Origo på langtur

[Hulda]

Høres ikke bra ut med anodeforbruket, det skal ikke vises forbruk av anode på en snau måned. Regner med at før du byttet motor, var dette ikke noe problem. Sjekk om det er noen annet koblet til/fra motor. En av de andre her på forumet hadde en ledning fra motoren og til en kjølbolt (som et eksempel). Dermed var trolig en galvanisk krets koblet opp, og seildrevet har korrodert så det lekker olje.

[Euklid]

Restene av en storm i Stillehavet dro noen helvetes bølger inn i bukta her – minst tre meter, tildels ganske krappe. Kjettingen må ha satt seg fast i noe på bunnen, for båten bevegde seg i voldsomme rykk, og alt vi hadde av tau røk tvert av – så lå vi plutselig direkte på kjettingen, og da levde ikke baugspydet stort lengre. 4mm tjukt rustfritt stål brutt av i løpet av minutter! Håper jeg klarer å redde stumpene av baugspydet, veldig kjedelig om vi må seile gjennom Stillehavet uten en noenlunde ordentlig ankerløsning. Om jeg finner en som kan sveise rustfritt burde mye være gjort.

[Bjørn Løvjomås]

Å. . Ddramatisk

Må ha vært skummelt mens det sto på..

[Euklid]

Skummelt som faen. Endte plutselig opp uten hverken kjettingrulle eller noe annet i baugen, og i et forsøk på å få stappet inn en gummislange fikk jeg en finger i klem mellom skrog og kjetting. Alle fingre er i behold, men det var bare såvidt.

[Erlend-S/Y Brizo]

Håper dere får tak i en altmuligmann. Hvordan lå dere ankret?

[Kenneth82]

Hørtes ut som en skummel og ekkel opplevelse.. Godt du kom fra det med alle fingre i behold, regner med pumpa banka godt når det stod på!

 

Lykke til med reperasjonene - håper det ordner seg :)

[Bitteliten]

En av grunnene til at jeg har kjettingsaks ombord - og en blåse og tau festa i ankerkjettingen. Klipp kjettingen og redde båten. Akeret kan vi dykke etter senere.

[Euklid]

Hadde 50m kjetting på 10m dybde, men kjettingen må ha satt seg fast, og kan ikke tenke meg at mer enn 15 meter (muligens mindre) var løs.

 

Bittelitens oppskrift høres ut som rett løsning, skjønt det ikke var så mange andre steder å gjøre av seg der og da.

 

Stålrørene i baugspydet er brekt i to. Hvis jeg finner noen som enten kan bøye og kappe til rør eller sveise det som er knekt skal vi klare å få en løsning som holder noenlunde greit. Kommer formodentlig til å ordne en mer ordentlig løsning når vi kommer til New Zealand.

[Gunga Din]

Bittelitens oppskrift høres ut som rett løsning, skjønt det ikke var så mange andre steder å gjøre av seg der og da.

 

 

fester du kjettingen med en liten taustump inn i båten, da kutter du med kniv i stellet !  det er enklere !

[Bitteliten]

Joda, men vanskelig å komme til hos oss når kjettingener spent. Vi må ha slakk på kjettingen for å få opp luka. Derfor boltsaks, tau med blåse bundet i kjettingen :-)

[Gunga Din]

gjør tampen såpass lang att den kommer opp på dekk da

[VannTro]

Hvordan i all verden har jeg kunnet være så mye på BP og gå glipp av denne tråden helt frem til nå 

 

Har lest hele tråden og gleder meg til fortsettelsen. Her er det mye å suge til seg av "virtuelle inntrykk" for oss som sitter låst opp i jobb og drømmer om 3 uker på vannet.

Blir spennende å følge dere videre på reisen Euklid, lykke til og god tur 

[Euklid]

Hyggelig å høre, VannTro! Mulig jeg må sparke min ikke-eksisterende PR-avdeling. I samme åndedrag bør jeg kanskje nevne at båten har en nettside på sailingorigo.net der posisjonen vår kan spores og en kan kommunisere med oss også på havet (trykk på Map), i tillegg til at det fra tid til annen dukker opp noen nye ord og bilder der.

 

Jeg har nå fått tak i adressen til en fyr som kan sveise rustfritt nå, så har et håp om at dette skal kunne ordne seg.

[Euklid]

En liten oppdatering: har avtale med et sveiseverksted som ser ut til å fikse det aller meste, og oppmåling på båten skjer i morgen tidlig. Artig å gå innom en sjappe med en bunke knekte deler og få seks sjeler som umiddelbart engasjerer seg i å få det ordnet. Prøvde å ymte frempå at det var greit om dette ble gjort i løpet av tre-fire dager, men slikt skulle det ikke være snakk om. Vi var innom litt over fire, så de rakk ikke både måling og ferdigstillelse i dag, så det fikk pent bli i morgen!

[Bjørn Løvjomås]

Det er så gøy når ting ordner seg. Minner nesten om når jeg lå I din hjemmehavn I mars I fjor. :)

[Hulda]

Jeg leste reisebrev i 'På Kryss' (bladet til Svenska Kryssarklubben) om Milo som satte fast ankeret i samme området. Etter husken ble ankerleggen deformert. Hun fikk det rettet av et verksted inne på land, topp service :-) Kan virke som om noen av disse plassene har utfordrende bunnforhold.

 

En bøye i ankeret hadde nok vært en god ide. Hulda bruker en rød blåse på akterankeret. Blir nok en på hovedankeret også (har en liten, rød kulefender), før vi drar på tur om noen uker. Astor (her på BP) har avbildet en spesiell bøye som han har kjøpt.

 

Men nå setter vi oss i BMW'en og kjører landeveien til Italia.

Redigert 5.Mai.2015 av Hulda (see edit history)

[Euklid]

Baugspydet er nå sveiset ferdig og i utgangspunktet klart til montering, må bare få laget et nytt støttestag; første iterasjon var i korteste laget, litt usikker på hvordan vi klarte å måle så galt.

 

Selv om vi er her primært for å se på dyreliv og slikt er det alltid artig å ha noe helt annet fore; får sett en ganske annen del av samfunnet når en tusler rundt i sentrum med en bunke brukket stål og treverk på jakt etter et sveiseverksted. Sjøløvene her gjør jollebruk ganske uaktuelt, så vi tar vanntaxi til og fra båten – engasjementet blant andre passasjerer har vært voldsomt når vi kommer trekkende med alskens rariteter. Spansken min er noe i nærheten av ikke-eksisterende, men mye kan bli kommunisert med et minimum av ord og tegnspråk.

 

Etter å ha dykket grundig i området rundt båten er jeg ganske sikker på at synderen er et område med stein jeg absolutt ha burde fått med meg.

[Mizar]

I etterpåklokskapens lys,

-ville det gått bedre eller dårligere hvis ankerkjettingen hadde røsket på denne måten i et kryssholt på fordekket, i stedet for baugplattformen, tro?

Min foreløpige tanke er at du kan ha vært heldig midt i uhellet, ved at det var baugsprydet som knakk, pluss at du sannsynligvis ikke har forstaget festet der - det kunne vel hatt enda verre følger?

[Mizar]

Hvis det er flere enn meg som har ventet på flere nyheter i denne tråden, er det bare å klikke på linken annonsert i melding nr. 213 fra trådstarter. Det er meget lesverdig.

[Bjørn Løvjomås]

Veldig gøy å lese blogger fra Euklid. Leste gjennom hele for noen dager siden. Spennende og bra skrevet. Skulle gjerne lest enda flere skildringer derfra.. :)

[Guest Avmønstret#]

Flere grupper på FB hvor aktiviteten rundt langturseiling er relativt høy. Veldig glad for bidraget her på BP dog. 

[Euklid]

Fremme på Hiva Oa, etter 24 døgn. Lengre oppdatering senere. Nå: innsjekk, litt fersk mathandling, og søvn. To drivenheter til autopiloten døde i løpet av 48 timer med rolig vær, passe absurd. Har styrt feilfritt siden vi dro fra UK. Vurderer å få installert en større sak på kvadranten, men slikt blir fort en dyr fornøyelse.

 

Ferden over Stillehavet var de flotteste og enkleste 3000 mil jeg har seilt noengang.

[Euklid]

... og som nevnt av en tidligere taler har jeg lagt ut oppdateringer underveis på sailingorigo.net.

Redigert 8.Juni.2015 av Euklid (see edit history)

[Jawik]

Interessant å følge deg på din ferd - Lykke til videre!

[Euklid]

Veien over Stillehavet

Vi heiste ankeret og la ut fra San Cristobal på Galapagos 15. mai. Ombord hadde vi drøyt 100 egg, løk og hvitløk rikt monn, like under 300 liter vann, en svær gren med noen hundre bananer og absurde mengder ris, pasta og hermetikk.

 

Å reise over Stillehavet er noe ganske annet enn å dra over Atlanteren. Noe er likt: en går først noen hundre mil ut av fastlandet – til Kanariøyene eller Galapagos. Deretter er det et lengre strekk i størrelsesorden 3000 mil sydvestover med passatvind i ryggen. Her stopper likhetene.

 

Kanariøyene – og Las Palmas spesielt – er rikt utstyrt med alt av båtutsyr og profesjonell hjelp en kan trenge, og det er kurant å få gjort ting også etter at en kommer frem til Karibien. Matprisene er spanske, utvalget enormt, og butikkene leverer varer på brygga.

 

På Galapagos er det lite å få tak i og vanskelig å få ting tilsendt – og mulighetene for å få ting ordnet er magre også på andre siden; aller helst bør en klare seg rundt 8000 mil frem til New Zealand uten vesentlige inngrep. Matbutikkene er svært magre – vi fant for eksempel aldri smør, og ost var også en sjeldenhet. Ingenting av dette hadde vært et problem om vi kunne ha med oss det vi ville fra Panama, men strenge importregler på Galapagos gjorde at vi ikke hadde med oss noen ferskmat da vi ankom. Men en lærer seg å lage mat med det en kommer over, og også de siste døgnene av turen over klarte vi å hoste opp stadig nye middagsvarianter.

 

Strøm og utstyrstrøbbel

Lange havstrekk sliter på utstyret. Vi rigger alle mulige anordninger med gummislanger og annet for å hindre skjøter og annet i å gnage. Et gennakerfall som sikkert kunne vart et tiår eller mer med normal ferieseiling kan ryke i løpet av noen uker om en sjakkel bare får en ørliten sjanse til å forårsake slitasje. Seil som slår eller gnager mot salingshorn, genoa som gnager mot rekka, sola rundt ekvator som nådeløst sliter seil, puter, sprayhood, flagg og alt annet til intet. Det norske flagget vi hadde oppe underveis antok stadig tristere former etter hvert som milene skred frem, og det gjorde godt å henge opp et nytt dagen før ankomst. Men nå er jeg på siste flagg – håper jeg finner et sted der det er kurant å få tilsendt litt småpjus hjemmefra, for det går neppe lenge før også dette er et falmet og fillete stykke tøy.

 

Underveis genererer vi strøm med en DuoGen – en mesterlig sak på hekken som er kombinert vann- og vindgenerator. Med denne får vi etter 4-5 timer med lading nok strøm til å holde hele båten i gang i ett døgn underveis, med autopilot og kjøleboks durende dag og natt.

 

Det kom først noen tikkende lyder fra DuoGenen, før den plutselig bestemte seg for å stå bom fast. Med dette var vi hensatt til lading med motor, aggregat eller solcellepanel. Solcellepanelet gir ikke nok strøm, så det gikk i aggregatkjøring fra tid til annen – inntil bensinkanna gikk overbord i en friskus av en bølge. Dermed var det bare å starte motoren – så får det heller være at jeg gjerne skulle hatt den på service snarest.

 

Etter 2500 mil eller så begynte autopiloten å lage noen litt ugne lyder. Slikt er sjelden noe godt tegn, og innen et døgn ulte det alarmer fra kontrollenheten – lav spenning, drivenhet frakoblet og all annen elendighet. Litt arkeologi avslørte en kollapset motor i drivenheten, så etter en natt med håndstyring var det bare å hente frem backupen. Installasjon av denne tar ikke mange minutter, og følelsen av å kunne slappe av i cockpit etter endt prosess er lettelse på høyt nivå. Men gleden var kortvarig: innen to døgn var gått ulte det igjen i alarmer fra autopiloten, med samme serie feilmeldinger og samme begredelige resultat. Nå var det bare å håndstyre resten av veien inn, men med under 300 mil igjen og tre ombord var ikke dette noen uoverkommelig utfordring. Dette var egentlig en utstyrskollaps med positiv virkning: etter tre uker på sjøen er det lett å ta omgivelsene litt som en selvfølge, å ikke lengre la seg affisere noe særlig av stjernene, flyvefisken, fuglene og delfinene som omringer oss. Håndstyring gjennom noen døgn var en god påminnelse på hva vi driver med, og hvorfor vi gjør det.

 

I sorgen over ødelagt DuoGen og kaputt autopilot var det i det minste en trøst at vi ikke lengre hadde så høyt strømforbruk nå som vi håndstyrte hele veien – og siden vi ikke hadde noe særlig ferskmat igjen valgte vi også å skru av kjøleboksen. Med det vesle strømforbrukert som da gjenstår holder et 100W solcellepanel lenge, og vi kunne stort sett la motoren hvile. Og like greit var det, for knotten som gjør det mulig å holde motoren i fri på annet enn tomgangsfart låste seg – først i friposisjon så det ikke var mulig å få motoren i gir uten å stikke neven inn i motorrommet, så fikk jeg banket det til så den nå er låst i «girposisjonen» – lading med motor går tregt, men vi får nå i det minste flyttet på båten.

 

Vær og fremdrift

Været underveis var svært stabilt. Første par døgn hadde vi noen motortimer fra tid til annen, etter dette blåste det kontinuerlig hele veien inn. Vindstyrken var også forholdsvis stabil – første to ukene kontinuerlig 15-18 knop eller så, og det eneste vi gjorde var å rulle ut litt mer genoa når det roet seg, og rulle inn litt når det blåste opp. I disse dagene noterte vi oss en rekke raske døgn: snitthastighet mot mål første 14 døgn var 134 nm. En av disse dagene fikk vi en svær fisk på kroken. Fant aldri ut hva det var, men det var uansett en solid nok skapning til at den knakk av hele stangholderen – tauet som sikret stanga holdt heldigvis. Vi har dratt ombord nokså store fisk før uten nevneverdige problemer, så jeg tror det er like greit vi slapp å kjempe med denne fisken i cockpit.

 

Hadde noen ruskete døgn rundt 2/3 av veien, men ingenting dramatisk. De siste døgnene roet vinden seg veldig, og vi gikk over til å seile mer på platt lens. Her ble en del døgn tilbragt med butterfly-oppsett av seilene, for å forsøke å holde en viss fremdrift tross de rolige forholdene – og forhåpentligvis med noe mindre rulling som bieffekt. Jeg er svært glad for at vi har spribom og bombrems ombord – selv med en helt ordinær seilføring går det an å få til mye med dette.

 

Fra andres beretninger visste jeg at det kom til å gro mye på båten underveis. Men jeg hadde aldri klart å se for meg at det skulle bli noe i nærheten av så ille som det ble. Da vi forlot Galapagos var skroget skinnende rent. Ved ankomst var hele badeplattformen omdannet til en koloni av diverse skjellbefengte skapninger, vannlinja var vert til en middels skog, og skrogsidene var brune hele veien opp til fenderlista. Vi har brukt mye av de siste dagene på å skrubbe vekk elendigheten, og det begynner nå å komme til et nivå der vi ikke lengre kan forklare hvilken båt som er vår ved å si »den skitne helt ytterst der».

 

Innspurt og ankomst

På tidligere etapper har utålmodigheten satt seg litt i oss på slutten, og det har blitt fristende å la motoren hjelpe oss frem om farta faller siste døgn, så vi er sikre på å komme frem i dagslys. Denne gangen valgte vi å heller trekke det hele litt ut i tid. Når vi skjønte at vi sannsynligvis ikke kom til å klare å komme frem til Hiva Oa i dagslys søndag valgte vi å roe tempoet og ta turen rundt Fatu Hiva på veien inn. Vi rundet Fatu Hiva i det solen sank ned bak øya, og kunne speide inn mot landskapet Thor og Liv Heyerdahl brynte seg på et års tid på 30-tallet.

 

De siste milene opp til Hiva Oa var ren sjarmøretappe. Silhuetter av stupbratte øyer rundt oss, en sjokkerende lys stjernehimmel over oss. Lukten av land er vanskelig å beskrive, for det er vått gress og trær og mose og all annen herlighet på én gang, etter 24 døgn uten å ha luktet annet enn mine halvsure t-skjorter.

 

I samme minutt som vi lot ankeret gå begynte marinesoldater oppe i bakken å synge en tradisjonell polynesisk melodi. Over oss var bratte fjell med enorme mengder vegetasjon, rundt oss haner som gol om kapp og ville kyllinger som tusset rundt i havneområdet. Sjelden har jeg hatt en slik følelse av å komme frem til en annen virkelighet, av å ha seilt over et stort hav i jakten på noe ukjent. Det ukjente ble så plutselig klart, og målet så åpenbart turen verdig.

 

–––

 

Innsjekk og formaliteter – endelig ute av stempelhelvete

Etter en stund i Latin-Amerika var formalitetene her en fryd. Mange nasjonaliteter trenger et depositum for å få lov til å reise inn i Fransk Polynesia med båt, men nordmenn står nå på unntaktslisten på tross av at vi ikke holder oss med EU-medlemsskap, så kun en kanadier ombord måtte hoste opp $1635 dollar for å garantere for hjemreise med fly om noe skulle skje. Ellers er det ett kort skjema som skal fylles ut og sendes til Tahiti med post, og det hele var over på noen få minutter. På Galapagos var det ulovlig å ikke bruke en agent for å håndtere de mange myndigheter som skulle ha papirer i fleng å stemple (til en totalkostnad på $980), i Panama tok det oss tre dager og en drøss med krangling å få sjekket ut av landet selv etter å ha fulgt alle regler. Også her blåste vi mange hundre dollar på inn- og utsjekk, visum og annet elendighet.

 

Da vi sjekket inn her i Atuona ble vi presentert med bananer og pampelmousse – grapefrukt på størrelse med en liten bowlingball – som takk for visitten. Bananene smaker jordbær og grapefrukten er søt.

 

Teknisk oppfølging

Vi har noen tekniske problemer som må løses, noen mer akutte enn andre. Det viktigste er å få orden på autopiloten. Den åpenbare løsningen er å kjøpe nye drivenheter, men jeg begynner å bli lei av å bytte ut disse rattmonterte sakene. Det er fristende å få montert noe mer solid nede på kvadranten, men montering av slikt er mer komplisert enn det jeg har lyst til å begi meg ut på selv. Tahiti er første sted jeg har mulighet til å få slikt gjort, men det er ikke akkurat det enkleste eller rimeligste stedet å utføre båtprosjekter.

 

Legg til at jeg ikke helt vet hvilken modell jeg er ute etter, at Tahiti er 750 nm unna og at styringselektronikken også må byttes ut (har Raymarine ACU-100 nå, må opp til ACU-200 for å få levert tilstrekkelig strøm), så begynner dette å bli et litt kaotisk prosjekt. Et alternativ er å få to drivenheter til den nåværende tilsendt Nuku Hiva, og så håpe på at dette holder til New Zealand. Der kan jeg få montert en ny av folk som vet hva de driver med til anstendige priser. Om jeg fremdeles har levende drivenheter til den jeg har i dag kan jeg så ende opp med to helt uavhengige systemer – en grei forsikring mot senere elendighet.

 

Knotten som er låst på girspaken er antageligvis et problem som kan fikses med litt rens og smøring, men jeg har foreløbig ikke klart å få demontert den tilstrekkelig til at jeg kommer til for å se hva problemet er. Jeg lurte på om jeg skulle bytte ut hele saken da jeg byttet motoren, men ble overbevist av selgeren fra Volvo (!) at det å bytte den bare for å bytte ville være vel råflott, så valgte å stå over. Tabbe.

 

Siste hovedpunkt på lista er DuoGen. Jeg tror feilen ligger i selve dynamoen, som i utgangspunktet er en forseglet enhet som ikke skal trenge vedlikehold. Men dette kan neppe være voldsomt kompliserte greier; er jo nærmest en forvokst sykkeldynamo vi har med å gjøre.

 

Bilder kommer når jeg finner nett med anstendig hastighet!