Jump to content

Byggingen av Hulda, på oppfordring


Hulda

Recommended Posts

Det første større prosjektet jeg var med på var Stat B ca. 1980. Der gikk jeg rundt for å sjekke roterende utstyr med 'As Built'-tegninger. Til slutt var det ikke lenger noen happening hver gang jeg ikke fant utstyret. Fordi det ikke var montert. Etter det har jeg ikke helt oversikten over antall prosjekter. Siste prosjektet var på Valhall PH 2013. Dere kommunisere nå med en forholdsvis garvet prosjektrytter :-)

Link to post
Share on other sites

Jubileum, tenkte jeg, hva i himmelens navn! Jeg blir ikke 70 før enn til neste år, og det er langt dit!!! Måtte myse nøye før jeg skjønte sammenhengen. Det kommer mer, men ikke så mye. Kanskje mer til høsten. Hulda må jo også få noe vettug innredning, jeg må snekre.

 

Det elektriske begynner å komme på stell. Nå er det bare småtteri igjen. Så starter normal utbygging av elektro etter hvert som sakene faller på plass. Men det er jo ikke særlig interessant.

Link to post
Share on other sites

Da kan vi ta en liten en, mens lunch forberedes. Jeg er og blir av den typen som sulter i hjel med haken på brødboksen. Har alltid vært slik.

 

Her om året skulle Hulda brekke vinteropplaget. Motor starter, alt er fryd og gammen. Propellen går både forover og revers. Sleipner surrer, men går ikke særlig rundt. En amatørfrosk ligger og plasker i isvannet. 'Ta en titt på baugpropellen?' 'Her var det mye groe du, nå skal det nok gå som fasan!' Nix, bare så vidt det rør seg. Kan se en strøm i vannet, og baugen drar seg sakte over. Batteriet et 8 år gammelt. Sikkert defekt, ut med det gamle 180 Ah og inn med et nytt 150 Ah med CCA 1030 A. Nå skal det bli futt! Nix. Det må være en feil i det elektriske, måler spenning mens elektromotoren går: 10,5 V- helt til spec. Installasjonen ser slik ut:

 

Propell og tunnel:

utvendig_propell.jpg

Ikke himla perfekt, men har fungert før. Tunnel dia. 180 mm (om jeg ikke husker feil i farta).

 

Innvendig ser det slik ut:

montert_i_tunellen.jpg

Motoren ligger horisontalt nede i forskarpen, motoren pekende forover. Plusskabelen er 70 kvadrat, minusen (den røde) er 50 kvadrat. Batteriet sitter 30 centimeter aktenfor tunnelen. I etasjen over. Kort vei mellom elektromotor og batteri.

 

Etter diverse forsøk, fikk jeg fatt i rette mann hos Sleipner i Fredrikstad. Det som er fint med Sleipner, er at det er de selv som lager sakene. Og de personene man snakker med har som regel inngående kjennskap til produktene. Vi snakket om releet:

kontakter_rele.jpg

Det hadde vokst ut en liten 'tagg' på hvert av kontaktene, med en tilsvarende grop i andre polen. De som er gamle mekanikere og har byttet bryterstifter på bensinmotorer, vet hva jeg snakker om. Men releet her er av så høy kvalitet og så overdimensjonert at Sleipner mente at dette ikke hadde noen betydning. Noen ganger har det skjedd at loddingen til rotoren hadde smeltet, men det var meget sjelden. Altså at kommutatoren hadde begynt å gå i oppløsning. Her så det bra ut.

 

Lunch, kommer tilbake.....

Link to post
Share on other sites

Hei, siden du er innom el anlegget så tenkte jeg å spørre deg om noe. Har kjøpt en  lader og på tegningen til denne så vises det en bryter for hver ladekrets, dette har jeg ikke fra før og har ikke sett det andre steder heller. På tegningen din ser det ut til at det er slik jeg har tenkt. Å koble rett fra + lader til + batteri.   Dvs. droppe bryteren som er vist på tegningen under.  Laderen har tre utganger, og de er tenkt brukt til 1.forbruk, 2.start/trust og 3. vinsj.  Blir ikke det ok da?

bilde

Link to post
Share on other sites

Det er godt, da kan jeg forsette....

 

Men dette med kommutatoren, altså de 'kopperfeltene' kan løfte seg ut 'med en halv millimeter, og da er rotoren defekt'. En av mine påstander var at 'hele rommet som elektromotoren ligger i er dekket av kullstøv. Det må da bli krypstrømmer? Dessuten kan jeg se at jeg har gjennomslag av minus rundt propelltunnelen (rosetter i malingen, blærer).' Akkurat den der satt langt inne. Etter hvert kom den ene innrømmelsen etter den andre. Det gikk på galvanisk skille (isolasjon på metallbåter) og dessuten at man burde sende inn elektromotoren for årlig rengjøring og sjekk. Noe slik har ikke pensjonisten Hulda råd til. Jeg kan ikke ha en spesialist til 1000 kroner timen pluss mva som skal vaske sot og kullstøv. Så derfor kom ikke motoren lenger enn til høvelbenken i kjelleren. Motoren er av denne typen:

merkeskilt.jpg

Og er den største 12 volt motoren som Sleipner leverer (2014). Over dette blir det 24 volt eller hydraulikk.

 

Utvendig så motoren grei ut, her fra siden og minusterminalen. Legg merke til at denne motoren har levd et beskyttet og tørt liv:

minusterminal.jpg

Nå har jeg skrudd  så mye i mitt liv, at jeg gidder ikke skru mer enn høyst nødvendig. Og, en tilleggsfordel med denne late holdningen, er at jeg ikke skrur meg til flere tabber enn høyst nødvendig. Fordi om jeg tror at jeg nå, i en alder av nesten 69 år, tror at jeg har gjort alle tabber som kan gjøres, blir jeg stadig i så måte positivt overrasket. Nåja. Her er hvordan det så ut da jeg begynte å plukke sakene fra hverandre:

1428488177.jpg

Her har vi en børsteholder. Må innrømme at slike saker har jeg sett myyye verre. Inni der kan man skimte kommutatoren. Den er kullsort, og den er frynsete i endene av kull som har blitt dratt ut. Den sorte kabelen lengst hit i bildet har pulver på isolasjonen. Det samme gjelder ledningene til venstre i bildet. På bildet av elektromotoren montert i forskarpen, kan man se at hele rommet er dekket av kullstøv. Og kull leder strøm.

 

En av mulighetene for redusert effekt var at børstene var utslitt, eller at en av dem hadde kilt seg i holderen. Svaret var 'nei' på begge:

1428488543.jpg

 

Disse børstene er knapt slitt. Og alle er innenfor millimeteren likt slitt. Helt perfekt. Dette er god kvalitet.

 

Så kommer rotoren ut av hylsteret sitt:

1428488685.jpg

For meg som 'före dette bilmekaniker' så er dette ikke noe å skrive hjem om. Jeg har plukket opp fungerende selvstartere for bil som har sett mye verre ut. Dette er ingenting. Begynte å lure på hva pokker som kunne være feilen her. Ringte Sleipner, som hadde gått tom for ideer, han også. Rens, gjør rent, håp at det funker. Eller send motoren inn for service. Det hører med til historien at selve monteringen av elektromotoren nede i hullet sitt, er en idrettsprestasjon. Og den tunge kladden skulle opp på båten, som nå var på land. Dessuten var dette noen få dager før jeg ramla ned fra dekket og klasket rett i bakken. Men det visste jeg ikke akkurat da. Hadde jeg visst det, ville jeg holdt senga den dagen. Men nå blir jeg Off Topic igjen. Kjelleren til Hulda besitter ikke dreiebenk. Derfor kunne jeg ikke sette rotoren i benken og gjøre det forskriftsmessig. Det ble rensing av kommutatoren med grovrengjører og fint smergel. Var ikke fornøyd med resultatet, men fikk det ikke bedre:

 

kommutator_renset.jpg

Lagrene til rotoren var fine og ble beholdt. Jeg kjøpte ikke inn en eneste reservedel til denne jobben.

 

For å fjerne alt kullstøvet og soten, så hadde jeg kjøpt inn et par spraybokser med 'bremserens' fra Biltema. Og det stoffet gjorde en helt rå jobb. Brukte heller ikke trykkluft for å blåse rent. Har ikke trykkluft i kjelleren. Hverken trykkluft eller dreiebenk, dårlige greier.

 

Litt 'suddig' foto, men det viser en gullende ren stator. Kun ved hjelp av 'bremsespray':

1428489712.jpg

Så var det bare å sette alt tilbake på plass. Mange måneder til jeg kunne få testet effekten av jobben. Nå datt jeg som kjent ned fra dekket, det i seg selv kortet ventetiden med et par måneder.

 

Så kom juni og Hulda fikk vann under kjølen igjen. Trykket på knotten til baugpropellen. Vofff, Hulda ble sparket sidelengs. Andre veien, Vofff, full effekt. Så dett var dett. Synderen var kullstøv og krypstrømmer. Om man ikke tar full gjennomgang, blås i hvert fall ren motoren med tørr trykkluft. Men fjern først morsan, puter og andre saker som ikke bør komme i kontakt med kullstøv. Det enkleste er trolig å ta motoren over på dekket til nabobåten og blåse den ren der.

 

Men det var ikke slutten på historien. For noen dager siden var jeg ferdig med oppgraderingen av høy-ampere-anlegget i Hulda. Den røde 50 kvadrat minuslederen har blitt erstattet med en sort 70 kvadrat leder. Jeg vil tro at øking av kvadraten har større betydning enn endring av fargen. I tillegg kommer det to 95 kvadrat ledere opp fra forbruksbanken. Denne siste har kapasitet til å levere CCA 2600 A. Og det er voksent. Nå har effekten til Sleipner nådd nye høyder. Følg med, følg med. For nå er det snart slutt for sesongen. For om en drøy måned drar Admiralen, Hulda og Mekanikeren på seiltur. Og kommer hjem en gang ut i juli.

Link to post
Share on other sites

Dinos: Min mening? Sett en (50 A?) (kommer an på totaleffekten til laderen) sikring på minuskabelen og drit i resten. Brytere er feilkilder og strømtyver. Nå tenker jeg at jeg får på pelsen med den friske uttalelsen der.

 

Men opplegget med lader på tre batterier er naturligvis glimrende.

 

Hos meg har jeg nå kuttet ut startbatteriet. Grunnet fete kabler til baugbatteriet har det nå kapasitet til å starte motoren i en knipe. Således har jeg allokert de tre uttakene på Stirling (50 A) til forbruksbanken som er på 450 Ah. Til baugbatteriet har jeg en liten 8 A Cetek lader. Batteriet foran der 'gjør jo ikke noe' så lenge fremdriftsmotoren ikke går, og ladningen derfra er i sving. Slik jeg har vurdert, fundert og utført er naturligvis basert på forholdene om bord på Hulda. Som i tillegg har 220 V aggregat som vil kunne kjøre ladning, og som starter på eget 12 V batteri.

Redigert av Hulda (see edit history)
Link to post
Share on other sites

Nå måtte jeg helt ut på side 5 for å finne igjen denne tråden. Fordi om den lakker mot slutten, så hadde det vær gøy om den passerte 35 000 'klikk'.

 

Det neste på programmet om bord var oppkobling av temperaturmåler for motoroljen. Jeg lette i det vide og brede på hjemmesidene til VDO for å finne skjema på vhor de 8 ledningene som kom tytende ut av måleren skulle plasseres. Nix:

sam_2054.jpg

Jeg skjønte at sort og rød skulle innom batteriet, via sikring, og ned til føleren i bunnpannen. Men slik var det ikke. Gul og grønn skulle tydeligvis ha et ord med i laget. Grønn går gjerne også til føleren, som kun har to ledninger. Men etter hvert fant jeg et koblingsskjema hos en 'dealer' som refererte til instrumentet. Her var det imidlertid ikke referert til farger, men til Pin 1, Pin 2 t.o.m. Pin 8. Hvor en av dem ikke var til noen ting. Ut av instrumentet sitter det en mulitikontakt som var låst. Ledningherva kom ut i en eneste klyse. Fikk resonert slik at nå fungerer det. På tide å få det opp og gå. Har hatt det liggende en tre års tid.

 

Så har vi innvendig/utvendig gir- og gasskontroll. På bordet, som ikke lenger har plass til kart, satte jeg opp en enspaks kontrollboks i 2013:

ferie_005.jpg

Fikk fatt i noen gamle kabler og trakk dem tilbake til motoren. Og så ble det med det.

 

Men tidligere, i 2010 fikk en kompis meg til å investere i disse greiene her:

sam_2057.jpg

Noe italienske greier, full av løse deler. Når man skrur det opp for å montere, løser alt seg opp i sine enkelte faktorer og ramler ned innunder motoren. Men det funker. Og det fungerer slik at man, når man skal skifte styreposisjon må sette gir og gass i nøytral. Andre har det slik at hendler ute og inne beveger seg, det fungerer ikke med den kontrollboksen jeg har utvendig i cockpit. Så langt, så greit. Men hovedutfordringen, og grunnen til at jeg har gruet i flere år (noe ala tannlegeskrekk), er at Huldas utmerkede motor kommer fra en bil. Og denne bilen, der skal gasspådraget dyttes fremover ved pådrag. Mens alle kontrollere trekker gassen til seg. Slik er det som regel i båt, men ikke alltid. Men alle de kontrollene jeg har sjekket, har det slik. Derfor måtte jeg i tidenes morgen lage en slik:

sam_2048.jpg

En 'piviot-dings' med kulelager i midten, kontrollhendelen nederst som trekker til seg, reslutanten inn over motoren og bort til dieselpumpen dytter.  Akkurat denne konfigurasjonen ville ikke funke med denne 'intelligens-test-boksen' fra Italia. De kan lage alt fra Fiat til Masserati. Men denne greia her satt tålmodigheten på prøve. Jeg hadde sikkert 250 knebøy opp og ned i motoren i løpet av en dag. Da jeg entret inn, var jeg så støl at jeg hadde problemer med å sette meg på toalettet. Datt de siste 20 centimetrene ned på ringen. Skal ikke gå i detaljer. Men det var forbundet med smerte.

 

Så da måtte jeg til med vinkelsliper og sveiseapparat nedi der. Nå har jeg fått tak i et apparat som ikke knekker diodebroen i dynamoen, kvalitet fra Meek. Tidligere var jeg verdensmester i å bytte diodebroer. Hadde alltid fire- fem liggende. Glemte å koble fra. 

 

Altså brakett, del 2:

sam_2058.jpg

Her sitter rod'en inn til dieselpumpen nederst. Braketten er forlenget med en bit på 35 mm.

 

Slik blir det da:

sam_2060.jpg

På toppen kommer nå hendelen fra cockpit inn på topen. Slangen til kjølevannet ligger og sperrer utsikten.

 

Men fra en litt annen vinkel:

sam_2056.jpg

Dette er italieneren i prøvefasen. Den ene kabelen ligger øverst og går inn på 'piviot'en'. Når denne blir betjent, så låser den andre kabelen sleiden som førstnevnte sitter festet til. Når den under blir betjent, så beveges hele sleiden som den øverste sitter festet til, og det fungerer. Skruene sitter festet i lommer i plastikken, og ramler ut når du minst venter det. Endestykkene sitter klemt inn i aluminiumsrammen. Ramler av og hver av dem har da to løse muttere. Sammen med kabler som ikke i det hele tatt vil ha den bøyen jeg vil, og derfor kjemper i mot, gjør det hele til en prøvelse.

 

Rattata, nr. 1 ferdig montert:

sam_2059.jpg

Det er bare at de grå kablene går tregt, og må byttes. Hvilket betyr ny runde med italienerene. For det er to bokser, en på gir og en på gass.

 

Giret sitter mye lenger nede. Og måtte monteres vertikalt:

sam_2061.jpg

Her ser man at den grå sleiden blir stående midt på boksen. Det er for at den skal gå like langt begge veier mellom for- og akterover.

 

Så nå gjenstår bare å montere den innkjøpte joystick'en. Men det blir et annet år.

 

Nå ropes det med kaffe og koksbolle. Så skal vi hente BMW'en som har fått ny frontrute. Fikk en stensprut, etter en time sprakk ruten tvers over. Egenandel NOK 2000.

Link to post
Share on other sites

  • 2 uker senere...

Hyggelig at dere setter pris på tråden. Men nå blir det ikke mer på en stund. Driver med noe kjedelig innredningsarbeide. I begynnelsen av mai blir det biltur til Italia. Deretter starter sommerens seilas. Har en mengde delprosjekter som skulle vært gjort om bord i vinter, som det ikke ble tid til. Ble renovering av kjøkken i stedet. Pluss en del andre 'påbegynte-, men ikke fullførte' prosjekter i huset. Den-siste-lista-kommer-aldri-på-plass syndromet.

Link to post
Share on other sites

Innredningen i Hulda er en tilnærmet katastrofe, som har beveget seg laaaangsomt fremover over mange år. I fjor la jeg tak i salongen, er ikke helt ferdig. Men det ser nå slik ut, noe av det:

bilde

Fancy avslutninger har aldri vært min sterke side. Taket er i MDF-panel. Over panelet er det skummet. Nå er det 10 cm skum som et minimum, skulle holde for overvintring på Grønland. Men jeg måtte ha en bedre avslutning, kan ikke se slik ut. Bøyde til en bordbit for avslutning. Før jeg bøyde, hadde jeg frest kantene:

bilde

 

Bordet ble beiset og klint opp i taket:

bilde

Etter at det først hadde blitt påført rikelig med lim, Biltema SuperBond, farge hvit:

bilde

Og så er det påført et par lag lakk. Jeg fikser heller ikke dette med ørten lag lakk og fullstendig glansbilde. Hulda er mer av typen bruksbåt:

 

bilde

 

Og da ble det slik:

bilde

 

Nå er planken fuget inn mot takpanelet med samme produktet fra Biltema som jeg brukte til limingen. Og det var fjordårets lille delprosjekt. Dette årets lille delprosjekt er Salongbord.

 

Noe av filosofien i Hulda er at alt som det kan holdes i, eller tråkkes på, skal tåle belastningen. Dessuten skal ikke båten være så bred at man kan bli kastet veggimellom. Det er her det går et slags skille mellom seilere beregnet for bryggeseilas, og de som er beregnet for å være ute på havet. Men nå er lunch servert.

Link to post
Share on other sites

Svart (redigert)

Og da var lunchen over. Som skrevet i forrige innlegg, ting som blir montert opp skal holde en person i svev. Eller, det skal være så trangt at man ikke kommer i svev-modus. Og det skal være ting å holde seg fast i over alt. Story:

Hulda med mannskap var på vei fra Son til Skagen en gang i forrige årtusen. Det var undertegnede, et par sønner og Hjalmar. Sistnevnte var en vaskeekte sjøkaptein i moden alder, innbitt motstander av flytevest og annet vas. Men det er en annen historie. Båten var vår forrige 'Sylfiden', en Conqubin 38. Så midt på natten satt Hjalmar ved kartbordet og gjorde sitt bestikk. Sylfinden toget avgårde i rundt 8 knop. En brottsjø klasket inn i siden, Hjalmar (en tett plugg av en mann) lettet fra setet, greip fatt i et nydelig designet håndtak i teak. Tok med håndtaket og landet nede i le. Der var pentryet i veien, der han knuste skuffeseksjonen. Kom seg på beina, båten krenget 30-eller-så-grader, og tråkket i filler skapet under komfyren. Bannet, som bare ækt nordlendinger gjør det, og krabbet tilbake til kartbordet. Det derre skal jeg ikke ha noe mer av. Nå skal innredningen holde om så ribbeina spruter.

 

Så derfor, salongbord som tåler å bli brukt, holdt i, tråkka på. Jeg har noe eik av en viss alder. Jeg er helt sikker på at det ikke har våkst blader på det treet på de siste 50 år. Og plankene har ligget i kjelleren min de siste 30 år. Men nå skal de til pers. Selve platen er en 17 mm hobbyplate av eik innkjøpt hos Bauhaus. Nei, ikke Biltema denne gangen. Den ble kappet i to på tvers. Slik at netto lengde på salongbordet blir 124 centimeter. Bredden på selve platen er 600 mm. Jeg lurte på om jeg skulle lime på 100 mm til i bredden. Rett før, og på den tiden av dagen da tenkeboksen jobbet maksimalt, kom jeg på at 605 mm er maks av det jeg kan få tredd ned gjennom luken. Hullet er beregnet på å kunne heise ut motoren med dyserørene montert. Går akkurat. Det hadde tatt seg ut om jeg hadde stått der med et bord som f&%&¤#%% ikke hadde gått ned i luken.

 

Altså, gammel eik:

sam_2073.jpg

Dette er av et tre som i sin tid ble felt i Son, og saget av en som reiste rundt til forskjellige grunneiere med et transportabelt sagbruk. Tykkelsestoleransene på virket ble der etter. +/- en centimeter, eller der omkring. Jeg plukket frem en gammel AEG høvel som jeg kjøpte rundt 1974. Hårdmetallskjær som har kuttet en del spiker. Men den fikk vekk de verste ujevnhetene, og laget det såpass plant at jeg kunne lage til runde hjørner:

sam_2074.jpg

Sagbladet i vippesagen burde vært byttet, men bladene lå i Hulda, parkert i Strömstad, og jeg er i Son. Det fikk bare bli skjevt. Det er ikke lett å skjære 40 mm tykk, gammel eik, med dårlige blader i vippesagen.

 

sam_2075.jpg

Men jeg må virkelig skryte av både AEG høvel og Bosch vippesag. Utmerket verktøy!

 

Et annet antikvart verktøy er min Skil båndsliper. Dette var av den første serien som overhode kom på markedet med pose for å samle opp støv, fra første halvdel av 1970-tallet. Fremdeles going strong, den gangen var denne maskinen noe som virkelig gjorde innhogg i husholdningsbudsjettet:

sam_2076.jpg

De runde hjørnene blir slip til innvendig for å passe bedre, og slik at det skal være lettere å frese jevne spor. I går kjøpte jeg en ny båndsliper fra Ryobi. I mellomtiden har jeg hatt en båndsliper fra Biltema, den har for lengst gått i elektrisk spesialavfall, en gedigen drittmaskin. Biltemamaskinen gikk ikke mer enn noen få timer før jeg var forsynt.

 

Jeg har også investert i en Bosch overfres, innmar flott sak. Har kjøpt en del av disse fresene til noen hundringer for stykket. Nå går to av dem til Gjennbruket i Strömstad (selger brukte ting, pengene går til veldedig formål). Orker ikke mer drittverktøy. Det blir to sett hjørner lagt oppå hverandre, for å få en slingrekant som hører hjemme i en sjøgående båt. Og som ikke bare er så kraftig at den stopper en suppetallerken, men også en person som klamerer seg til slingrekanten. Hjørnene blir frest innvendig, slik at de passer til bordplaten. Deretter ble første runde limt på plass:

sam_2080.jpg

Her ble det også brukt Biltema Superbond (eller hva det nå heter), noe med Rapid også. Bruker dette limet fordi det tar opp gliper, har bra spesifikk styrke, og blir ikke for hardt- det gir etter. Til vanlig liming bruker jeg Biltema trelim 36-2304. Dette limet konkurrerer med hva som helst. Eiken spjærer før limfugen slipper.

 

Disse hjørnene blir klasket to oppå hverandre. Jeg har altså skåret ut åtte hjørner. Hjørnene på langsiden er laget slik at de låser slingrekanten som kommer på langsidene. Rett og slett for at styrken skal bli maksimal om noen skulle finne det opportunt å bruke dem til å holde seg fast, tråkke på, eller hva som helst.

sam_2086.jpg

 

Deretter var det å skjære til første rekke av slingrekanter:

sam_2083.jpg

Sagen er en liten Makita, lett og fin, som gjør et fantastisk jobb. For tyngre saker har jeg en antikvarisk 1800 W Skil, råsterk. Men for å splitte denne eiken, så var den lille sagen perfekt.

 

Slik ser et hjørne ut når alt treverket er på plass:

sam_2089.jpg

Den underste lengden er skråskjært inn, den øverste kommer limt flatt (90 grader) inn i hjørnestykket. At det kan bli noe vakkert ut av dette, er det vanskelig å forestille seg. Men, men, vi får nå se etter hvert.

 

Og der har vi den siste langsiden limt på plass:

sam_2090.jpg

Og som man ser av datoene, det er i dag. I kveld skal jeg til Strömstad, så nå må jeg få på plass kortsidene før vi stikker. Når det gjelder de intrikate tilpasningene, så er det ikke noe hokus/pokus, men bruk av japansk drasag. Introdusert her på baatplassen av Svaap. Ante ikke hvilket fantastisk verktøy denne lille sagen var før han lanserte den.

 

Noen vil si at slingrekantene er for høye. Til det kan jeg bare si at jeg lager dem så høye som mulig. De skal kunne romme f.eks. et glass melk, om et barnebarn skulle søle. Det verste er råtten melk nedimellom et eller annet sted under dørken. Og så er kantene bedre å holde seg i. Og en tallerken vil ha problemer med å hoppe over kanten. Story:

Vår første båt var 'Caroline', ombygget vadbåt. Salongbordet var et vanlig campingbord. Messepiken kom stolt med et fat speilegg. Det var mange. Caroline foretok et vipp, og måltidet klasket ned på dørken, skled ned i sprekkene og la seg til ro på borganger og langs kjølplanken, klinkbygget skrog. Jeg pirket spilegg i timer etterpå. Men nå må jeg jobbe, ha det bra!

Redigert av Hulda (see edit history)
Link to post
Share on other sites

Det er en fornøyelig penn du fører, Huldra. Sitter her og småhumrer for meg selv. Kona myser mot meg og lurer på sikringen har gått... :giggle:

Hvis du lover å fortsette, lover jeg at undertegnede skal sørge for sin del av de etterspurte 35 000 klikk... :thumbsup:

Link to post
Share on other sites

Jeg har sans for din filosofi om å lage solide ting! Jeg har selv mange ganger fått pepper for at jeg overdimensjonerer alt, men jeg hater ting som ikke virker, knekker, går i stykker osv. I timene med kvalitetsundervisning på ingeniørskolen ble vi introdusert for en japaner ved navn Taguchi. Han hadde som filosofi at ting skulle være tilstrekkelig solid og virke. Hulda virker å være en "Taguchi-konstruksjon"!

 

Fortsett å fortelle, vi følger med på hvordan du tryller frem brukandes produkter av stål og eik :thumbsup:

 

Lagt til: Ser at Japse-sagen blir kommentert. Det er vel et av favorittverktøyene til fruen. Helt utrolig hvor presist man kan lage f.eks. håndsink med den saga :yesnod:

Redigert av Komodo (see edit history)
Link to post
Share on other sites

  • 3 uker senere...
Svart (redigert)

Da ser jeg at forrige postingen var datert første mai. Nå er det 23. mai, og vi skulle dratt på seiltur for tre dager siden. Men her sitter jeg altså. Dog, i selskap med 0,33 liter Warsteiner (pils), man hat ja in Deutschland gewesen sein. And bought some beer. Pilsen er bra, tyskkunnskapene elendige. Dog, den gangen jeg tok 'forkurs for ingeniørhøgskolen' (må ha vært ca. 1990) fikk jeg 5,0 i tysk (6,0 beste karakter). Ikke mye igjen av den kunnskapen heller.

 

Salongbord: Jeg har kommet en del videre. Som sagt, avbrutt av en liten biltur. Tur- retur Firenze, 3992 km på en ukes tid. Fikk bevist at BMW'en kan runde 200 km/t. Altså, Salongbord: I forrige økta hadde limingen så vidt tatt til. Bruker lim fra Biltema til vanlig liming. De som ønsker å kjøpe Casco, så er det også helt greit. Den vesentlige skillnaden på produktene antar jeg at plastflasken til Casco er orange, mens flasken til Biltema er hvit.

 

En proff snekker ville naturligvis ikke fikla og limt så mye som jeg gjør. For meg har det sin bakgrunn i at jeg har gamle materialer som ingen ville ha. Fikk dem gratis for 30 år siden. Og så har jeg bannet elektroverktøyet til Biltema nor og ned. Det gjelder vippesager, driller og vinkelslipere. Men ut fra bunnen av verkøyskapet kom det en el.-høvel som jeg hadde glemt. Ryddingen hos meg er slik at jeg legger dingsene innerst. Og så kommer alle ledningene tytende ut mot døren. Jeg aner ikke hva som ligger i bånn. Drar i en ledning som ser grei ut, og inne i røysa materialiserer det seg et eller annet. Denne gangen en elektrisk høvel. Som i motsetningen til AEG'en har nye og helt feilfrie høvelstål.

 

Så her er bunndelen av slingrekantene limt på, og høvlingen med Biltema kan ta til:

sam_2124.jpg

Det var for et par uker siden.

 

Fra tidenes morgen har jeg en Skil båndsliper. Den veier et tonn, har ikke autojustering av båndet. Så etter filosofien 'nå er alt så meget bedre', kjøpte vi oss en Ryobi båndsliper. Den skal, i henhold til reklamen, ha et fantastisk mikrofilter.

sam_2127.jpg

Etter et snaut kvarters jobbing var filteret potte tett. All dritten pøste ut. Etter en halv time kunne jeg vrenge av meg hele habitten på vaskerommet og gå i dusjen. Dessuten er maskinen elendig balansert. Bare dritten. Men båndet holder seg på plass, det skal den ha. Selv om båndet slurer på drivvalsen. Det er ikke alt som har blitt bedre, noe har også gått den gale veien. Et par dager etter at vi kjøpte skitten, så jeg at Bauhaus hadde fått inn Skil. Kan ikke kjøpe en til. 'Søla vi'- sånt er livet (fransk).

 

Innvendige hjørner er et problem, i og med at materialene ikke passer og det blir liming i tre høyder. Oppsiden er at det blir innmari sterkt.

sam_2241.jpg

Her kan man telle tre lag som er felt inn i hverandre. Det fjerde laget vises ikke på dette bildet, der er på 'undersiden av bordplaten.

 

Og et meget viktig verktøy, som man i all elektronikken glemmer er dette:

sam_2086.jpg

Pussekloss i kork med sandpapir. Man får mosjon, og verktøyet funker faktisk helt utmerket. Billig er det også.

 

Så her er oversiden av bordet:

sam_2244.jpg

Som man legger merke til, så er ikke dette bordet designet etter siste mote når det gjelder bryggeseilere. Det er to grunner, to barnebarn. Har sikkert skrevet det tidligere. Slingrekanten skal være høy nok til å holde et glass melk, eller liknende søl, uten at det skal renne ned i bunn av båten og gjære der. Den andre grunnen er at kanten skal kunne stoppe en tallerken med 'et eller annet' av samme årsak. Kanten skal kunne brukes som rekkverk, og den skal kunne knekke ribbein uten å ta skade. Da blir den slik.

 

Men det er undersiden som er mest interessant akkurat nå:

sam_2251.jpg

Her ser man to forholdsvis kraftige labanker som går tvers over. De er limt med et forholdsvis tykt lag med Biltema et-eller-annet-Bond. Et litt fleksibelt lim. Undersiden er også beiset med Herdins beis og lakkes. Kvalitetslakk fra Biltema påført med ditto kvalitets radiatorpensel. Det er for pokker på undersiden! Grunnen er å bremse bordplatens trang til å trekke til seg fuktighet for hurtig, slik at det blir bukler og sprekker. Slik at melken renner gjennom. Diss labankene skal også tjene som fester for bordet til fundamentet. Som også blir litt annerledes. Men først toppen av bordet:

sam_2248.jpg

Overflaten er skjoldete og fæl. Jeg får aldri til jevn beising. Det er her gnukkingen kommer inn. Noen ark Aftenposten ofres (gårsdagens) og så gnukker jeg i vei. Det sletter ut de verste fargeforskjellene. De som blir igjen får bare være der. Nå er alle kanter over det ganske hele frest halvrunde med, ikke Biltema denne gangen (bare noe dritt), men en fres fra Bosch POF 1200 AE (hva nå det enn står for). Fresestålene er fra Biltema. Måtte bare ha med denne siste. Rundt hele innersiden av slingrekanten har jeg kjørt en kantfres på 45 grader. I morgen starter lakkingen av bordplaten, i dag var det undersiden.

 

Meningen er at det hele skal bli slik:

skisse_bord.jpg

Ikke en ingeniørmessig korrekt skisse, men den tok ikke mer enn et par minutter. Øverst er paneltaket i båten. Over dette panelet er det lagt inn plater av 12 mm finner som er skrudd og skummet fast. De søylene som er tegnet inn er i dia. 42 mm AISI 316L (polert). De går tvers gjennom bordplaten og labankene under. Mellom søylene går det trestykker (se detalj på høyre side av skissen). Så blir alt sammen skrudd og boltet i hopes. Min kone skal være med på sjauingen for å få det på plass. Håper ekteskapet overlever denne øvelsen også.

 

Mer frustrasjon, slik ser verkstedet ut:

sam_2252.jpg

Lakkeringen måtte oppta et annet rom i huset. Den såkalte 'kinosalen' (TV-rom). Dette blir plunder.

 

Snakker om plunder, story. Hvis dere orker en fra hedersmannen Hjalmar en gang til.

 

For 100 år siden, mens jeg hadde hår, og det ikke hadde begynt å vokse skjegg på sønnene mine enda:

skagen.jpg

Så var vi i regi av Soon Seilforening på pinsetur til Skagen. Båten var den gangen Conqubin 38. Forrest matros Geir, den antatte skipperen med hår, holder på magen (slankere nå) og sønner. Som i dag måler rundt 1,9 meter og veier 90 kg +. Hjalmar tar bildet i Skagen havn. Så vi var altså fem stykker om bord.

 

Rykker tilbake til start. Fra Son, ettermiddag, vindstille. Flotiljen går for motor sydover. Sylfiden (Conqubin'en), stresser sydover alt hva 15 hk kan frembringe av kraft. De andre forsvinner etter hvert over horisonten. Utpå kvelden innhenter vi en lanterne. Over VHF'en blir vi informert at lederen må gi seg, motorstopp. Ting kan fikses, vi går etter kort samtale opp til havaristen og skipperen (han med hår på hodet og mage) tar meg seg verktøykassen over. Hjalmar, under tvil, overlates kommandoen på Sylfiden. Etter 25 år på alle verdens hav som sjøkaptein, burde han kunne lose båten til Skagen. Dog, bekymringen var stor.

 

Båten jeg skulle fikse (Fantasi 37) hadde en Volvo. Jeg lå med overkroppen inn over den varme motoren. 'Trenger noe å drikke'. 'Hva vil du ha?' 'Vann'. 'Det er dårlig, hva med Gin og Tonic? Bra tørstedrikke! Brukte det i tropene'. Det hører med til historien at skipperen på  Fantansi hadde seilt 30 år som gnist i utenriks. Kompetansen var overveldende.

 

Etter noen kvarter med gin og tonic, fant jeg at fødepumpen ikke leverte diesel. Dette ville ta litt tid. Men etter som promillen stabiliserte seg på et uforsvarlig høyt nivå, var ingenting umulig. Urolig var jeg også for hvordan ting gikk på Sylfiden. Kalte dem opp med ujevne mellomrom: 'Sylfiden, Hjalmar, hvordan går det?' Jo, det gikk greit over der. Fødepumpen i biter på kartbordet. Uroen steg hos fru Gnist. Ikke nok med at mekanikeren var tydelig laminert (eller animert), snøvlet på VHF'en, mens 'halve motoren' lå i biter på kartbordet. Dette kunne ikke gå bra.

 

Etter om lag 25 oppkall: 'Sylfiden, Hjalmar...', sprakk det for den gode mann. 'Jeg veit da for fa&&%¤"! at jeg er feit, men du behøver da for helv&&%¤ ikke å si det hver eneste gang!!!!' 'Det er båten som heter 'Sylfiden' Hjalmar' 'Åååå,herk**** he-he, å-nå. Men du er farsken ikke edru!'. Det siste hadde Hjalmar naturligvis rett i.

 

Så, Hulda konsentrerte seg om fødepumpen. En leppe (del av støpegodset) hadde, som holdt en av ventilene, røket. Et bilde ble røsket ned fra veggen. Rammen klipt i filler. Skruen til rammen og en bit av rammet ble tilpasset. Og skruen ble gnudd inn i godset. Pumpen montert, det ble søla og luftet. Putt, putt, putt... Volvo'en dro i gang. 'Denne pumpen må dere skifte med en gang vi kommer til Son!' Og så husker jeg ikke mer. Før jeg våknet ute i cockpit ved soloppgang, fullstendig frossen, kink i nakken, munn som Glava og et meget strengt blikk fra fru Gnist som sto til rors. Motoren gikk. Og det gjorde den helt til Fantasi var i Karibien. Da røk rammebiten. Og da fikk jeg: 'Det var den pumpen du reparerte, kostet en formue å få flydd over en ny pumpe...' Akk ja.

 

Nå blir det ikke mer før etter at Hulda har heist seil.

Redigert av Hulda (see edit history)
Link to post
Share on other sites

Delta i diskusjonen

Du kan skrive innlegget nå, det vil bli postet etter at du har registrert deg. Logg inn hvis du allerede er registrert.

Guest
Svar på dette emnet

×   Du har postet formatert tekst..   Fjern formattering

  Only 75 emoji are allowed.

×   Innholdet du linket til er satt inn i innlegget..   Klikk her for å vise kun linken.

×   Det du skrev har blitt lagret.   Slett lagret

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

×
×
  • Create New...