Origo på langtur

[Bjørn Løvjomås]

Blir bare bedre og bedre dette Euklid. Frister ikke noe.. :) ehh

[Sitrin]

Gleder meg til hver gang det kommer noen nytt fra deg Euklid.

[Erlend-S/Y Brizo]

Fantastiske bilder og opptateringer :-)

[Euklid]

Det er jo ikke særlig klart vann heller...

Har kanskje blitt litt bortskjemt når jeg synes det er en liten nedtur om jeg ikke kan se kjettingen hele veien til ankeret i lyset av en hodelykt ...

[Euklid]

Vi ventet på at dieselbrygga ved Marina Taina rett syd for Papeete (på Tahiti) skulle bli ledig, og mens vi tøffet i sirkel kom hundrevis av utriggerkanoer forbi i et race. Dette er fantastisk gode farkoster: raske og retningsstabile.

 

Ble møtt av et par hvaler i det vi kom inn gjennom passet i Bora Bora i går.

 

 

Mye kan sies om overutvikling på Bora Bora, men det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor mange har lyst til å dra hit.

 

Ligger ankret opp utenfor et meningsløst dyrt hotell, men det trådløse nettverket deres er ganske ålreit ...

[Euklid]

Tilbragte i forrige uke tre dager på sofaen, etter å formodentlig ha spist noe jeg ikke hadde særlig godt av. Ikke spesielt dramatisk, og vi lå ankret så nært et hotell at vi hadde internett i båten, en ekstremt sjelden begivenhet. Vi lå ankret opp noenlunde greit for rolige forhold, men innså at vi burde flytte oss om det blåste opp noe særlig – ville bare vente på at jeg ble litt bedre først.

 

Vinden økte i løpet av natt til torsdag, og på morgenen hadde det blåst opp såpass at det ble litt kvapsete sjø inne i lagunen. Hørte det rykket så smått i tauene som avlaster kjettingen ved hver bølge, inntil det plutselig ble tyst. Omtrent to og et halvt sekund senere var vi begge i cockpit, og innså at vi var raskt på vei mot land. 15-20 meter igjen før vi ville grunnstøtt, med 25 knop vind eller så rett mot land. Det tok ikke mange sekunder senere før vi hadde motoren i gang, ankeret oppe og alt under kontroll, men adrenalinet fløt rimelig fritt en liten periode.

 

Lærdommen er enkel nok: en fin ankerplass er ikke verdt risikoen om det er så trangt at en ikke kan legge ut rikelig med kjetting. Vi hadde ca 4x dybden, men med tre meter sand som skråner nedover mot båten er ikke det allverden. Normalt ville jeg hatt 30 meter eller mer i et slikt tilfelle, men det var såpass trangt inne i hjørnet der at det ikke ville gått. Og neste gang kommer jeg nok heller til å proppe inn noen sterke smertestillende og flytte båten enn å vente på at kroppen kommer seg.

 

Vi hadde planer om å legge ut fra Bora Bora i dag, men venter på papirarbeid fra Tahiti. Gleder meg til å faktisk få seilt skikkelig igjen, første stopp blir forhåpentligvis Suwarrow, ca 700 nm unna.

[Bjørn Løvjomås]

Å huttetu nærme nok den opplevelsen der tenker jeg. Godt motor startet greit. Du må ikke lage det så spennende og skummelt.. :)

[Euklid]

Motoren har aldri gjort annet enn å starte når jeg ber den om det, men det tar ca fire-fem sekunder fra en trykker on-knappen til det kommer to pip fra panelet som indikerer at den er klar til å startes. Sjelden har disse sekundene føltes så lange. Jolla lå i vannet med motoren på, så jeg tror vi skulle klart å berge oss ved å taue båten etter jolla, men dette er en betraktning jeg foretrekker å holde på det teoretiske planet.

[Bjørn Løvjomås]

Veldig greit når disse hendelsene går bra.. :) å en kan puste lettet ut.. :) tviler ikke på at det var noen lange sekunder..

[Euklid]

Har vært dårlig med internett en god stund nå. Fra Bora Bora seilte vi nordvestover mot Suwarrow, en strekning på omtrent 700 nautiske mil. De som har fulgt med en stund i denne tråden har kanskje fått med seg at jeg har slitt med et vindror som ser ganske så proft ut, men aldri ville styre. Våknet opp midt på natta på vei mot Suwarrow, og og eneste jeg klarte å tenke var «så enkelt kan det da umulig være?». Sto opp noen timer senere, rigget opp tauene på nytt, men inn på undersiden av rattet i stedet for oversiden – og vips styrte den fint som bare det. Dette er idioti på så høyt nivå at jeg ikke helt klarer å ta det inn over meg, men jeg er ganske så fornøyd med å ha et fungerende vindror. Har ikke svidd av mer enn tre drivenheter til autopiloten før vi kom så langt ...

 

Vindroret holder båten på kurs selv med vinden rett bakfra, også når vi har hatt så lite som 7-8 knop vind. Det trives ikke så godt med fullt storseil, ellers styrer det fint som bare det.

 

Utover en parkvokter i seilsesongen er Suwarrow ubebodd – mer om denne øya kommer i en artikkel om litt, skal legge inn en link her når den blir publisert.

 

Fra Suwarrow seilte vi videre mot Niue, mener å huske det var rundt 600 nm mot sydvest. Første to døgn hadde vi nokså lite vind, neste to seilte vi for første gang på svært lenge på en nokså skarp kryss, med fullt regntøy på nattevakt. En kan bli ganske sedat etter en lang periode med seiling i passatvind, så det var morsomt å drive med litt skikkelig actionseilas igjen.

 

Niue er en knøttliten nasjon, med rundt 1200 gjenværende innbyggere, liten nok til at vi syklet hele øya rundt før lunch. En liten kuriositet er at Niue er det siste landet i verden – seiler en lengre vest krysser en datolinja. Hele øya er en svær blokk korall, noe som gjør at vannet er helt absurd klart; vi lå på en moring i 20 meter vann, og kunne se moringen på bunnen under oss også i skumringen. Da vi dykket var jeg stadig overbevist om at jeg var i ferd med å treffe bunnen – også når jeg var 6-7 meter unna.

 

Knølhvalen kommer opp fra Antarktis på denne tiden av året, og moringsplassen på Niue er blant deres lekeplasser. Vi hørte hvalsang både da vi dykket og før vi la oss, og de kom stadig til overflaten rett rundt båtene. På besøk hos en annen båt en kveld dukket en kalv under rett før båten, og viftet halen mindre enn en halvmeter unna der jeg satt - kunne tatt på den om jeg hadde strukket ut armen. Med hvalmor noen meter unna var nervene i spenn, men hvalene gikk klar av både ror og kjøl.

 

Fra Niue seilte vi videre mot Tonga, og på denne overfarten havnet vi mer enn 180 grader vest for hjemmehavn Tananger – vi er over halvveis rundt! På veien kom et forrykende vær over oss – hverken bølger eller vind var spesielt skumle, men jeg har aldri sett mer regn, mer intenst tordenvær eller flere skift i vindretning på kortere tid. Vi surret frem og tilbake mesteparten av en natt, før vi kunne fortsette videre neste dag.

 

Tonga er fast stopp for Stillehavsseilere, og her ligger hundrevis av båter i en godt beskyttet lagune. I går var vi på en liten ekskursjon til en av mange huler, denne var full av grafitti. Dette var ikke spesielt lekkert, men likevel interessant: mye av det var gammelt, og jeg kom blant annet over noen kråketegn fra en norsk hvalfanger som var her i 1892.

[Euklid]

Bilder kommer når jeg finner et sted med mer anstendig internett. Vi er ivrige etter å komme oss ned til New Zealand, og venter nå på et værvindu som gjør dette noenlunde komfortabelt. Herfra til NZ er det rundt 1200 mil, eller 1050 om vi går innom Tongatapu, hovedøya på Tonga. Været på dette strekket er ikke alltid det beste, men vi er da passe dårlig vant som nordmenn, så det vil nok helst gå i orden.

[Herman]

De som har fulgt med en stund i denne tråden har kanskje fått med seg at jeg har slitt med et vindror som ser ganske så proft ut, men aldri ville styre. Våknet opp midt på natta på vei mot Suwarrow, og og eneste jeg klarte å tenke var «så enkelt kan det da umulig være?». Sto opp noen timer senere, rigget opp tauene på nytt, men inn på undersiden av rattet i stedet for oversiden – og vips styrte den fint som bare det. Dette er idioti på så høyt nivå at jeg ikke helt klarer å ta det inn over meg, men jeg er ganske så fornøyd med å ha et fungerende vindror.

Hvilket vindror har du? Du skriver et annet sted at det er laget i syrefast stål. Alle vindror jeg kjenner til er laget i en eller annen form for aluminium.

[volfro]

He.he ikke alltid man ser skogen pga. Tre er vel noe som heter.

[Bjørn Løvjomås]

Fantastisk hvordan du kan formidle Euklid. :) det er altid like gøy å høre fra deg. Jeg er spent på hvilke veier du fortsetter. Skjønner det blir New Zealand. Etter det blir det vel Australia. :) håper du får mere bilder etterhvert :)

[Euklid]

Hvilket vindror har du? Du skriver et annet sted at det er laget i syrefast stål. Alle vindror jeg kjenner til er laget i en eller annen form for aluminium.

Uvisst; en eller annen sær tyskprodusert variant. Finnes visstnok kun i noen få eksemplarer. Skal se om ikke jeg får lastet opp et bilde. Er en rimelig standard servopendelmodell.

 

Vurderer å legge ut fra Tonga mot slutten av uka, med baugen rettet mot Minerva-revet sydvest for Tonga. Ankerplassen der er noenlunde beskyttet, så vi kan ligge der mens vi venter på et egnet værvindu for å komme oss ned til New Zealand.

[Euklid]

En litt uggen sak: på vei fra Bora Bora til Suwarrow i Cookøyene hadde vi et sært medisinsk tilfelle ombord, og jeg forsøkte å ta kontakt med Rogaland Radio for å bruke Medico-tjenesten. Ut med Iridium-telefonen, dekning på topp og rikelig med ringeminutter, men fikk feilmelding om at nummeret ikke lengre var i bruk.

 

Kunne ikke skjønne at Rogaland Radio av alle skulle ha skiftet telefonnummer, men etter litt banning kom jeg til at det var verdt å ringe Hovedredningssentralen i dette tilfellet – og fikk samme melding. Samme gjaldt også da jeg forsøkte å ringe andre norske numre, kom imidlertid gjennom til Canada.

 

Fikk kontakt med landsentralen hjemme (hei, pappa) gjennom inReach-trackeren vi har, og kunne motta samtaler på satelittelefonen. Etter kort tid var Rogaland Radio på tråden, og en lege var på plass etter noen minutter.

 

Det medisinske løste seg like plutselig som det oppstod, men i etterkant er det ikke spesielt behagelig å ha oppdaget et sort hull i Iridium-systemet. Er i kontakt med rette instanser for å skjønne hva som har skjedd. Har aldri likt å stole på ett enkelt system, og er glad vi hadde en alternativ kommunikasjonsmulighet i dette tilfellet.

[Euklid]

Har nå ankommet Opua i New Zealand, etter tretten nokså langsomme dager til sjøs fra Vavau i Tonga. Valgte å seile ekstremt sakte et par dager i stedet for å hamre oss fremover med 6-7 meter bølger midt imot, ellers en ganske uproblematisk seilas ned.

 

Vi er nå endelig i er land med båtutstyrsbutikker i fleng, riggere, seilmakere, raskt internett og alt annet hjertet begjærer, fyldigere oppdatering kommer når jeg får summet meg litt. Enn så lenge, her er en artikkel jeg skrev om Suwarrow:

http://harvest.as/artikkel/a-finne-sin-oy

[Framtia]

flott artikkel !

[Euklid]

Noen bilder fra nylige krumspring, som lovet. Vi har nå bodd en natt på land for første gang på ganske mange måneder, og kommer til å reise rundt i New Zealand i noen uker før vi flyr hjem for sesongen. Det er syklontid i Stillehavet nå, så båtene går i samlet flokk sydover mot New Zealand, eller vestover mot Australia. Vi valgte å la Stillehavet gå over to sesonger, og fortsetter videre neste år.

 

Regatta i Tonga – mye artige manøvre fra seilere som er vant til at det går dager og uker mellom hver gang det dukker opp andre båter.

 

Bay of Islands er det nærmeste vi har kommet norsk skjærgård siden øyene utenfor norskekysten forsvant under horisonten.

 

Siste nattevakt på ganske lenge – sesongen begynte i Las Palmas i januar, og båten ligger nå fortøyd i en marina i New Zealand. Der skal den få lov til å ligge i ro frem til mai neste år. Mange mil sliter på båten, og få steder er så velegnet for båtprosjekter som New Zealand. Relativt lave priser, høy kompetanse og et velorganisert samfunn borger for god kvalitet.

 

Jeg planlegger å bytte all stående rigg, må få ordnet DuoGen som har låst seg, vurderer å få installert en ny og større autopilot, har en drøss glassfiberjobbing rundt innfestingen til flere av rekkestøttene (en kjent svakhet ved båten), diverse hakk og skraper fortjener en gjennomgang, og så videre. Vurderer også om ikke New Zealand kan være et greit sted å få gjort en proff lakkering av de blå dekorstripene på båten, for jeg kan vanskelig se for meg at det kommer til å se særlig bra ut om jeg selv forsøker meg på å gjøre noe med de etter hvert ganske spake fargene.

 

Hvor turen går videre er vi usikre på. Korteste vei hjem er rundt 13000 mil, men via Suez-kanalen, Rødehavet og de andre tvilsomme gledene som forbindes med dette. Legger en på 4-5000 mil kan en gå rundt Sør-Afrika og opp mot Azorene via St. Helena, Ascension og Kapp Verde. 5000 mil til eller så gir oss to Atlanterhavskryss til, men langt hyggeligere vindretning enn den kortere veien rett nordover. Alle varianter har flust av både høydepunkter og ulemper. Aner ikke hva vi ender opp med, men skal bruke det neste halvåret på å komme opp med en plan – for nå er jeg ganske happy med å sove i en rektangulær seng, med umiddelbar tilgang på evige mengder strøm og ferskvann.

 

Home, home and dry

Like a homing bird I'll fly

Redigert 28.Oktober.2015 av Euklid (see edit history)

[finnarne]

Hvordan er vinduene dine på båten ? På Tabita er de noe slitt...

[Euklid]

Har ikke reflektert noe større over vinduene. Skrogvinduene har sikkert blitt slipt litt av alt saltvannet, men ikke noe som skiller seg voldsomt ut. De ble rett nok byttet ut for noen år tilbake.

 

Den faste vindskjermen holder fint. Sprayhood og cockpitkalesje med dertilhørende vinduer har jeg bare akseptert at må skiftes ut når jeg kommer hjem.

[Framtia]

Noen planer om å holde foredrag om opplevelsene mens du er hjemme?

[Euklid]

Ingen planer i den retningen men burde alltids la seg gjøre å få til noe uformelt om det er interesse.

[Framtia]

jeg ville i hvertfall kommet om det ble noe. Mange seilforeninger osv liker jo å ha noen foredrag på klubbkvelder i løpet av vinteren, og du har jo så flotte bilder/reisebrev at det helt sikkert ville blitt litt av en opplevelse.  

[Euklid]

Vel hjemme i Norge etter en måneds tid på New Zealand – befriende enkelt å reise rundt der med bil etter å ha fartet over Stillehavet i seilbåt.

 

 

 

Mens jeg er hjemme tenkte jeg at jeg fra tid til annen skulle skrive litt om ymse praktiske problemstillinger. Noen har jeg fått spørsmål om her, andre er gjengangere i andre tråder eller andre steder på nettet. Først ut: ankring. Det korte svaret: stort nok Rocna-anker og femti meter kjetting i rett dimensjon har holdt helt greit.

 

Anker: Jeg har ikke brukt så mye annet, men Rocna har fungert fint, og jeg kommer til å fortsette med dette. Vi har 15kg anker på vår båt (6 tonn, kanskje?), virker passe. Av og til er det en liten utfordring å få det opp, men aldri problematisk. Skal kjøpe et par reserveankre, usikker på hva jeg går for der – virker litt unødvendig dyrt å ha Rocna også som backup – Bügel kan være et greit alternativ.

 

Vinsj: Vi har en manuell Lofrans Royal ankervinsj. Denne har fungert helt fint, og har ikke trengt annet vedlikehold enn litt vask og smøring et par ganger. Å sveive opp femti meter kjetting manuelt tar litt tid, men så lenge vi er flere ombord har det ikke vært noe problem. Ofte trekker jeg opp en del kjetting for hånd, spesielt om det er grunt er ikke det særlig tungt. Skal ikke mene at jeg er noen svoren fan av manuelle ankervinsjer, men det har fungert fint. Om man går for en automatisk vinsj for langtur ville jeg i alle fall hatt en som også kan brukes manuelt – ellers blir det fort stusselig når en enten har svidd motoren på vinsjen eller har ladeproblemer.

 

Kjetting: I baugen har vi 50 meter standard 8mm kjetting fra Maritim. Har litt mer i bakhånd, men har aldri endt opp med å bruke det. Vi har ofte hatt det aller meste av kjetting ute, men har sjelden følt noe behov for mer. Det finnes enkelte nokså dype ankerplasser i Stillehavet, men i de aller fleste tilfeller er det mulig å finne seg en krok der det ikke er så alt for dypt – eller en moring. I Neiafu på Tonga er det for eksempel bøyer i fleng, samme gjelder Vaitape, «byen» på Bora Bora. Begge steder er det uansett såpass trangt mellom båtene at det å ligge på svai er forbeholdt de litt spesielt interesserte – det finnes nok av gode ankringsplasser like i nærheten der det er plenty med plass å boltre seg på.

 

Vår båt stikker ikke mer enn 1.5 meter, om jeg hadde hatt en langt dypere kjøl eller større båt som trengte mer rom for å svinge ville jeg nok dratt ombord litt mer kjetting. Enkelte farter rundt med en nokså kort stump kjetting etterfulgt av en drøss tau. Dette er hasardspill i de farvannene vi har vært.

 

Svivel: Usikker på behovet, men vi har svivel. Etter litt grubling og gode råd fra medseilere har jeg satt på en stump kjetting mellom anker og svivel, så svivelen ikke skal måtte håndtere store belastninger sideveis.

 

Teknikk og slikt:

Der det er mulig forsøker jeg å snorkle/dykke ned til ankeret for å sjekke at det har satt seg skikkelig. Men i dypt vann fullt av partikler (f.eks. på Marquesas) er det ikke så mye enn kan gjøre annet enn å bakke godt ned og håpe på det beste.

 

Mange liker å slenge ut et hekkanker for å legge baugen inn mot bølgene og dermed dempe rulling. Vi presterte å miste vårt hekkanker på Marquesas, så slapp å benytte oss av denne løsningen, og i etterkant synes jeg egentlig det var like greit. Med anker både foran og bak tenker de fleste at båten skal ligge helt stille, og mange ankrer svært nært andre båter. Men når båten ikke får snu seg med vinden blir presset på ankeret langt større enn ellers, og vi har sett veldig mange båter som har kommet skummelt nær andre båter etter at ett eller begge ankre har sluppet tak. Har heldigvis ikke vært vitne til noen store skader, men en og annen ripe har det nok blitt.

 

Vi har aldri hatt behov for å slippe selve ankeret på koraller (slik en må f.eks. på Palmerston), men det er uungåelig at kjettingen svinger seg rundt og forbi noen koraller på vei fra båt til anker. For å håndtere dette  – og unngå en gjentagelse av hendelsen på Galapagos der kjettingen satt seg fast på bunnen – knyter jeg fast noen fendere i passe avstand fra hverandre for å holde kjettingen klar av alle farer på bunnen. Det er ikke noen stor vitenskap i dette, men det gjelder å knyte på fendre etter hvert som en slipper ut kjetting (evt hale inn i etterkant), de som prøver å svømme ned med en fender vil fort oppdage motgang i tilværelsen.