Jump to content

Origo på langtur


Euklid

Recommended Posts

Appropos fisk, det advares om ciguatera i langseiler miljøet om dagen. Med litt googling får man inntrykk av at det er en økning av antall tilfeller, også når man leser nyere medisinske tidsskrifter.  De har også funnet tilfeller på noen pelagiske fiske typer bla. Tuna og Makrell. Hva er deres erfaring etter å ha vært ute lenge, snakkes det mest eller ser/hører dere om faktiske tilfeller? Forøvrig nylig rapportert på Martinique bare for noen dager siden :fishing:

 

Redigert av Barbaria (see edit history)
Link to post
Share on other sites

Vi har vært i mange områder der det er ciguatera i en del arter eller områder, men jeg kjenner kun til ett tilfelle der noen faktisk ble syke. Stort sett har de lokale full oversikt over hva som kan spises, så det gjelder å forhøre seg litt rundt før en setter tennene i det som måtte bite på. Vi har kun unntaksvis spist fisk fanget på rev, og også blant den havgående fisken har vi valgt å være selektive. Men forgiftning i tunfisk er nytt for meg, har du en link som beskriver dette? Vet området fra omtrent Martinique og nordover har vært langt mer utsatt enn øyer lengre syd.

 

Ciguatera har en merkelig spredning. Ved noen øyer i Marquesas kunne vi ubekymret spise all fisk i noen bukter, mens det greieste var å stå over så godt som all fisk i andre områder. Fisk som vanligvis anses som helt trygge kan ofte ha en svært lav konsentrasjon av giften, og en som tidligere har hatt sykdommen kan provosere frem et nytt utbrudd ved å spise for eksempel mahi mahi.

 

Det ene tilfellet jeg vet om var en ganske kjip historie: et ungt par vi møtte var på vei fra Marquesas til Tuamotos, og hadde blitt syke av fisk de hadde fisket før de dro fra Marquesas. Oppkast, diaré og sterke smerter underveis er utrivelig nok, men hovedproblemet var at de hadde en baby ombord som nå ikke kunne ammes. De var bekymret for om det kom til å være mulig å få tak i morsmelkerstatning på den lille atollen de seilte mot. Det ordnet seg helt greit med både foreldre og morsmelkerstatning, men det var nok noen ganske utrivelige dager ombord mens det sto på.

Link to post
Share on other sites

Takk for info Euklid, det er ille nok å pådra seg dette når man ikke har barn med seg, så jeg kan tenke meg at det var antydning til panikk med spedbarn ombord. Man kan jo lese om historier som er særdeles ubehagelige både under sykdommen og i lang tid etterpå.

Listen på fisk har i den senere tiden økt og nå er ciguatera ikke begrenset til bare de øverste rovdyr i næringskjeden eller bare revfisk. Det er bare nylig at vi har sett mahi / dorado og tunfisk på listen over bærere (pelagisk fisk ble alltid ansett som trygge); De fleste eldre lister inkluderer ikke disse artene. Det er over 400 arter som er kjente bærere - ( http://www.floridahealth.gov/environmental-health/aquatic-toxins/ciguatera-fish-poisoning.html ). Jeg vil tro at jo lengre ut på havet man er jo sikrere en man. Tidligere var det nok å unngå store revefisk, men nå blir folk syke på mindre fisk også. En fisk fanget på et rev kan bære ciguatera mens en annen fanget i nærheten ikke har det. 

Man skal også være obs når man er ute å spiser på restaurant, mye fisk på menyen er ikke det de påstår. Underrapporteringen av ciguatera antaes å være stor. Klimaforandringene kan bidra til at rev endrer seg og fisken blir tvunget til å endre spisevaner. Vi kommer til å følge med på utviklingen fremover mot vår langtur. 

Link to post
Share on other sites

Vi har brukt de siste dagene på å bære oss skakke fra matbutikker. Mat er dyrt her, men de franske øyene rundt i verden har så godt som uten unntak et anstendig utvalg mat til ok priser. Carrefour leverte på brygga i marinaen der vi lå en natt, mens konkurrenten ligger helt nede ved vannet og har egen jollebrygge. Vi har gitt opp å fylle våre australske gassflasker, og har nok en gang byttet standard – nå tilbake til de blå Campingaz-flaskene. Tror det er fjerde sett gassflasker vi har ombord, det får holde.

 

Mens svetten siler bruker jeg tiden på å studere iskart over Nord-Atlanteren, en ganske absurd kombinasjon. Vi har en absolutt deadline i andre enden, og så er spørsmålet hvor langt nord vi tør bevege oss gitt den begrensningen. Skal se om ikke jeg får liv i dieselvarmeren også, tror vi kan finne på å sette pris på den før vi aner.

Link to post
Share on other sites

Kom inn i en bukt for et par dager siden, og sirklet rundt litt for å finne et egnet sted å ankre opp. Etter å ha sett oss ut en plass gikk jeg frem på baugen, knøt løs tauet og sto klar ved vinsjen. En stor (ca 75 fot) seilbåt kom opp bak oss, og vi stoppet for å la de passere. De tok seg mer enn god tid, og jeg gikk bakover for å høre hva slags planer de hadde. I det jeg skulle til å spørre lot de sitt anker gå ti meter bak oss, og så meget fornøyde ut. Vi ristet på hodet og la oss i andre enden av bukta.

 

Neste dag la vi igjen jolla ved en brygge, forskriftsmessig holdt ute fra betongbrygga med hekkanker. Når vi kom tilbake lå en enorm jolle ved siden av, og vekta av deres jolle hadde dratt opp vårt lille anker og dyttet jolla under brygga. Mot alle odds klarte jolla seg greit, men jeg lurte ikke så mye på hvilken båt denne jolla kom fra ...

Link to post
Share on other sites

Like gøy over alt i verden altså. Godt en kan vende seg bort fra slike folk.  Å finne sitt eget lite paradis. Å slippe å mase mer med dem.. 

Ellers kan slike hendelser komme til å ødelegge en ellers god dag.  ?

Endelig ble det Bobåt

Link to post
Share on other sites

Tøffet oppover mot Dominika i går, da vi merket det var en del vann i kjølsvinet. Lite nok til at lensepumpa ikke merket noe, og det så ikke ut til å stige noe særlig. Vi fikk tømt ut det aller meste, og begynte å jakte etter lekkasjer. Alle skroggjennomføringer var tørre, kunne ikke se lekkasje i motorrommet, tørt rundt rorstammen og kjølinnfesting. Jeg tørket ut de siste dråpene i motorrommet, men holdt på i evigheter uten at det ble helt tørt – ett eller annet i motorrommet måtte være kilden til elendigheten.

 

Litt leting senere fant jeg et knøttlite hull i bunnen av eksospotta. Langt mindre enn et knappenålshode, og vannstrålen var ikke akkurat voldsom. Strålen var rettet ned og inn mot akterkabinen, ikke akkurat enkelt å oppdage. Vi fikk ankret opp akkurat i det dagslyset forsvant, og dro med potta inn til Fort de France i dag med plan om å kjøpe ny. Å skaffe slikt var overraskende vanskelig, men en velvillig sveiser demonterte, inspiserte og kom raskt til at dette var et enkeltstående tilfelle av korrosjon, ikke en indikasjon på at hele greia var i ferd med å gå i oppløsning. Vi får sveiset det hele tett nå, og er forhåpentligvis i gang igjen i løpet av kvelden eller morgendagen.

Link to post
Share on other sites

De minste hullene er vanskeligst å finne. Jeg hadde et slikt i lokket til impelleren en gang. Et lite sandkorn som hadde lagt seg til å gnisse.

God tur videre, vi følger med :thumbsup:

Medlem av: KNBF - RS - Holmestrand Båtforening - Holmen Motorbåtforening - Norsk Trawler Klubb - Clipper Klubben

Båthistorikk fra 1975: Pioner 11(med rør-ramme) - 3hk Evinrude Yachtwin / 1979 Pioner 8 - 4 hk Johnson / 1983 With 300 Dromedille - 35hk Evinrude / 1979 Viksund 27 Columbi - Yanmar 3QM30 30hk / 1977 Marex 23 DC - Mercruiser 319D 180hk / 2005 Askeladden 525 Excel - Mariner 90 2-takt / 1987 Fjord 880 AC - FordSabb 2728T / 2011 Clipper 36 Sedan - Cummins QSB 5.9 230hk.

Link to post
Share on other sites

Potta holder tett nå, og sydspissen av Dominika lyser opp fra styrbord. Vi er på vei mot Portsmouth, og seiler så sakte vi klarer for å ikke komme frem før dagslyset dukker opp igjen. En regnbyge er i ferd med å hente oss inn, litt lengre bak i løypa ligger en lastebåt på vei mot Guaeloupe, ellers er det bare oss og flyvefisk her ute.

 

Martinique har vært et bra stopp for to kropper som har blitt ganske dvaske etter mange døgn til sjøs og lite trening. Utstyrt med gode kart er det mulig å finne stier spredt over hele øya, og vi har knapt møtt en sjel på noen av turene vi har gått. Martinique har rykte på seg for å være erkefransk koloni, og jeg hadde sett for meg at det også innebar trivelige byer med fortauskafeer og det som ellers hører med. Den som leter kan nok finne et og annet tegn til det, men byene er stort sett ganske nedslitte og lite inspirerende affærer. Fasader ramler fra hverandre, middelmådig fastfood og en del forlatte bygg, ispedd med en og annen offentlig institusjon med blankpolert fasade.

Link to post
Share on other sites

IMG_3041.JPG.ccead6b4674218a2af8f2f1748fc99c6.JPG

Ikke akkurat avskrekkende forhold i dag. Passatvinden har vært ganske rolig de siste dagene, også på det lille strekket mellom Martinique og Dominika var bølgene små. I le av øya her har vi knapt sett noen antydning til vind, så Volvoen har ruslet og gått noen timer i natt.

Link to post
Share on other sites

Enkeltstående tilfeller av korrosjon tror jeg ikke noe på. Et middel som fikser slikt, og holder det tett i årevis, er Multirbond, fås på nærmeste Biltema-sjappe :-) Eller noe liknende fra en annen sjappe. Da jeg leste dette, kom jeg på at jeg har et tilsvarende hull (sveisefeil) (håper ikke Komodo leser dette) som åpenbarte seg for fem år siden. Tett etter en finger med Multibond. Må se å få gjort noe med det, neste gang det lekker. Kanskje.

Link to post
Share on other sites

Enkeltstående var kanskje å ta i, saken er som så: potta består av tre deler metall, en svær slange og noen slangeklemmer. En av de tre metalldelene er plata som hindrer sprut fra å finne veien tilbake til motoren. Denne har fått varmt saltvann på seg gjennom mange år, og var i langt fremskreden oppløsning. Denne hadde løsnet helt fra sin opprinnelige stilling, og lagt seg inn mot flensen på utløpssiden på ett bestemt punkt – og her oppstod lekkasjen. Denne plata ble erstattet og sveiset fast, og hullet i flensen sveiset tett. Får tro det holder en god stund, i alle fall – om ikke annet inntil vi kommer til en del av verden der en ny er å få kjøpt.

 

Nærmeste Biltema viser seg forresten til stadighet å være irriterende langt unna. Det meste kan skaffes de fleste steder, men prisen er ofte ublu.

Link to post
Share on other sites

Etter mye drittvær i lang tid begynner det å roe seg i Nord-Atlanteren nå. Å finne en god taktikk med stadig skiftende vindretninger og lavtrykk som fyker forbi kan bli en utfordring, men det burde stort sett være ganske bedagelige forhold der ute om langtidsvarselet er noenlunde representativt.IMG_0788.PNG.c1a1fda389cad70dd6492ffaa7ae95a6.PNG

Link to post
Share on other sites

Dominica har ikke naboøyenes hvite strender eller bukter egnet for postkortbilder fra tropiske strøk. Her høljer regnet ned, og regnskogen vokser tett i de bratte åsene over oss.

 

IMG_5219-Edit.jpg.6b6b38b429f6728de307eb5d23a676c0.jpg

 

Øya er langt fattigere enn naboene, uten noen kolonimakt i ryggen som sponsor eller en velutviklet turistindustri. En lokal helt kaller seg The Juiceman, og hans forretningsmodell er å trille en kjøleboks med noen flasker juice i opp og ned langs hovedgata her i Portsmouth.   Det flyter ikke akkurat over av kunder. En annen tegner postkort, men måtte i morges få solgt noen mango fra egen hage for å få råd til å kjøpe papir – med det unnagjort kunne dagens tegneinnsats  begynne.

 

 

IMG_5221-Edit.jpg.a8aec929245a099e5f92572f1e78ddad.jpg

Det er lagt opp til at det meste skal gjøres ved hjelp av en guide. En flokk lokale helter har organisert seg godt, og tilbyr alt mulig til besøkende båter. Her er førstemann til mølla prinsippet som gjelder: den av de som først ønsker en båt velkommen er alment akseptert som det endelige valget som guide og tjenestetilbyder. Om ikke annet fører det til at alle de andre lar oss være i fred – så får det helle være at vår mann nok blir skuffet når vi ikke har allverden av behov for vann, diesel eller guiding.

 

IMG_4519-Edit.jpg.56b1cc5cae73af6889033b294d736bfe.jpg

Gikk en lang tur i dag, innover landet langs en elv, og stupbratt opp en åsside. Som vanlig er vi de eneste som forviller oss ut på slikt, men med gode kart går det greit å finne frem også der stien er gjengrodd. I musikkpensumet fra barneskolen søkte vi skogens fred og ro, men det sangen handler neppe om regnskogen. Varmen og fuktigheten fører til en enorm vekst av planter og dyr. Skogen er en eksplosjon av farger, lyd og lukt. Frukt vokser overalt, falne trær råtner raskt, og over oss er det en evig kakafoni av stort sett usynlige fugler.

 

IMG_4527-Edit.jpg.e784764e11e0195898dd5814ff7bc982.jpg

 

IMG_4534.jpg.faea68cef52b0b39cc536841c98bd119.jpg

 

Vi planlegger å seile nordover til Guadeloupe i morgen. Holder på å gjøre båten klar til noen ordentlige etapper på havet igjen, og gjør det siste av handling der før vi setter ut. Når vi drar og hvor vi skal gjenstår det å se, men det begynner å bli på tide å komme i gang.

Link to post
Share on other sites

Svart (redigert)

Rutegrubling ... grovt sett har vi fire alternativer, omtrent som vist under. Detaljene i hvert strekk er det selvsagt faktiske værforhold som avgjør, men hovedpoengene kommer klart nok frem. Værmeldingen på bildene er et ganske tilfeldig øyeblikk, og ikke nødvendigvis spesielt representativt, men ser heller ikke helt borti natta ut.

 

Azorene så Storbritannia. Standardruta de fleste går for, og slett ikke uten grunn. Går en i rett linje er det ofte mye vindstille, så en må belage seg på å enten komme seg et stykke nordover eller fylle alle bøtter og kar med diesel. Tradisjonelt har de fleste gått via Bermuda, men nå virker det på meg som om de fleste sikter seg rett over – og ofte i en veldig rett linje.

IMG_0798.PNG.307156a1f548db7ea35be445e6a55ca5.PNG

 

Rett til Storbritannia. Litt kortere, men ikke allverden av forskjell. Noen hundre mil fra eller til betyr ikke så mye. Ikke en ulempe i en del værforhold å ikke ha bundet seg til å komme seg til Azorene, i mange tilfeller kan en unngå en lengre periode med vindstille både inn mot og ut av Azorene ved å bare holde seg et stykke lengre nordover.

IMG_0800.PNG.c527fd3a8aa70fec5cbccd644157282c.PNG

 

Via Nova Scotia i Canada, og så rett til Irland eller Skottland. Kan bli kaldt og i perioder ufyselig, men som oftest er både strøm og vind i ryggen på sommeren. Strekket mot Newfoundland har mye fiskebåter, tåke og i perioder is. Om en følger storsirkelen rett fra f.eks. Newfoundland til vestkysten av Skottland havner vi alvorlig langt nord, og det øker ikke akkurat sjansen for godvær. Om vi går for en løsning i retning av denne vil vi nok holde oss et godt stykke syd for storsirkelen.

IMG_0797.PNG.d694fcbae2b62a36095ec488964238d6.PNG

 

Samme som over, men gjennom Irskesjøen. Kan være fristende for å holde oss litt lengre syd på veien over, men det kan ta litt tid å komme seg opp til Skottland om været i Irskesjøen ikke er medgjørlig. På den annen side kan vi jo da også seile gjennom den Engelske Kanal, og eventuelt sikte oss mot Kiel-kanalen.

IMG_0799.PNG.98a818591fd9bd102783a28000a79951.PNG

 

Lengste rute er rett under 5000 nautiske mil, korteste omtrent 4300. Ikke akkurat forskjell nok til at det er verdt å legge for mye vekt på. Enda litt kortere kan det bli om vi går mot sydspissen av England og ikke tar omveien om Skottland, men det er for galt å bare skulle seile forbi et så flott område.

Redigert av Euklid (see edit history)
Link to post
Share on other sites

Nå har du vel glemt at du må innom Arendal og stemple papirene på denne lange turen.  :giggle:

Is og kulde hadde vel ikke fristet meg så mye. Men det hadde jo blitt et eksklusivt møte på den avsluttende etappen. 

Endelig ble det Bobåt

Link to post
Share on other sites

Jeg er ukjent med de sesongmessige variasjonene, men faren for isfjell syd for Grønland er vel en faktor å ta med i beregningen.

Jo lenger nord du kommer i Atlanteren, desto lumskere blir det vel med været. Det er noen som har blitt nødt til å styre kontinuerlig fra bølge til bølge hele veien, med forseilet utrullet "på størrelse med et lommetørkle" som de selv sa.

Redigert av Propell1 (see edit history)

Makthavere som velger propaganda som metode tar skjebnesvangre valg. De hisser opp mennesker. De appellerer til deres instinkter, ikke fornuften. (-Hans Rustad-)

Link to post
Share on other sites

Vi kommer uansett rutevalg for det meste til å befinne oss såpass langt syd (og i rett sesong) at is primært er noe vi må være på vakt mot mellom Nova Scotia og Newfoundland. Avveiningen mellom for mye og for lite vind er definitivt langt fremme i pannebrasken når vi avgjør rutevalg. Den andre halvparten er canadisk med en søster i Halifax, så det er litt av motivasjonen for en eventuell omvei. Halifax ligger på 44 grader nord, og når et høytrykk ligger stabilt over Azorene – slik det ofte gjør – må en gjerne opp i 40 grader før det blir noe særlig greie på vinden.

 

Sammenlignet med de som går via Grønland og Island er alle rutene over å regne som frøkensport, men Jimmy Cornells beskrivelse av ruta som "cold, wet and windy at the best of times" er en ganske effektiv advarsel.

 

Link to post
Share on other sites

Euklid skrev for 11 timer siden:

rutevalg. Den andre halvparten er canadisk med en søster i Halifax, så det er litt av motivasjonen for en eventuell omvei. Halifax ligger på

 

Da ville jeg lagt vekt på hva din "bedre halvdel" ønsker, hvis det er et sterkt ønske. Ingen tvil - hvis dere har tid. :-)

Dette er jo i Joshua Slocums hjemtrakter også...

Redigert av Propell1 (see edit history)

Makthavere som velger propaganda som metode tar skjebnesvangre valg. De hisser opp mennesker. De appellerer til deres instinkter, ikke fornuften. (-Hans Rustad-)

Link to post
Share on other sites

Euklid skrev for 21 timer siden:

 

 

Sammenlignet med de som går via Grønland og Island er alle rutene over å regne som frøkensport, men Jimmy Cornells beskrivelse av ruta som "cold, wet and windy at the best of times" er en ganske effektiv advarsel.

 

Som en vanlig norsk sommer med andre ord ?☀️⛷

 

jeg ville gått østlysten av usa. Stopp på et par av byene oppover. Manhattan er aldri feil. Heller ikke med båt. 

 

Naboen i havna tok den ruta hjem. De hadde en del hardt vær, men han var veldig happy

Link to post
Share on other sites

Skulle vi hatt med oss østkysten av USA måtte vi nok enten ha lagt i vei for en god stund siden eller hatt en annen deadline for hjemkomst – om det blir til at vi seiler opp til Canada blir det nok rett til Halifax herfra. Forhåpentligvis kan vi få med oss litt av både Nova Scotia og Newfoundland – begge deler er ganske høyt oppe på lista over steder jeg vil besøke med båt.

 

Vi bruker dagene på å forberede båten på havet igjen – og på å gjøre den klar til kaldere farvann. Jeg har brukt en stund på å fikle med dieselvarmeren i det siste – en artig utfordring i godt over 30 varmegrader. Varmeren er montert imponerende utilgjengelig, og premieidioten som hadde montert den hadde tydeligvis ikke hatt bevissthet nok i gjerningsøyeblikket til å plukke ut rustfrie bolter. Åtte gjennomrustede bolter og en stor pøl svette senere kom varmeren omsider ut. Etter å ha gitt motoren litt starthjelp tikket dieselpumpa i gang, og min allerede godt oppvarmede arbeidsleir ble noen hakk varmere.

 

ENO-komfyren har også fått en ny runde vedlikehold. Dette er generelt skranglete greier om ruster så fort en ser en annen retning, men forfallet har begynt å anta hittil uante dimensjoner. For et halvår siden eller så var boltene som utgjør slingrefestet totalt utslitt. Jeg fikk nappet ut disse og satt inn nye, mer solide bolter. Disse har nå klart å skape en stor rift i siden på komfyren, stålplata den er laget av er simpelthen for tynn til å ta belastningen av ovnen i mye sjø over tid. Jeg har nå boltet fast en 3mm aluminiumsplate med vektfordeling over en stor del av siden, og det bør forhåpentligvis gjøre nytten. Komfyrene er flotte når de kommer ut av butikken, men på et ruglete hav over tid kommer de til kort. Rett nok aner jeg ikke om andre fabrikanter er bedre.

 

Jeg har trimmet riggen, skiftet olje og filtre på motoren og klatret en tur i masta. Skroget er skrubbet, og jeg har klint på litt fugemasse i håp om å bli kvitt en liten lekkasje rundt rorpidestallen. Det begynner å bli orden på det meste, og om været står oss bi burde det være mulig å være underveis om en ukes tid.

Link to post
Share on other sites

On 5/7/2017 at 3:55 AM, Bitteliten said:

Som en vanlig norsk sommer med andre ord ?☀️⛷

Et ikke helt uvesentlig poeng, dette her. Guidebøker blir skrevet til et bredt publikum av seilere med svært varierende erfaring. Noen ganger er advarsler myntet på de som virkelig vet hva de gjør, andre ganger er de tiltenkt de som sjelden har hatt land ute av syne. Et godt eksempel på det siste er alt som blir sagt og skrevet om overfarten ned fra Tonga/Fiji til New Zealand. En vesentlig andel av de som  seiler dette strekket begynte sin tur på vestkysten av USA, og har ikke opplevd annet enn enkle passatforhold med vinden i ryggen. De fleste har en helt grei overfart også her, men det er godt utenfor kategorien for passatplasking.

Link to post
Share on other sites

Delta i diskusjonen

Du kan skrive innlegget nå, det vil bli postet etter at du har registrert deg. Logg inn hvis du allerede er registrert.

Guest
Svar på dette emnet

×   Du har postet formatert tekst..   Fjern formattering

  Only 75 emoji are allowed.

×   Innholdet du linket til er satt inn i innlegget..   Klikk her for å vise kun linken.

×   Det du skrev har blitt lagret.   Slett lagret

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

×
×
  • Create New...