Origo på langtur

[Arne Henriksen]

St. Helena har jo fått flyplass nå, er snart bare å hive seg på chartertur dit :-)
http://www.atlanticstarairlines.com/

[Plenty]

Jøss, litt utsatt ankerplass der vel ?

[Bjørn Løvjomås]

Stille fra Euklid nå? Er det dårlig nett der borte i havet? Håper de har det bra og koser seg på st helena. Har vært mye samme vindretning så de ligger vel tålig i le for verste sjøen?

[dennrick]

Det samme lurer jeg på. Oppdaget denne tråden i januar 2017, koste meg i tre kvelder mens jeg leste den, og har vel nå abstinenser.

[Framtia]

Melding fra Euklid, 17/2:

 

 

Som de fleste andre stoppet vi  på St Helena fordi øya ligger lagelig til. En skal være bra sær om en krysser Syd-Atlanteren uten noen dager her. Øya ligger perfekt til på vei til eller fra Kapp det Gode Håp, og dette preger dens historie.

 

Først var St Helena forsyningspunkt for seilskuter på lange turer – fasaner, duer og andre dyr ble utplassert som matforsyninger til forbipasserende skip og midlertidige beboere. Etter hvert etablerte britiske East India Company seg, og det ble bygget guvernørbolig, fengsel, kirker og det som ellers hørte med. Øyas beliggenhet gjorde den strategisk viktig, og en rekke fort ble bygget for å holde inntrengere på avstand. På det lille museet finnes to skilt fra det norske konsulatet som en gang har eksistert, fra en ganske annen periode i sjøfartshistorien.

 

Stupbratte klipper omgir det meste av øya, så med noen velplasserte forsvarspunkter var en invasjon bortimot umulig. Beliggenheten og forsvaret gjorde den godt egnet for å stue bort særlig kranglete fanger: Napoleon endte sine dager i fangenskap her, en skjebne han deler med noen tusen Boerkrigere og Afrikanske opprørere.

 

Øyas største matbutikk drives av Solomon. Bensinstasjonen heter også Solomon, og i jakten på noen filtre havnet jeg hos Solomon DIY. Ankommer en uten reiseforsikring kan det løses hos Solomon Insurance, båtvedlikehold gjøres gjennom Solomon Marine, en av deres sjapper kan også gladelig selge deg et par sko, en gitar eller en ny kjøkkenmaskin. I dag eier myndighetene det meste av firmaet, og det ser ut som om britiske skattepenger sørger for det meste her – arbeidsledigheten på øya er for tiden seks sjeler, og de det gjelder har visstnok utvist en imponerende motvilje mot alle former for produktiv virksomhet.

 

Saul Solomon ankom øya for godt over 200 år siden. Som 14-åring var han på vei til Asia med familien, og ble syk underveis. Familien forlot ham på St Helena for å dø, men mot alle forventninger kom han seg etter sykdommen, og startet en butikk. Firmaet holder det fremdeles gående. Det aller meste drives av et av to nesten-monopoler, og vareutvalget er begrenset. I lokalradioen leses alle restaurantmenyene opp daglig, sammen med høydepunkter fra matbutikkenes utvalg. For et par dager siden kunne damen i radioen melde om at Chad’s Shop hadde fiskekaker for salg, så for de som klarte å få tak i poteter ville det være mulig å ha fiskekaker og poteter til helgen. Grønnsaksdiskene har løk og av og til tomater, resten av hyllene er tomme. Frukt har jeg ikke sett tegn til. Restauranter vil helst ha bestilling en dag eller to på forhånd, men fish & chips kan oftest la seg ordne.

 

St Helena har lenge vært så spesiell som den er fordi det ikke har vært flyplass her. En flyplass ble delvis åpnet i fjor, men de har ennå ikke fått godkjenninger og avtaler i orden for å starte regelmessige flyvninger, så tilværelsen fortsetter som før. Alle forsyninger fraktes inn med postskipet RMS St Helena, og for de uten egen båt er det også eneste måte å komme seg til eller fra øya. Det gjenstår å se om det trivelige samfunnet klarer å bestå som i dag om de knyttes nærmere verden, men en kan kanskje håpe på at det i fremtiden vil være mulig å få tak i noe så eksotisk som et eple. Det lille som finnes av turistindustri her gleder seg naturlig nok til å få flere besøkende. Hovedattraksjonen har alltid vært utilgjengelighet, og om det kommer ukentlige flyvninger kan det bli et image det er vanskelig å opprettholde. Personlig er jeg ikke overbevist om at et øysamfunn med flyplass er dømt til fortapelse – folk har vært hyggelige å ha med å gjøre også der postgangen ikke tar månedsvis.

 

Etter å ha dykket i grotter, snorklet med hvalhai og labbet øya på kryss og tvers begynner vi å bli klare til å dra videre. Været ser bra ut for overfarten til Ascension, dit er det 700 nautiske mil. Båtene her på St Helena ligger ganske ubeskyttet, på Ascension er beskyttelsen visstnok enda dårligere. Men igjen har øya forlokkende attraksjoner, og om vi ikke stopper der er alternativet å gå rett til Karibien – seiling er vel og bra, men jeg har ikke noe stort behov for å gjøre unna knapt 4000 mil i ett hopp.

[Framtia]

Melding fra Euklid, 19/2:

 

 

Rullet ut genoaen og trykket play på autopiloten noen få minutter etter at vi la ut fra St. Helena, halvannet døgn senere har vi ikke gjort noe mer. Kunne ønsket oss et par knop vind til, ellers helt perfekte forhold for bedagelig havseiling. Mon tro om vi blir nødt til å hale i et tau i morgen? En rugg av en fisk stakk av i går - minst en ukes middag - og i dag slapp vi ut en liten tass som forvillet seg på kroken. Satser på fulltreff i morgen.

[powermickel]

Takk Framtia for oppdatering 

[Framtia]

Melding fra Euklid, 22/2:

 

Forholdene på sjøen er fortsatt på kanten til urimelig medgjørlige. Akkurat nok vind til å skyve oss rolig avgårde, kombinert med uhørt små bølger. Tunfisken biter villig, kan fylle kjøleboksen kjapt om en går inn for det. Har ikke sett en eneste båt, ingen fly har passert over oss. Vi nærmer oss ekvator, det merkes på temperaturen. Midt på dagen er det bare å finne seg et hjørne i skyggen, og sjøvannet er ikke særlig avkjølende.

[Eureka]

Håper det kommer bilder etterhvert fra denne etappen.

 

Utrolig hyggelig lesning!

[Goodwill]

Melding fra Euklid, 22/2:

 

Fantastisk! Blir nesten fristet til å legge ut på langtur selv... :)

[Euklid]

Ascension

Før 1815 var Ascension ubebodd, kun besøkt av en og annen seilskute. Da Napoleon ble skipet avgårde til St Helena etablerte den britiske marinen en base her, for å hindre Frankrike fra å kunne bruke øya som base for en redningsoperasjon. Militær aktivitet har siden dominert Ascension, selv om det ikke har vært allverden med action her. Et klokketårn ble tidlig satt opp for å slippe å markere hver time med et kanonskudd – de britiske marinesoldatene holdt på å bli gale av de stadige påminnelsene om hvor sakte tiden gikk.

 

Plasseringen gjør øya egnet som base for kommunikasjon og spionasje, og i tillegg til britiske og amerikanske militærbaser har blant andre NASA og BBC aktivitet her. Et nokså underlig fenomen for en del år tilbake kunne sees på en grasslette lengre inne på øya, der en obskur avdeling i BBC av uvisse grunner passet på en flokk kyr – formodentlig var det for å sørge for matforsyninger til sine utkommanderte ansatte.

 

Overalt på øya står det enorme antenner, hvite kupler, og masse annet svindyrt utstyr, gjerne plassert ved siden av bygg britene satt opp for 200 år siden. Amerikansk og britisk luftforsvar står for de eneste flyvningene, og de aller fleste som befinner seg her jobber enten direkte for en militær organisasjon eller for en av kontraktørene hyret inn av militæret. Ingen har rett til å bo her – når en fyller 18 må en finne en jobb eller et annet sted å oppholde seg.

 

Havbunnen utenfor Georgetown der vi ligger ankret opp har et rikt oppkomme av gammelt skrot: skipsankre, kjetting av samme dimensjon som armen min samt en del ubestemmelig skrapmetall jeg håper kjettingen vår har gått klar av. Med tynn sandbunn og mye stein er ikke festet allverden, men vi har klart oss greit. Et monster av en seilbåt på 98 fot kom inn i går, og sa seg fornøyd først etter sjette ankringsforsøk.

 

Mer interessant enn situasjonen for anker er ilandstigning. Bølgene som bryter på strendene her gjør det nærmest umulig å gå i land noe annet sted enn på den ene utstikkeren av en brygge som finnes, og her er bølgene såpass at en må holde jolla en god del meter unna for å unngå at den blir knust. De lokale er forståelig nok ikke nevneverdig interessert i å bli låst inne av tilfeldige seilbåters joller og deres ankre, så de ser helst at vi fortøyer til en bøye utenfor og trekker med oss et tau til land – vi har et 50 meter langt tau i en blokk knytt. fast til bøya, og det er akkurat nok til at vi kommer oss i land og får dratt jolla både ut og inn. Selv på ekstremt rolige dager er bølgene helt inne ved brygga rundt en meter høye, og ilandstigning fra vår tert av en jolle er en interessant øvelse, det er godt vi er unge, og kan hale oss opp etter tauene de klokelig har hengende langs bryggekanten.

 

Livet i havet her er ikke voldsomt variert, men det tar igjen i intensitet: vi har konstant flere hundre små «triggerfish» i sort og grønt svømmende rundt båten, som knasker ivrig i vei på alt som er noe i nærheten av spiselig. På nattestid kommer en større art inn. Jeg vet ikke hva de jakter på, men de er såpass ivrige at det i perioder kommer et plask hvert 3.-4. sekund når de spretter opp i overflaten. Over oss sirkler fregattfugler, sorte og hvite terner og en rekke andre arter jeg ikke kan navnet på.

 

Mer enn noe annet er det skilpaddene som dominerer dyrelivet på Ascension, og i særdeleshet stranda vi er ankret opp utenfor. Vordende skilpaddemødre svømmer i skytteltrafikk inn mot land. En skal ikke kikke ut mange sekundene før de dukker opp, og vi kan høre de gispe etter luft – tilsynelatende merkelig at de ikke hadde vett til å stikke hodet opp litt før, men skilpadder er et fenomen jeg aldri kommer til å forstå. Grønne skilpadder er den dominerende arten her, og de lever primært utenfor kysten av Sør-Amerika. Med 3-4 års intervaller reiser de hit for å legge egg, og går hele turen uten mat fordi sjøgresset de spiser hverken finnes på åpent hav eller her på Ascension. I snitt legger hunnskilpaddene egg i seks runder i løpet av en sesong her, med 120-150 egg i hver omgang – totalt sett lages det over 10000 «reder» i året bare på «Long Beach».

 

Skilpaddene er et underlig og hjelpeløst skue, og jeg klarer ikke skjønne hvorfor en så merkelig skapning eksisterer. Men klarer de å svømme fra Brasil og tilbake uten mat må de ha gjort noe rett, så ikke vet jeg. De beveger seg ikke særlig fort under vann, og må stadig opp for å puste. På land er de håpløst sendrektige, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor de ble brukt som en enkel kilde til ferskt kjøtt ombord på seilskuter.

 

Hunnene graver møysommelig en grop i sanda før eggene legges. Vi dro inn til land en dag og kom over en som nettopp hadde unnagjort oppgaven, og var i ferd med å kaste sand bakover og over seg selv for å begrave eggene. Hvert kast var en kraftanstrengelse, og hun tok en lang pause mellom hver omgang. Etter at oppgaven var fullført bar det tilbake til havet, noen få luntende meter om gangen. Igjen så det ut som om hvert skritt var et utålelig slit, og de mange pausene ville få selv den sløveste kommunearbeider til å fremstå som unødvendig overivrig. Men etter en lang kamp var hun omsider ved vannet, og svømte ut i dypet. Havskilpaddenes luffer legger igjen et spor som kan minne om traktordekk, med en slingrende midtrabatt fra halen som tillegg. Hele stranda ser ut som om den er vandalisert, der den nesten i sin helhet er dekket av skilpaddespor.

 

Etter å ha bevitnet skilpadder til alle døgnets tider, gått noen turer og handlet litt mat i den ene butikken som finnes er vi klare til å sette ut, og satser på at det blir noen tusen mil til neste landhogg. Tanken er å gå til Grenada, om vi ikke kommer på andre tanker før den tid. På veien kommer vi til å krysse ekvator, et ikke spesielt trivelig område med lite/ingen vind og mye tordenvær. Men der vi skal krysse ekvator langt vest er stillebeltet nokså smalt, og vi burde etter et par dager være tilbake i passatforhold på den nordlige halvkule. Etter å ha seilt i latterlig enkle forhold helt siden Cape Town må vi belage oss på litt mindre medgjørlige forhold nå, men forholdene burde stort sett være noenlunde medgjørlige. Den største utfordringen kan fort finne på å være varmen rundt ekvator. Syd-Atlanteren har vært det enkleste og mest medgjørlige havet vi har begitt oss ut på, og det er besynderlig å forlate det kun noen få uker etter at vi satte ut, men det gjelder å komme seg videre. Satser som tidligere på å sende oppdateringer fra tid til annen, og minner om at spørsmål og annet snikksnakk som før kan sendes til trackeren på share.delorme.com/origo.

 

[Bjørn Løvjomås]

Fantastiske bilder. Nok en gang. Er innom å sjekker hver dag på trakker.. blir en lang etappe på neste strekk. Lykke til. Å god tur.

[Eureka]

Takk for en skildring! God tur videre?

[Tjorven III]

Takk for flotte reisebrev. Dagens høydepunkt når nytt brev publiseres. God tur videre !

 

Tjorven

[Mizar]

Tusen takk for skildringene og god tur videre!

[Tom Rør]

Utrolig flott skildret, og det ser ut som om dere har en knalltur. 

[Framtia]

Da er Euklid underveis:

 

 

Såvidt i gang - 3075NM til Grenada. Etter et par timer med motor har vi nå et hint av vind, og sniker oss nordvestover. Værrutingen sier at vi skal bruke 26 døgn, men forholdene rundt ekvator er ganske ustabile om dagen, så det kan godt ta mer tid. 

[Framtia]

Jeg sendte et spørsmål om hvor de hadde bunkret for etappen, og fikk følgende svar:

 

 

Litt fra Ascension og St. Helena, men utvalget var såder, prisene skyhøye, og mye var gått ut på dato. Det meste er fra Sør-Afrika, noe fra Namibia.

 

så vet dere det :-)

Redigert 1.Mars.2017 av Framtia (see edit history)

[Framtia]

Melding fra Euklid, 2/3:

 

 

Passaten holder stand, og dytter oss stødig videre - enn så lenge. Værmeldingene for ekvator er lite lystig lesning, store områder uten vind. Prøver å gruble frem en taktikk uten å bli særlig klokere: standardsvaret er å krysse ekvator langt vest, men det er meldt stille der også. Men vi kan håpe værmeldingene endrer seg innen vi kommer så langt. Det ene giret på babord genoavinsj har låst seg. Tok den fra hverandre og fant problemet, men enn aksel som må av sitter bom fast - løses best på land.

[Framtia]

 

Sarte sjeler bør kanskje hoppe over dette innlegget: gårsdagen var i sin helhet viet septik. Etter over to år uten trøbbel av noe slag var det plutselig full stopp i systemet. Første mistenkte var pumpa som tømmer septikktanken. Den ble demontert, vasket og inspisert. Å skru på septikksystemet i en rullende båt i fart er ingen drømmeoppgave, men jeg var overrasket over hvor renslig vi klarte å unnagjøre denne biten. Eneste aberet var at det stadig var like tett når pumpa var på plass igjen.

 

Lufteslangen og slangen fra toalett til tank ble demontert og sjekket uten å finne noe galt, heller ikke slangen ut av båten viste tegn til trøbbel. På dette tidspunktet begynte konklusjonen å bli dyster: problemet var enten slangestumpen fra tanken til pumpa, eller i bunnen av en full septikktank.

 

Om problemet var slangen ville demontering føre til at alt innholdet i tanken plutselig fant veien ut, om problemet var i tanken ville utfallet være mindre plutselig, men konklusjonen den samme. Men elendigheten måtte fra hverandre. Septikktanken sitter innerst i et lagerrom på babord side av cockpit, akkurat stort nok til at jeg klarer å få plass der nede om jeg krøller meg sammen til en ball. Med sola rett over og ekvator rett rundt hjørnet ble min lille hule til en nokså utrivelig badstu, med en temperatur nær kokepunktet og en lukt jeg merkelig nok ikke ble sjøsyk av.

 

Med nerver i spenn og konsentrasjonen på topp tømte vi ut så mye vi kunne fra toppen, ved hjelp av en liten tass av en pumpe vi ofret for formålet. Visste ikke helt hvor mye som var igjen når pumpa ikke lengre rakk ned, men hadde ingen andre alternativer enn å gyve løs på tanken nedenfra. Slangen ble løsnet uten at syndefloden viste seg, og etter litt banking og rensing var den god som ny. Hovedproblemet nå var en nesten tett tømmestuss. Jeg prøvde meg først på å hakke den åpen nedenfra, med en bøtte og rikelige mengder tørkerull i beredskap. Etter en del hakking og noen nestenkatastrofer hadde jeg en åpning, og var rimelig sikker på at tanken nå var tom. Men proppen var gjenstridig, og for å få gjort dette skikkelig måtte tanken ut. Jeg fikk manøvrert den ut av min lille hule, og alt var såre vel inntil jeg kjente en strøm av varm væske nedover leggen. Det var ikke akkurat ferskvann som rant ut, men det verste var i alle fall over.

 

En del hakking, vasking og skruing senere var det hele tilbake på plass. Dette var knapt noen drømmedag på sjøen, men det hjalp godt på at vinden fortsetter å blåse som den har gjort helt siden Namibia, med moderate bølger og trivelig vær.

 

Det store spørsmålet for denne etappen – utover hva vi skal ha til middag og hvilken fiskesluk som egner seg best til dagens vær – er hvor vi skal krysse ekvator. Fra øst brer det seg et bredt belte uten særlig vind, som smalner i vest. Seiler en for langt vest blir vindvinkelen på den nordlige halvkule på kanten til utrivelig, og det er grenser for hvor nært kysten av Sør-Amerika de fleste har lyst til å seile.

 

I utgangspunktet hadde jeg tenkt til å krysse ekvator på rundt 30 grader vest, men slik værvarselet har sett ut er det en stor sone uten vind akkurat når vi begynner å nærme oss, også lengre vest enn dette. Vi kan gå langt for motor om vi må, men vil helst slippe. Enn så lenge seiler vi som om vi skal krysse ekvator på 30-32 grader vest, i tråd med de fleste anbefalinger og beregningen fra Fast Seas. Så fort passaten fra sydøst forsvinner er planen å starte motoren og sikte oss rett nordover inntil vi treffer passatvinden på den nordlige halvkule – typisk rundt 5 grader nord. Jeg følger værmeldingene med spenning, og håper vi klarer å finne en luke som ikke innebærer alt for mange dager med vindstille, tordenvær og motordur.

[Framtia]

Nesten vindstille og gammel sjø. Sjangler oss vestover, og håper værmeldingen har rett i at litt mer vind kommer i kveld en gang.

[Framtia]

 

Stillebeltet rundt ekvator er uforskammet bredt om dagen, og tok oss igjen i noen timer i går. Vinden dreide fra vår vante ØSØ til å komme fra nordvest, og vi fikk en real skyll gjennom flere heftige regnskurer. Passatvinden i nord er fremdeles mange hundre mil unna, så vi gjør det vi kan for å holde oss i passatforhold en stund til, og har derfor seilt vestover eller sydvestover siden. Det ser ut som om disse forholdene skal vedvare frem til neste helg, så jeg tror det beste vi kan håpe på er å komme oss noen grader lengre vest før vi lar motoren tikke og gå i noen dager.

 

De siste tre nettene har vi hatt fuglebesøk. Av og til kommer en enslig og utslitt fugl som har blitt blåst til havs inn for landing, for å hvile ut før de prøver å komme seg mot land igjen. Sjansen for at de klarer returen er kanskje ikke stor, men disse besøkene er trivelige nok. Det er dessverre mer enn jeg kan si om slynglene som har vært her i det siste. Første natt landet en enslig sort fugl på radaren, og satt stille der gjennom noen timer før den fløy avgårde. Neste natt hadde han dratt med seg broren, men bortsett fra litt etterlatenskaper på det ene solcellepanelet oppførte de seg greit nok.

 

I går hadde de invitert til slektstreff. Vi hadde 6-7 stykker på sprayhood, solcellepanel og bom, og de holdt det gående med allsang og brølekonkurranse frem til morgengry. Vi klarte ikke komme opp med skremselstaktikker for å bli kvitt galskapen. Å riste på sprayhooden førte bare til at de holdt seg litt ekstra godt fast. Peanøtter som prosjektil gjorde intet inntrykk. Å vifte med en pinne rett foran de gjør ingen forskjell, de klør seg selv med vingene og ser dumt på oss, også om vi kommer borti de med pinnen. Det eneste som har forårsaket en viss reaksjon er å løfte de opp med pinnen, men innen fem sekunder har gått har de satt seg ned igjen på samme plass. Om de kommer tilbake i natt er jeg væpnet med popcornpistol og vannkanon, men jeg tviler på om det kommer til å gjøre noen forskjell.

 

[Bjørn Løvjomås]

Satt å studerte marinetrafic i går kveld. Ser de båtene som er utenfor dekning av vanlig Ais nå får sånn satelitt Ais signal. Tror jeg fant origo ute i havet der. Tilsynelatende var det en fiskebåt bare noen få NM unna. Ser du noe båter nå på din ferd nordover. Ganske gøy og å følge med på windytv. Ser der at det kan stemme med dette stillebeltet som nevnes.

Kanskje og holde utkikk etter den engelske båten som ble forlatt i Atlanteren. Den er vel savnet enda.

[Framtia]

Jeg spurte om det ble fugl til middag, og overbrakte Bjørns melding:

 

 

Det ble ikke fugl til middag, men de likte dårlig å bli beskutt med vann. De prøvde likevel å lande på samme sted 10-12 ganger, men etter å ha blitt slengt bort av en strøm av vann hver gang de nærmet seg tok de etter hvert til vettet og holdt seg noen meter unna.

 

Ikke mye trafikk her, men litt har det vært. En fiskebåt i går (antageligvis den Bjørn nevnte), for tre-fire dager siden møtte vi en kinesisk fiskebåt. Samme dag ble vi i en lengre periode tilsynelatende fulgt av et helikopter synlig på AIS, som i flere timer holdt seg nøyaktig ni nautiske mil unna oss. Vi var antageligvis fremdeles innenfor helikopterrekkevidde av Ascension på det tidspunktet, ellers er det sikkert en del marinefartøy i området som kan finne på å ha helikoptre ombord, uten at jeg helt skjønner hva som skulle gjøre oss særlig interessante. Regner med de hadde hatt vett til å kalle oss opp om de ville noe, mulig de bare ikke hadde noe bedre å ta seg til med. Seilbåter – hverken savnede britiske eller andre – har vi ikke sett.

 

Vi seiler fremdeles helt i utkanten av stillebeltet rundt ekvator. Tordenvær og regnbyger av bibelske dimensjoner har latt vente på seg, men været er gjennomgående dystert, med stadige byger og mørke skyer på alle kanter. Jeg tror vi kommer til å prøve å stikke nordover i morgen, og håper på å være i passaten på andre siden innen uken er omme.

[_Torgeir]

Spennende og følge med.

Er det noen som har link til kartet hvor vi ser han lett tilgjengelig.?