Prosjekt: Colin Archer Bastard

[godthaab-]

Ettersom dekket skal legges i sin helhet av Kebony oppstår visse problemer med tilgjengelige dimensjoner. Plank på 28x155 av radiata er lagervare, men noen steder kommer man litt kort med dette.

 

Kebony i større dimensjoner finnes jo egentlig ikke. Men jeg vil si jeg var heldig og fikk tak resten av et parti på 30x300mm som var produsert en eller annen gang av en eller annen grunn jeg ikke kan huske. Disse gikk bort til fenderbord, og de skulle også brukes til dollbord før og etter losrekka. Men ettersom dette fenderbordet jeg driver og nevner til det kjedsommelige knakk fikk jeg plutselig et problem fordi jeg mangla dollbord på den ene siden.

 

Ettersom gampeplankene var 30mm tykke, og jeg bare skulle ha de på 12mm dukket ideen på å splitte de på tvers. Flere Petter Smart ideer dukket opp, men ingen var liv laga. I stedet fikk jeg tak i en kar som hadde litt bedre forutsetninger for suksess. I samme slengen delte han endel lengder 28x155 som skulle bli dollbord.

 

 

 

 

 

 

Her er det legging av dollbord påbegynt. Oppbyggingen av dollbordet mellom rekkestøttene er som dere ser bygd opp av et ytre bord på 5 og et indre på 13. Den 5cm brede delen av dollbordet ble grovt formskjært i dimensjonen 28x65cm og splittet  ned til 12mm på splittsag. Håpet var at jeg kunne bruke overskuddet speilvendt på styrbord side. Og utrolig nok passet de tilnærmet perfekt. Litt flaks må man ha, og det sparte meg for både abreid og plank.

 

 

 

 

 

 

Rekkestøttene er ikke skjært i vinkel på de første bildene, står bare løst oppå og spriker både hit og dit.

 

 

 

 

 

Ferdig tilpasset og klart for liming. Jeg valgte å la de fremre rekkestøttene helle lenger inn enn resten. Under justering av rekkestøtter lot jeg de fire siste støttene helle en halv grad mer hver innover, så den siste står 84grader. Dette for å kompensere for at her fremme går skroget skarpt innover og gir dermed inntrykk av at rekkestøttene står mer vinkelrett enn de faktisk gjør. 

 

 

 

 

 

 

 

De fleste som har puslet litt med båt vet at det tar litt lenger tid enn man skulle tro. Men i disse tider hvor direktesendt sakte-tv har blitt så populært, har jeg fått mitt publikum jeg også. Ja, nærmest en liten turistattraksjon for bobilturister har jeg blitt. Kom å se, han holder på i år også!

 

 

 

[Fjord28cs]

Kjekt med en oppdatering. Har lagt merke til at presenningen er borte og at båten er snudd med baugen ut, snart klar for avgang Kjempefint arbeid og behov for tørkeskap er absolutt til stede. Stå på videre så ser vi deg snart på vei ned Ælva.

[Langedahl]

Takk for oppdatering.Bøyer meg i den støvete Hatten

[Fortego]

Har savnet denne tråden. Innredningsarbeidene holder skyhøyt nivå, og kanskje det beste jeg har sett her inne. Gleder meg til fortsettelsen 

[Framtia]

"se, han holder på i år også"... 

 

Flott tråd!

[Nero II]

Dette er i ferd med å bli en av topp fem trådene, sammen med Svaap og Knude. Har kikka så lenge etter innlegg og endelig er du på gang igjen!

Det blir kjempefint, syns leider med klesskap var en kjempegod ide!

[Bahia]

Jeg er imponert og gleder meg til fortsettelsen. Utrolig høy kvalitet på det du gjør. Kan du gi meg noen tips om basic verktøy og gjerne de merkene du liker best. Sysler med å bygge ny innredning til veteranseileren min og ser at rett verktøy må til. 

[godthaab-]

Takker og bukker for svært så hyggelige og oppmuntrende tilbakemeldinger, jeg blir rent ydmyk!

 

Johnny Grinde: Hei! Nesten litt vanskelig spørsmål det der, hva må faktisk til av verktøy? Jeg er tømrer og har de siste 6 åra jobba for meg selv. Verktøyet mitt bærer nok derfor litt preg av det, selv om jeg har forsvart noen innkjøp som knapt har sett et hus. Men jeg mener likevel man også i båt kommer langt med basicutvalget. Jeg tenker da først og fremst på en god oversiktelig kappsag, en litt kraftig splittsag, og et godt utvalg av diverse håndverktøy, stemjern, høvler osv. Jeg jobbet et år med forsikringsskader og da mye sammen med en gammel tømrer. Jeg linet opp verktøyarsenalet mitt hver morgen, mens han hadde med seg den beskjedne snekkerkassa si, en liten sirkelsag og den minste Dewalt kappsagen. Jeg husker jeg i starten tenkte at verden virkelig hadde gått fremover, men etter hvert som jeg studerte han i aksjon og så hvor effektivt og strøkent han utførte faget ble jeg i stedet heller overbevist om det motsatte.  

 

Jeg har stort sett kjøpt Dewalt og Festool. Sistnevnte er svindyrt, og jeg hadde ikke giddi lagt så mye i det hvis det ikke skulle brukes daglig. Det finnes mye bra til halvparten av prisen. Men et produkt fra Festool jeg likevel vil anbefale deg, og alle andre som pusser mye båt er eksentersliperen Rotex150. Den har jeg pratet varmt om før, men den fortjener hvert ord. Men, en liten advarsel til alle som bruker den nær vannet. Jeg har for uvane å holde den i støvavsuget som tross alt lett forveksles med et håndtak. Dette har aldri skjedd meg før, men plutselig en dag nå i sommer stod jeg med denne i hånden mens resten av eksenteren var på vei ned i dypet. Utrolig nok hadde ledningen surra seg rundt jernet til en av rekkestøttene så den bråstoppet og pendlet fram og tilbake 5 cm over vannflaten. 

 

 

 

 

 

Er også veldig fornøyd med splittsaga til Dewalt (DW745). Jeg har brent splittsag fra både Festool og Bosch, men denne dewalten virker udødelig. Den er dessuten svært praktisk med sammenleggbart understell med hjul, og prisgunstig i forhold til konkurrentene. Det er bare å sette i gang, så melder behovet seg selv. Husk og legg ut bilder her når du kommer i gang!

 

 

 

Fjord28cs: Jeg regner med det var deg som var ute og luftet seila på elva her om dagen, hvis ikke må det ha vært et søsterskip. Flott syn, det er ikke hver dag jeg ser det stryker seilbåter med full seilføring forbi her. Men skal vi tro prospektene som illustrerer nye leiligheter og skoler under oppføring langs elva kommer det til å bli ganske vanlig framover.

 

Jeg gleder meg til dagen vi kan sette kursen sørover ut ælva! Det kommer til å bli mektig. Men i disse dager er det en tur i motsatt retning som opptar ledig tankekapasitet. For selvbyggere flest er det sjøsetting som er det store målet. Her er det omvendt, det er når den kommer på land det virkelig blir fart på sakene, bokstavelig talt. Da skal hylsa borres ut, propellanlegg og ror på plass, samt skroggjennomføringer og en haug med andre detaljer. Først da kan skuta gå for egen maskin, og det er jo det store målet. Om vi får til alt det på en vinter gjenstår å se, men håpet er der.

 

Det begynner å bli noen år siden forrige slep. Det var ikke så mye senere på året enn nå, men fossene gikk i motsetning til nå for fulle glugger og elva var stri. En blanding av ungdommelig pågangsmot og utålmodighet tok ikke bulderet fra Damfossens 200 kubikk frådende vannmasser på alvor. Slepebåten var en gammel livbåt på 24fot med 17hk og en besetning på to. Selv satt jeg på fordekket på slepet med bankende hode og influensa i kroppen. Matrosen i slepebåten kommanderte kapteinen av sted, og sakte skled vi ut fra slusebrygga i skumringen. Den bakoverlente skipperen satt breit og godt i kapteinstolen sin og tente seg en røyk. Vi kom ut i strømmen og skulle legge kursen nedover elva. Slepebåten la om, og slepetrossa stod 90grader ut fra styrbord baug. Ingenting skjedde, det langkjølte droget fortsatte som et tog rett fram. Skipperen i slepebåten var i ferd med å miste sitt rolige vesen, nå stod han oppreist og begge henda var opptatt med febrilsk ratting, men båten lystret ikke.

 

Sigaretten stod fremdeles godt planta i munnviken på skipperen, og avslørte en drastisk økende pust. Som fra skorsteinen til et lokomotiv hang røyken i lufta. Den stolte slepebåt ledet ikke lenger an. I stedet hang den på slep på tvers av skøyta som fulgte den sterke strømmen rett mot jernbanebrygga i Skien. Slepebåten la seg over med babord ripe i vannet, og matrosen var kjapt framme med kniven og kappet slepet. Så satt jeg der alene på min ferd uten å kunne gjøre så mye fra eller til, og vekslet blikket mellom kaia som nærmet seg stygt og slepebåten som tok piruetter ute i strømmen.  På tredje forsøk klarte den bleke skipperen på mirakuløst vis å plante baugen i siden på skøyta i et forsøk på å dytte den ut av kollisjonskurs. Matrosen klatret ombord til meg og fant seg en 2”4” som lå på dekk, og vi forberedte oss på det uunngåelige. Det var duket for betong mot betong, såpass skjønte vi.

 

Sakte men sikkert begynte slepebåtens strev og høste frukter, og baugen på skøyta vred seg nordover. I stedet for et sammenstøt på 90 grader mot brygga ble angrepsvinkelen endret til vår fordel. Halvannen meter fra kaikanten stod matrosen med planken sin i høyspenn, og jeg la meg ned på magen og slang ut begge beina fra baugen mot kaia og spente fra så jeg nærmest kjente det gnistret i ryggraden. Forstevnen skrapte bortover den høye betong kaia mens vi utrolig nok var heldig nok å treffe et strekk med noen svære lastebildekk som dempet sammenstøtet longside. Vi hoppet opp på brygga med hvert vårt tau og surret fast. Lyden av skrapende betong mot betong skled over i den mer knasende lyden av betong mot glassfiber mot betong idet strømmen presset hekken på skøyta inntil brygga. Der lå slepebåten som nesten unnslapp og fendret, Men til tross for en litt røff landing gikk det jo godt!

 

Nå da det er tid for slep igjen, var planen å få byens slepebåt til å ta jobben. Inntil det dukket opp en ide. Ja midt på natta kom den faktisk. Jeg tror jeg lider av noe sånt som kronisk DIY syndrom, og tanken på denne ideen slapp ikke taket. Så da må den gjennomføres. Planen er å mekke et provisorisk ror og legge den lille gummijolla med 15hk longside.  For å overbevise rederinnen om at dette var en god ide, tegnet jeg ideen ned på et ark så hun kunne se det selv når hun kom hjem fra kveldsskiftet sitt.

 

 

 

Hun syntes såklart dette var en fabelaktig ide, og hadde ingen betenkeligheter med at en så gjennomtenkt plan ikke kunne gjennomføres uten videre trøbbel. Hun ble nok betrygget over at den grundige konsekvensutredningen, og tilgjengelige ressurser dersom uhellet skulle være ute. Hun syntes nesten det var litt i overkant med en ekstra jolle som support, men som dere ser drikker han kaffe, og har egentlig ikke noen flere oppgaver enn å tilby sikkerhet, og kanskje kjøre inn fortøyninger. Jeg forventer tross alt ingen finmanøvrering.

 

Selv om det ikke kvalifiserer helt som jomfrutur, kjenner jeg det kribler litt i magen likevel.

 

Satser på at værmelding om videre opphold klaffer, og ny havn er nådd i løpet av neste uke!

Redigert 16.September.2016 av godthaab- (see edit history)

[Nero II]

Ah! en tømrer med en lyrisk åre!

Sannelig kommer det talenter til syne i en båtbyggingsprosess, som en ikke ante en hadde. Men beskrivelsen av slepet fungerte den, minte litt om Haabyen. Bare beskriv videre jobben du gjør du! Ikke minst får rederinnen en artig bok til barnebarna...

[Bertramsen]

Jeg fikk i våres slept min 19 tonns bobåt fra slipp til havn av RS, men da vi kom til havnen var det såpass trangt at RS ikke ville risikere å slepe meg helt inn i båsen. De la meg på en midlertidig plass istedet. Dagen etter fikk jeg hjelp til å slepe den helt inn. Vi brukte 2 joller (10'/8hk, 14'/20hk), begge fortøyd i hver sin ende med baugen mot slepet. Begge jollene brukte dermed bakken til å trekke henholdsvis baug og hekk dit vi ønsket. Fordelen med dette er at slepebåtene går akkurat dit man ønsker siden propellene da sitter i "front" av sleperetningene, og man slipper dermed stresset med å kontrollere baugen på slepebåten mens man konsentrerer seg om slepet.  Skal man langt, kan man snu den fremste slepebåten når man har kommet litt utpå og fått slepet til å ligge i sleperetningen.

[godthaab-]

Hei igjen folkens! Jeg hadde planer om å komme tilbake med en oppdatering så snart det annonserte slepet var unnagjort. Datoen for det var satt til den 23. september, men det har vært så mye rart som har skjedd på kveldstid i det siste, og i tillegg forsøker jeg for harde livet og lære meg matte om dagen. Så det får bli litt på etterskudd, som så mye annet. Ja, slepet skulle som sagt skje fredag den 23. september. Torsdag klokka 1800 var det lite som tydet på det nede i havna. Det eneste som med litt vill fantasi kunne hinte om at noe skulle skje var et svært syrefast rør, litt to”fire, og et par forskallingsplater på brygga som PEAB hadde vært så hyggelige å donere. Ellers var sørgelig lite forberedt, men jeg hadde annonsert hjemme at kvelden og deler av natta kom til å gå. Så da andre plikter var unnagjort, og ungene på vei til ladekassa var jeg klar som et egg med ror i blikket. Men på vei ut døra kom frua med sitt søteste smil og mobilen i handa. Hu hadde nettopp kjøpt en ny verpehøne på finn.no som måtte hentes med engang. Den skulle bare være en fem minutters svipptur nedi dalen sa hu, og sendte meg av gårde med adressa. Frua har mange gode kvaliteter, ikke misforstå, men noen ganger undrer jeg meg over prioriteringene hennes, dessuten er hu håpløs på geografi. Så jeg havna langt oppi siljanskauane før jeg endelig fant frem og det var svart som i, ja, nettopp, der jeg var.

 

Endelig framme ved en avsides gård står jeg og speider etter bonden og er i ferd med å kjøpe min første høne. De hønene vi av mer tilfeldige årsaker har fra før kom i hus i form av egg, og når sant skal sies er det ikke høner heller, men to haner. Men nå har hu ordna og styra fælt og bytta vekk den ene hanen mot et par høner. Men en hane må visst ha flere høner for å trives og derfor stod jeg nå oppi skauen med et gammelt lilla kattebur for å spe på haremet til hanefar. Nå er jeg slettes ikke så sikker på at han ønsket seg flere høner heller, for de han alt hadde fått var mannevonde og hakket den stakkars hanekammen hans til blods så fort han så mye som gløttet på de. Bonden kom omsider bort og lurte på hvem jeg ville ha, og jeg sa samma det så lenge den er snill. Han åpnet så grinden inn til den overfylte hønsegården og la på sprang inn i et kaos av fjær og nebb som etter beste evne prøvde unnslippe. Jeg mistenker vel at hele den utvelgelsesprossesen først og fremst ble avgjort på bakgrunn av hvem han klarte fakke. Men jeg tenkte høne var høne, og i tillegg var han vennlig og puttet den i buret for meg. Høne og penger byttet hender før en støvsky la seg over gården hans, og vekk var jeg.

 

På vei hjemover fikk jeg slengt av buret med høna i gården og varslet forsendelsen med et par støt i hornet før jeg strøk videre ned til havna. Jeg hadde så vidt kommet meg ut av bilen før et kjent nummer lyste over skjermen og stemmen i den andre enden lurte på hvorfor i all verden jeg hadde kjøpt en høne uten fjær. Hvor jeg så ble litt svar skyldig og måtte innrømme at jeg ikke hadde studert den så nøye, men bedyret at det var en snill høne og minnet om at det var fryktelig mørkt, og langt vekk der oppe. Hu tødde litt opp, og dyregod og nyutdannet sykepleier som hu er rettet hun heller fokuset fra dårlig handel til kost, ernæring og stell for den stakkars høna som visstnok manglet fjær fra nakken og ned.

 

Klokka var halv ti på kvelden da jeg omsider kom i gang igjen, og startet med tilpasning og liming av det siste kneet som avslutter styrbord rekke. Uten noen god grunn var jeg fast bestemt på at dette måtte være på plass før avreise. 

 

(her et bilde fra liming av rekka som viser forbindelsen)

 

 

 

Benken i byssa har i lang tid vært lesset ned med dollbord og rekkeemner, men nå var den endelig kommet til syne igjen. Og med det tilgangen til kjøleboksen, hvor jeg visste utmerket godt at det stod igjen en Carlsberg etter en bryggefest vi hadde tidligere i sommer. Den har ofte dukket opp i bevistheten. Men for det første fristet det lite å flytte på alt som lå sortert og klart for legging, og for det andre tenkte jeg å spare den til jeg kunne feire at dollbord og rekker var på plass. Tidligere tankerekker har forløpt som følger, ØL, dollbord, sukk... Men ikke i kveld! Og med håndhøvel som var funnet fram av respekt for sovende naboer sprettet jeg Carlsbergen og koste meg med roen som senket seg i havna og høvelsponet som spratt bortover brygga.

 

 

Prinsippet var enkelt, en dobbel 48x98 klaska sammen med lim som er høvlet til en rundstokk fungerer som aksling. Et syrefast rør jeg hadde liggende med indre diameter 100mmish gjør jobben som hylse. Røret får noen støtteplater og blir så festet med jekkestropper til hekken. Enkelt og greit.

 

 

Selve roret, som egentlig er en forskallingsplate ble uten videre omtanke skjært med håndsag til noe som kunne ligne på et ror tatt fritt fra hukommelsen, som sist var oppdatert for ca 6 måneder siden da jeg sist hadde sett en seilbåt på land. Det var uansett ikke så nøye, og etter å ha saumfart båten og tatt en liten ryddesjau tørnet jeg inn for kvelden, og regnet med at resten var innafor rekkevidde neste dag.

 

 

 

 

Dagen etter hadde jeg fått med meg litt hjelp, men ikke av værgudene. Det striregnet, og jeg som egentlig ikke engang kan sveise når underlaget er stabilt og tørt satt nå i en vinglete GH14 og sveiset mens regnet plasket på maska. Ting tar tid, og når alle forberedelser var unnagjort, gummijolla var sjøsatt og stroppet fast, roret på plass, og flagget heist hadde slusa stengt for 2 timer siden. Men pliktoppfyllende som han er, satt slusevokteren og ventet på den siste båten for dagen, og det var oss.

 

 

 

Selve slepet gikk uten videre dramatikk, skuta lystret roret så fort vi kom opp i en knops fart. Jeg valgte å følge tipset fra Bertramsen, og GH jolla ble stroppet fast på styrbord baug, mens gummijolla lå på babord hekk. Av respekt for at dette også skulle stoppes, holdt vi svært lav fart hele det korte strekket til slusa, og jeg kan tenke meg det var noe frustrerende for han stakkars slusevokteren som endelig fikk oss i syne som en prikk ute på elva, men som forble en liten prikk ganske lenge. Jollekapteinene stod andektig i giv akt ombord i hvert sitt fartøy hele det første strekket, som om vi når som helst skulle treffe land. Men ting tar tid i 2 knop.

 

 

 

 

 

 

 

Da vi omsider nærmet oss ble GH’en frigjort for å slippe å leke fender, og lå i stedet standby. Skøyta var overraskende lydig på roret og vi la til som jeg pleier gjøre med den lille ek-kryssaren med påhengsmotor med utilgjengelig girhendel. Gå inn med sakte fart inn mot brygga og knekke baugen opp rett før brygga så den legger seg pent longside og farten bremses. Jeg kalkulerte med at det langkjølte droget sannsynligvis hadde svingradius som et lasteskip, og at landingen kunne bli litt mindre elegant enn slik jeg så det for meg oppi hodet mitt. Men hun la seg fint opp langs brygga, og stoppet nesten av seg selv. Første etappe var unnagjort og selv om forholdene var noe spesielle, satt jeg igjen med en god følelse av opplevelsen av å ha vært på tur og lagt til for første gang. Men av hensyn til slusevokteren som sikkert ville hjem var det ikke tid eller sted for å bli sentimental. I stedet forhalte vi skøyta inn i kammeret. Jeg har jobba 5 sesonger som slusevokter selv, og er vandt til å stå og glane ned under slusing. For så vidt vært gjennom der en del ganger også, men det er likevel noe fascinerende ved det.

 

 

 

 

I slusa ble det bemerket at skuta så ut som den hadde drevet 14 år rundt på atlantern, men for meg var det en klar oppgradering fra kommentarene fra forrige runde gjennom. At den nå så ut som noe som kunne ha vært på havet kunne ikke tas som noe annet enn kompliment.

 

 

Ut av slusa gikk skute og besetning med hakket høyere selvtillit, og begge jollene ble satt i gir, mens deres kapteiner kom om bord i cockpiten til skøyta. Han ene med kaffe og han andre med boller, eller så hadde han ene med begge deler, jeg husker ikke. Men det smakte uansett veldig godt, og det var stor stemning. Regnet hadde holdt seg unna en stund og vi fikk til og med litt gløtt av sol. Det var en mektig opplevelse for meg og sitte der til rors og se baugen vende dit jeg ville. Så mange ganger jeg har dagdrømt om det. Da vår lille ferd tok mot slutten kom ideen om en liten ekstratur opp i vassdraget. Men idet forslaget kom på bordet flerret et lyn over himmelen og ingen av oss hadde lenger noe stort ønske om å være ”midtfjords”.  I tillegg åpnet himmelens sluser seg så brutalt at det gjorde fysisk vondt og kaffen smakte vann. Uten noen form for planlegging i drittværet gikk vi bare rett inn og fikk lagt til like elegant som første gang. Og plutselig var skuta tilbake der det hele startet. Slippvogna stod ledig og fristet, og den noe spesielle jomfruturen hadde virkelig gitt mersmak. Jeg ivret etter å komme opp og i gang, med ordentlig ror og egen propell. Men en båt til skulle opp før det var vår tur til å bli halt opp for vinteren.

 

Den båten er fremdeles ikke gått av, og vi venter ennå på å komme opp, uten at vi stresser med det. Det blir til at vi bygger et telt rundt hekken i vinter, slik som Knude gjorde på skipet sitt. Det blir spennende å se den under. Ikke minst på grunn av en historie som først traff mine ører for noen uker siden. Noen år før vi kjøpte prosjektet hadde noen sannsynligvis kappet trossene hennes mens elva var stri. Det resulterte i at hun tok seg en tur på egenhånd og ble funnet igjen et godt stykke unna. Da hadde hun tredd seg inn i et bryggeanlegg, men gudene vet hva hun har vært borti på sin vei dit. Så jeg håper ikke det er store spor etter noen grunnstøtninger etter den ferden. Jeg har tross alt aldri sett undervannskroget. Det blir også spennende å se hekken og utsparingen til propellen. Jeg er forberedt på å måtte gjøre noen ombygginger for å få til et balansert ror, og også kanskje gjøre om på utsparingen til propellen for å skape litt bedre flyt og mindre turbulens. Det ble bygget 4 eller 5 båter på samme forma, og samtlige av båtene har vært på langtur. Jeg har pratet med noen av de andre eierne, og det høres ut som det har fungert greit. Men jeg har vært med noen skøyter med lignende løsninger og synes det kan være verdt å legge litt innsats i forbedring. Skulle vi angre senere er det en mye større jobb og bygge om med propellanlegg og ror på plass. Men først må vi få den opp, time will show!

 

[Knude]

Hei ! Takk for artig beskrivelse av slepet.     Farefulle ferder på store hav......    Gikk fint det der!

Du er knallgod på snekkerarbeid. Blir veldig pent. 

Jeg går ut i fra at det nå er skroget som står for tur. Motor og propellutstyr?  

 

Lykke til videre med et langsiktig prosjekt som vil bli ei staselig skute til slutt !

[Framtia]

Herlig historie :-) Jeg kan forøvrig bekrefte at moderne høner gjerne har mindre fjær sammenlignet med før i tiden 

[godthaab-]

 

Hei igjen folkens. Takk for hyggelige tilbakemeldinger fra dere begge to, hehe! Knude: Ja, skrog og propellanlegg og alt rundt dette var neste skritt. Har gått og tenkt på å oppdatere tråden en stund nå men hatt litt trøbbel med at bildene jeg lastet opp forsvant. Gått litt tid siden sist oppdatering nå, Lailahøne har grodd fjær, jeg har blitt student, vi har satt i gang med et husprosjekt, og båten har fått lide. Har likevel skjedd litt på båtfronten siden sist, skulle jo bare mangle, gått nesten et år.

 

Avsluttet jo forrige oppdatering med at vi ventet på en båt som skulle gå av slippen på senhøsten. Ventetiden ble brukt på å ta jobben med å felle inn alle boltene som holder fenderborda på plass, men som også utgjør en viktig del av konstruksjonen som forbinder skrog og dekk. Denne jobben hadde jeg utsatt i det lengste fordi jeg ønsket å la fenderborda slå seg skikkelig til ro før jeg svekket de med å frese ut for bolthode og plugg. Men også litt fordi dette var en drittjobb jeg grua til å ta fått på. Det blir masse klin og gris med fugemasse og kryping gjennom de trangeste og mest ugjestmilde hulrom man kan finne i en båt. Det er spesielt et hulrom som er skrekken, forrige gang jeg forsøkte meg der var jeg nær ved å sette meg bom fast. Mus og rotter er konstruert slik at bare de får trøkt huet gjennom et hull så er mye gjort, mennesker er ikke konstruert helt likt og det er en overhengende kritisk fase i det man har fått hode en skulder og den ene armen gjennom et alt for trangt hull. Og når du så sitter der da, kan du angre på at du ikke gadd å ta jobben med å rydde vekk alt som var lagret oppå luka som tross alt hadde gitt deg tilgang på hulrommet du nå befinner deg halvveis inni. Latskapen lenge leve.

 

Og som sikkert de fleste som har mekka litt båt aleine har erfart, så kan man være trygg på at når man omsider har fått lirket seg inn i det aller helligste, entra på mutteren og kilt på plass fastnøkkelen, for å så krabbe ut igjen med henda fulle av lim, så hører man den skrekkelige lyden fra fastnøkkelen som slipper taket på innsiden og klinger nedover skutesida idet man prøver seg på en forsiktig tørn med skralla fra utsida, inn på nytt.

 

 

 

 

 

 

Men det gikk greit det også, som alt annet, bare man kommer i gang. Godt å få det gjort.  Og når 100 M12x160mm bolter med like mange muttere og dobbelt så mange skiver var på plass var slippen ledig!

 

Det var en merkelig følelse. Jeg har som sagt tidligere, og til tross for flere års bygging aldri sett undervannskroget. Det var derfor med en form for ikke helt mild indre uro jeg iakttok skuta som sakte gled opp av vannet og åpenbarte seg centimeter for centimeter mens slippvogna stødig jamret seg oppover. Det hadde jo vært litt leit og lagt ned såpass mye jobb i en båt for å finne ut ved landsetting at her var ikke håp.

 

Men i det store og hele så det bra ut! Foruten om et par riper i forskipet, var det ingen skader etter hennes ferd på egenhånd. Men det var 1 million blærer, som jeg først trodde var rust, men som til lettelse i stedet viste seg å være noe som kunne minne om plastpest. Det var kun det ytterste laget med sparkel som hadde hatt en reaksjon og på styrbord side kunne jeg pelle sparkelen rett av som flatbrød. Det var litt nedtur, for ved første øyekast var båten over all forventning flott sparklet. Faktisk flottere finish under enn over vannlinja. Men ingen rust! Og skuta har tross alt ligget sammenhengende på vannet i over 22 år, så alt i alt var jeg godt fornøyd.

 

 

Dagen etter opptak var vinterens første snøfall et faktum, og isen var godt i gang med å legge sitt lokk utover elvemunningen. Jeg tok imot isen med åpne armer, for uten den måtte jeg stå i vannet når det skulle jobbes på akterskipet.

 

 

Og nettopp der viste det seg at det ville bli litt jobb. Løsningen med å trekke inn akterstevnen der hylsa kommer ut var jeg kjent med. Men det var en løsning jeg ikke var så begeistret for. Jeg ser mange bygde slik da man begynte å bygge skøyter i glassfiber og ferrosement, og tanken var vel å unngå å måtte ta så stor utsparing på roret for å få plass til propell. Men det gir store flate overflater både foran og over propell som er oppskriften på dårlig aquadynamikk og propellstøy. Noe måtte gjøres, og et naturlig sted å starte var med Hilti’n utstyrt med et betonghullsag. Jeg kunne sagt mye om det hullet der, men det holder å si at jeg var fornøyd når jeg omsider var gjennom og kunne nyte utsikten fra akterkabinen. Men det var ikke lenge jeg hadde ro til å sitte der, så fort bein og armer hadde gjenvunnet sin normale blodsirkulasjon bar det ut for å kikke. Hullet var tatt så lavt det er mulig å komme, herfra og ned er det massivt med jern og betong. Kunne godt tenkt meg og kommet lavere ut, men jobben med å få til det fristet slettes ikke. Slik fikk det bli.

 

Her er propellen på 70cm i diameter alt prøvemontert for å få litt mer oversikt over forholda. Den skjønte sikkert ikke stort etter å ha ligget 4 år på et mørkt loft. Det er det fine med å bygge over tid. Når du først kommer i gang med noe så har du allerede rukket å kjøpe inn alt du trenger og glemt hva det kosta, i hvert fall nesten.

 

 

 

 

Første bud før noe som helst ombygging gjennom vinteren var tak over hodet, ellers ville alle fine dager med plusstemperatur blitt ødelagt av konstant drypping av nattens islag på dekk. Har forøvrig bestemt meg for å la stavene bli grå, nå er det rester av D1 der som ikke er så pent men når jeg får fjernet det blir det flott.

 

 

 

Når det først skulle bygges om der bak, tenkte jeg det i samme slengen ville være fornuftig å bygge det slik at vi kunne trekke det nederste rorlageret ut på en flyndre og få rorareal foran hengslelinja.  Et skøyteror er stort og tungt og kunne vi klare å få det litt mer balansert ville det være en stor fordel, kanskje til og med rederinnen med sine 50kg kan styre den lett som en lek, uten å måtte sette fra seg kaffekoppen. For å få til det må også akterstevnen over vannlinjen trekkes litt ut, så det medfører litt styr. Men gevinsten kan bli stor.

Planen var først å holde det litt enkelt. Gjøre det beste ut av slik det var, så jeg startet med å lage en mal av utsparingsområdet med en form av xps. Videre ble den formet på båten og så støpt form av.  Men når jeg tok med forma tilbake til båten så jeg at dette uansett ikke kom til å bli noe optimalt resultat og hele ideen ble forkasta. Halvveis løsning gir halvveis resultat. Tilbake til tegnebrettet, der en ny ide ble til. I stedet for å bygge flyndra i stål var det kanskje like greit å støpe om hele hekken og i samme slengen støpe flyndra i betong? Jeg falt for ideen.

 

Betong og epoxy er ikke ideelt vinterarbeid. Men med et stramt tidsbudsjett måtte den lille ledige tiden jeg har spres godt utover, og vinterens muligheter måtte derfor utnyttes til det fulle. Syrefaste kamstål og noen bøyelige kryssfinerplater ble handlet inn. Når forma var ferdig utformet og godkjent ble den demontert før tykke kamstål ble gyset fast i det eksisterende skroget som var slipt ned til ren betong rundt støpeområdet. Deretter ble skjelettet av armering bindt opp til disse igjen før forma atter ble montert for å se at alt stemte overens. Til støpen skulle det brukes en selvekspanderende spesialmørtel anbefalt og levert av Rescon som har litt erfaring med bruk av betong uti nordsjøen. Utfordringen med denne er at den er så tyntflytende at formen må være dråpetett, og ikke nok med det skal den støpes vått i vått imot epoxy på den gamle betongen. Det vil si at vi har omtrentlig en drøy time fra epoxyen er påført til forskallingen må være ferdig montert, pottetett og klar til støp.

 

 

 

Jeg følte på litt støpeangst og fikk med meg en trofast hjelper. Det er en super trivelig båtfrelst litauer som en dag stod utenfor piggtrådgjerdet i havna og vinket inn. Han hadde lagt merke til prosjektet og tilbød sin hjelp. Med sin utdannelse innen skulptur og kunst og brede erfaring som finsnekker og lafter og lidelse for alt som flyter er han virkelig en ressurs og en gavepakke sendt fra oven. Han har etter hvert vært med på de fleste av de mest utfordrende kapitlene i den senere byggetiden og var et selvskreven tilskudd også denne gangen.

Vi utfyller hverandre ganske godt, og der jeg kan være litt utålmodig og kjapp på labben kan han være en kjekk brems, mens andre ganger kan han ha godt av meg som røsker han ut av detaljenes tåkeslør. Nevnte jeg at han er litt perfeksjonist?  Støpedagen var intet unntak, og stressnivået mitt var litt over middels da forma omsider var klemt på plass mot butyltetning og strimler av asfaltplate og skummet med hurtigherdende skum. Langeviseren på uret var i ferd med å passere sitt eget kjølvann siden epoksyen ble påsmurt og Aurelijus la sitt siste kritiske blikk på konstruksjonen mens jeg forlengst var i gang med å blande betong. Jeg så det på han, tvilen hadde tatt ham, jeg begynner å kjenne han godt. Jeg prøvde først å overstyre han, men talte til døve ører. Han la fram sin nyklekte plan gjennom en norskengelsk det ikke alltid er like godt å forstå når han er litt engasjert og stressa. Jeg reiv meg i håret da han skjønte jeg hadde detti av og begynte forklaringen fra nytt av igjen mens jeg kikka på klokka. Tanken på at forma skulle briste, og hundre liter betong skulle renne ut og ned på skinnegangene til slippen spredde sin uro i meg også. Vi hadde hatt lignende diskusjon før og jeg hadde da heller ikke skjønt stort av hva han mente før jeg så det utført i praksis. Med fingerspissen godt planta inni epoksyen på skroget som ennå ikke viste tegn til herding, avbrøt jeg han midt i nok et forsøk på å forklare hva han mente. Han fikk klarsignal og jeg ble sendt for å samle ting han hadde registrert at lå strødd rundt på området. I starten var det ikke godt å se hva planen hans var, og jeg var redd det var bortkasta tid. Men ettersom det jeg vil beskrive som en saksekile startet og materialisere seg begynte jeg å skjønne tegninga. Og da kilen ble banket på plass forsvant all tvil. Saksa gav et enormt press rundt forma og epoxyen var fremdeles våt da vi omsider fikk fylt den opp. Formen stod sin test og stod en uke før den neste helg ble revet av en spent båtbygger. Det er alltid spennende å rive forskallinger, og denne var slettes intet unntak.

 

 

 

 

 

Med boring for hylserøret friskt i minne fikk jeg tak i et plastrør med samme diameter som hylsehullet. Dette ble lagt inn i formen for å slippe borre en gang til, etter støp var det bare å skjære det ut med bajonettsag med langt blad. 

 

 

 

 

 

 

Etter litt sparkling og sliping og tilpasning rundt anleggsflaten til stevnbeslaget kunne hylserøret monteres.

 

 

 

Og deretter ble akterstevnen også støpt om for at roret skulle treffe ytterkanten på flyndra. Samme fremgangsmåte her. Var aleine når jeg støpte denne, den gikk lekk og en liten stund så det litt mørkt ut. Det ble litt kaotisk men etter masse bal og skumming ble den omsider tett den også.

 

 

 

 

 

 

 

Videre gikk tiden før påsken åpnet for litt intensiv båtbygging. Da ble det lange dager på slippen og Aurelijus flyttet om bord og hjalp til, sammen med flere andre bidragsytere som satt av en dag eller flere.  Skutesidene var som sagt hardt angrepet av noe plastpest lignende blærer.

 

 

 

 

Skroget ble slipt ned, rent for blærer og bygd opp med epoxysparkel, og videre etter jotuns specs med 3 lag med jotamastic og to strøk vinyguard før bunnstoff under og en tokomponent polyerethanmaling over vannlinja.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Valget av skrogventiler falt på trudesign, et av få produkter ved siden av rocna som virker være ubestridt nummer 1 innenfor sin sjanger av en samlet gjeng med båtfolk. Jeg valgte å støpe de fast med epoxy, disse skal ikke ut igjen. Beskyttet gjengene med plastfolie under montering.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Båten skulle ut rett over påske og det var en ganske god kø av båter som skulle opp etter det. Litt konstruktivt press er alltid godt for effektiviteten. Propell ble prøvemontert for å lage mal av ror før aksel ble sendt til sjekk og oppretting på maskinverkstedet til dyktige Petter Aas.

 

 

 

 

Han dreide samtidig tappene til rorhengslene og hylsene med POM foringer oppi.

 

 

 

Roret ble laminert til et grovt emne og tilpasset malen. Aurelijus foretrekker håndverktøy, og har et stort arsenal av håndsager høvler og økser til ethvert formål.

 

 

 

 

 

 

Rorhengsler ble sveiset sammen av en 50kg 10mm syrefast plate jeg fikk kjøpt hos skrothandleren for 400kr.

 

 

 

 Jeg fikk låne en 40mm bolt på 3,5 meter som ble brukt for å finne linja under sveising. De tre beslaga var boltet på plass og knekt mot senter for å treffe hylsa som var tredd over 40mm bolten. Så ble alt demontert og bolten trukket ut og hengslene helsveiset. Det ble beregnet 2/10 slakk på foringene og med 3 rorlagre så måtte dette bli nokså nøye. 

 

 

 

 

 

 

Til å være superamatør med sveiseapparatet ble jeg godt fornøyd med disse.

 

 

 

 

 

 

 

Roret veier med beslag ca. 130kg og et løft på plass måtte planlegges litt. Det var en stor kontrast fra den lett nervøse gjengen som engstet seg for å ende sine dager kvestet under et ror til de som på femte prøvemontering lempet roret trygt og sikkert på plass. Tre tapper 35mm syrefast stål fant sin plass og svooshet seg gjennom hver sin POM foring, deilig lyd og god følelse. Roret gikk lett og ledig, og ble rigget opp med en ekstra tupp i aluminium og trinn på den ene sida.

 

 

 

 

fff

 

 

Et hektisk døgn senere var den store dagen for utsett kommet og vi var mer eller mindre i mål med båten. Det eneste vi ikke rakk var å male roret i samme farge som båten, men det fikk vente. Klokken 19:30, en halvtime før høvdingen sjøl skulle komme og slippe vogna til sjøs, så området rundt slippen ut som et katastrofeområde. Det var søppel og skrot overalt, deler av pressenningstativet stod ennå og stillingen bak akterskipet stod fremdeles godt planta uti vannskorpa. Og under båten lå det en million biter med epoxyflak, flis og dritt. En kort og presis melding ble sendt ut til alle som hadde ytret ønske om å overvære seansen, og etter et oppryddingsrace ala ekstrem oppussing USA var kabeltrommelen til slippvogna frigjort og skuta forsvant ut i sitt rette element.

 

 

 

 

 

 

 

Vogna hadde så vidt rukket stanse før båtbyggeren var ombord og fikk avblåst sin skrekk om at vannsøylene stod til værs inni der fra hylsa eller en skroggjennomføring eller kanskje fra alle sammen, men det var faktisk helt tett. Jeg synes alltid det er en spesiell følelse å få en båt på vannet etter en tid på land, bevegelsene, lydene og speilrefleksene fra vannet som danser over skott og himling. Og frihetsfølelsen av å kunne reise avgårde.

 

 

 

 

Akkurat den siste der fikk vente litt for det manglet litt på det tekniske. Motor var nokså oppegående, men trengte en oppretting. I tillegg manglet drivstoff og kjølevann og oppkobling av start/stopp, gass og gir. PRM giret derimot var aldri testet og fremstod som den store jokeren. Det andre greiene så jeg på som bagateller, men du verden det tok nokså mye tid og legge opp alle slangesystemene til kjøling, vask og dass.

 

Når så omsider det tekniske var på plass kunne motor og gir prøves, det vil si før det måtte jeg også lage en ny riser ut av manifoilen.

 

 

 

 

 

Motor står lavt så jeg må kjøre en svanehals så høyt jeg fikk til under dørken og kjørte kjølevannet ut på nedturen. Nok om det, motor startet momentant, etter 3 års stillestående tilværelse siden sist drift (har vært tørnet). Alt så fint ut, og den stod og gikk noen minutter til jeg ved en sjekk i bakkant av motor så det drypte vann ut mellom flensen på risern og manifoilen. Kvelte skuffa steinknuseren og satt og fulgte med på dryppa litt og klødde meg i huet, vann der? Fikk ikke det helt til og gå opp, og gikk for å hente verktøykassa i bilen. Da jeg kom tilbake igjen datt haka til brøstkassa. På slangen ut av manifoilen og over til risern stod vannet nøyaktig like høyt som høyden på risern. Jeg begynte panisk å skru og fikk løsnet risern der vannet flommet ut. Motoren hadde fylt seg med vann! Jeg skjønte enda mindre av hva som hadde gått galt og begynte å ringe rundt til motorkyndige folk for trøst og veiledning. Heldigvis viste min paranoia for hva som hadde skjedd å være noe overdrevet for båten lå jo tross alt i ferskvann og jeg stod klar til å skru. Fulgte instruksjonene og fikk tømt motor for vann.

Skrudde av manifoilen og fant ut at det var tæra hull innvendig, Bowman FM620 rørkjøler.

 

 

 

 

Ikke rart vann hadde kommet inn der. Ettersom jeg nettopp hadde lagd meg ny riser ville jeg i det lengste skaffe meg en ny manifoil av samme typen. Ringte rundt og fikk priser på mellom 15-20000,- for ny. Skipskassa var virkelig slunken etter vinteren på slipp og fokuset rettet seg mot bruktmarkedet. Jeg plaget alle jeg kjente som kunne kjenne noen som kanskje kunne kjenne noen, og selv ringte jeg rundt til alle tips jeg fikk. Og når jeg følte jeg hadde ringt til alle som engang hadde hatt en ford i hele Telemark ble den geografiske sirkelen utvidet til Vestlandet og Nord-Norge. For hver telefon jeg tok til en nåværende eller forhenværende ford-eier jeg tok, fikk jeg istedenfor napp på manifoil nummeret til en eller to nye ford eiere. Båtfolk er hjelpsomme! I alle fall de med ford. Ett slik tips tok meg til en kar i Bergen, som kjente en lenger ut i fjorden, som kjente en enda lenger ut i fjorden. Og jammen hadde han ikke en liggende. Problemet var bare at han var en busy mann og ikke hadde tid til å postlegge den, men jeg måtte gjerne hente den. Samtidig hadde jeg en ønskes kjøpt annonse ute på finn, kan anbefales! For dagen etter begynte telefonen å ringe. En hyggelig kar fra Vestlandet et sted skulle ha 1500,-  og kunne sende samme dag. Noen timer etterpå ringte en kar som bodde 10 minutter unna med en manifoil som var så godt som ny. Han ville ha 500-1000kr. Plutselig stod jeg i et etisk dilemma. Jeg tenkte jeg kunne kjøpe begge to, for reservedeler er kjekt. Men plutselig fikk jeg melding av selger nummer to som hadde sjekket nypris, og forlangte nå 6000,-. Ny manifoil ble derfor hentet noen steinkast unna, og før sola gikk ned hang den til tørk, nymalt rød og fin. Ganske flaks, for tidligere på dagen var jeg truende til å kjøre til Bergen.

Dagen etter var den på plass og steinknuseren var igjen brakt til liv, denne gangen uten vann på avveie. En ny liten milepæl var nådd, motor gikk for første gang tilknyttet kjølevann. Pulsen steg idet jeg krabbet ned til giret og prøvde å koble det inn, men den store reaksjonen uteble, både i forover og bakover posisjon.

 

Sånn er det å bygge båt, det er sjeldent anledning til å glede seg så lenge av gangen før et nytt problem melder seg. Olje nivå og alt var fint, og jeg leste hver eneste tråd her på forumet om trøbbel med prm gir. Jeg begynte med det enkleste og skrudde av ventilblokka og tok den med hjem til obdusering.

 

 

 

 

Fikk renset den og fant ut at den var feil satt sammen. Rettet opp etter verkstedmanualen og reiste tilbake full av iver og prøvde igjen. Men giret forble dødt. Etter tips sjekket jeg oljepumpa, den viste seg å være montert opp ned og spyttet olja tilbake istedenfor opp i ventilblokka. Igjen ble sakene skrudd sammen med store forhåpninger. Og denne gangen våknet giret til liv! Men bare i forover gir… Skrudde opp igjen ventilblokka igjen og følte at all videre knoting med dette giret lå milevis utafor min kompetanse. Ringte til en hyggelig kar som overhaler og selger slike gir for å få pris på et nytt eller fiks av det gamle. Ikke bare kom han med pris, men også med mange gode tips til ting jeg burde prøve først. Et av de var å skru av ventilblokka igjen og prøve å sette trykkluft rett på kanalene for å sjekke om clutchene låste da. Det viste seg at kun den ene clutchen reagerte. Tappet giret for olje og fylte det med diesel, og lot det stå et par dager. Tappet det ned igjen og fylte på diesel ned i kanalen og blåste det ut igjen trykkluft. Gjentok prosedyren til det plutselig smalt i den andre clutchen. Ny opptur, det er mange av de også når man bygger båt, og det er de man husker best. Fortsatte og blåse til jeg var helt sikker, og litt til.  

Fylte olje på giret og fyrte opp forden igjen. Endelig koblet den inn både forover og bakover. Kontrollboksen var montert for lenge siden, men ikke kablene. Lagde meg en brakett jeg fikk boltet fast ved dieselpumpa til gasskabelen. Men nede ved giret bestemte jeg meg for å sveise fast et flattjern til cv-skottet og fant en passe bit blant jernskrotet mitt og rigget opp den lille kempi’n og dro på meg sveisemaska. Nå skulle jeg altså bare sveise fast denne lille braketten som allerede var ferdig borra, så var det bare å klemme fast kabelen og feste til giret før øyeblikket jeg hadde sett for meg utallige ganger skulle komme. Båten skulle bli kjørbar. Med denne noe pirrende tanken i hodet dro jeg ned maska og lirket meg på plass over stålbiten som alt ventet på plass ved hjelp av to magneter. Elektroden tente og i noen sekunder var det eneste som betydde noe i hele verden den vesle glødende larven som krøp bortover. Etter å ha sveiset opp en hel pakke med elektroder til rordeler begynte jeg å føle at jeg mestret dette litt, og betraktet stolt sveisen som kjølte seg ned. Maska blendet av, og et urovekkende syn åpenbarte seg før maska igjen blendet. Jeg reiv av meg maska og fikk bekreftet hva jeg synes jeg så. Det hadde tatt fyr i bunn av båten ved lensebrønnen og spredte seg oppover renna under motoren. Herregud, i iveren hadde jo jeg helt glemt at jeg like før hadde tappa ned giret for både olje og diesel og ikke helt uten gris underveis. Det er vel sånn med sveising som med så mye annet man skal lære seg her i livet, som f.eks. å lære å padle kajakk. Det er først når man føler at man er blitt flink man plutselig befinner seg opp ned. Laglig nok så hadde jeg rett i forkant av motor montert et ekstra kjølevannsinntak i tilfelle nummer en gikk tett. Denne var ikke ferdig koblet ennå, men hadde bare fått på seg en slange som stakk godt over vannlinja. Denne burde fungere som brannslange, så jeg klatra opp på dørken og hoppet ned i forkant av motor og bøyde slangen ned under motor og åpnet krana. Det blei rene bekkefallet som rant under karet til motor og kvelte effektivt alt av flammer på sin vei nedover til lensebrønnen. Ingen skade skjedd og fokuset flyttet seg tilbake til girkabelen. Plutselig var alt på plass, inkludert meg selv i cockpiten som testet med å kjøre båten i fortøyningene, frem og tilbake, tilbake og frem. Som om jeg ikke helt trodde det sant. Alt var duket for prøvetur.

 

Alt utenom all fornuft, for begge fossene gikk for fullt. En jomfrutur etter så lang byggetid er ganske nervepirrende i seg selv, mulige fiaskoer er mange. To fosser på fulle glugger som suger deg til seg og ønsker å hive deg utfor sine 5 høydemetere er ikke med på å dempe denne angsten for motorstopp, girhavari eller whatnot. Det fikk vente litt, og to uker senere ventet jeg ennå, forholda var mye bedre, men enten så blåste det eller så passa det ikke helt. Det gikk derfor 4 uker til før jeg hadde samlet mot og mannskap til den første testturen. Forholda denne dagen var heller ikke optimale, det blåste høygafler, men nå var tålmodigheten brukt opp. Jeg hadde laget meg en høyst midlertidig rorkult for formålet, og da vi bakket ut av åpningen og strømmen og vinden traff oss langsides ute i farbukta ble presset på rorkulten så stor at den knakk ved innfestninga. Yaiks, pulsen steg. Justerte gassen til et minimum, og det langkjølte droget fortsatte nokså stødig sin kurs akterover og brydde seg ikke all verdens om roret som ikke hang helt med lenger. En båt med noen ungdommer i tøffet forbi, og en del av huet mitt prøvde å få munnen til å be de holde seg i nærheten hvis vi trengte assistanse, mens den andre hjernedelen hilste høflig og latet som alt var i orden. Min angst for å ta imot hjelp i sånne situasjoner har ført meg borti mye rart, jeg hadde sikkert ikke ringt brannvesenet engang om huset mitt skulle tatt fyr. Skal lissom klare meg selv. Men vi hadde uansett karret oss godt ut i bukta og kunne tillate oss og koble i fri og drive relativt lenge før noe form for trøbbel ville oppstå. Vi fikk fjernet den gamle rorkulten, og satt på en liten stubb av en 2’4’ med noen tvinger rundt rorstammen. Den var ikke stort lenger enn den måtte være, men gjorde jobben og tillot oss og fortsette prøveturen med nytt mot. Det var høyst merkverdig å sette den i gir forover og kjenne skuta bevege seg for egen maskin dit jeg ville.

 

 

 

 

 

 Ingen ulyder, vibrasjoner eller støy hverken fra propell eller ror. Svingte gjorde den også, sammenlignet med EK-Kryssern som svinger rundt sin egen akse var det ikke stort å skryte av, men likevel langt bedre enn jeg turte håpe på. Den gikk nok noe fort på tomgang, jeg tipper 3 knop, så det spørs om ikke propellen kunne vært beregnet noe bedre. Men det kan jeg leve greit med, i alle fall enn så lenge. Toppfart testet jeg ikke, men den flyttet seg greit det lille jeg prøvde. Pulsen steg litt igjen da jeg for første gang skulle legge til, attpåtil i vind og strøm. Men det gikk forbløffende fint, i forhold til EK-kryssern som er mer et løv å regne i vinden, lå skøyta nærmest død i sjøen og kunne lirkes sakte og forsiktig på plass. Stor dag og stor opplevelse. Neste steg nå var å transportere gjennom slusa igjen og ned til hjemmehavna.

 

 

Det skulle gå halvannen måned til før sjansen bød seg for det, det har vært en hektisk sommer. Det som så skjedde er egentlig så pinlig at jeg antageligvis burde utelatt det i denne oppsummeringen, spesielt summert med hendelsen i forrige avsnitt. Men så skjedde det altså at kontrollkabelen datt av på hendelen til giret. En låsemutter hadde fått anledning til å skru seg løs, og da gjør den det. Og typisk nok skjedde det ikke på en av de ørten girvekslingstestene som ble tatt mens vi ennå lå fortøyd men på første oppbakking etter at skuta var løs. Jeg hadde frikoblet giret og planen var å gli sakte ut fra brygga. Jeg kunne ikke forstå hvorfor det var så godt sig bakover, og siden jeg ikke forstod situasjonen gav jeg god gass forover for å bremse opp. Da var det plutselig ingen tvil lenger og et sammenstøt med en skøyte som lå bak oss var ikke til å unngå. Heldigvis rakk vi hive ut noen svære fendere som lå lett tilgjengelig, og fikk dempet det så vi bare skled oppover longside andre skøyta, før vi kom klar og kunne fortsette bakkingen ut i romsligere farvann. Fikk frikoblet manuelt og fant til slutt en ny låsemutter etter å ha endevendt alle beholdere med ymse festemateriell og tenkt på hvordan det ville gått dersom rorkultknekkfadesen og girhendelfiaskoen hadde inntruffet samtidig. Fikk så koblet det sammen igjen, men stolte av åpenbare grunner ikke helt på dette oppsettet. Men nå var vi klar over fenomenet, så med tilpasset fart og en av oss som var klar til å stupe ned i motorrommet så tøffet vi videre. Jeg var litt spent på turen inn slusa, for der ville rorets funksjon bli satt på en liten prøve. Jeg har gjennom flere sommere som slusevokter sett båter gå inn og ut av overkanalene som pingpongballer og håpet jeg ikke ville få den tvilsomme æren av å bli med i den skipperklubben. Men selv med sneglefarten vi holdt inn mot kammeret beholdt den styringen så lenge det var antydning til sig i skuta.

 

 

 

 

En kompis som var med som mannskap kom rett fra Hakadalfestivalen og tredagersfylla og var noe medtatt. Han klaga ikke, men nevnte i ettertid at han hadde hatt et noe uggent øyeblikk når vi lå i slusa, som dette bildet tydelig illustrerer.

 

 

 

Resten av den lille turen tilbake til hjemmehavna gikk som smurt. Nå ligger båten og venter på bedre tider. Neste delmål er å lage ordentlig rorkult og gå over og lage bombesikre koblinger til gir og gass, men det som haster mest er å slipe ned rekke, dollbord og fenderbord klart til olje og lakk. Det har stått ubehandlet lenge og gir meg dårlig samvittighet. Så i påvente av bedre tider er det bare å få pakket den inn for vinteren. Det er en litt kjip følelse å ikke ha tid til å ta å gjøre den klar for den første prøveturen med overnatting, men det får heller vente. En vakker dag er vi der også. Nå er den i hvert fall kjørbar og en stor milepæl i prosjektet er nådd. Det ble et langt innlegg gitt!

 

 

 

 

 

 

 

 

Redigert 2.Oktober.2017 av godthaab- (see edit history)

[Framtia]

DET var et skikkelig innlegg ?

[godthaab-]

Ja, det burde kanskje vært delt opp litt, men jeg var så godt igang. 

Blei litt krøll i bildene på bunn der ser jeg, fikk ikke redigert. Vel vel!

 

 

Redigert 2.Oktober.2017 av godthaab- (see edit history)

[Hulda]

Godt å se at du er i gang. Begynte å frykte at du hadde konvertert hele båten til blomsterkasse.

[Gunga Din]

Det blir riktig riktig bra det her Godthaab 

 

riktig kult å følge byggeprosessen

[sunnmøre]

Kjekk lesing. Stå på vidare

[Hakkannen]

Ja, det var innlegget sitt   Kjekt å se stor framdrift, litt av en jobb du har hatt fram til nå 

[Fjord28cs]

Takk for en kjempe fin oppdatering. Det var fint å se båten tilbake på sin vante plass. Venter i spenning på dagen når du drar ut Ælva på en "ordentlig" prøvetur. Stå på videre

[Fortego]

Innlegget må leses en gang jeg har bedre tid... 

 

Fett ror! 

[Nero II]

Den som venter på noe godt... Både var det godt fortalt, og enda mer er arbeidet som fortelles om både lærerikt og spennende. Det var litt av en jobb du hadde med å få akterskroget som du ville. Den flyndra du nå har, den er ferrosement tvers gjennom? 

Ellers gleder jeg meg til å følge arbeidet ditt videre, dette blir en flott båt!

[EiSvIn]

Har lest hele tråden før, og leste den igjen nå. Fantastisk arbeid, dette blir jo nydelig. ?

 

 

[godthaab-]

Takker for hyggelige tilbakemeldinger og oppmuntrende ord alle sammen

 

Gleder meg til ordentlig tur ut ælva på en skikkelig testtur selv Fjord! Kanskje ser du oss gli forbi huset ditt en en fin vårdag neste år! :)

 

Nero II, takk for fine ord! Ja det ble litt jobb med alt bak der, flyndra er bygd massiv tvers igjennom.

Fikk hjelp av en kompis som er jernbinder til å bøye til å binde opp armeringa. 

 

Eivind, godt gjort å orke lese hele forrige innlegg om ikke hele tråden!  Hyggelig å høre!

 

Hulda: Jeg gir aldri opp, går bare litt sent i perioder! 

 

 

 

 

 

 

Redigert 4.Oktober.2017 av godthaab- (see edit history)