«SJØMANN» Min Julegave til deg

[Fuglen]

Da skal penger være vipset, ifølge fruen som kan slikt.

[Fuglen]

BØstrøm skrev On 7.12.2018 at 21.20:

Er denne å få tak i nå?

 

 

Usikker, er noen år siden jeg kjøpte den.

 

Den har ISBN nr. 82-519-2119-8

Gitt ut på tapir akademisk forlag.

 

Prøv en bokhandel, dem finner det sikkert ut.

[Komodo]

Da er bok mottatt og penger vippset. Og mange takk skal du ha for gaven! Foreløpig er kun forordet lest, men dette virker spennende. Tror jeg sparer den til romjula 

[Oliver]

Nå sto jeg plutselig fast, hvordan sende IM?

[BØstrøm]

Trykk på navnet mitt.

[Morten_L]

Bok mottatt i dag, vippset penger og gleder meg til å lese!

[HenrikN]

Boka ankom i dag. I følge kona skal penger være vippset. Jeg har lest for forordet og gjemmer resten til jula(gleder meg). Tusen takk.

Redigert 11.Desember.2018 av HenrikN
autokorrektur.... (see edit history)

[BØstrøm]

HenrikN skrev 27 minutter siden:

Boka ankom i dag. I følge kona skal penger være vippset. Jeg har lest for forordet og gjemmer resten til jula(gleder meg). Tusen takk.

Kan du røpe etternavnet? Mange a er?

Redigert 11.Desember.2018 av BØstrøm (see edit history)

[Komodo]

@BØstrøm, jeg foreslår at du legger ut en status i denne tråden. Ikke navn, men evt. antall som har mottatt bok men ikke vippset penger. Så kan jo alle gå litt i seg selv og sjekke at overføring er utført. Jeg synes det er viktig at du får de pengene du skal ha når du er så gavmild som det du her her nå 

[Taskeladden]

Venter fortsatt, sjekker posten i ettermiddag og håper den ligger der da :)  vippsen er klar :)

[BØstrøm]

S/Y Vega skrev 18 minutter siden:

Venter fortsatt, sjekker posten i ettermiddag og håper den ligger der da :)  vippsen er klar

Litt rart du ikke har fått den. Har problemer med poster langt tilbake på IM siden. Kan du sende meg ny IM, så jeg får sjekket med den papirskrevne lista mi. Er redd du kan ha falt ut. Da sender jeg selvfølgelig bok. Ble kanskje litt virrvarr for meg når IMene kom tett. 

[Taskeladden]

Ny IM sendt :) 

[TerjeFjern]

Venter fortsatt i spenning på boken.

[Taskeladden]

 

On 12/12/2018 at 12:31 PM, BØstrøm said:

Litt rart du ikke har fått den. Har problemer med poster langt tilbake på IM siden. Kan du sende meg ny IM, så jeg får sjekket med den papirskrevne lista mi. Er redd du kan ha falt ut. Da sender jeg selvfølgelig bok. Ble kanskje litt virrvarr for meg når IMene kom tett. 

 

Boken lå i postkassen i dag :) Ser veldig spennende ut!

Penger er vippset over, vil gjerne få si tusen takk til deg, og ønske deg og dine god jul og ett gledelig nytt år :)

 

 

Chris 

[BØstrøm]

Det var bra. Ble litt urolig. God Jul til deg og dine også, og takk for Vipps.

[BØstrøm]

Komodo skrev On 12.12.2018 at 0.09:

@BØstrøm, jeg foreslår at du legger ut en status i denne tråden. Ikke navn, men evt. antall som har mottatt bok men ikke vippset penger. Så kan jo alle gå litt i seg selv og sjekke at overføring er utført. Jeg synes det er viktig at du får de pengene du skal ha når du er så gavmild som det du her her nå 

Tror nesten ikke det behøves blandt Båtplassenvenner. Alle har fått bok, også etterslengere. Postet de to siste idag. Postgangen tar fra 2 til  7 dager. Tror det har blitt noe over tretti bøker. Spredt fra Hammerfest til Oslo. Mange med postnummer rundt Bergen.?!

Foreløpig mottatt 15 Vipser. Ca halvparten har Vipset over beløpet jeg forlangte. IM systemet virker ikke så bra som hjelpemiddel/ordrekontor, men håper jeg har fått med alle. Hvis noen er oversett, har jeg ett par bøker til og avse. 

 

En har kommet med rosende omtale allerede, og vil gjerne skrive omtale i tråden, når boka er ferdiglest. Jeg kan følge opp med noen ekstrahistorier. Arnfinn likte å mimre m sjølivet, særlig mot slutten/ før han gikk av vakt for godt.

 

Selv fikk jeg oppleve sjølivet som jungmann, under jungmann, og uten lønn, i Nordsjøfart, sommerferiene mellom 11og 15års alder. En jobb var å male dekket med grønn skipsmaling. Godvær og varmt; og jeg gjøv løs på oppgaven. Husker skuffelsen, da jeg etter matpause var innom brua, og fikk se resultatet i fugleperspektiv. Ett grønt frimerke på en uendelig flate. Det var den sommern. Kapteinen var fornøys. Så gjør ikke guttungen noe galt mens malejobben pågår. Husker fotballspilling i tomt lasterom, med store dønninger, og godbiter i byssa, utenom måltidene, eller cola og peanøtter på matrosens lugar, mens Reggaemusikken fylte lugaren. Begynte i 6.klasse den høste, og digga Bob Marley og Peter Tosh, som ingen hadde hørt om i klassen. Ble litt identitet av det....

 

[Rolf]

Som jeg nevnte for deg i IM så reiste min far også til sjøs. Han var født i 1926, begynte i innenriksfart i -44, var i marinen etter krigen og fikk sin første tur i utenriks i 1949. Han har også skrevet ned beretningen om sin tid til sjøs, uten at det er utgitt.

Her er et utdrag fra hans erindringer om tiden ombord i Wilhelmsens Toronto - det var virkelig en annen tid og virkelighet den gangen - gleder meg til å lese din fars beretning i romjulen:

 

M/S «Toronto»

 Bygget i Rouen i 1928 Br. Reg. tonn 5.018

Nett Reg tonn 2.883 DW tonn 6.808

Lengde i fot 400 Motor B & W 4.000 HK.

Fart 12,5 knop

 

 

Den 21april 1949 mønstret jeg på m/s ”Toronto” ved Hyrekontoret i Ålesund. Før jeg kom så langt var det mye som skulle ordnes. Det var først og fremst å registrere seg. Det vil si, å gå til Hyrekontoret og vise frem sin papirer på hvem man var, når man var født og om man hadde noen tidligere fartstid. Dessuten måtte man ha pass, legeattest og vaksinasjonssertifikat samt vandelsattest fra Lensmannen. Dette for å bevise at man ikke hadde noe uoppgjort med myndighetene. Det var spesielt landssvik som var i søkelyset den gangen. Dåpsattesten var ett viktig papir den gang. Den ble brukt som mønstringspapir. Alle førstereisgutter mønstret ut på dåpsattesten.  Sjøfartsbok fikk man først ved senere utmønstringer. På grunn av min tidligere erfaring fra kystfart og fiskerier, ble jeg registrert som lettmatros. Etter at jeg hadde passert gjennom dette første nåløye, var det bare å reise hjem igjen og vente på beskjed fra Hyrekontoret. Jeg var selvfølgelig nokså spent på hva som kom ut av dette. Det kunne bli så mangt. Verden er stor og der var mange skip som trengte folk. Var bestemt på å ta det første som kom. Alt var jo ukjent for meg. Man hadde anledning til å si nei takk til to båter.

 

Etter noen dagers spent venting kom der telefon fra Hyrekontoret De hadde en stykkgodsbåt m/s ”Toronto”  tilhørende Wilh. Wilhelmsen, å tilby meg som lettmatros. Dette var jo ett av de store solide rederiene og der var mye folk her fra distrikt om bord på disse båtene. Jeg takket ja til tilbudet og ble påmønstret denne båten. Jeg var ikke lite stolt da alt var i orden og jeg var klar til å reise. Det var litt rart å reise hjemmefra. Å ta avskjed denne gangen var litt annerledes enn tidligere når man dro av gårde med en eller annen fiskebåt, Det var ut i verden man skulle og det ville nok bli en stund før man var hjemme igjen, kanskje år.

”Toronto” låg i Oslo, så reisen ble ikke så lang. Det var med toget fra Åndalsnes jeg drog, men først måtte jeg til Ålesund for å ordne de nødvendige papirer, påmønstring som det kalles. Så gikk det derfra med båt til Åndalsnes og videre med toget.

 

Jeg tok en Taxi fra Østbanen i Oslo og til kaien der båten låg. Ble av Taxisjåføren kjørt helt til gangveien. Jeg syntes båten virket stor der den låg. Jeg følte meg ganske liten da jeg sto igjen alene med kofferten og skulle begynne på gangveien. Ble litt skuffet da jeg kom inn på dekket og så hvordan der såg ut. Mange av mannskapet hadde mønstret av og reist hjem og det var bare noen få som hadde kommet av de nye. Båten hadde losset her i Oslo, på dekket låg det mye ”Dunnage”, det er trematerialer som brukes i romma til mellomlegg og avstiving av lasten. Dessuten låg der lasteluker, skjærstokker og mye annet.

Ble av Styrmannen anvist en lugar akter. Så var det å få på seg arbeidstøyet og komme i gang. Det var ingen tvil om at det kilte litt i magen, Jeg var jo helt ”Grønn” når det kom til stykket. Hadde ikke noe som helst erfaring fra denne type fartøyer. Var ”Førstereisgutt” så god som noen.

Etter hvert kom de fleste av besetningen om bord. Det viste seg at der var mange førstereisgutter som meg. Men de fleste hadde utenriks fartstid fra før. Det var mange fra Østlandsområdet. Jeg var den eneste fra Møre på dekk.

 

M/s ”Toronto” var en eldre båt. Den var bygget i Rouen i 1928. Hadde en Dieselmotor på 4000 ihk. Og den gjorde en fart på 12,5 knop. Den var på 6.608 tonn DW og var 400 fot lang. Det var en såkalt ”3 island båt” Den hadde bro og overbygg midtskips, så var der opphøyd Poop og Bakk. Når man såg en slik båt på avstand såg det ut som 3 øyer eller holmer. Broen var åpen på sidene. Der var bestikk og radiolugar i akterkant. Foran disse lugarer var ratt og kompass plassert og det var der vi sto og styrte båten. Der var ett tak over og vinduer i forkant men på sidene var det åpent, På brovingene var der noe som ble kalt ”Monkey House” Det vil si vindu i forkant og på ene siden samt ett tak over. Her var det styrmannen sto i regn og blåst.  Selve skutesiden var helt svart med en hvit stripe fra bau til hekk. Populært kalt ”Sulteranden”  Skorsteinen var også svart med to blå bånd rundt. Alt overbygg var hvitmalt. Det var også master, lastebommer og lufteventiler, ja til og med stagene til mastene var hvitmalte. Der var 5 lasteluker med to bommer til hver luke

 

Mannskapslugaren var plassert akter på Poopen. Det var dekksmannskapet på styrbord side og maskinbesetningen på babord.  Lugarene var plassert helt ute i borde, I forkant på hver side var det toalett og vaskerom. Ett for dekk og ett for maskin. I midten var der to små messer, en for dekk og en for maskin. Der var også en gang på hver side som gikk bakover til bakerste lugar. Der var ikke vann akter. Vaskevann måtte vi hente midtskips. Der var en krane utenfor byssa som vi kunne hente vann fra og var vi heldig kunne vi også få litt varmt vann fra byssa. Hver mann fikk sin egen ”Pøs” eller vaskebøtte. Denne merket man med sine forbokstaver eller annet merke. Denne pøsen brukte man også til sin egen klesvask  og til bløtlegging av tøy.  Vaskeseremonien om kvelden var nokså fastlagt. Det var Båtsmann og Tømmermann først. Så de eldste matroser, lettmatroser og tilslutt jungmenn og dekksgutter. Der var plass til to mann samtidig i vaskerommet. Selve vaskerommet var spartansk utstyrt. Der var ingen vask , bare en benk i passe høyde til å sett vaskepøsen på. Så var der noen knagger til å henge håndduken på, og det var det hele. Ritualet var at man hentet vann midtskips i den før omtalte pøs, var det kaldt tok men litt varmt oppi, dersom det var noe varmt å få. Så var det bak i vaskerommet hvor man fuktet seg med vann og såpet seg inn og vasket det som skulle vaskes. Tilslutt helte man det som var igjen i pøsen over hodet og kroppen. Man var da rein og fin og klar til en eventuell hyggelig kveld i land, eller avslapping i køya etter en strevsom dag.  Der var en trerist på gulvet i vaskerommet og ett avløp som gikk rett over bord. Det var bare ett hull i siden. Når vi var på last og det var overvann kunne der komme en god del sjøvann inn i vaskerommet. Der var også ett toalett i en krok av vaskerommet

 

Lugarforholdene var heller ikke i luksusklasse. Det var 2-mannslugarer med ett klesskap til hver, i bunnen av klesskapet var der en skuff og oppe i skapet en hylle Der var også en kommode med 4 skuffer, to skuffer til hver. Så var der 2 køyer, jeg hadde overkøyen. Dette var jo bedre lugarforhold enn på noen annen båt jeg hadde vært før, men så skulle man jo bli her ganske lange også.

 

Rangordningen gjaldt i messa som over alt ellers. Når middagen kom på bordet var det Båtsmann og tømmermann som forsynte seg først, så kom matroser lettmatroser  og videre nedover.  Det var dekksgutten og jungmann som hentet maten og vasket opp. Det tok jo som regel litt tid før man kom inn i de forskjellige rangordninger og tabuer. Det gjaldt å være litt forsiktig. Gå varsom fram og ikke ”Trø formye i salaten” De mest bråkjekke ble satt på plass nokså kontant, de ble også narret så de gikk ”fem på”

 

Jeg delte lugar med en Nordlending. Han var vel litt yngre enn det jeg var. Vi var begge førstereisgutter i utenriksfart, men han hadde også noe bakgrunn fra fiskefartøy. Vi gikk også på samme vakt. Det var mye 12 – 4 vakten vi gikk og det var 2. styrmann som var vår sjef på den vakten. Å gå vakt var ren rutine og mye av det samme om igjen og om igjen. Om dagen  hadde man en time til rors og så en time med forefallende arbeid på dekket, så var det en ny time til rors med en time arbeid etter det. Da var den vakten over og man ble avløst av neste vakt.  Den som hadde siste arbeidstørn purret neste vakt en halv time før vaktskifte, og så måtte man sørge for at der var kaffe til de som skulle på neste vakt inkludert Styrmannen.

Om natten var det en som styrte og en som var på bakken eller på broen på utkik. Var det klarvær fikk vi gå på broen. På broen var der ett stort ratt som man styrte båten med Ett natthus med Spritkompass i, samt en maskintelegraf og en spak som man dro i fløyta med.

 

Noe som forbauset meg var sløsingen med maten. Det var mange som forsynte seg med mer enn de kunne spise opp. Det som ikke ble spist opp gikk rett i søppelen. Dette var uvant for meg, at man kunne gjøre sånn med maten. Ja det var ikke det eneste jeg ble forbauset over, men jeg syntes at dette var en form for dårlig oppdragelse. Selvfølgelig var det ikke alle som gjorde det, men det var i allefall så mange at jeg reagerte på det og ble svært forbauset. Tomatketchup ble jeg også kjent med for første gang om bord her. Det falt ikke i smak hos meg, men det var mange som brukte det til all slags mat. Til og med på speilegg.

 

Oppe på Poopen var der en liten luke til ett lasterom. ”Tonnagerom” ble dette kalt. Dette var ett rom som ble brukt til skipets utstyr. Det var bl.a. her vi puttet trossene ned når vi var i sjøen på lengre turer. Dette var for å ta bedre vare på de, så de ikke lå oppe i solen, samt for å få de ut av veien når det egentlig ikke var bruk for dem. Fremme under bakken var der Tømmermannssjapp, malersjapp og oppbevaringsrom for maling og annet utstyr. Her var det at wire og tauverk ble spleiset. Tauleidere ble laget og malerstillingen ble oppbevart.

 

I overbygget midtskips, som bare var på en etasje, var det  offiserene som bodde med byssa i akterkant av dette overbygget. Der var både en utvendig og en innvendig gang på begge sider, og her låg lugaren på rad og rekke. Det var 1,styrmanns (overstyrmann) på den forreste lugar på styrbord side. Så kom 2. styrmann, 3. styrmann, osv. Bakerst i gangen bodde Byssepersonalet. På Babord side var det 1. maskinisten (Chiefen) i forkant, så kom 2. maskinist, 3. maskinist og videre. Også her bodde byssepersonal i akterkant.  Offisersmessen låg midt i forkant av bygget, Ellers i midtseksjonen var det Maskincaising  samt lufteventiler som kom opp, alle eksosrør kom også her og gikk videre opp igjennom til toppen av skorsteinen Oppe på dette midtskipsbygget sto da skorsteinen, skylight til maskinen, dagtanker til ferskvann, 4 livbåter, livbeltekasser og forskjellige lufterør.

 

Foran selve midtskipsbygningen var treerluken plassert med sine 2 lossebommer og vinsjer, og foran dette igjen selve brobygningen. Denne inneholdt bl.a.: På hoveddekket var det salong med pantry, samt en del passasjerlugarer. På dekket over dette var det Kapteinens domene, med lugarer bad og salong. På dekket over der igjen var broen, bestikk og radiostasjon. Dette var skipets høyeste overbygning og raget 2 dekk over alt annet.

 

Jeg syntes det var en stor og prektig båt, selv om den var noe tilårskommet. Alle ting var mer eller mindre nytt for meg og svært spennende. Jeg hadde ikke noe å sammenligne med som tilsvarte dette.

Mens vi låg i Oslo, var vi jo en tur i land en kveld. Det var noen fra området der som skulle vise oss byen og hva den hadde å by på. Det var ikke så mye vi fikk se av byen, annet enn en del av skyggesidene. Vi hadde nok ikke de riktige guider for en runde i Oslo. Jeg oppdaget imidlertid at den var større enn andre byer jeg hadde vært i og elendigheten var stor. Jeg syntes det var fælt å se all elendigheten med lasaroner og fyll i havneområdet. Hadde jo hørt om dette hjemme, men virkeligheten var mye verre enn selv de verste skrekkhistorier hjemmefra.

 

Vi dro omsider fra Oslo og Gøteborg var neste stopp. Det var med en del blandede følelser man såg norskekysten forsvinne, men også med stolthet. Nå skulle man ut i den store verden for å bli sjømann. Gøteborg virket jo enda større enn Oslo, men det riktige utland var det jo ikke. Etter at lasten var om bord dro vi videre til Hamburg. Ja her var det forandringer, men ikke til det bedre. Byen var tilsynelatende en stor ruinhaug, i allefall i havneområdet og videre ett stykke oppover. Kan ikke huske jag såg ett eneste hus som ikke var skadet. Folk budde i kjellere som det var lagt tak over. Mye av gatene var halvfulle av stein og rester av bygninger som var rauset sammen. Svartebørsen florerte og sigaretter var hard valuta. Jeg tenkte når jeg såg på all denne elendigheten og de enorme ødeleggelser. ”Dere har fått akkurat det som var passe til dere” Man følte at den ryggen som hadde vært bøyd og kuet i 5 år, nå begynte å rette seg. Man var på seierherrens side og kunne hovere litt over  taperne. Det var ikke noe vakkert syn akkurat denne byen, men jeg følte en befrielse etter å ha sett erobrerne så sønderslått.

 

Ferden gikk videre sydover. Vi skulle helt til India. Neste havn var Rotterdam. Dette var en av de havnebyer man hadde hørt fortellinger om. Der var det litt av hvert som foregikk og en by som man måtte oppleve. Der var også mye merker etter krigen, men gjenreisningen var kommet godt i gang der. Det begynte å bli varmere nå men jeg følte liksom ikke den helt store spenningen ennå. Neste mål var Lisboa. Det var jo noen døgn  dit ned. På kysten av Portugal begynte vi å merke varmen, foruten de eksotiske dufter i luften. Den morgenen vi stevnet inn til Lisboa vil jeg huske for alltid. Det var speilblankt hav. Byen låg der som ett stort eventyrslott oppover skråningen. De eksotiske duftene slo en i møte. Ja, dette måtte være eventyret og den store verden. Dette var møte med min barndoms og ungdoms drøm. Her var det sikkert damer i bastskjørt og skjønne senjoritaer. Arbeidet kalte, båten skulle fortøyes og først om kvelden kunne man beskue virkeligheten. Det var virkelig eksotisk i forhold til det jeg hadde sett før, men bastskjørtene  måtte man  nok enda lengre sørover for å finne. Her satt familiene på fortauet og pratet og gestikulerte, ropte og skrattet og lo. Ja det var noe helt annet enn det jeg var vant til på Røsok. Musikken og stemningen var enorm, man var kommet til en annen verden. Selve menneskene man møtte i gatene virket nokså hverdagslige og grå. De fleste kvinner var sortkledde, mennene var også i mørke farger, men temperamentet og glimtet i øynene var noe helt annet enn det man møtte hjemme. Det ble mange inntrykk som skulle fordøyes bare på den første kvelden iland. Nå følte jeg at det virkelige eventyret hadde begynt.

 

Ferden fortsatte videre inn i Middelhavet og til Barcelona. Det ble noe i likhet med Lisboa men byen var jo noe helt annet. Folkelivet og gløden var den samme. Fengende rytmer og yrende folkeliv. Jeg følte at nå var det virkelig sant, det som jeg møtte som en ny verden i Lisboa. Folkene pratet og gestikulerte og man forsto ikke ”ett kvekk”

Det var helt andre lyder enn det man hadde hørt før. Vi dro videre innover i Middelhavet, Marseille var neste havn vi kom til. Her fikk de virkelig fart på armene når de diskuterte. Språket var nærmest som musikk, men man forstod jo ingenting av det. Her var arbeidstempoet høyere enn i Spania og Portugal, men her var ikke noe som utpreget seg spesielt. Ferden videre førte oss til Genova i Italia. Den byen var annerledes igjen. En litt annen duft enn i Lisboa og italienerne var litt annerledes enn de vi hadde sett hittil. Dette var i allefall langt hjemmefra og en helt annen kultur og folkeslag. Det begynte vel nå å bli litt formye å fordøye på så pass kort tid. Førsteinntrykket var over og det skulle mer til for at man ble imponert enn hva som var tilfelle i begynnelsen.

 

Fra Genova ble kursen satt for Port Said og Suezkanalen. Etter ankomst der ankret vi opp på reden i Port Said. Vi fikk da besøk av ”Moses” En handelsmann som det ble fortalt mange historier om på vei til Port Said. Han kom om bord med sitt vareutvalg og flere familiemedlemmer. Det var stort utvalg av  lærvarer. Kofferter, vesker, sandaler foruten arbeidstøy, undertøy og mye annet. Handelen gikk som regel bra. Jeg anskaffet meg min første Suezkoffert. Den eksisterer enda og den har vært med meg på mange ferder rundt jorden.

 

Her gikk mannfolkene i kjoler. Andre hadde en merkelig bukse på seg, og de fleste såg litt svartmusket og farlige ut. Det hele minte meg om eventyret ”Ali Baba og de 40 røvere” Her fikk vi også om bord Suez lyskasteren, Båtmenna og båten som skulle være med gjennom kanalen

Suez lyskasteren ble tatt opp forut på bauen. Der var en liten Davit helt forut på bauen. Alle båter var utstyrt med denne. Der ble det før ankomst rigget til med taljer som lyskasteren skulle heises opp med. Båten med lyskastere om bord, kom inn under bauen og så ble lyskasteren huket an og heist opp. Når den var heist helt opp under Daviten ble den satt fast der. Det ble også satt på stag som holt den stødig. Der var egen elektriker fra land som skulle være med gjennom kanalen. Han koplet til lyskasteren i skipets kontakt under bakken. Dette opplegget med kontakt og heiseanordning var noe som fantes på alle båter som skulle passere Suezkanalen. Dette utstyret hadde sin faste plass under bakken. Båtmenna låg også under bakken og på nyere båter var der ett toalett for de midtskips. 

 

Passeringen av kanalen gikk i tre etapper den gangen. Første etappen gikk til halvveis mot laken , hvor vi som sydgående konvoy stoppet opp og fortøyde til kanal bredden  mens nordgående konvoy  passerte. Andre etappe gikk så derfra til den store laken hvor vi ankret opp så neste nordgående konvoi kunne passere. Tredje etappe gikk så til Suez. Her ble det som regel ikke stoppet men farten ble redusert til minimum. Man måtte ha styringsfart. Her skulle Båtmenna og utstyret deres i land. Alt dette såg jo spennende og dramatisk ut, men det hele gikk som regel fint.  Folkene fra land var rutinerte og det var alltids en eller flere om bord og som hadde vært med på dette før og var rutinerte. Resten ble det jo etter hvert. Båten hang i en utsvingt lossebom helt oppe ved rekken midtskips. Den hadde en fangline som gikk forover og en akterover. Båtmenna og elektrikeren gikk opp i båten og den ble låret på vannet. Den ble så huket av og aktre fangline ble kastet. De hang med en liten stund til de hadde styrt seg ut fra skutesiden, så ble fore fangline kastet og de var klar. Denne båten ble brukt til å ro trossene våre i land da vi fortøyde ved kanal bredden.  Før båten ble satt på vannet hadde vi låret ned lyskasteren forut, Lyskasterbåten kom inn under vår bau mens vi var i fart, lyskasteren ble låret ned og huket av. Denne lyskasteren veide flere hundre kilo. Den var innebygget i en armert kasse med noen dører foran, som ble åpnet når lyskasteren skulle brukes om natten. Det har skjedd flere uhell med dette, men det hører heldigvis til sjeldenhetene. Båten må ligge rett foran bauen og holde samme fart som skipet. Det er med denne lyskaster de lyser opp kanalbreddene om natten slik at man kan se hvor man kjører. Strålen kan forandres av elektrikeren, den kan også svinges litt sideveis og lyse på den ene eller andre bredd.

 

+++

 

 

 

[Vaagen]

Fantastisk!

[BØstrøm]

Kjempegøy å lese. Kunne kanskje vært lagt ut i ett dokumentarkiv her på Båtplassen???

Skulle gjerne lagt ut hele boka til faren min også.

[Taskeladden]

Da var boken lest fra omslag til omslag, og dette må jeg si var over all forventning. Skrivestilen blir bedre og bedre utover, og man merker at forfatteren finner sin egen stemme etterhvert. Det er gode historier, humor og tragedie om en annen, alt er beskrevet på en billedlig måte som gjør at det er enkelt å se for seg.

 

Spesielt for meg som er født etter det gikk nedover for norske sjømenn, og kommer fra en familie der begge mine bestefedre var sterkt involvert i fra 50-tallet til slutten av 70-tallet, gir dette ett unikt bilde av hvordan det var på den tiden som kanskje har formet min egen familie mest, og igjen meg selv. 

 

Jeg er heldig, å har en bestefar igjen, og har lovet meg selv å ta en god prat med ham om sin tid som sjømann etter dette.

Han får også overlevert boken til gjennomlesning, det gleder jeg meg til å prate med ham om.

 

Jeg sitter igjen med tanker om å ha lært noe nytt, vært med på en liten reise, og følelsen er god. 

 

Innhold og enkelthistorier vil jeg ikke si noe om, da det sikkert er mange som ikke har fått lest boken enda, men denne gir jeg terningkast 6. 

 

Retter en stor takk og varme tanker til Arnfinn for å ha tatt seg tid til å skrive ned dette til sine etterkommere, og oss heldige her på båtplassen. Det er gull verdt for fremtidige generasjoner.

 

Også en stor takk til BØstrøm som deler så uegoistisk av farens opplevelser. Det settes stor pris på.

 

God Jul 

 

S/Y Vega.

 

[BØstrøm]

Takk Vega. Over all forventning for meg. Jeg har liksom en annen innfallsvinkel.

 

Oppveksten min var vel ikke bare god. Mildt sagt hadde jeg en mer millitær oppdragelse, enn noen jeg kunne sammenligne meg med. Samtidig, så var jo selve sjefen, borte i månedsvis av gangen, og livet ble snudd på hodet, oftere og oftere utover 70 og 80 tallet. Han var streng, men tydelig. Har hørt ham omtalt som Stillehavets skrekk. Håper det kom noe godt ut av det.

 

I voksne år har jeg innsett at han må forstås utifra sin oppvekst, og fra hvilke vanskelige kår han kom fra.

 

Etter yrkeskarrieren, og ettersom jeg ble eldre, ble vi skkkelig gode kompiser. Da han slutta på sjøen, var jeg engasjert som håndverker i en lokal håndverksbedrift. Arnfinn hadde ingen planer om å sette seg til, og stupte inn i det samme firmaet, egentlig i bunnen av rangstigen. Fra Sjøkaptein til ryddegutt.Det gjorde ham ingen ting. Tydelig viste han alle at arbeidet har en merverdi, uansett hvilken stilling man er i. For ham ble det mye rydding på lageret, rengjøring av utstyr, og endel utvendig beising. Han gledet seg til å gå på jobben hver dag. Han holdt på med dette til han var fylt 81 år. 

 

I mellomtiden tok en kollega og jeg over firmaet(som vi driver idag). I mange år hadde jeg også hjelp av min mor, til regnskap, lønninger osv. 

Det som kom for en dag, var at min mor hadde en uoppgjort sak, fra dengang hun seilte under Kaptein Johansens kommando. Han var rederiets representant, og hadde lest seg til at man kunne bruke telegrafisten som tallyman, uten at vedkommende ble begunstiget, eller fikk mer betalt. Vanlig kotyme, hvis jeg har forstått dette riktig, var at telegrafistene ble brukt under landligge, men ble tilgodesett med overtidsbetaling.  Dette tror jeg gjaldt i de fleste rederier. OK. Min mor forlangte, og fikk blankt avslag fra kapteinen. (Dette var nok før min søster, og enda mer jeg, var påtenkt) Han hadde nok ett godt øye til Gnista, men rederiet først.

Så, 30 år senere, er det min fars timelister som kommer på pulten. Min mor retter ryggen, og griner på nesen. Hva er det han skriver her da...overtid....nei det får han ikke...(rød penneoverstryking) Og kjøring bla,bla bla, kilometer....glem det....nye røde pennestrøk. Kort fortalt, var det like mange rettelser som føringer fra arbeidstaker, før timene ble lagt til betaling. Hevnen var nok søt.

 

 

[Rolf]

[BØstrøm]

Min far hadde også en anektote om Lissabonn. Jeg kjøpte båten jeg har nå i Lisboa, og det ble flere turer dit, fra første visning, til jeg tok båten derfra, ca ett år senere. Jeg likte byen, med de flislagte gatene, sin aquadukt, hengebro, og gamlebyen. Faren min kjente igjen byen, utifra hva jeg fortalte, og husket godt sitt første anløp der.

 

Han var der tidlig på 50 tallet, før hengebroen var på plass. Hengebroen har sin egen historie, og Salazar hadde ikke noe tro på arkitektens utkast. En blåkopi ble bygd i San Francisco, og broa ble beordret av Salazar alikevel. Må bare nevne at den har ihvertfall 4 kjørefelt, og 2 spors jernbane under veibanen. Det var ikke jernbane på noen av elvebreddene i Lisboa den gang.Nå er både veibanen, og jernbanen, heftig trafikkert.

 

Vel, båten ble lagt på motsatt side av elven/bukten i forhold til byen. Mener det var ett tankanlegg. Ved utskei på ettermiddagen, kom ett mindre fartøy og kjørte de av bestningen som ønsket, og kunne, over til hovedstaden i Portugal. Båten skulle gå tidlig dagen etter, men de hadde muligens dårlige kjentmenn de også. Mannskapet dukket ikke opp på morgenen, og faren min ble sendt iland, for å lete opp folket. Det var ett svare strev å samle dem, og de nærmest falt ombord i shuttlebåten. Vel fremme ved moderskipet, var det umulig å få dem til å entre via fallrepet. Til slutt ble kran og ett laste/lossenett løsningen. Besetningen ble heist ombord i nettet, og plassert i en haug på dekket. Noen støt i fløyta, og båten avgikk fra kai. 

Redigert 16.Desember.2018 av BØstrøm (see edit history)

[BØstrøm]

Må bare løfte tråden en gang til. Om ikke annet for at fler kan få med seg innlegget til Rolf.

 

Gøy var det også å høre om første gangen Arnfinn hadde Boy.Alltid i ettertid, var nystrøken skjorte, og blankpussede sko ved sengen når han «tørna ut om morran» Mye «tørning» på den tia. Allemannstørn, bakkstørn, « tørne ut og inn av køya» tørne båten, osv.

 

Faren min var fersk ombord, og skulle på vakt. Ett eller annet stred i Sørkinahavet, hvor det var full blendibg pga krig(Koreakrigen.) på broen, i nattens mulm og mørke, ble han var noe tasling ved skoene, og sparket vekk det som var der. Rotter i ly av mørket? Episoden gjentok seg ett par ganger, tiltross for min fars hysjing på dette som drev og fiklet på skoene hans. Det viste seg å være boyen, som syntes det var betimelig med skopuss....

[Hulda]

Hulda venter fremdeles på bok, skal du rekke frem før jul må du legge inn et høyere gir.