de sju hav.

[alphaman]

Takker for du deler historien om din far. Har vært en glede og følge.

[Rolf]

Veldig artig med hyggelige tilbakemeldinger, takk skal dere ha.