Origo på langtur

[Kenneth82]

Godt å høre dere e trygt over - gratulerer !

[knut1955]

Har fulgt dere på AIS med (u)jevne mellomrom, imponert over farten dere har holdt - har vært over 8 kn hver gang jeg har vært innom. Vel fremme - ser frem til skildringer og bilder.... Grattis.

[Euklid]

8 knop må ha vært i nedoverbakke med motoren på full pinne. Det skal ikke allverden til før vi tipper 5.5-6 knop, men det skal godt gjøres å havne over 7. Toppfart med motor og ny propell er knappe 8 knop, men for seil går det noe tregere.

 

Hovedproblemet hele veien over Atlanteren var å håndtere platt lens. Gikk svært mye kun for forseil, enten genoa eller gennaker greit å redusere jibb-faren selv med bombrems. Kunne godt hatt et bedre oppsett for å seile på lens, og del to av dette er nok å bli flinkere på å bruke spribom i alle mulige forhold. Har også vurdert å bytte elektronikkdelen av autopiloten: har en kliss ny i reserve, og denne nye har mulighet til å styre på en gitt vidvinkel. Dette burde gjøre lens med autopilot mer håndterlig, uten å måtte gå på veldig feil kurs.

 

Har nå flyttet oss til Bequia, og regner med å tråkle oss nedover til Trinidad før vi legger vestover mot Bonaire, San Blas og Panama.

[Euklid]

Har nå ankommet Chaguramas i Trinidad, der vi ligger sammen med tusenvis av andre seilbåter – mye amerikanske pensjonister som rømmer fra vinteren, i tillegg til at dette er et senter for lagring av båter gjennom orkansesongen lengre nord. Her har vi lagt oss i en marina for første gang siden 12. januar; greit å få landstrøm, dusj og enkel tilgang til land.

 

Vi var fire ombord over Atlanteren, to av oss hadde seilt nokså mye, de andre to en del mindre. Derfor var vi to på nattevakt inntil alle hadde fått nok erfaring til å vite når det var lurt å vekke meg. Vi hadde godt med vind de første dagene, og gikk stort sett kun med godt innrullet genoa, og hadde ingen problemer med å holde god fart. Noen ble litt småsjabre de første dagene, men ikke mer enn en nok må forvente på en slik tur. Første par døgn av de fleste overfarter har jeg uansett vent meg til å gjøre det aller meste av seiling, matlaging, oppvask og annet ombord – etter å ha lagt en del tusen mil bak meg begynner det å bli grei rutine i dette.

 

 

Det blåste jevnt rundt en liten kuling første uka, med en del mer i perioder; var såvidt opp i liten storm en natt, med full storm i kastene. Når en seiler med vinden bortimot rett bakfra gir det godt grunnlag for rulling, og jeg har brukt en del tid på å jakte på løk og annet som forsøker å stikke inn i båtens mørke kroker heller enn å ende opp i en gryte. En lærer seg snart nok å sette sjøbein, og når de aller verste bølgene gav seg hadde vi alle begynt å få greie rutiner på alle dagligdagse oppgaver også gjennom rullingen: en finner alltids ut hvilken fjøl som kan settes fast så den ikke stikker avgårde, hvor en må holde seg fast for å ikke ramle av doen, og hvilken sittestilling i cockpit som gjør det mulig å både spenne muskler så en holder seg fast og å forsøksvis slappe av. En kan venne seg til det meste, og etter at det første ubehaget var borte kom vi i gang med mer ambisiøs matlaging, inkludert baking av det som for meg fremdeles fremstår som de beste kanelbollene som noen gang kan ha eksistert på denne klode. Takk, C.

 

Etter å ha vært gjennom rullingen kom en rolig periode, og gleden var stor over å kunne sette fra seg en tallerken uten å frykte at den stikker avgårde når den får sjansen. Men med roligere vind ble det nødvendigvis også mer utfordrende å holde farten oppe, og vi måtte frem med gennaker, spribom, storseil og alt av andre triks. Vi endte opp med en slags rutine der gennakeren gikk opp på morgenvakt og ble tatt ned før sola forsvant for dagen. Kunne nok ha holdt høyere fart om vi enten hadde vært mer aggressive på bruk av gennaker også gjennom mørket eller ved å være flinkere på å bruke spribom, men valgte å kjøre en nokså konservativ linje der alt kunne reves i løpet av noen sekunder om vi kom ut for squalls. Mange netter var dette også et aktuelt fenomen: i løpet av en tretimers vakt presterte jeg å reve og slippe ut seil fire ganger. Det varer sjelden særlig mange minutter når en squall kommer inn, men det er ikke noe særlig å gå gjennom 25+ knop vind med full seilføring.

 

 

Underveis hadde vi en konkurranse om å se flest mulig båter. Noen har skarpere blikk en andre, og vinneren kom til syv – det er et stort hav der en ikke må regne med å støte på så mange andre om noe skulle skje. De fleste møtene var uproblematiske og på lang avstand – gjerne fulgt opp av hyggelig snakk på VHFen – men ett tilfelle var litt uggent: vi så et lite, hvitt lys på natten, og kunne ikke annet enn anta at dette måtte være en båt på alvorlig lang avstand. Noen minutter senere skrudde det vi trodde var et skip noen nm unna på lanternene, og vi kunne se seilene til en liten båt noen få hundre meter unna. Jeg kan ha forståelse for de som velger å seile enkelt utstyrte båter uten kjøleskap, trykkvann og slikt, men strøm til LED-lanterner synes jeg bør være en forutsetning for å krysse hav i dag. Kan ikke se for meg at denne seilbåten hadde annet enn en liten hodelampe eller lignende som gikk kontinuerlig.

 

Vel fremme i Barbados måtte vi inn i cruisehavna for å sjekke inn. Dette var åpenbart ikke en havn beregnet på småbåter, og vi fikk hele båten inn mellom to bryggefendere. Her var det bare å belage seg på de første av svært mange besøk på offentlige kontorer for stempelsamling: alle sammen har en TV med lyd stående på, gjerne også en radio i samme rom for å gjøre situasjonen mest mulig kaotisk.

 

Med formalitetene på plass kunne vi endelig la ankeret gå: «vi seilte til Karibien og ankret opp i natt». Med skilpadder utenfor båten og 27 grader i vannet føltes det ubønnhørlig som om vi hadde kommet frem.

 

Brukte noen dager på å seile oppover kysten av Barbados, før vi sjekket ut i Port St. Charles og dro vestover mot Bequia, en del av St. Vincent og Grenadinene. Om senere langturseilere leser dette vil jeg sterkt anbefale å sjekke inn og ut her i stedet for i Bridgetown; her driver de ikke med annet enn lystbåter, har brygger som er greie å legge til, ferskvann og diesel til en god pris (kjøp etter utsjekk!). Bequia er noe av et seilermekka, med en enorm beskyttet bukt.

 

 

Fra Bequia seilte vi noen behagelige timer sydover til Tobago Cays, et naturreservat med absurde mengder rev. Her snorklet vi med hai, skilpadder og millioner av fisk i meningsløst klart vann. De lokale vet å tilby de varene seilere etterspør, men hummer og hasj var kanskje ikke øverst på vår ønskeliste.

 

 

Etter utsjekk fra St. Vincent og Grenadinene på Union Island – «Airport View Bar & Crocery – Laundry Also» – tok det ganske nøyaktig ett døgn ned til Chaguramas. Her blir vi til vi begynner å føle at båten er klar for Stillehavet. Motoren skal få en service (etter litt for mange timer; dårlig med Volvo-verksteder der vi har vært), riggen har blitt inspisert og slitedeler skal byttes, diverse småfeil skal utbedres og alt skal få en skikkelig gjennomgang. Her er det nå Karnival, så det aller meste holder stengt inntil i morgen, så satser på at vi klarer å komme i gang for alvor i morgen tidlig. Genoafallet er delvis tau, delvis wire, og går gjennom en «halyard lead» i mastetoppen. Denne ble sist byttet i Irland, men begynner allerede å bli passe utslitt igjen. Nå har jeg rett nok seilt en god del nautiske mil siden den gang, men jeg synes dette slites ut kjappere enn det som er moro. Satser på å få byttet hele fallet til et i tau, så burde slitasjen for fremtiden være langt mer begrenset, og moroa skal da forhåpentligvis holde et stykke forbi New Zealand/Australia.

 

[Framtia]

Herlig, takk for reisebrev. Får skikkelig lyst til å kast loss selv

[Kenneth82]

Dette høres ut som en fantastisk reise, samtidig som det høres ut som målet (så langt) har svart til forventningene og vel så det

 

Takk for deling av bilder - settes pris på i vintermørket her hjemme. Nyt tiden!!

[sunnmøre]

Flott tråd. Hald fram med å legg ut bilete og betraktningar. Kjekt for oss som har draumane.... Korleis er det de nøgde med båtvalet så langt? Kos dykk, kvardagen med jobb og anna fanteri kjem nok snikande raskt nok;-)

[Euklid]

Korleis er det de nøgde med båtvalet så langt?

Jeg har nå den båten jeg har, og har ikke vært på langtur med andre båter, så det er vanskelig å si noe spesielt objektivt. Med det sagt synes jeg båten har fungert veldig bra: med fire (nå tre) på tur i trettito fot blir det mye armer og bein å fordele på lite plass, og det er ikke så mange så små båter fra 1986 jeg ville ha lagt ut på en slik tur med. Til størrelsen å være har vi greit med diesel- og vannkapasitet (150 liter av hver), og det er mer lagringsplass ombord enn på de fleste 36-fotere jeg har vært ombord i. Sentercockpit med separat nedgang til akterkabin gir en større følelse av privatliv. Hver gang jeg er ute i litt sjø skjønner jeg ikke egentlig at folk gidder å ha noe annet enn sentercockpit med fast vindskjerm. Toalett og bysse er rett ved leideren, og begge fungerer fint også i mye sjø.

 

Båten seiler ganske bra, men akterskipet over vann er bygd som en campingvogn; dette merkes plassmessig på innsiden, men en merker det også når en bølge kommer bakfra og tar tak i hekken. Et mer tradisjonelt design med smalere hekk ville sikkert håndtert slike forhold bedre.

 

Å dra på tur i en såpass gammel båt er en blandet fornøyelse. Nordship er skandinaviske håndtverksbåter på høyt nivå, med gjennomtenkte løsninger og absurde mengder teak innvendig. Men på noen sider viser båten sin alder: for eksempel er vasken festet med skruer fra undersiden av benken, og over tid har benkeplaten rundt skruefestene nærmest gått i oppløsning. Et av prosjektene for Trinidad er å få ordnet dette. En nyere båt ville nok hatt en dusj montert innvendig; på overfartene ville vi aldri i verden hatt ferskvann til å bruke den, men når vi ligger for anker i nærheten av sivilisasjon kunne det alltids vært kjekt.

 

Andre småproblemer: slitasje på skjøter, og skjøter som smeller mot rekkestøtter. Har måttet komme opp med mange kreative løsninger med bruk av hageslange, strips og tape for å unngå å slite for mye på skjøtene – det skal ikke mye til for å gnage av et tynt gennakerskjøte når det slites på samme punkt hele dagen hver dag. Vi hadde tildels svært mye tang siste 1/3 eller så av kryssingen, som gjorde det umulig å både fiske og bruke DuoGen. Det ene 100W panelet vi har ombord har jobbet som en helt, men klarer ikke helt ta unna når vi er underveis. I et basketak med DuoGen i tangen klarte jeg å miste en splint som holder propellen og akselen samlet, så enn så lenge er hele moroa ute av drift. Underveis har ett eller annet skjedd med regulatoren til DuoGen og solcellepanel, så den ikke lengre lader batteriene helt opp; regulatoren skal byttes i løpet av de nærmeste dagene.

 

Apropos det å ligge for anker: å kjøpe en skikkelig vinsj, nok tung kjetting og et Rocna-anker var vel verdt pengene og tiden som gikk med til montering. Vi har 15kg Rocna og 8mm kjetting – raust dimensjonert for en såpass liten båt – men har aldri hatt andre erfaringer enn at ankeret sitter når det slippes, blir der over tid, og klarer seg fint uansett hvor mye vinden dreier. Dette fører både til god nattesøvn og fornøyd lommebok: vi har lagt oss i en marina nå for å ha enkel tilgang til båtsjapper, svømmebasseng og proff assistanse, men det er første gang siden vi forlot Las Palmas.

 

Det største problemet vi har hatt båt- og seilmessig er evnen til å håndtere platt lens. Seilgarderoben ombord er ganske tradisjonell – storseil, 140% rullegenoa, gennaker med bom og stormfokk – og det er mulig vi burde hatt seil mer spesialtilpasset for medvindsseilas. Mange bruker for eksempel et forseil nummer to på slike overfarter. På den annen side kan det like gjerne være erfaring og kunnskap det skorter på som utstyr.

[111baat]

Flotte bilder du har. Hva er trikset og kamera/linse?

[Euklid]

Noen enkle triks vet jeg ikke helt om det er: det viktigste måtte være å bruke tid på å prøve seg frem og å velge rett tid på dagen. De fleste bildene er tatt med Canon 5D mk II (skulle gjerne hatt den nye erstatningen, men for en pris ...), noen få med et Canon 60D. Et 17-40/4 objektiv står for mye bilder, men 70-200/2.8 er også i nokså flittig bruk. Har også litt annet optikk ombord, men disse er tiltenkt litt mer spesielle forhold og har ikke vært brukt så mye til nå (fritt etter hukommelsen: 14mm vidvinkel, 100mm makro og et 300/2.8 – det siste er et realt beist).

[Bjørn Løvjomås]

Regner med lykkefølelsen er ganske stor nå Euklid. Du må kose deg masse på tur. Grønn av misunnelse enda jeg. :)

[111baat]

Noen enkle triks vet jeg ikke helt om det er: det viktigste måtte være å bruke tid på å prøve seg frem og å velge rett tid på dagen. De fleste bildene er tatt med Canon 5D mk II (skulle gjerne hatt den nye erstatningen, men for en pris ...), noen få med et Canon 60D. Et 17-40/4 objektiv står for mye bilder, men 70-200/2.8 er også i nokså flittig bruk. Har også litt annet optikk ombord, men disse er tiltenkt litt mer spesielle forhold og har ikke vært brukt så mye til nå (fritt etter hukommelsen: 14mm vidvinkel, 100mm makro og et 300/2.8 – det siste er et realt beist).

Takker, litt over mobilkamera altså

Har studert flere av dine bilder og synes dei er veldig bra.

[Euklid]

I Trinidad ble tiden primært brukt på å fikse båt. Vi tok oss imidlertid litt tid til å se oss rundt – en dag på karneval, og en dag vi leide bil for å gå tur i regnskogen langs kysten i nord. Karnevalet var primært en anledning for kropper i alle aldre og vektklasser til å gå rundt i hovedstaden i bikini, og kanskje ikke turens absolutte høydepunkt så langt – regnskogen var imidlertid vel anvendt tid:

 

 

 

Etappen fra Trinidad til Bonaire var av de mer spennende. Gikk først et stykke nordover for å holde god klaring til kysten av Venezuela – det går jo greit for de fleste båter som går den veien, men piratvirksomhet har forekommet, noe av den svært brutal. Da vi hadde kommet rundt halvveis til Grenada dreide vi vestover mot Bonaire. Været var i utgangspunktet trivelig hele veien, men vi hadde squalls i fleng – mange av de nokså brutale, og de fleste på natten. På et tidspunkt ble jeg overrasket av en squall som dro med seg over 40 knop vindstyrke (ganske uvanlig at det kommer mer enn 30 knop også på det verste). En god del av genoaen var rullet ut, og styrbord side av dekk ble gravd ned i sjøen når båten skjøt fart. Ble kvitt genoaen i en fei, og uten annet en et knøttlite storseil ute roet forholdene seg ganske greit. Det fine med squalls er at det sjelden står på særlig mange minuttene, så en rekker å roe nervene mellom slagene.

 

 

Kontrollenheten til autopiloten bestemte seg tidlig for å forlate dette liv. Jeg hadde en komplett autopilot i reserve ombord, så utskiftning var ikke noe stort problem, men vi valgte å håndstyre det meste av veien heller enn å gå tilbake til Trinidad eller gå opp til Grenada. Med tre ombord og totimers vakter ble regimet litt mer slitsomt enn det ellers hadde vært, men det er god trening i å faktisk håndstyre hele veien – ellers er det lett å bli lat på nettene.

 

Ligger nå på Bonaire der mye av dagene går med til å dykke. Har dykkerutstyr ombord, og det er en ganske fin frihetsfølelse å dykke rett fra badeplattformen etter frokost.

[Bjørn Løvjomås]

Fantastisk Euklid. Dette er jo utrolig fristende.

[sunnmøre]

Vakkert!

[Framtia]

flotte bilder, gir reisefeber...

[Herman]

 

Ligger nå på Bonaire der mye av dagene går med til å dykke. Har dykkerutstyr ombord, og det er en ganske fin frihetsfølelse å dykke rett fra badeplattformen etter frokost.

 

Uslåelig. Bonaire var turens høydepunkt. Vi leide en moring når vi var der. Under steinen som bøya var festet i bodde det en murene. Vannet er varmt og deilig og sikten fantastisk. Vi brukte også anledningen til å få Advanced Open Water sertifisering der.

 

Du må få med deg et arrangert nattdykk under "Town Pier". Jeg så en kåring over verdens 10 beste dykk i et blad en gang, og Town Pier på Bonaire var ett av dem. Det er nesten en sakral stemning å svømme mellom alle søylene som holder piren oppe. Sørg bare for å ligge langt fram i køen av dykkere. Det er mye mudder der og de som lå bakerst klagde over dårlig sikt.

[Euklid]

Det har åpnet seg et værvindu nå for passasje videre vest blåser fortsatt friskt ned mot Cartaghena, men vi planlegger å gå lengre nord og havne ved San Blas-øyene i Panama. Der blir vi en liten stund, for så å sikte oss mot kanalen og Stillehavet.

[Mizar]

San Blas er smack, midt i paradis, har jeg hørt. God tur!

[Euklid]

Jeg husker dagene jeg brukte på å forberede meg på å gå over Jæren for første gang. Værmeldinger ble finstudert i lange tider på forhånd, ymse nødhavner hakket inn på plotteren, alle tanker var fulle så hverken vann eller diesel skulle skvulpe rundt, og forskjellige teorier om bølgemønstre og dermed egnet plassering fra land ble vurdert. Fra en god stund lengre tilbake husker jeg tidene med liten jolle i Vestfold-skjærgården, der det føltes ut som om vi var på langtur om vi endte lengre ut enn Torgersøya (med Vallø som utgangspunkt) – en gang dristet vi oss sågar til å gå hele veien over til Østfold for å kjøpe is.

 

Det har blitt noen ganger over Jæren siden, i tillegg til en og annen litt lengre tur. Ligger nå på Atlanterhavssiden av Panama-kanalen, og holder på å få det byråkratiske i orden så vi skal komme oss videre. Så langt har det vært en praktisk mulighet å vende baugen i motsatt retning for å seile hjemover; når vi har gått gjennom kanalen klarer jeg ikke tenke på det som naturlig å gjøre noe annet enn å seile vestover til vi er hjemme igjen. Å seile østover herfra var aldri noe jeg tenkte på som et alternativ, men jeg klarer ikke unngå å føle en viss stolthet over det vi har unnagjort, og en god dose spenning rundt det som skal komme. Det er jo nå det begynner.

[Eureka]

Ja, ting settes nok i perspektiv når man har seilt over hav. Må være artig å sette to fingre på en globus , en finger på Norge og en der du er nå, så se avstanden du har tilbakelagt. Jærens rev, er da knapt synlig på globusen.

[pacuare]

Det er flere muligheter ennå. Vest gjennom mye av Stillehavet, ned til new zealand så øst til chile. Hjem derfra. Jeg ville valgt den ruten fremfor melkeruta.

 

Gøy at du kommenterer av og til, dermed inspirerer oss drømmere.

[Euklid]

Noen bilder får vi koste på oss.

 

Først litt egen seiling, her fra turen mellom Bonaire og San Blas. Vi dro avgårde etter å ha ventet noen dager på bedre vær, og angrer ikke på det. Hadde ikke en eneste squall i løpet av hele turen, ingen antydning til nedbør, og gjorde annet med seilføring enn å bytte mellom genoa og gennaker fra tid til annen. Dette kan være en nokså røff passasje, men rett værvindu gjorde det til en av de enkleste og mest behagelige etappene så langt.

 

Kuna-indianere som seiler kano, San Blas

 

Dette er det som går som en ekstremt overfylt ankringsplass på San Blas

 

Joda, så neida, så ... livet er greit det, av og til. Nevnte jeg at vi hadde alle disse tre øyene helt for oss selv?

 

[Euklid]

Det er flere muligheter ennå. Vest gjennom mye av Stillehavet, ned til new zealand så øst til chile. Hjem derfra. Jeg ville valgt den ruten fremfor melkeruta.

Har tenkt tanken, men tror for min egen del tror jeg det blir melkerute. Litt fordi det er enklere – både med tanke på tilrettelegging og vær – men mest fordi det er steder langs ruta jeg har lyst til å besøke. At det går an å tegne en rød strek rundt hele globusen er artig nok, men ikke noe kjempepoeng.

 

På en annen tur kunne jeg godt tenke meg å gå langt syd og nord, men det blir ikke i denne omgang, ikke med denne båten. Til denne turen med mitt nåværende krav til komfort og den lommeboken jeg har i dag gjør den en ypperlig jobb, men skal jeg til kalde strøk med is vil jeg ha 20 fot eller så ekstra, og båt i stål eller aluminium.

[Bitteliten]

Leser at dere har dykkerutstyr ombord. Har dere kompressor for luftfylling ombord også?