Bergtatt på tokt - 2025

[Faxen]

Det hørtes ut som Fredag den 13 hele uka. Stakkars deg, men ståpå iver, det har du.

[Bjørn Løvjomås]

Pequod skrev for 3 timer siden:

Kanskje jeg kan få noen til å dykke etter det eller prøve å fiske det opp på en eller annen måte en annen gang?

Mange dykkerklubber rydder havbunnen for tiden. Ofte i båthavna, da det statistikk sett ofte ligger litt uhumskheter på bunnen slike steder. Sjekk med noen i nærheten, om de har slike planer. Å leie en dykker for oppdrag kan bli dyrt. 

[Chris284]

Det er lett å bli stesset når uforutsette ting skjer og man mister fokus.

Enklest kanskje å kappe tau eller kjetting.

Men hadde du festet en line til kjettingen før du kappet og festet til brygga eller med en liten blåse eller fender, kunne du prøvd å få ankeret opp senere.

Nå kan du prøve å fiske det opp kjettingen med en liten paraply dregg eller fiskestang med pilk om du har.

 

Med en stor magnet kan du og prøve å få tak i kjettingen så du kan hale opp resten.

Magnet fra en gammel høytaler eller neodymium magnet er kraftige og koster ikke mye fra f.eks Aliexpress.

 

Vet ikke vanndybden i båsen, men er vel ikke mer enn et par meter vanligvis.

Så å få opp ankeret og kjetting vil vel ikke by på store problemer. Kankje du har en undervannsdrone  eller bruke undervanns kamera for å lokalisere ankeret.

 

Jeg fikk satt fast ankeret i noe da jeg ankret opp utenfor en brygge på en øy i Vestfold skjærgården.

Vinsjen klarte ikke å få ankeret løs. Satte båten i revers og ga litt gass (dieselmotor) forsiktig til det løsnet noe.

Med vinsjen klarte jeg å få heiset opp og ankeret satt fast i et 200 liters fat halvt opprustet og fyllt med

en del sand.

 

Så du kunne prøvd med litt makt med båten.

Om det er noen ledninger eller rør der så ville de kanskje fulgt med opp og løsnet.

[Chilli Solbris]

Og uansett!! Hva om du lå i en uthavn uten mulighet til hjelp og ingen i nærheten!! Det er enda verre! Godt at det skjedde i hjemmehavn! Ren flaks vil jeg si! Nå ligger både anker og kjetting lett tilgjengelig og du har fått testet vinsjen og vet at noe må gjøres!!! Det er gull før du drar på tur!!?😁😁😁 Ankeret sitter jo fast så ingen får stjålet det heller!!!
Ingen fredag den 13. der altså! Og tenk om dekket var flatt på scooteren når regnet høljer ned??? 
Jaggu hadde du flaks der også!!!

Og hvis ikke disse småtingene hadde skjedd hadde båtturen bare blitt en helt ordinær tur uten de store innslagene!!

Nå fikk du sett typen til dattera gjøre en innsats!! Altså kan du huke av for noe positivt der også!🤩🤩🤩

På toppen av det hele fikk du låne boltesaks helt gratis!!!

Flaks på flaks her altså!! På tide å levere lotto’n!!!😂😂😂

Jaggu ble det en knallfin dag!!!😃😃😄😄

[Tesoro]

Du er ikke den første i denne havna som har gjort den tabben, det går moringer i alle retninger under bryggene der, og boblerør. 

Løsningen hadde nok vært, som jeg måtte å slippe ut igjen og dra kjettingen/tauet til siden med gangbar utrigger, litt innover og prøve å

dra den opp for hånd. Da er man forhåpenligvis kommet seg forbi det den evt har huket seg fast i. Sånn til neste gang hehehe.

[Komodo]

Chilli Solbris skrev 1 time siden:

Flaks på flaks her altså!! På tide å levere lotto’n!!!😂😂😂

Jaggu ble det en knallfin dag!!!😃😃😄😄

Tror du skal lytte litt til det @Chilli Solbris skriver @Pequod. Uflaks, ja, men her er det faktisk mye som kunne gått veldig mye verre. Mest sannsynlig er det ganske grunt der du ligger, så det er ikke mange meter kjetting du har klipt av. En Bruce-kopi koster ikke mange kronene i butikken, så det økonomiske er bagateller. Du kan også følge med på Finn.no, det blir det jevnlig lagt ut slike anker til en slikk og ingenting. 

 

Ellers kan det være en idè å ha en gigantisk stor sjakkel liggende i båten (for dere som ikke har dykkemaske altså). Da knyter du ei line i sjakkelen, og sjakler deg inn på kjettingen. La sjakkelen ramle helt ned på ankeret, og forsøk å trekke andre veien i lina. Da kan du være heldig å få løs ankeret i slike situasjoner. 

[Korsfjord]

Komodo skrev for 2 timer siden:

. 

 

Ellers kan det være en idè å ha en gigantisk stor sjakkel liggende i båten (for dere som ikke har dykkemaske altså). Da knyter du ei line i sjakkelen, og sjakler deg inn på kjettingen. La sjakkelen ramle helt ned på ankeret, og forsøk å trekke andre veien i lina. Da kan du være heldig å få løs ankeret i slike situasjoner. 

Takk, det var et tips jeg skal prøve. Satte nemlig også ankeret mitt dønn fast i uthavn i dag, ikke tale om å få det løs i noen retning. Med båten full av unger ble det til at jeg heller lot ankeret ligge igjen med linen festet i land, så får jeg komme tilbake og gjøre nye forsøk i ro og mak. 

[Pequod]

Komodo skrev for 19 timer siden:

Tror du skal lytte litt til det @Chilli Solbris skriver @Pequod. Uflaks, ja, men her er det faktisk mye som kunne gått veldig mye verre. Mest sannsynlig er det ganske grunt der du ligger, så det er ikke mange meter kjetting du har klipt av. En Bruce-kopi koster ikke mange kronene i butikken, så det økonomiske er bagateller. Du kan også følge med på Finn.no, det blir det jevnlig lagt ut slike anker til en slikk og ingenting. 

 

Ellers kan det være en idè å ha en gigantisk stor sjakkel liggende i båten (for dere som ikke har dykkemaske altså). Da knyter du ei line i sjakkelen, og sjakler deg inn på kjettingen. La sjakkelen ramle helt ned på ankeret, og forsøk å trekke andre veien i lina. Da kan du være heldig å få løs ankeret i slike situasjoner. 

Skal gjøre det ja, ble i bedre humør da jeg endelig kom meg ut på tur! Og etter ni timer på sjøen hadde jeg nesten glemt ankeret! Og hjulet på scooteren byttet jeg selv, så jeg kan jo klappe meg litt på skulderen! 

 

Det er så mye annet her i verden som er langt viktigere enn et skarve anker... Kan vel like godt legge inn en bestilling hos @Chilli Solbris på et nytt! 

 

Ble aldri noen tur på meg i går siden været slo så brått om her, så nå blir det vel noen dager uten båttur ettersom jeg skal en uke på fjellet med ungene. Håper dog å få puslet litt om bord i morgen før kveldsvakta - stod litt for sent opp i dag til at det er noen vits...

[Pequod]

Tilbake hjemme etter den faste, årlige uka på fjellet. Veldig varierende vær, men likevel bedre enn meldt, så det ble en del innesitting og brettspill!

 

Og mye tid til å tenke over ting, så nå lurer jeg litt på om jeg skal endre ferieplanene mine. Kanskje det blir Sverige som blir hovedturen i høst? På den annen side ble det jo slik i fjor høst også, så jeg er ikke helt sikker... 

 

Men det kan se ut som om jeg ikke vil komme meg ned til broren min før han og kona avslutter sommeren og drar tilbake til langt sydligere breddegrader, så da vurderer jeg en annen løsning, som dog er avhengig av at jeg kan legge igjen båten på et sikkert sted på Sørlandet i slutten av august, og fortsette turen etter en uke... Vi får se hva jeg får til...

[176-671]

10 hours ago, Pequod said:

Og mye tid til å tenke over ting, så nå lurer jeg litt på om jeg skal endre ferieplanene mine. Kanskje det blir Sverige som blir hovedturen i høst? På den annen side ble det jo slik i fjor høst også, så jeg er ikke helt sikker... 

 

 

[Pequod]

176-671 skrev 37 minutter siden:

 

 

Nettopp det som er essensen av båtlivet, er det ikke? Muligheten til å ombestemme seg og gjøre nettopp hva man vil! Hvor jeg ender opp vet jeg jo egentlig ikke før jeg har kommet ut av Drøbaksundet: Blir det østre eller vestre side av fjorden? 

[Pequod]

Senere i dag kommer det et lite innlegg i båtbloggen min, som jeg deler på forhånd her. Jeg slet litt med å skrive det, men tror jeg fant de riktige ordene til slutt, selv om det førte til at innlegget ikke ble ferdig før over én måned senere enn jeg hadde planlagt å legge det ut!

 

 

Denne sommeren er det tre år siden jeg havnet på sykehus i Sverige og ble hentet av ambulanse i gjestehavna i Strömstad. Det som skjedde etterpå har jeg fremdeles problemer med å ta inn over meg og forstå hvorfor skjedde. At det hele tatt var mulig.

 

Jeg snakker selvsagt om den store dugnaden. Eller jeg burde vel beskrive det som Den Store Dugnaden! Selv tre år senere får jeg både gåsehud og klump i halsen ved å tenke på alle de som stilte opp.

 

Båtkollega Erik, som etter hvert er blitt en god venn, sørget både for å ringe etter ambulanse til meg mens jeg lå syk i båten i Strömstad, og fikk sørget for at noen kjørte båten min til Fredrikstad mens jeg lå på sykehus i både Sverige og Norge, samt de ukene jeg måtte ligge stille hjemme etterpå.

 

Det ble opprettet en spleis for å sette båten i bedre stand, og en rekke båtkolleger, der vel de aller, aller fleste kun kjente meg fra båtforumet på baatplassen.no og i noen grad kanskje også fra denne bloggen, stilte gratis opp i ukevis for å gjøre en innsats.

 

Jeg har jo skrevet om dugnaden og alt som skjedde før og under flere ganger, men vil gjerne rette en enorm takk til alle de som deltok med smått og stort for å hjelpe meg.

 

Jeg sliter litt – eller en god del – med både depresjon, sosial angst og manglende selvtillit. De to siste har vel fulgt meg omtrent hele livet, mens det første kan jeg vel egentlig ikke sette noen spesiell «startdato» på, men båtlivet har i alle fall gjort det noe lettere å hanskes med.

 

I tiden før jeg til slutt endte opp på sykehus og i horisontalen et par måneder, slet jeg med alle de tre tingene i en litt mer langvarig periode enn vanlig. Det var såpass mye som måtte gjøres om bord at det ble for mye for meg, slik at oppgavene framsto så store for meg at det endte med at jeg ikke fikk gjort noe.

 

Det førte blant annet til at jeg ikke var ute på tur med båten de fire første månedene i 2022 – første tur ble faktisk ikke tatt før 17. mai! Noe som er MEGET uvanlig for meg! Men jeg kom meg ut på tur til slutt, og hadde noen fine dager i Sverige i juni, hvor jeg besøkte mange nye svenske havner. Men infeksjonen som til slutt slo meg ut førte også til at jeg ikke fikk sett meg så godt rundt på flere av stedene jeg besøkte, rett og slett fordi jeg ble dårligere og dårligere. Så jeg har lyst til å besøke disse havnene på nytt.

Depresjonen førte jo også til at jeg tok mindre vare på meg selv, ikke bare båten, og ikke orket å reagere på de faresignalene kroppen ga, noe som igjen førte til at infeksjonen oppsto og jeg for sent klarte å reagere slik at jeg fikk satt i gang med medisineringen.

 

Min sosiale angst er vel hovedgrunnen til at jeg foretrekker å ta langturene med båten utenom fellesferien – det blir for mange folk og for mange båter. Også utenom fellesferien sliter jeg hvis jeg kommer til havner der det ligger flere båter fra før. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har dratt forbi en havn fordi jeg syntes det lå for mange båter der, selv om det var nok av plass.

 

Jeg var på en samling med noen båtkollegaer på Skjæløy i slutten av juni, ikke så veldig mange, men jeg grugledet meg litt til den, og var lenge i tvil om jeg skulle dra. Men jeg gjorde det, og det gikk bra, selv om jeg nok var ganske stille i begynnelsen, selv om jeg hadde møtt flere av dem tidligere. Jeg er jo sosial, men blir litt sliten av det, og må ha litt alenetid for å «tømme hodet» etterpå. Jeg er ikke den første til å ta kontakt eller be om hjelp, men når noen snakker til meg så svarer jeg jo! 

 

Her spiller jo også min manglende selvtillit inn, som den jo gjør i så mange tilfeller. Jeg gruer meg både til å legge til og til å dra fra en havn, fordi jeg er redd for å gjøre noe feil – selv om jeg har snart 950 båtturer bak meg … Samtidig vet jeg jo at det er flere ting jeg mestrer ganske bra, men ikke alltid jeg klarer å overbevise meg selv om det! Dette gjelder ikke minst når det gjelder praktiske ting som må gjøres om bord i en over 40 år gammel båt, men jeg prøver i alle fall å få til noe!

 

Tre år etter dugnaden har vel ikke disse tre faste tingene, som dessverre styrer livet mitt litt for mye, endret seg vesentlig, men noe har blitt bedre. Jeg synes selv at bølgedalene er blitt noe mindre dypere, selv om de nok alltid vil være der, og selv om jeg etter tre år fortsatt ikke er ferdig med forkabinen, så prøver jeg, og jeg føler ikke at jeg ser så mørkt på det som jeg gjorde før. 

 

Jeg ser vel også at planen om å få den ferdig i sommer kanskje ikke helt vil skje etter den timeplanen jeg hadde satt meg, men jeg er vel ikke så langt unna som jeg kunne ha vært. Og jeg føler ikke at jeg blir deprimert ved å tenke på alt som fortsatt må gjøres, for det ble gjort så utrolig mye den fantastiske sommeren for tre år siden!

Og jeg har jo så absolutt fått brukt båten mye etter sommeren 2022! Jeg føler meg tryggere om bord ettersom mye er gjort som man ikke nødvendigvis ser, samtidig som det også utvendig ble gjort et fantastisk arbeide, og koser meg mer om bord. Jeg har siden båten kom på sjøen igjen i september 2022 gjennomført 170 båtturer og hatt 223 overnattinger i båten (i skrivende stund). Jeg har også besøkt totalt 22 helt nye havner.

 

Tre år senere sliter jeg fremdeles med både uregelmessige depresjoner, ganske regelmessig sosial angst og også varierende grad av selvtillit, men jeg gruer meg ikke lenger til å gå ned i båten, og bruker den mer regelmessig. Og jeg blir ikke lenger motløs av å se hvor mye arbeid som gjenstår, og gyver løs på praktiske ting med noe mer pågangsmot enn jeg hadde før.

 

Jeg kan trygt si at dugnaden for tre år siden har gitt meg båtgleden tilbake i fullt monn, og jeg stresser og fortviler ikke lenger så mye over oppgaver som må gjøres, det går seg til! For det vil jeg være evig takknemlig for alle som deltok på dugnaden, om det var praktisk eller økonomisk, lite eller mye, alt hjalp meg uendelig mye.

 

Tusen takk!

[Korsfjord]

Dette var et sterkt og ærlig innlegg, Pequod. Uten å gå så langt inn i det kan jeg i alle fall slå fast at:

- Mye av dette kan jeg kjenne meg veldig godt igjen i, du er ikke alene!

- Innleggene dine er veldig  inspirerende,  jeg håper å kunne gjøre lignende turer med tid og stunder.

 

At så mange ville stille opp i den fabelaktige dugnaden for tre år siden betyr vel også at mange setter pris både på de velskrevne innleggene dine og på deg som person. Du er en sann entusiast, og når du tør å være sårbar, som nå, så viser det en ærlighet som få andre oppviser. (Båt)livet er ikke alltid en dans på roser. Det høres ut som du er på et riktig spor, kos deg med båten, forkabinen blir nok ferdig skritt for skritt og i ditt tempo! 

 

[Chilli Solbris]

❤️❤️❤️

[lurvetass]

Dette var sterkt å lese @Pequod

For det vi ser utenfra, er en fyr som på tross av en mengde fysiske utfordringer, likevel presterer å være et forbilde på båtbruk for oss andre. Du er på tur, finner nye havner, klarer å sitte til rors i timesvis. Du skriver om nye steder, og tar bilder, så vi føler vi får være med på turene. Det er jo dette vi ser og mye derfor så mange ønsket å stille opp den gangen det stoppet opp. Alle ville jo så gjerne være med å hjelpe til så du kunne fortsette å spre og dele denne båtgleden.  Også skriver du her om det vi ikke ser, men gir oss innsyn i hvordan du har det på innsiden. Der er det vanskeligere å hjelpe til, men husk og fokusere på alt det du mestrer så bra og at det er en grunn til at så mange gjerne stiller opp. 

[LAKA]

Sterk lesning. Jeg har fulgt deg i mange år her på Båtplassen og er imponert over hva du får til. Syns det er bra at du setter ord på utfordringer og hva du sliter med. Du er ikke alene, og jeg tror mange tidvis kjenner på de samme tingene som det du gjør, selv om det kanskje ikke synes like godt utenpå. Ønsker deg riktig god seilas! 

[Hekri]

Jeg kommenterte ditt gode, ærlige og oppriktige innlegg på hjemmesiden din. 

Er fortsatt usikker på om "svar-boksen" der funker??? 

(Det var det vi ikke fikk snakket om på Skjæløy......) 

[Haba]

Det jeg kunne sagt er allerede kommentert av flere. Synes du gjør riktig  å skrive denne bloggen så åpen og sårbar, "en smerte som deles mister sin kraft." Du gleder mange med dine reisebetraktninger. Beste hilsener.

[Komodo]

lurvetass skrev for 6 timer siden:

Også skriver du her om det vi ikke ser, men gir oss innsyn i hvordan du har det på innsiden. Der er det vanskeligere å hjelpe til,

Kloke ord fra Lurvetass om et brutalt ærlig innlegg. Da er det i alle fall godt å se at dugnaden har vært med på å bidra i riktig retning, og at den ennå setter spor. 

[Dixie 2]

Dette var sterk lesing @Pequod .

 

Følger med på turene dine, og leser med beundring hvordan du erobrer den ene havnen etter den andre, helt alene drar du på tur. Det er viktig for mange det du deler nå, er nok flere som kanskje sliter med mye av det samme, så der er du et forbilde.

Lykke til med neste båttur.

[KGB70]

Jeg synest du skal være stolt over at du faktisk får til, jeg er så imponert over at du faktisk våger deg ut og ikke lar ett handikapp begrense deg mer en det må. 

Det er ikke lett og jobbe/leve med en psyke som ikke alltid spiller på lag, men at du er åpen og sier det som det er er bare så respektfylt. 

Det er vanskelig og forstille seg hvordan det er å leve med dette, og det er du som vet hvor vondt det kan være. Vi kan bare forsøke og forstå. 

Men vit at vi som leser innleggene dine koser oss og venter på neste. God seilas på neste tokt!!  

 

[Chilli Solbris]

Det er så viktig at noen våger å stå fram slik du har gjort! Vi har hatt mange gode samtaler om depresjon og hva det gjør med en og hvordan man kjemper både mot og med den. Vi er i samme båt der. Så jeg vet hvordan det er. Noen dager orker man ikke å se noen i det hele tatt. Mens andre ganger er det den beste medisinen. 
Livet går opp og ned! Og at du deler om det et plaster eller gips ikke kan fikse gjør det forhåpentligvis lettere for andre å dele og lette på sløret. Fra en dystemiker til en annen! Respekt!🥰

[VegJoh]

Jeg støtter meg også til det @lurvetass skriver. Når man møter deg så fremstår du som et forbilde som trosser utfordringene  Respekt! Jeg var også så heldig at jeg fikk være med på dugnaden. Jeg skriver HELDIG for jeg ser tilbake på det med stor glede. Jeg fikk møte nye mennesker fra baatplassen, jeg lærte nye ting om både glassfiber og polering ++ , det var veldig sosialt og mange gode båtprater og skrøner og ikke minst så føltes det meningsfylt og riktig. Sånn sett så ga det meg mer, enn det jeg ga tilbake.  Takk for at du deler 

[Vidar F.H.]

Takk for at du deler dette og åpner opp såpass om et tema som trengs å løftes fram og luftes. Som samfunn trenger vi i det hele tatt å lære at ikke alle "vondter" er synlige, og vi må bryte ned vegger av skam der disse veggene hindrer sikten inn til de som trenger det blikket mest.

 

Jeg er velsignet med kun 2 tommeltotter, så det meste jeg forsøker meg på, går fint. Men jeg har samtidig kun 2 tommeltotter - altså 2 hender. Dermed har jeg måttet lære meg at Ting Tar Tid (tm). Jeg har måttet lære meg kunsten å si at "okay, dette rakk jeg ikke i år. Det tar jeg til neste år."

For 5 år siden startet jeg et større prosjekt i hagen. Takket være "scope creep" er jeg enda ikke ferdig. Å akseptere at jeg må avslutte et delprosjekt for sesongen, det tok litt tid før det sank inn i ryggmargen. Men man lærer, og noen ganger kommer den lærdommen fra uventet hold. Jeg sørget for ISO 9001:2015 -sertifisering av bedriften jeg jobbet i tidligere, og der ble jeg introdusert for konseptene målsetting og visjon, på en ny måte.

 

Visjonen er å ferdigstille prosjektet 100%. Om dette noen gang oppnås, er fullstendig uviktig. Det er ikke engang nødvendig. Målsettingene, derimot, er viktige. Og for at en skal kunne garantere at målsettingene kan nås, må lista legges såpass lavt at det er praktisk mulig å komme seg over den. Hvilket noen ganger betyr å legge lista på gulvet og rulle over!

Samlet sett bringer hver målsetting oss nærmere visjonen, og vi kommer et lite eller stort stykke lengre fram på den veien.

Mr. Lee, nuddelkongen, svarte slik når han fikk spørsmålet om hvordan det var mulig å tjene så mye penger på noen nuddelpakker til noen få kroner: "Do vet: av alle de små atomer, det til slutt blir et helt fjell". Det skal sies at fyren egentlig pratet kav østlending, når han ikke stod i rollen sin... :)

I tillegg til hageprosjektet, driver jeg med finsnekring. Treskalle, altså. Helt siden 2019 har jeg utviklet og forbedret verkstedet mitt fra en fuktig og stygg leca-garasje, til et verksted som fungerer. Langt fra ferdig, men små atomer...

Og i dette verkstedet har jeg lært en annen viktig lekse i livet. I går ettermiddag stakk kona og ungene ut en tur, og jeg var sliten etter jobb. Det regna kattunger ute (æ e nordlænding å innvandrer hær på Væstlandet. Snøen e pessvåt året rundt her nede!!!) så hagearbeid fristet ikke. Ikke hadde jeg energi til det heller.

Men jeg stakk ut i verkstedet en tur. Der ryddet jeg litt; en skrumaskin lå på høvelbenken med bitsen i, det var mye støv på den ene benkeplata... det var bare små ting jeg fikk gjort, som å legge bitsen tilbake i boksen sin og skrumaskina i skuffen den skal ligge i. Kostet litt.

Og det var noen små atomer som ble stablet opp i går.

 

 

Forpiggen er der i dag, og den er der i morgen. Den er der om en uke også. Neste gang du er i båten, stabler du ett atom. Deretter nok et atom. "Å sånn går nu dagan".

 

 

Da min far døde (kreft) for snart 3 år siden, et halvt år etter at svigerfar døde (kreft) og trekvart år etter at jeg mistet en kjær onkel, var jeg langt nede. Men jeg klarte å fokusere på at i dag er jeg her. I morgen er det 1 cm. bedre. Dagen etter 1 cm. bedre. Det er ikke mye, men på en uke er det 7 cm. bedre.

 

Atomer.

 

Veldig kjekt å lese trådene dine, @Pequod. Jeg er for tiden båtlaus, og har vært det i 9 år! Jeg har faktisk ikke vært i småbåt på 7 år nå, men det du deler gjør at jeg "holder kontakten" med sjølivet. By proxy, kan man si. :) Og til neste år er planen å skaffe meg en (midlertidig) kjøl. Det blir ikke drømmebåten min, men det er et steg i den retningen. Atom.

 

Her er link til bloggen min, og en artikkel om hageprosjektet og noen metallbiter som startet galskapen (og masse annen informasjon og toillskap relatert til treverk):
Rock crackin’ | Fagerjord.org

[Chilli Solbris]

Vidar F.H. skrev 6 minutter siden:

Takk for at du deler dette og åpner opp såpass om et tema som trengs å løftes fram og luftes. Som samfunn trenger vi i det hele tatt å lære at ikke alle "vondter" er synlige, og vi må bryte ned vegger av skam der disse veggene hindrer sikten inn til de som trenger det blikket mest.

 

Jeg er velsignet med kun 2 tommeltotter, så det meste jeg forsøker meg på, går fint. Men jeg har samtidig kun 2 tommeltotter - altså 2 hender. Dermed har jeg måttet lære meg at Ting Tar Tid (tm). Jeg har måttet lære meg kunsten å si at "okay, dette rakk jeg ikke i år. Det tar jeg til neste år."

For 5 år siden startet jeg et større prosjekt i hagen. Takket være "scope creep" er jeg enda ikke ferdig. Å akseptere at jeg må avslutte et delprosjekt for sesongen, det tok litt tid før det sank inn i ryggmargen. Men man lærer, og noen ganger kommer den lærdommen fra uventet hold. Jeg sørget for ISO 9001:2015 -sertifisering av bedriften jeg jobbet i tidligere, og der ble jeg introdusert for konseptene målsetting og visjon, på en ny måte.

 

Visjonen er å ferdigstille prosjektet 100%. Om dette noen gang oppnås, er fullstendig uviktig. Det er ikke engang nødvendig. Målsettingene, derimot, er viktige. Og for at en skal kunne garantere at målsettingene kan nås, må lista legges såpass lavt at det er praktisk mulig å komme seg over den. Hvilket noen ganger betyr å legge lista på gulvet og rulle over!

Samlet sett bringer hver målsetting oss nærmere visjonen, og vi kommer et lite eller stort stykke lengre fram på den veien.

Mr. Lee, nuddelkongen, svarte slik når han fikk spørsmålet om hvordan det var mulig å tjene så mye penger på noen nuddelpakker til noen få kroner: "Do vet: av alle de små atomer, det til slutt blir et helt fjell". Det skal sies at fyren egentlig pratet kav østlending, når han ikke stod i rollen sin... :)

I tillegg til hageprosjektet, driver jeg med finsnekring. Treskalle, altså. Helt siden 2019 har jeg utviklet og forbedret verkstedet mitt fra en fuktig og stygg leca-garasje, til et verksted som fungerer. Langt fra ferdig, men små atomer...

Og i dette verkstedet har jeg lært en annen viktig lekse i livet. I går ettermiddag stakk kona og ungene ut en tur, og jeg var sliten etter jobb. Det regna kattunger ute (æ e nordlænding å innvandrer hær på Væstlandet. Snøen e pessvåt året rundt her nede!!!) så hagearbeid fristet ikke. Ikke hadde jeg energi til det heller.

Men jeg stakk ut i verkstedet en tur. Der ryddet jeg litt; en skrumaskin lå på høvelbenken med bitsen i, det var mye støv på den ene benkeplata... det var bare små ting jeg fikk gjort, som å legge bitsen tilbake i boksen sin og skrumaskina i skuffen den skal ligge i. Kostet litt.

Og det var noen små atomer som ble stablet opp i går.

 

 

Forpiggen er der i dag, og den er der i morgen. Den er der om en uke også. Neste gang du er i båten, stabler du ett atom. Deretter nok et atom. "Å sånn går nu dagan".

 

 

Da min far døde (kreft) for snart 3 år siden, et halvt år etter at svigerfar døde (kreft) og trekvart år etter at jeg mistet en kjær onkel, var jeg langt nede. Men jeg klarte å fokusere på at i dag er jeg her. I morgen er det 1 cm. bedre. Dagen etter 1 cm. bedre. Det er ikke mye, men på en uke er det 7 cm. bedre.

 

Atomer.

 

Veldig kjekt å lese trådene dine, @Pequod. Jeg er for tiden båtlaus, og har vært det i 9 år! Jeg har faktisk ikke vært i småbåt på 7 år nå, men det du deler gjør at jeg "holder kontakten" med sjølivet. By proxy, kan man si. :) Og til neste år er planen å skaffe meg en (midlertidig) kjøl. Det blir ikke drømmebåten min, men det er et steg i den retningen. Atom.

 

Her er link til bloggen min, og en artikkel om hageprosjektet og noen metallbiter som startet galskapen (og masse annen informasjon og toillskap relatert til treverk):
Rock crackin’ | Fagerjord.org

Dette var særdeles kloke ord! Jeg tillater meg å ta de med meg jeg også!❤️